Janne Olise Raanes
Vi opplever at regjeringen ikke forholder seg til den enkeltes sak, men setter grupper av barn opp mot hverandre.
Stoltenberg sier i Stortingets spørretime 21. mars at å endre politikk i asylbarnsaken vil være urettferdig overfor familier som har reist frivillig ut eller de om lag 600 barna som ble tvangsutsendt i fjor. Han sier dette handler om enkeltmennesker, og at vi må være rettferdige i behandlingen i enkeltsaker. Vi opplever derimot at regjeringen ikke forholder seg til den enkeltes sak, men setter grupper av barn opp mot hverandre. Vår erfaring er at dagens politiske praksis gjør at urett begås mot barn nettopp fordi de ikke behandles som mennesker med individuelle rettigheter. Redd Barnas mandat er å sikre at alle barns rettigheter ivaretas. Dette er derfor vårt bilde av en ryddig, rettferdig og forutsigbar politikk:
En ryddig politikk innebærer at alle barn må få sin sak vurdert individuelt og uavhengig av foreldrenes situasjon og valg. Det innebærer at barna blir hørt og at en vurdering av barnets beste blir tillagt vekt. Det er i tråd med menneskerettighetene, som slår fast at alle barn har særskilte rettigheter. En konsekvens av at Stoltenberg sier at dette handler om enkeltmennesker er at «asylbarna» ikke kan vurderes som en gruppe. Hvert barn skal få vurdert hva som er til deres beste, uavhengig av innvandringspolitiske hensyn.
En rettferdig politikk innebærer at alle barn i Norge har de samme rettighetene. Uavhengig av foreldrenes valg og om de opprinnelig er fra et annet land. Når norske foreldre gjør uheldige valg, beskytter staten barna. Det er urettferdig om dette ikke også gjelder asylbarn. Regjeringen har flere ganger sagt at det er urettferdig at et tidsvindu åpnes for de 450 barna vi diskuterer i dag. Det er vi enige i. Et slikt vindu må alltid stå på gløtt. Barn skal på selvstendig grunnlag få vurdert om det har rett til å bli eller må returnere. Det er ikke det samme som å si at alle skal bli. Men ingen skal måtte behandles som en gruppe eller brukes som et verktøy for å sende signaler om norsk asylpolitikk.
En forutsigbar politikk setter ikke internasjonale lover og konvensjoner til side på grunn av innenrikspolitiske interesser. Norge er blitt kritisert av FNs barnekomité for at barn som har tilbrakt mange år i Norge, kan bli sendt ut av landet, på tross av barnas tilknytning til riket. Komiteen har blant annet anbefalt Norge å ikke sende barn tilbake til utrygge steder og å alltid ta hensyn til barnets tilknytning til landet. Norge er forpliktet til å følge disse anbefalingene. Alle barn i Norge skal alltid kunne stole på at staten tar vare på deres rettigheter. Hvert enkelt barn skal kunne stole på at rettighetene ivaretas uavhengig av hvor mange andre barn som er i lignende situasjon.
En slik ryddig, rettferdig og forutsigbar politikk vil Norge kunne være stolt av.
Følger vi regjeringens logikk om at det nødvendige nasjonale lovverket først må på plass, gir vi stater som ikke har kommet like langt som Norge en god grunn til ikke å ratifisere barnekonvensjonens tilleggsprotokoll.
Gry Larsen argumenterer i Dagsavisen (19/1) for at regjeringen før de ratifiserer en rekke menneskerettighets-instrumenter vil sikre at det nødvendige nasjonale lovverket er på plass slik at de kan leve opp til konvensjoners forpliktelser. Med disse forutsetningene burde regjeringen raskt kunne ratifisere tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen.
FNs barnekonvensjon er nemlig inkorporert i norsk lov. Det betyr at Norge allerede kan leve opp til forpliktelsene og at barn i Norge har et sterkt vern. Dessverre er det ikke tilfelle i mange andre land. De mest utsatte barna lever i dag i land med svake rettssystemer og svakt rettsvern. Det er også i møte med disse statene at Norges argumenter blir farlige. Følger vi regjeringens logikk om at det nødvendige nasjonale lovverket først må på plass, gir vi stater som ikke har kommet like langt som Norge en god grunn til ikke å ratifisere protokollen.
Ved å signere og ratifisere tilleggsprotokollen til FNs barnekonvensjon kan Norge gi et viktig internasjonalt signal for å fremme barns rettigheter. I tråd med Soria Moria II, kan Norge på denne måten lede an i det internasjonale arbeidet for å løfte arbeidet med barns rettigheter internasjonalt og bli det foregangsland alle forventer.
Å foreslå innetider og kutt i lommepenger for enslige mindreårige for å hindre at barn forsvinner fra asylmottak er et skudd i blinde.
På Utlendingsdirektoratets vårkonferanse forrige uke var temaet Barn på flukt. Statssekretær i Justisdepartementet Pål K Lønseth lanserte i sitt innlegg et forslag om å å innføre innetider på mottak, samt trekke barn i lommepenger om de ikke kommer hjem om kvelden.. Forslaget skulle bidra til å hindre at barn forsvinner fra asylmottak og ble nevnt som tiltak bl.a. i kampen mot menneskehandel.
Forslaget forteller meg at man i regjeringene ikke har skjønt alvoret i sitasjonen noen enslige mindreårige asylsøkere befinner seg i. Lønseth sa selv i konferansen at man i regjeringen er bekymret for at dette er barn som kan være involvert i menneskehandel .
Redd Barna har også grunn til å tro at noen barn forsvinner fordi de ofre for menneskehandel.
Jeg finner ingen grunn til å vurdere eller kommentere på Lønseths forslag utover å si at dette er en total avsporing. Vi må minne oss selv om at barn som forsvinner fra mottak kan være brikker i svært alvorlig organisert kriminalitet. Bakmennene styrer og dirigerer livene til disse barna. Barna har ikke kontroll over sin tid eller sine penger. Barna er inntjeningsmidlet for sine bakmenn. Menneskehandel er verdens nest største illegale virksomhet. Enslige barn på flukt er svært ”takknemlige” offer for bakmenn i menneskehandel. De er alene uten voksenomsorg, det nye landet er forvirrende og ukjent. Barn i en så utsatt situasjon er lette å instruere og få kontroll over. Bakmenn utnytter dette kynisk. De innleder først et tillitsforhold til barna og har deretter full kontroll på livene deres og kan bruke de både til å selge narkotika, tilby seksuelle tjenester og i andre utnyttingsformer
Regjeringen må ta innover seg at noen av de barna som i dag er i norske asylmottakmottak kan være en del av denne kyniske kriminelle aktiviteten. Tiltakene som settes i gang for å beskytte og mulige offer må harmonisere med hvordan vi ellers jobber med både offer og bakmenn i organisert kriminalitet. Å igangsette sanksjoner overfor ofrene, som i dette tilfelle er barna, er et skudd i blinde.
Barn som har blitt dratt inn i alvorlig kriminalitet skal ha en helt annen oppfølging enn det man kan gi dem i mottak. Jeg skjønner fortvilelsen til ansatte på Hvalstad, slik det uttrykkes i Dagsavisen 8. juni. Mottakene har verken ressurser, kompetanse eller forutsetninger for å håndtere disse ungdommene. Situasjonen som har oppstått viser at vi ikke har lyktes med å ivareta alle enslige mindreårige på en forsvarlig måte i landet vårt.
Forslaget til Lønset viser også et fravær av barnefaglig forståelse og tilnærming til hva unge mennesker i krise trenger. Vi må stryke mottakenes kompetanse til å ivareta disse ungdommene, men mest av alt må vi har få til et forpliktende samarbeid mellom politi, barnevern og mottak. Slik jeg hører situasjonen på Hvalstad beskrevet, er det helt klart at noen av disse unge ikke hører hjemme her. De hører hjemme i barnevernets omsorg. Mulige offer for menneskehandel skal ha særskilte omsorgsløsninger, få tilbud om rehabilitering og hjelpes bort fra det livet de er tvunget til å leve.
Redd Barna tror ikke at alle barn som forsvinner fra mottak er menneskehandelsofre. Men i saker der man frykter at barna er offer for bakmenns utnytting er løsningen å finne barna, gi dem et trygt sted å bo, fjerne dem fra bakmenns kontroll, gi de tilbud om behandling og mulighet for et bedre og mer verdig liv. Det plikter Norge å gjøre, og denne beskyttelsen har barna rett på.