Dette er talen som ikke ble holdt på torgplassen i dag, men i natt skal jeg snike meg inn dit, klatre opp på podiet og hviske den ut i mørket:

«Alle skal med»

Arbeiderpartiets inkluderende parole om at «alle skal med» er direkte ekskluderende for en stor del av landets befolkning. «Alle» er nemlig ikke spesielt interessert i å være så innmari medi felleskapet hele tida. Akkurat som ikke alle har lyst til å være helt like.

Mange, kanskje til og med flertallet av befolkningen, liker nok å mene, gjøre og leve livene sine i tråd med gjeldende normer og former, og er helt fornøyd med en tilværelse i A4-format. De betaler sine skatter og avgifter, stemmer like hemmelig ved alle valg, følger med på sporten og lever på drømmen om å vinne den store lottogevinsten. Men først og fremst stoler de på sine foresatte, enten det er sjefen, direktøren, politikeren, statsråden eller politisjefen som snakker, så må det jo være sant det som sies. Alt annet ville jo føre til det reneste kaos!

Formålet med -ismer er å ensrette befolkningen, slik at alle mener og gjør ting på likt, uten protester. Virkelig skummelt blir det når hele befolkningsmasser begynner å marsjere, i takt. Første steg på veien til eksersisplassen er å påstå at «Alle er like, Alle skal med!».

I Norge er vi kanskje likestilt rent statistisk, altså at innsamlet tallmateriell har blitt tolket for å påvise likestilling. På samme måte som IQ-tester bare viser hvor dyktig en person er til å løse IQ-tester, viser statistiske beregninger kun de gjennomsnittlige resultater man har ønsket å teste. Vilke faktorer som skal vektes avhenger av formålet med undersøkelsen, og tabloidoverskriftene rimer ofte dårlig med tallenes tale eller virkelighetes verden. Politikere og journalister kan ofte velge fritt fra de virkelighetsoppfatninger som passer deres agenda best, og flertallet av befolkningen tror dermed mer enn gjerne at dette er fasiten.

Partipolitiske meningsmålinger er grov misbruk av statistikk, og kan føre til alvorlige feilvurderinger blant store velgermasser. Vår hang til konformitet fører som regel til at vi følger vinneren, adopterer flertallets mening og nikker anerkjennende til siste taler.

Og hvor riktig, fornuftig eller demokratisk er det at flertallet skal bestemme hva som er rett eller galt? I mange store samfunnspørsmål er befolkningen delt omtrent på midten, som for eksempel i EU-avstemminger og skillet mellom rød og blå partier på fargeskalaen.

Sett at vi foretar en folkeavstemming om tobakksomsetting fortsatt skal være lovlig i Norge, som flertallet bestående av ikke-røykere sannsynligvis vil stemme mot. En naturlig og demokratisk følge av dette vil vel være å erklære Norge for røykfri sone og forby all tobakksbruk. «Det flertallet avgjør må alle være lojale til.»

Sett at vi foretar folkeavstemminger om bompengefinansiering, om innvandring, eller om vi fortsatt skal oppfylle alle EØS-direktiver Norge blir pålagt. Hva skjer hvis resultatet ikke blir som politikerne ønsker? Svaret er at det er nettopp derfor vi aldri får velge mellom slike valg.

Vi kan velge mellom representanter for ganske så like fargenyanser annenhvert år, men der stopper også folkets påvirkningskraft i politiske agjørelser. Resten er opp til «våre folkevalgte», som i mange tilfeller består av maktkåte, selvopptatte skravlebøtter uten bakkekontakt og klokskap. Politikere sier det selv: De er først og fremst opptatt av makt og posisjoner. For å komme dit må en være pragmatisk, noe som på godt norsk betyr kjepphesthandel på bekostning av idealisme. Sykehjemsplasser byttes mot veiprosjekter, lukningsvedtekter byttes med barnehager, sprit og kirkebygg blir handelsvarer i politikeres spillebuler. Og alt foregår i felleskapets navn. For vi er alle med på dette, i hvert fall vi som har benyttet vår «demokratiske medbestemmelsesrett».

Årsaken til de fleste maktovergrep i verden blir begrunnet med «flertallets vilje» eller «folkets krav», akkurat som om dèt argumentet rettferdiggjør enhver handling. Den rettskafne og selvgode andel av befolkningen synes vel at deres livsførsel burde være fasiten for alle, og vil uten store motforestillinger akseptere alt fra mobbing, utstøtelse og straff for de som måtte påstå at de har en rett til å tenke og leve utenfor normen.

Fascisme blir den direkte konsekvens av slik strømlinjeformet og ensrettet tankegang.