Jarle Hegge
Hvor ble søksmålet av? Boken Forfalskningen av forfatterne Geir Selvik Malthe-Sørensen og Kjetil Bortelid Mæland ble gitt ut i september 2010. Det skulle ikke gå lang tid før det stormet rundt forfatterne, og hva som egentlig skjedde i Treholtsak
Med tanke på hva som har skjedd i ettertid mener jeg det er riktig å minne om følgende:
I dokumentarprogrammet Brennpunkt på NRK 1 (15. mars 2011) er saken mot Arne Treholt et av hovedtemaene. Her kommer det frem mange og interessante uttalelser fra nåværende og tidligere ansatte i POT/PST.
Leif Karsten Hansen, bedre kjent som POT-Hansen, som i Forfalskningen blir utpekte som en av de to hovedansvarlige for bevisfusk sier bl.a: Det bør få konsekvenser å fremsette slike beskyldninger. Vi skal gå til sak primært mot forfatterne av denne boka.
Det er gått et år uten at Hansen har gjort alvor av sin ”trussel”. Dette til tross for at forfatterne har oppfordret ham til å gå til søksmål.
Det er plutselig blitt helt stille. Er æresbegrepet blitt endret i mellomtiden?
I samme Brennpunkt program blir det vist et bilde av ransakingsordre av Arne Treholts leilighet, 17.05. 1983. Det vises til at ransakingen angivelig skal ha skjedde i tredje etasje i leiegården Treholt bodde. Der holdt POT-spanere hus. Treholt bodde i andre etasje. Hvordan er det mulig for drevne etterforskere å bomme på en etasje?
Av ransakingsordren går det også frem at Treholt er siktet/mistenkt for brudd på straffelovens § 90 (spionparagrafen), 91 og 94. Men hvordan visste etterforskerne det halvannet år før en tiltale ble tatt ut, og hvorfor ble Arne Treholts fulle navn og ikke Kodebetegnelsen på saken brukt i dette dokumentete som det eneste av etterforskningsdokumentene.
Kan det ha sammenheng med at ransakingsdokumentet kan ha blitt konstruert lenge etter den angivelige ransakingen?
Av dokumentet fremgår det at ordren om ransaking er gitt av sjefen for POT, Jostein Erstad, uten annen beslutning. Erstad må derfor ha vært fullt inneforstått med hva han senere betegnet bl.a i en Stortingshøring i 1996 som ”villhestene” han ikke hadde styring på.
Den nå avgåtte PST-sjefen, Janne Kristiansen, uttaler til Brennpunkt programmet at det ikke er funnet noe nytt som er egnet til frifinnelse. Verken politi eller andre aktører har gjort seg skyldig i straffbare forhold.
Det kan knapt sies å styrke Janne Kristiansens troverdighet når Stortingets kontrollutvalg med de hemmelige tjenester, EOS-utvalget slår følgende fast bare noen måneder senere når utvalgets innstilling fremlegges i juni 2011:
Overvåking, avlytting og ransaking av leiligheten til Arne Treholt og hans daværende kone fra 1982 til 1984 var ulovlig.
Kan disse alvorlige lovbruddene har vært foretatt av andre enn tjenestemenn i Pot, eller mener Janne Kristiansen og andre overvåkningssjefer at dette er lovbrudd foretatt av andre hemmlige tjenester som CIA eller britisk M16 med POTs velsignelse på norsk territorium?
Det er også betegnende at den eneste av politispanerne som 27 år i ettertid hadde sivilt mot til å lette sin samvittighet og fortelle hva som foregikk, Per Lilleløkken, blir anklaget og henges ut av politi og Gjenopptakelseskommisjonen som ikke troverdig. Det Lilleløkken fortalte er helt i overensstemmelse med EOS utvalgets konklusjon.
Men for Helen Saeter i Gjenopptakelseskommisjonen og ”venninnen”, Janne Kristtiansen, i POT er han et utroverdig vitne som ikke helt kan være med sine fulle fem og som setter pris på en konjakk til kaffen juleaften.
Det lukter vondt lang vei, men kanskje er ”venninnene” opptatt av at sannheten ikke skal frem. Riksadvokaten har heller ikke tatt ut noen tiltale for ulovlighetene, men kanskje ser han som aktor i Treholt-saken for 26 år siden seg også best tjent med å la saken hvile. Som vanlig er når disse tjenesters troverdighet blir satt på prøve - da tier justis-makten.
Trespannet Leif Karsten Hansen, Arne Gunnar Solemsjø og Ørnulf Tofte var sterke i sine utfall mot forfatterne av Forfalskningen og det de oppfattet som smusskasting på deres livsverk i Treholt-saken.
Den øredøvende taushet fra et trespann som i fjor høst og til midtsommers 2011 truet med søksmål for å få bevare sin ære, står i skrikende kontrast til de store ord de lenge slo rundt seg med.
Alle vi som tok trespannets trusler alvorlig og som trodde de ville gå til sak for å renvaske seg, venter i spenning?
Hvorfor denne taushet og nøling, Leif K. Hansen
Programmet på NRK kan du seg her: Brennpunkt
Hvor ble søksmålet av? Boken Forfalskningen av forfatterne Geir Selvik Malthe-Sørensen og Kjetil Bortelid Mæland ble gitt ut i september 2010. Det skulle ikke gå lang tid før det stormet rundt forfatterne, og hva som egentlig skjedde i Treholtsaken
Med tanke på hva som har skjedd i ettertid mener jeg det er riktig å minne om følgende:
I dokumentarprogrammet Brennpunkt på NRK 1 (15. mars 2011) er saken mot Arne Treholt et av hovedtemaene. Her kommer det frem mange og interessante uttalelser fra nåværende og tidligere ansatte i POT/PST.
Leif Karsten Hansen, bedre kjent som POT-Hansen, som i Forfalskningen blir utpekte som en av de to hovedansvarlige for bevisfusk sier bl.a: Det bør få konsekvenser å fremsette slike beskyldninger. Vi skal gå til sak primært mot forfatterne av denne boka.
Det er gått et år uten at Hansen har gjort alvor av sin ”trussel”. Dette til tross for at forfatterne har oppfordret ham til å gå til søksmål.
Det er plutselig blitt helt stille. Er æresbegrepet blitt endret i mellomtiden?
I samme Brennpunkt program blir det vist et bilde av ransakingsordre av Arne Treholts leilighet, 17.05. 1983. Det vises til at ransakingen angivelig skal ha skjedde i tredje etasje i leiegården Treholt bodde. Der holdt POT-spanere hus. Treholt bodde i andre etasje. Hvordan er det mulig for drevne etterforskere å bomme på en etasje?
Av ransakingsordren går det også frem at Treholt er siktet/mistenkt for brudd på straffelovens § 90 (spionparagrafen), 91 og 94. Men hvordan visste etterforskerne det halvannet år før en tiltale ble tatt ut, og hvorfor ble Arne Treholts fulle navn og ikke Kodebetegnelsen på saken brukt i dette dokumentete som det eneste av etterforskningsdokumentene.
Kan det ha sammenheng med at ransakingsdokumentet kan ha blitt konstruert lenge etter den angivelige ransakingen?
Av dokumentet fremgår det at ordren om ransaking er gitt av sjefen for POT, Jostein Erstad, uten annen beslutning. Erstad må derfor ha vært fullt inneforstått med hva han senere betegnet bl.a i en Stortingshøring i 1996 som ”villhestene” han ikke hadde styring på.
Den nå avgåtte PST-sjefen, Janne Kristiansen, uttaler til Brennpunkt programmet at det ikke er funnet noe nytt som er egnet til frifinnelse. Verken politi eller andre aktører har gjort seg skyldig i straffbare forhold.
Det kan knapt sies å styrke Janne Kristiansens troverdighet når Stortingets kontrollutvalg med de hemmelige tjenester, EOS-utvalget slår følgende fast bare noen måneder senere når utvalgets innstilling fremlegges i juni 2011:
Overvåking, avlytting og ransaking av leiligheten til Arne Treholt og hans daværende kone fra 1982 til 1984 var ulovlig.
Kan disse alvorlige lovbruddene har vært foretatt av andre enn tjenestemenn i Pot, eller mener Janne Kristiansen og andre overvåkningssjefer at dette er lovbrudd foretatt av andre hemmlige tjenester som CIA eller britisk M16 med POTs velsignelse på norsk territorium?
Det er også betegnende at den eneste av politispanerne som 27 år i ettertid hadde sivilt mot til å lette sin samvittighet og fortelle hva som foregikk, Per Lilleløkken, blir anklaget og henges ut av politi og Gjenopptakelseskommisjonen som ikke troverdig. Det Lilleløkken fortalte er helt i overensstemmelse med EOS utvalgets konklusjon.
Men for Helen Saeter i Gjenopptakelseskommisjonen og ”venninnen”, Janne Kristtiansen, i POT er han et utroverdig vitne som ikke helt kan være med sine fulle fem og som setter pris på en konjakk til kaffen juleaften.
Det lukter vondt lang vei, men kanskje er ”venninnene” opptatt av at sannheten ikke skal frem. Riksadvokaten har heller ikke tatt ut noen tiltale for ulovlighetene, men kanskje ser han som aktor i Treholt-saken for 26 år siden seg også best tjent med å la saken hvile. Som vanlig er når disse tjenesters troverdighet blir satt på prøve - da tier justis-makten.
Trespannet Leif Karsten Hansen, Arne Gunnar Solemsjø og Ørnulf Tofte var sterke i sine utfall mot forfatterne av Forfalskningen og det de oppfattet som smusskasting på deres livsverk i Treholt-saken.
Den øredøvende taushet fra et trespann som i fjor høst og til midtsommers 2011 truet med søksmål for å få bevare sin ære, står i skrikende kontrast til de store ord de lenge slo rundt seg med.
Alle vi som tok trespannets trusler alvorlig og som trodde de ville gå til sak for å renvaske seg, venter i spenning?
Hvorfor denne taushet og nøling, Leif K. Hansen
Programmet på NRK kan du seg her: Brennpunkt