Et 17-årig offer for terroren på Utøya ble holdt isolert i 17 timer og avhørt uten advokat, uten at familien ble varslet - mens de ventet på at hans navn skulle dukke opp blant de drepte. Dette må få konsekvenser for de involverte fra politiets side.

Politistasjonssjefen på Hønefoss oppgir som grunn til dette overgrepet at Anzor (17) viste "ikke tilfredsstillende" legitimasjon (som det viste seg, et bankkort der han hadde langt hår), og at han skal ha reagert emosjonelt annerledes - innelukket og apatisk - enn de fleste ofrene.

Etter navnet å dømme kommer Anzor fra et sted i verden som har opplevd to brutale kriger i løpet av de siste femten årene, med en regionhovedstad som ble bombet sønder og sammen av en av verdens fortsatt største krigsmaskiner, med en menneskerettssituasjon nær verdens bunnivå og der det i dag regjerer en uberegnelig, voldsromantisk, sharia-orientert terrorist, med blankofullmakt fra sentralregjeringen til å gjøre absolutt hva han vil med sin befolkning, i bytte mot avståelse fra separatisme.

Norsk politi hadde selvsagt ikke fantasi til å forestille seg at noen av de overlevende fra Utøya kunne ha psykiske krigsskader fra før av, som gjorde at de reagerte emosjonelt annerledes på nok en massakre enn en ungdom som opplever en massakre for første gang i sitt liv.

Denne fadesen må få konsekvenser på flere nivåer oppover i politiet. Flere bør antakelig få en skrape for at noe slikt kunne skje. Hendelsen bør ikke bli glemt.

Dette er en merkverdig tid. Også den politiske kulturen har fått seg en så kraftig smell at mye som virket som bunnsolid og uomtvistelig vakler merkbart. Vi ser f.eks. et ønske om dialog vi ikke ville trodd var mulig for bare en uke siden.

Jeg håper dagens tydelige ønske om dialog i stedet for manipulerende og stemplende retorikk vil holde seg. At denne viljen ikke bare blir en sjokkreaksjon som glir over, men at den faktisk tilfører oss noe nytt. Jeg sitter i alle fall igjen med et intenst ønske og forsett om å lytte, la være å stigmatisere, avstå fra billige poenger. 

Den siste uka har vært en selvransakelsens tid for mange. Når jeg leser resultatet av min egen skrivekløe (også det er en slags mestrings- og bearbeidelsesprosess) i løpet av denne uka, ser jeg at tida har vært fortettet og tankene har kommet i et rasende tempo. Det er mangt og meget i ens egne diskusjonsvaner man etter hvert blir oppmerksom på. Jeg innser at jeg (som svært mange med større betydning enn meg, la meg legge til det, ellers ville jo dette innlegget vært uinteressant) har en vei å gå når det gjelder nettopp manglende evne til å lytte og ta inn over seg andres ståsted. Jeg sitter igjen med et ønske om i framtida å avstå fra fristelsen i debatter til å underkjenne folk ærlige og respektable motiver (hvem kan med hånden på hjertet si at man ikke har gjort det), jeg vil forsøke å unngå fristelsen til å neglisjere skillelinjer mellom motstandere, til å måke dem sammen i én sekk og sette en bevisst stigmatiserende klistrelapp på dem, eller til å overse dem. Måtte bare dette forsettet vare.

Men jeg vil også håpe at riktig mange kan sette seg et liknende forsett. For det er virkelig svært mange som kunne trenge det. På samme måte som det på venstresida har vært en vanlig øvelse å skumle om at fremskrittspartifolk enten er skjulte rasister eller på vei til å bli det eller noe som verre er, har det vært vanlig også fra mange andre å skumle i diverse retninger.

Noe av problemet er dette veldige ønsket om å avkreve folk avbikt fra ting de ikke har noen konkret skyld i, annet enn å ha en livs- og dannelseshistorie sprunget ut av andre politiske kulturer enn en selv. Verden er ekstremt mangfoldig. Folk kommer i kontakt med politikk og samfunnsspørsmål på mange ulike måter, det finnes mange ulike dannelsesskoler. Det blir folk av personer med de mest forskjellige bakgrunner.

Det har i norsk offentlighet for eksempel vært et intenst press for å avkreve muslimer erklæringer om avstandstaken fra både det ene og det andre. Jeg har selv, om enn bare episodisk, og forhåpentlig balansert ved å rette lyset like mye mot konservative kristne, bedrevet denne øvelsen. Kanskje vi skal akseptere at muslimer, som de fleste andre, sliter med visse elementer i sitt verdensbilde som er vanskelig å få til å gå i hop – mens andre sider absolutt er høyverdige? At de trenger å få bli i tenkeboksen enda litt til? Kanskje vi burde slå oss litt mer til ro med at folk oppfører seg som hyggelige, tolerante, rause mennesker som det er all grunn til å like, og at de trekker fram nettopp dette som det i sin kultur og religion som de ser på som viktig? Så får vi ta framtida imot med åpne armer – hvem vet om vi ikke vil få se en renessanse eller reformasjon blant muslimer som vi i dag ikke ville trodd var mulig. Både biskop Kvarme og ordfører Stang har for øvrig satt fingeren på nettopp dette fenomenet med avkreving av avbikt, ved å takke muslimene for at de ikke har blitt avkrevd forklaring for terrordåden ut i fra sin religion eller etnisitet. La oss, i stedet for å stille hverandre til veggs, invitere de mest forskjellige folk inn i varmen – la dem få positive opplevelser og erfaring med samhandling, la oss venne alle til å tolerere å ha både skautløse kvinner, homofile, muslimer, indremisjonister og ateister rundt seg. La ideer brynes, men la oss forsøke å like hverandre likevel. Dette ønsket lyder forhåpentligvis ikke like platt og naivt nå som for en uke siden.

Det har på samme måte vært en yndet sport i visse høyreintellektuelle kretser å aldri la en anledning gå fra seg til å avkreve en samlet venstreside avbikt fra Stalintida, gulag, Stasi, sovjetinvasjoner og mer til. Hvor lenge er det meningsfylt å beskylde personer som faktisk, i praksis, har bidratt til å åpne den offentlige debatt og fylle den med et mangfold, for i utilstrekkelig grad å ta avstand fra alt i sin politiske kulturs bagasje – i fjerne land og en fjern tid? Personer som siden tidlig ungdomstid faktisk først og fremst har latt seg inspirere av parolen ”frihet, likhet og broderskap” og ønsket om å uttrykke en sosial samvittighet overfor et etablissement de opplevde var blinde og døve overfor samfunnets problemer? Selv har jeg aldri vært med i ml-bevegelsen, jeg var i en av de andre båtene, men jeg må si jeg også begynner å bli grundig lei av at rause, varme, aktive, interessante mennesker i vår samtid, også i dag, med en klokkes forutsigbarhet, skal stilles til ansvar for kulturrevolusjonen og Pol Pot ved enhver passende eller upassende anledning. Hvorfor kan man ikke akseptere at også folk med bakgrunn i en tradisjon der forestillingen om folkelig revolusjon, uansett hvor utopisk den var, en gang sto sterkt, kan ha blitt aktive pluralister og demokrater, men likevel er mentalt og emosjonelt preget av tradisjonen og folkloren i sin politiske kultur, som en historisk ballast? At de på samme måte som alle andre, f.eks. muslimer og kristne, henter positiv inspirasjon fra noe som er et svært komplekst, og ikke i alle trekk like vakkert, bilde?

På samme måte ville det være meningsløst i dag å avkreve en samlet høyreside forklaring på den dyriske elendighetskapitalismen på midten av 1800-tallet, motstanden mot parlamentarismen, Aftenpostens rolle under krigen eller unnfallenhet overfor apartheid og diktaturene i Sør-Europa og Latin-Amerika. Eller å avkreve en samlet kristenhet forklaring på korstog, inkvisisjon, delaktighet i drap på urbefolkninger, vakling overfor fascisme og nazisme, eller å ha legendene fra en primitiv og blodig stammekultur som sin historiske ballast og referanseramme. Vi må først og fremst se på hvem folk er i dag, og hva de prøver å oppnå i dag. 

Og hvem er det egentlig som ikke har svin på skogen? Hvilken bred og sammensatt politisk kultur er det som ikke har hatt problematiske sider, uavklarte spørsmål, uklare gråsoner mot mer rabiate strømninger? Hvilken tankeretning er det som ikke folk har søkt til av et mangfold av årsaker, med helt ulike motivasjoner? Og har ikke vi alle neglisjert visse sider av virkeligheten? Hvem er det som har trukket fram absolutt alle verdige saker, som ikke har silt engasjementet i tråd med en mental prioriteringsliste, som ikke har underslått visse saker som ikke har passet inn i det større bildet? Finnes det virkelig noen som har holdt sin sti skinnende ren og tenkt bare prektige tanker siden tidligste ungdomstid? Eller er dette skinnhellighet?

Ikke alle sier ting like krasst. Det er både dem som tar bladet litt i overkant hyppig og brått fra munnen, med fare for å ikke bli tatt alvorlig, og det er dem som bestandig snakker så forsiktig og innpakket at ingen andre enn insidere klarer å høre noe innhold. Og verbal ullenhet er gjerne koblet med manipulasjon på andre plan - fortielse, ignorering, ren og skjær massevirkning. En politisk debatt trenger til en viss grad bidrag fra både forsiktige og hissige stemmer. Det er sikkert dem som kan hevde at de aldri har falt for fristelsen til å være skarp i kantene, men som sikkert har manipulert på andre måter. 

Mitt poeng er: kanskje kan de av oss som lider av skarpe tunger, bruke dem litt mer med omhu? Og kan både de av oss med skarpe tunger og de med ull rundt tunga prøve å bruke litt skarpere ører? Kan vi for eksempel forsøke å ta hverandres ulike bekymringer som verdifull, berikende innsikt, ta dem på alvor og ikke avfeie dem? Kan vi si ”Ja, jeg ser hva som bekymrer deg, men tror at jeg har tatt høyde for det i de løsningene jeg syns jeg ser”? Et klima der vi tar hverandres bekymringer på alvor i stedet for å avfeie dem, latterliggjøre dem eller rase mot dem, vil være en stor gevinst. Selv meget rigide personer vil kanskje kunne åpne seg hvis vi sier ”Ja, jeg ser at dette er vanskelig for deg, men prøv å se om det ikke likevel er noe positivt i det?”

Og bare for å gjøre det et lite hakk mer prosaisk: Hvis vi i tillegg kan slippe denne evinnelige smålige kjeklingen i norsk politikk om hvem som gjorde hva da de var i posisjon eller opposisjon, ville det også vært en lettelse. Norsk politisk debatt, spesielt i valgkamptider, men også årlig i budsjettider, ja egentlig nesten bestandig, likner til forveksling på en skolegårdkonflikt, avledningsmanøvrenes og ansvarsfraskrivelsens arena: ”Jamen,  han gjorde slik og slik…” Kan vi kanskje også der klare å fokusere på et ønske om å skape et mest mulig fullstendig bilde av de virkelige problemene og utfordringene, og så diskutere mulige veier framover? Gi hverandre litt mer kreditt og trekke i lag? Det vil kanskje også bidra til å minske avstanden mellom folket og den politiske eliten.

Det blir uhyre interessant å se om vi kan klare å få til et nytt, inkluderende, politisk klima – eller om det hele bare var et blaff. Dette er faktisk også en side av det krevende flerkulturelle prosjektet - å klare å forholde seg til de mangfoldige politiske kulturene vi har innen landet på en mer konstruktiv måte enn tidligere. Vi trenger et demokratisk oppsving - dette er en del av det.

Noe av det vi nylig har blitt minnet på, er at ved siden av den tålmodige sannheten at "det umulige tar bare litt lengre tid", eksisterer det også en annen sannhet, nemlig "det umulige kan skje før du aner det". Kanskje også på det politiske området? 

Et hittil lite nevnt perspektiv på søppeldebatter i nettfora er at foraene på denne måten får tilgang på et tilsynelatende yrende åndsliv helt gratis. Å ikke moderere debatter koster nemlig ingenting.

Det pågår nå en debatt om nivået i den anonyme debatten på nettfora og under artikler i nettaviser og nettfora. En nettredaktør debatterte i går dette spørsmålet på NRK Radio med professor Frank Aarebrot. Aarebrot tok til orde for den sympatiske tanke at vi alle burde stille anonyme galleutgytere til veggs og si at ”hvis du vil at jeg skal diskutere med deg, får du bruke fullt navn”. Redaktøren hevdet derimot at de anonyme, umodererte debattene var viktig for demokratiet.

Det er i slike tilfeller man oppdager at man begynner å bli gammel. Det var en gang en verden der aviser kom ut på papir. Innlegg man ønsket å få inn i en avis, ble da naturligvis vurdert av en redaktør. De fleste aviser hadde også en vaskeseddel i debattspalta der det sto ”Vi tar ikke inn anonyme innlegg”. Ble redaktørenes moderatorfunksjon og kravet om fullt navn oppfattet som en innskrenkning av demokratiet? Nei, debattspaltene var tvert imot en av de viktigste sikkerhetsventilene i demokratiet. Og det politiske spennet i avisfloraen sørget for at man som regel kunne finne en kanal å få sitt innlegg inn i. Selv om det var trangt om plassen.

Dagens nick-baserte debatter er et uttrykk for akkurat samme feighet og fremmedgjøring overfor det man er med på som krigsspill. På samme måte som man i spillverdenen kan gjemme seg bak en fiktiv kriger og ikke stå til ansvar for sine virtuelle handlinger, kan man i anonyme nettdebatter gjemme seg bak en nick og en avatar og ikke stå personlig til ansvar for sine meninger. Vi er i ferd med å miste et viktig kjennetegn ved demokratiet: vi skal alle ha rett til å ytre oss, men vi skal alle stå ved våre ytringer og ta ansvar for dem.

Nettredaktørenes påberopelse av varslervernet (de ynder å trekke fram heroiske nettaktivister i Kina og Burma som et relevant eksempel for situasjonen i Norge) er lett å tilbakevise. Det vil da aldri være noe problem å kontakte en redaktør og si at jeg har noe jeg gjerne vil publisere, men stoffets karakter og min posisjon tvinger meg til å være anonym? Også i papirtida tok redaktører inn anonyme innlegg i slike tilfeller, etter en konkret vurdering.

Har vi vunnet noe i demokratisk forstand på å løfte mobbing, uetterrettelige påstander, konspirasjonsteorier, bakvaskelse, rasisme og trakassering fra gata og krokene i kneipene og inn i et tilsynelatende skriftlig medium? Nei. Men de lettbeinte nettavisene har skaffet seg en tilsynelatende debatt, som det går an å smykke seg med. Der folk som virkelig har noe på hjertet, riktignok drukner blant folk som bare har det i fordøyelsessystemet. Nye Meninger er her et hederlig unntak – å lese debatter i andre nettaviser kan være en kvalmende opplevelse.

Men det er ett perspektiv på søppeldebatten som så vidt jeg kan se ikke har vært nevnt, og det er dumping-perspektivet knyttet til redaksjonens ”volumgevinst”. Å moderere nettdebatter slik avisspalter modereres krever arbeid. Å slippe løs umodererte debatter gir derimot ikke bare inntrykk av yrende åndskamp, det koster avisen eller forumet absolutt ingenting. Ønsket om å bruke sparekniv fører her, som så ofte ellers, til en dramatisk kvalitetssenkning. Nettaviser som velger å åpne opp for søppeldebatt, bedriver derfor nøyaktig samme sosiale dumping og ansvarsfraskrivelse for kvalitet i jakt på lettvint gevinst som offentlige instanser som outsorcer tjenester og legger dem ut på anbud til skruppelløse aktører. Dette er ikke annet enn ønsket om en gratis lunsj fra nettavisenes side.

Det er klart vi har alt å tjene på det økte volumet av mulig debatt som den digitale verden gir oss, det at vi ikke lenger er begrenset av antall avissider, og at dermed mer kan debatteres av flere. Det er et ubetinget gode. Men anonymitet og fravær av en synlig og aktiv moderator som kostnadsbesparing og beskyttelse for intellektuell feighet har derimot ingenting for seg. Har man ikke annet enn oppkast å ytre, og ønsker man ikke å ha sitt navn knyttet til det verbale oppkastet, så får man ytre seg muntlig, i krokene. Det har folk gjort til alle tider. Vi er da voksne mennesker.

Det er vel antakelig mange som i dag sitter igjen med en følelse av forvirring eller antiklimaks. Så det var ikke en organisert terroristgruppe likevel. Det var en enslig norsk svale, en av oss.

Noen vil ha følelsen av å ha blitt snytt (så bortkastet med en massakre man ikke kan knytte til islamister), andre vil få blod på tann (gjerningsmannen ser ut til å være en aktiv FrP-sympatisør med anti-islamsk agenda). Noen vil bare føle forbløffelse. Uansett vil mange ha følelsen av at dette viste seg å være "noe helt annet" enn det i utgangspunktet så ut som.

Det er i så fall en feilslutning. Er det noe Anders B. Breivik bør lære oss, så er det at sosiopati er sosiopati, punktum. Han bør ha demonstrert for oss noe om det vi bekvemt har blitt vant til å sette på en bestemt hylle med merkelappen "religiøs og politisk terrorisme".

Selve vår oppfatning av islamisme og annen religiøs og politisk terrorisme er et blindspor, selve begrepet er det. For i bunn og grunn er det ikke noe annet enn det en blond og kjekk norsk ungdom med litt overdreven trang til å markere et standpunkt representerer. Sosiopatisk sinnsforstyrrelse er ikke annet enn sosiopatisk sinnsforstyrrelse.

Våre forestillinger rundt religiøs og politisk terrorisme er egentlig en behagelig strategi for å leve med noe svært ubehagelig. De er en slags politisk paracet. Det er en måte å leve våre vanlige liv på, ved å avskrive slike handlinger som noe annet, noe ekstraordinært. Med disse begrepene, med disse klistrelappene, kan vi nemlig avskrive dem som begår slike handlinger som noe annet enn oss. De er ekstremister, de er terrorister, og dermed er de en annen slags mennesker. Det er egentlig en feig måte å møte disse fenomenene på. Saken er at de er akkurat samme slags sosiopatisk sinnsforvirrede enkeltpersoner som Anders B. Breivik.

Den eneste forskjellen er at sosiopatisk sinnsforvirring, som mange andre lidelser, har forskjellig epidemiologi i forskjellige situasjoner. Noen steder, i noen situasjoner, i noen samfunn, befester den seg, den blir epidemisk, den blir kronisk, personer med denne lidelsen finner sammen og organiserer seg. Den kan bli konstant tilstede og begynne å prege samfunnet. Det har noe å gjøre med kroniske belastninger som disse samfunnene opplever. I andre situasjoner ligger den latent og blusser opp som isolerte enkelttilfeller, slik vi er blitt vant til å se det i USA, og slik vi har opplevd det i Finland - og nå i Norge. Dette skyldes ikke at menneskene i landene med kronisk, epidemisk, organisert sosiopati er annerledes enn oss, men at samfunnene, og dermed menneskenes erfaringer, er forskjellige.

Det beste vi kan gjøre, er aktivt å neglisjere de religiøse eller politiske fasadene til ekstremister. Sosiopater har alltid en høylydt agenda, så også åpenbart Breivik. Slike personers handlinger er alltid ytringer. Vi bør betrakte dem alle sammen som det de er - individuelt sinnsforvirrete personer. De er ikke en annen slags mennesker, skjeggete, med rare livssyn. Det er i hvert fall ikke det viktige. De er personer som, akkurat som Anders B. Breivik, har mistet eller valgt bort den normale måten å forholde seg til andre mennesker på. Skjeggete islamisters handlinger bør oppleves som akkurat like ubegripelige og absurde som Breiviks. De bør være akkurat like ubehagelige for vårt selvbilde som mennesker. 

La oss nå ha begravet forestillingen om religiøs og politisk terror som et separat fenomen, verdig en separat betegnelse, utøvd av annerledes mennesker, noe som ikke rokker ved vår egen selvoppfatning som mennesker.