Når disse populistiske grupperingene trekker inspirasjon, og bygger sin ideologi på nynazistisk materiale. Er der vel liten grunn å kalle dem noe annet enn hva de er? Det er i de samme gruppene vi har sett grov folkemordsretorikk rettet mot romfolk o

Antiislamistene forsøker å gjøre et stort nummer av at de motsetter seg Islam på grunn av ideologiens totalitære trekk. De samme grupperingene setter likhetstegn mellom nazisme og Islam, og setter seg selv gjerne i en posisjon hvor de ønsker å forsvare Israel og det jødiske folk. Samtidig vet vi at nettopp nynazistene fungjerer som premissleverandører for disse grupperingene. Tidligere har vi sett hvor mange av de verste brittiske nynazistene har vært innom organisasjoner som EDL, noe som har avskrevets av organisasjonen som "infiltrasjon". I Norge har vi tilsyneslatende knapt hatt noen nynazistiske organisasjoner de siste 15 årene. Men Sverige har hatt et relativt stort miljø.

Det vi ser er hvordan norske "Islamkritikere" nokså ukritisk linker til nettsteder som realisten.se, fyret.nu, swedenconfidential, nordisk.nu, nationell.nu, folkets info og lignende sider. Alle disse sidene har klare nazistiske trekk. Realisten.se hyller Hitler i et av sine nummer, og gis ut av det nazistiske Svenskarnas Parti. Fyret.nu er en norsk internettavis hvor de legger ut "artikler" om forbrytelser begått av innvandrere i Norge. Denne avisen gis ut av nynazister i miljøet rundt Torgrim Bredesen (tidligere Vigrid) og er klart inspirert av Mikael Skillts (tidligere Svenske Motståndsrörelsen) Stoppa pedofilerna.

Alle disse nettsidene har det linkets hyppig til på SIANs, NFPs og NDLs facebookgrupper. Det er klart at disse sidene har bidratt til å forme disse grupperingenes ideologiske fundament. Men de har også blitt lagt ut fordi de deler såpass mange likhetstrekk. Og det har også blitt tydelig at fler og fler av folkene fra disse "Islamkritiske" grupperingene alt oftere står frem som rasister.

Når disse populistiske grupperingene trekker inspirasjon, og bygger sin ideologi på nynazistisk materiale. Er der vel liten grunn å kalle dem noe annet enn hva de er? Det er i de samme gruppene vi har sett grov folkemordsretorikk rettet mot romfolk og lignende de siste ukene. Finnes det egentlig da noen annen grunn enn å kalle en spade for en spade.

Still deg gjerne dette spørsmålet: Ville ikke en organisasjone som hevder at man kan trekke likhetstegn mellom nazismen og Islam også hatt en "kritisk" innstilling til nazister? Når vi stadig ser beviser på det motsatte. At medlemmer fra SIAN, NDL, NFP og deres likesinnede handler det omvendte av hva som er forventet, hva er det et uttrykk for da? Hvor dypt stikker egentlig denne "sympatien" til det jødiske folk hos disse grupperingene? Liker de Israel bare fordi at i deres hoder er Israel en front mot muslimer?

Å tro at nazisme er en fullstendig ideologi er feilaktig. Det er et uttrykk for 20-tallspopulisme, hvor jødene ble gitt skylda for all verdens elende. Det er egentlig ikke noen radikale forskjeller mellom dagens "Islamkritikere" og nazistene i fra et ideologisk perspektiv. Øvrige politiske "standpunkter" er i begge tilfeller fullstendig tilfeldig, og ikke minst underordnet. Det overordnete aspektet i begge "ideologiene" er ikke annet enn hat. Og de to trekker helt tydelig på hverandre.

Hvis ikke dette er omvendt rasisme og apartheidpolitikk på det grøvste så vet ikke jeg? Hva om jeg som hvit nordmann, eller egentlig svenske som har bodd i Norge siden 1998, skulle åpne en butikk i Norge som var «spesielt tilpasset nordmenn»?

Med største forferdelse reagerte jeg på opprettelsen av et nytt kjøpesenter på Grønland i Oslo her om dagen. Kjøpesenteret som var «spesielt anpasset for mennesker fra Somalia» skulle snart åpne sine dører, og slippe inn horder av mørkhudede mennesker som er for gode for hva vi nordmenn har å tilby. Hvis ikke dette er omvendt rasisme og apartheidpolitikk på det grøvste så vet ikke jeg? Hva om jeg som hvit nordmann, eller egentlig svenske som har bodd i Norge siden 1998, skulle åpne en butikk i Norge som var «spesielt tilpasset nordmenn»? Da ville disse antirasistene reagere! Svette pønkere fra Blitz-huset ville stå der utenfor med sine skitne klær og hylt så metallskrotet vibrerte. Utenfor ville Antirasistisk senter stå og rope etter blod, sammen med sine kommunistvenner i palestinerskjerf. Butikkdørrene ville nok spikres igjen, og stemplet med multikulturalismens viktigste stempel «rasist!», ville prydet nøkkelhullet innen natten var omme. Hvis ikke dette er omvendt rasisme da vet ikke jeg!

Selvfølgelig er dette det reneste tøv fra det ene til det andre. For det første reagerte jeg egentlig aldri på at det skulle åpne en somalisk butikk, som var «spesielt anpasset somalier». For det andre når jeg først ble gjort oppmerksom på dette så tenkte jeg «der kan jeg sikkert få kjøpt bra krydder, og kanskje har de noe spennendes jeg ikke smakt før?». Det ville aldri slått meg at noe slikt skulle være rasistisk, med mindre det sto en mann i dørren og avviste meg fordi jeg var litt for hvit. Hva gjelder «den norske smaken», så syns jeg nok at mat kan bli litt vel «fornorsket» til tider. Jeg syns ikke at de «eksotiske» krydderblandningene fra Kokkens krydder er særskilt spennendes. Ikke heller syns jeg at de minner om noe veldig eksotisk, men kanskje en mer «norskanpasset variant». Derfor ble jeg veldig glad når jeg hørte om den «anpassede butikken for somalier». Her kunne jeg sikkert få tak i noe som ikke var alt for «fornorsket».

Jeg trur ikke heller at Blitz-huset ville sparket inn dørren min hvis jeg solgte Jarlsbergost, mors kjøttkaker eller lutefisk. Muligens hadde noen av veganene kikket med misstro mot smalahovet, som prydet utstillingsvinduet sammen med trollstatuetter og annet «typisk norskt». Men ellers trur jeg at jeg hadde fått stå i fred der med min lusekofta og min osthøvel. Jeg trur ikke at Antirasistisk senter ville brydd seg veldig mye heller over at jeg solgte langrennski med hjemmelaget smøring. Kanskje hadde en eller annen kommunist påpekt mitt norske flagg som vaiet utenfor butikken med en kommentar som «stryk kristenkorset fra ditt flagg! og heis det rent og rødt», men jeg tror egentlig ikke det heller.

Jeg tror forresten at jeg kunne vært så dristig og åpnet en svensk butikk i Oslo uten at noen ville bry seg noe særskilt. Jeg kunne solgt de små «köttbullarna», og til og med hevdet at de var bedre enn norske. Jeg kunne forsøkt å selge den svenske husholdningsosten og den svenske «folkölen», men det ville trolig vært dårlig butikk. Carl Gustavs portrett kunne pryde butikkveggen, sammen med «kalsongerna» fra Björn Borg og et bilde av tidenes største boksere Ingemar Johansson. Jeg tror ikke noen palestinerskjerfskommunister eller antirasister ville bry seg veldig om den saken.

Likevel leste jeg et lignende innlegg på nettet for ikke så lenge siden. En eller annen stakkars nordmann som følte seg diskriminert på det grøvste etter at den somaliske butikken hadde åpnet på Grønland. Omvendt rasisme og apartheid var det han forband dette med. Han mente på fulleste alvor at han skulle blitt stemplet som «rasist» hvis han prøvde seg på det samme. Jeg skjønner ikke helt den her merkelige higen blant så mange hvite nordmenn om å få lov å ha vært «litt diskriminert». Jeg i hvert fall aldri følt det, likevel er det så mange som roper om «omvendt rasisme». Jeg kommenterte hans innlegg med at det var noe av det dummeste jeg noensinne har lest. Da ble jeg kalt mobbere, og usaklig nettdebattant. Men ærlig talt! Når noe er så pass idiotisk dumt, da må man vel få lov å si det? For det er jo jævlig dumt!

Venstresida har mange ganger blitt anklaget for å spre jødehat og antisemittisme i sin kritikk av Israel. Det eksisterer knapt noen på venstresida som vil bekjenne seg til antisemittismen som ideologi. Likevel florerer det fortellinger om jøder i finansindustrien, sionistmedia og mektige lobbygrupper som styrer over krig og fred. Og er all kritikk av Israel rimelig kritikk? Er antisionisme bare et mindre belastet uttrykk enn antisemittisme? Kjenner venstresida sin antisemittiske historie? Er vi opptatt av det palestinske folks velmående, eller er det en kynisk bruk av andre menneskers lidelser i en missforstått antiimperialistisk retorikk?

Jeg har ved flere tilfeller skrevet innlegg om de antiislamistiske grupperingenes retorikk. Der har jeg hevdet at retorikken ikke skiller seg nevneverdig fra den antisemittiske retorikken som var vanlig før andre verdenskrig. Også den tematikken har jeg tidligere behandlet en del i ulike sammenhenger. Strukturelt sett er de to, antisemittismen og antiislamismen, nokså like. Men det er selvfølgelig også store forskjeller.

De ligner på hverandre i den forstand at de begge generaliserer over en gruppe mennesker. Begge to forholder seg på en konspiratorisk måte til et konstruert objekt som de motsetter seg. På den ene siden en karikatur over jøden, på den andre en karikatur over muslimen. Disse generaliseringene tilskrives ofte en intensjon, gjerne om verdensherredøme. Kort sagt så skaper de et fiendebilde.

De er ulike i den forstand at den «moderne» antisemittismen som oppsto en gang på slutten av 1800-tallet, bygger på samtidens rasebiologiske teorier. Samtidens antiislamisme tar derimot utgangspunkt i perverterte bilder av religion og kultur. Dette var også karakteristisk for den tidligere antisemittismen, som også ofte hadde sitt utgangspunkt i mytisk konstruerte religiøse og kulturelle forestillinger. På den måten kan man si at samtidens antiislamisme har mer til felles med den tradisjonelle antisemittismen.

På ingen måte mener jeg altså at antiislamismen er den «nye antisemittismen». Å snakke om en «ny» antisemittisme vil for mange høres ut som at den «gamle» antisemittismen skulle være død og begraven. De er to fenomener som eksisterer paralellt, men oppviser store likhetstrekk med hverandre. De siste årene har vi sett en utvikling hvor høyreekstremister utad sier seg å ta kraftig avstand til antisemittismen. De definerer seg ofte som Israel-venner, og følgelig også «kritiske» til det de omtaler som fiender av staten Israel. Fienden identifiseres i to grupperinger, muslimer og den politiske venstresida. Både muslimer og den politiske venstresida karakteriseres som antisemitter av disse grupperingene.

Antisemittisme og venstresida i historisk kontekst

Antisemittisme er et sterkt ladet begrep, og bortsett fra noen minimale nasjonalsosialistiske grupperinger eksisterer det knapt noen som vil bekjenner seg til den. Likevel er antisemittismen nokså utbredt, ikke minst på venstresida. Rent analytisk er begrepet satt sammen av to ord, den greksike prefiksen anti-, som kan oversettes med motstand, og det hebraiske navnet Shem. Shem var ifølge Bibelen Noahs sønn. Leksikalt betyr antisemittisme hat rettet mot jøden som rase eller religiøs gruppe. Begrepet har ikke forankring i definisjonen av semitisk folkeslag eller språkgruppe, men dreier seg utelukkende om jøden. Et aspekt ved antisemittismen er at den ofte bygger på forestillingen om en jødisk sammensvergelse. Dermed kan man også si at antisemittisme like mye er en frykt for jøden som rase eller religiøs gruppe.

Det eksisterer imidlertid en historisk kobling mellom antisemittisme og venstresida. Wilhelm Marr som oppfant selve begrepet var selv sosialist. Fourier, Wagner, Bakunin og Proudhon var alle jødehatere det samme gjelder flere filosofer, der i blant Kant og Voltaire. Tradisjonelt var jødehatet forbundet med hovedsaklig to myter, konspirasjonsmyten og blodoffer. Blodoffermyten kom ofte fra kristen-religiøst hold, og gikk ut på at jødene kidnappet småbarn for å ofre deres blod. Denne myten forsvant etterhvert, men konspirasjonsmyten der det ble sagt at jøden hadde en intensjon om verdensherredøme besto.

Mens de høyreekstremistiske antisemittene ofte koblet jøden opp mot den samtidige trusselen fra bolsjevikene, identifiserte ofte venstresiden jøden med kapitalistiske krefter. Enda tidligere var antisemittismen knyttet opp til forestillingen om at jøden hadde skyld i Jesu død. Først etter at Marr skrev sine antisemitiske tekster på slutten av 1800-tallet, begynte den å ta form som en pseudovitenskapelig og rasebiologisk idé der jødendomen ble knyttet opp til blodet. Gjennom nasjonalsosialismen ble antisemittisme koblet opp mot både kapitalisme og den russiske sosialisme. Den sosialdemokratiske lederen August Bebel omtalte antisemittisme som «a socialism for fools». Andre har sagt at det idag kunne være passende å snakke om «an anti-imperialism for fools».

Denne tekst omhandler fremst antisemittisme på venstresida, og kommer i liten grad berøre jihadistisk antisemittisme/antisionisme. De høyreekstreme «islamkritikerne» mener i og for seg å se et forhold mellom de to, men det får eventuelt bli tema for en annen tekst.

Sionisme og antisionisme

Begrepet sionisme stammer fra Theodor Hertzl's bok Der Judenstaat (1896) hvor han argumenterer for opprettelsen av en jødisk stat. Hertzl hevdet at kun en egen stat kunne bøte på de økende problemene med antisemittisme og diskriminering av jøder. Mange samtidige antisemitter støttet dessuten forslaget om en egen stat for jødene. To år tidligere hadde den jødiske Alfred Dreyfus blitt arrestert for spionasje. Det ble reist en debatt om hvor vidt det var mulig at jødene kunne assimilieres i samfunnet. Rettssaken mot denne var et rent justismord, og Hertzl med fler mente at kun en jødisk stat kunne gi trygghet. Målet var «å skape et legalt og sikkert hjemsted for det jødiske folk i landet Israel». Enn om sionisme som politisk bevegelse oppsto på 1800-tallet, så har tanken om jødenes eget land vært en viktig del av den jødiske identitet. I utgangspunktet var sionismen en sekulær bevegelse, men den fikk etterhvert et visst religiøst preg. Det hebraiske språk ble rekonstruert, og jødisk kultur ble vektlagt.

I realiteten ble sionismens mål oppnådd i 1948 i og med opprettelsen av Israel. Men med tiden kom sionisme til å bli synonymt med jødiske innvandrere. Først etter seksdagerskrigen i 1967 begynte innebørden av sionisme som begrep endre seg. På den ene siden ble de palestinske lidelsene fremtredende som problem. På den andre siden opplevde Israel trusselen om utslettelse og frykten for et nytt Holocaust opplevdes som høys reell. Dessuten hadde krigen mobilisert mange jøder utenfor Israel, som ønsket å forsvare staten.

Antisionisme betyr egentlig motstand mot sionisme. Dette begrepet er omstridt, da bruken av det er forskjellig. Og bruken har variert gjennom historiens gang. Generelt kan det sies at det betegner en motstand mot opprettelsen av en jødisk nasjonalsstat. Det sier seg selv at implikasjonene av en slik holdning kan være uheldig varierte. Noen vil hevde at antisionisme er det samme som motstand mot jødisk ekspansjonspolitikk. Dette kan være alt fra kritikk av praksisen med jødiske bosetninger på Vestbredden, til mer obskure ideer om en sionistisk finanselite eller mektige lobbygrupper som styrer USAs utenrikspolitikk. Andre hevder at antisionisme er en motstand mot den jødiske stat som sådan. Staten Israel er en illegitim stat, og bør oppheves så snart som mulig. Landet tilhører rettmessig det palestinske folk, og de skal få tilbake det.

Antisionisme er på ingen måte ensbetydende med antisemittisme, men ofte kan den bevege seg inn i en gråsone. Det er ikke heller alltid så lett å skille de fra hverandre da det eksisterer et komplekst forhold mellom de to. På venstresida er antisionisme ofte tett forbundet med anti-imperialistisk retorikk.

Jødiske antisionister

Ikke alle jøder var tilhengere av en opprettelse av en jødisk stat. Mange ortodokse jøder motsatte seg dette. De mente at Israel ikke skulle gjenopprettes før Messias kom til jorden. De betrakter sionismen som et brudd mot Guds vilje, som hadde straffet jødene ved å sende dem ut av Israel. Det eksisterer fortsatt idag en del jødiske antisionistiske grupperinger, men de er helt klart minioriteter.

Karl Marx og jødespørsmålet

Jødespørsmålet var et politisk spørsmål som tok utgangspunkt i at jøden hadde vanskelig med å integrere seg i samfunnet. Spørsmålet kom senere til å bli knyttet opp mot den tidligere nevnte Dreyfussaken, men fra begynnelsen hadde den utgangspunkt i tidligere religiøse forestillinger.

Jøden i egenskap av å være jøde kunne ikke integreres effektivt i samfunnet. Immanuel Kant hadde bland annet hevdet at jøden ikke kunne forholde seg til en indre moralsk lov, det kategoriske imperativ, siden hun ikke hadde mottatt Kristus. Jøden kunne forholde seg til eksterne lover, som de ti bud, men bare med frykt om straff. Jøden, i følge Kant, var dermed dømt til å fobli heteronom. Det vil si styrt av drifter, grådighet og strategisk fornuft. Kant stilte seg kritisk til at jøden kunne konverteres til kristendom, og derfor ikke kunne delta i samfunnet. Unghegelianeren Bruno Bauer, som Marx kommenterer i sin tekst om jødespørsmålet, var selv ateist. Likevel mente han i sin bok «Das entdeckte Christentum» at jøden først måtte bli døpt inn i kristendommen, for så å etterpå gi avkall på denne. Hvis jøden skulle assimileres måtte hun følge den samme historiske dialektikken som det øvriga Europa, mente Bauer.

Karl Marx var på ingen måte antisemitt, heller var ikke hans tekst om jødespørsmålet antisemittisk.

Likevel blir det ofte hevdet at hans tekst forsynte Stalintiden med antisemittisk propaganda. Enn om det er helt riktig at Stalins regime utøvet en brutal forfølgelse av jøder, så er denne påstanden overdrevet. Under annen verdenskrig hadde Stalin opprettet en antifascistisk jødisk komite som skulle bygge opp forholdet til amerikanske jøder. Sovjetunionen skaffet til og med jødene våpen slik at de kunne motstå imperialisterne. Stalin hadde håpt på at en jødisk stat i Midt-østen også ville være pro-sovjetisk, da sionismen på mange måter hadde sine røtter i sosialismen. Imidlertid viste det seg å ikke være tilfelle. Etter 1948 var det tydlig at Israel inntok en pro-amerikansk orientering, og de sovjetiske jødene var entusiastiske for den nye staten.

Stalins antisionisme

Stalin anklaget sin egen komité for å bedrive spionasje for USA, og innom kort tid ble den ryddet av banen. Studenter fikk i oppdrag om å gå igjennom akademisk litteratur for å rapportere «utenlandske navn». «Rotløse verdensborgere», det vil si personer med jødiske navn ble fjernet fra historiebøker, og ble byttet ut med nye russiske navn. I forkant av den nittende partikongressen i 1952 ble tretten av fjorten medlemmer fra den antifascistiske komitéen henrettede. På omtrent samme tid ble jøder i den russiske legestanden arrestert, falskt anklagede for terrorisme. Det ble hevdet at de forgiftet sine russiske pasienter, og lade planer om et drap på de sovjetiske lederne. «Terroristlegene» skulle angivligen myrde lederstanden i et ledd om sionistisk maktovertakelse. De nå myrdede legene ble på denne måten brukt i sovjetisk propaganda om den «jødiske sammensvergelse». Det ble satt igang storstilte kampanjer der sovjetborgere oppfordredes til å angi «medisinsk terrorisme» utført av jøder. Stalin selv sa seg å ta avstand fra antisemittisme, og hevdet at utrenskningene var begrunnet ut fra en motstand mot sionismen.

Stalins forfølgelse av jødene hadde ikke så veldig mye med Marx skrift om jødespørsmålet som et utslag av paranoia. Hans antisionisme hadde et klart sammenheng med opprettelsen av Israel, og dens pro-amerikanske posisjon. For Stalin ble sionistene selve symbolet på vestlig imperialisme, og som sådan hadde den en farlig påvirkningskraft på Sovjet. Det var fremst en retorikk rettet mot sionister, og ikke jøder. Stalin sa seg selv å ta avstand mot all antisemittisme, men det er klart at han mente at alle jøder var potensielle sionister.

Kritikk av staten Israel og antisionisme

Det er nærmest umulig å skrive en tekst om antisionisme og antisemittisme uten å berøre den utrulig vanskelige konflikten mellom Israel og palestinere. Denne tekst handler om antisionisme og antisemittisme på venstresida, derfor blir de normative vurderingene i forhold konflikten holdt på et absolutt minimum. Det er dog viktig å påpeke at langt fra all kritikk av Israel er å betegne som antisionistisk.

Det er klart at det er en stor forskjell mellom å kritisere staten Israel for politiske handlinger, og hevde at Israel ikke har rett til å eksistere. Man kan fint anerkjenne Israels rett til eksistens og autonomi, samtidig som man er uenig i dens innenriks- eller utenrikspolitikk. Storparten av kritikken mot Israel er selvfølgelig av dette slaget, men noe er det ikke. På ingen måte er det hverken antisemittisk, eller antisionistisk, uansett hvor entusiastisk den måtte være. Men denne slags kritikk er på ingen måte likestilt en kritikk som har sitt utgangspunkt i at staten Israel er en legitim stat. Ikke heller er kritikken antisionistisk fordi at det på vegner av for eksempel det internasjonale samfunnet blir fremsatt krav gjentimot Israel. En kan godt være tilhengere av staten Israel men kreve at de legger til rette for opprettelsen av en palestinsk stat, uten at det går utenfor rammene av kritikk. Andre hevder at selve konseptet sionisme er rasistisk, og motsetter seg derfor den som ideologi. Israel blir da ofte sammenlignet med Nazi-Tyskland eller Sør-Afrikanske apartheid.

Enkelte forfattere hevder hardnakket at antisionisme er motivert av antisemittisme. Det er en påstand uten rot i virkeligheten. Riktignok har antisionistisk retorikk blitt brukt for å legitimere grove forfølgelser av jøder, som nevnt i avsnittet om Stalin, men man kan ikke sette likhetstegn mellom de to uten videre. Det eksisterer for eksempel antisionister som hevder at Israel er en illegitim stat, men som krever at jødene skal få fulle borgerrettigheter i en ny palestinsk stat. Realismen bak et slik krav kan det selvfølgelig stilles spørsmålstegn ved, men det er i alle fall ikke antisemittisk. Det vil også være absurd å omtale de antisionistiske jødene nevnt i begynnelsen som antisemitter.

Men antisionistisk retorikk kan forme og legge forutsetningene til grunn for en antisemittisme. Først og fremst er det viktig å peke på at antisionisme ikke er et ensartet program. Den eksisterer i mange ulike former. Nazistisk antisionisme skillet seg fra den stalinistiske i et retorisk perspektiv. Nazistene brukte antisemittisk retorikk, mens Stalin gjorde et poeng av å motsette seg denne. I praksis var det ellers liten forskjell på forfølgelsens art.

Som tidligere nevnt er antisionisme ikke nødvendigvis av antisemittisk karakter, likevel befinner den seg sammen med andre varianter som er det. Antisemittisk antisionisme har til felles med antirasistisk antisionisme at de begge er antisionistiske. De to befinner seg innenfor et slags hypotetisk antisionistisk fellesskap. Delvis motsetter de to seg hverandre, men på andre områder låner de retorikk og begrepsapparat fra hverandre.

Mens den stalinistiske og den nazistiske antisionismen på mange måter tilhører en periode i historien før 1948, så skiller den seg på mange måter fra samtidens. Ikke bare er den sovjetiske og den nazistiske uovertruffen i grusomhet, men den forholder seg på mange måter til en annen historisk tid.

Katastrofen, al-Nakba

Palestinere omtaler opprettelsen av den jødiske stat i 1948 som al-Nakba, eller katastrofen. På mange måter er det nettopp dette al-Nakba som dagens antisionister forholder seg til. Da er det viktig å peke tilbake på grunnene for opprettelsen av den jødiske stat. Hitlers og Stalins antisionisme er en sentral del av det jødiske folks behov for opprettelsen av en egen stat. Den jødiske stats identitet står i forhold til historien, på en måte de antisionistiske bevegelsene ikke gjør.

Al-Nakba la på mange måter grunnlaget for en ny periode med antisionisme. Denne gang med utgangspunkt i islamske tradisjoner, og ikke den vestlige. Riktignok kom den vestlige varianten, som hadde blitt sekulær, også å få betydelse. Mange arabere motsatte seg opprettelsen av en jødisk stat i hjertet av et islamsk territorium. Seksdagerskrigen bryter ut i 1967, og de fleste kjenner til Gamal Abder Nassers utbrudd om at målet nå var å utslette Israel. Sovjetunionen bidro på arabisk side, mens amerikanerne på israelsk. Israel vinner krigen, men frykten om utslettelse består. I Europa hadde jødene opplevd nærmere 1700 år med forfølgelse i ulik grad. Forfølgelsen sies ofte å ha startet med den romerske keiseren Constantin den Store og dekretet i Nikea, vokst seg større med Martin Luther og protestantismen, og kulminert i Stalins sovjet og Hitlers Tyskland. I mellomtiden erfarte jødene alt fra å ha rimelig like rettigheter som andre borgere til pogromer. På mange måter kan man si at jødenes erfaringer med antisionisme og antisemittisme ikke hadde den samme gjenklang i den arabiske verden som i øvrige Europa. Riktignok hadde mange jøder blitt utvist fra flere arabiske land, og kommit til det område som ble Israel, men den samme erfaringen som fra Europa var fraværende. Etter annen verdenskrig lå den dårlige samvittigheten igjen som et tykt teppe over Europa. Deler av den arabiske verden, som stort sett ikke hadde hatt med hverken krigen eller forfølgelsene av jødene, opplevde situasjonen helt annerledes. For dem dreide det seg om en illegitim okkupasjon. I realiteten er staten Israel non-eksistent. Ut fra et slikt perspektiv viskes skillet mellom stat og sivilsamfunn ut, der er bare sionistiske okkupanter. Dette er et vanlig utgangspunkt for jihadistiske antisionister, i neste avsnitt undersøkes komplikasjonene ved en slik definisjon. For jødene var staten Israel ikke en prinsippsak men et angeliggendde om deres eksistens. Og fra et slikt perspektiv kan antisionisme selvfølgelig betraktes som antisemittisk. Men der eksisterer også de som hevder at dette perspektivet aktivt blir brukt for å rettferdiggjøre Israels overgrep mot den palestinske befolkningen.

Apartheidsionister?

I forrige avsnittet ble skillet mellom sivilsamfunn og stat problematisert. Når hver enkelt israelsk innbyggere reduseres til en del av den sionistiske okkupasjonsmakten oppstår der en uheldig effekt. For jihadisten er hver og en å betrakte som en soldat eller overgriper, og dermed også et legitimt mål. Det samme problemet oppstår når det settes likhetstegn mellom sionister og for eksempel nazistene eller apartheid. Der skjer helt enkelt en politisering av de jødiske borgerne i Israel. Kort sagt tilskrives de en ideologi i egenskap av å leve der, uavhengig øvrige reelle forhold. Den israelske jøden er i dette perspektivet å regne som en homogen gruppe.

Et annet problem med sammenblandningen av stat og sivilsamfunn, er at sionismen ofte får uttrykk som en bevegelse. Det er ikke an stat men et jødisk politisk prosjekt som overskrider statsgrensene. Prosjektet er ekspansjonistisk i sin fysiske form gjennom ikke-staten Israel, men også verdensomspennende gjennom et sionistisk finansmarked, sionistisk media og ikke minst mektige lobbygrupper.

Antiimperialisme og antisionisme

Stalin mente at antisionisme og sionisme var det samme som motsetningen mellom sosialisme og kapitalisme. I sin tid utgjorde dette det imperialistiske USA og det sosialistiske Sovjetunionen. Noam Chomsky hevdet en gang at Israels forhold til USA var av strategiske grunner. Gjennom Israel kunne USA sikre seg Midtøstens oljetilganger. Amerikansk bistand under seksdagers krigen har styrket dessuten forestillingen om at Israel egentlig var en innsatt stat av USA. Her blir utgangspunktet Israel, en imperialistisk fortrykkerstat innsatt av USA på den ene siden og en undertrykket ikke-imperialistisk palestinsk befolkning.

Avsluttende ord

Antisionisme er ikke det samme som antisemittisme. Men de to overlapper til tider, og antisionisme blir ofte i realiteten til ren antisemittisme. Dette er et problem ikke minst på venstresida, og det må bli tatt et oppgjør med. En venstresida som ukritisk omfavner et slikt begrepsapparat er dømt til å før eller senere bli antisemittisk. Å kritisere antisionistisk retorikk er ikke det samme som å si at Israel skal være immun. Tvertimot gir anerkjennelsen av Israels rett til å eksistere grunnlag for saklig kritikk – en posisjon å komme med kritikk ut ifra, og ikke minst et sted å rette den. Der kan ikke eksistere en antirasistisk antisemittisme. Og antisionisten som vil være antirasist er nødt til å holde tungen beint i munn, ellers kan han eller hun bli nødt til å ta et valg. Et valg om å være antirasist eller antisionist.

Rettssaken mot en av vår tids største massemordere er igang. Vi er mange som føler at hans mordertokt var et angrep på verdier som vi ønsker å beskytte. Men midt oppe i det hele trer en merkelig gjeng frem, som ønsker å fremstille seg som de virkelige ofrene. Nemlig hans venner og meningsfeller. Jeg har her tatt for meg en av deres tekster som sirkulerer på nettet. En tekst hvor de forsøker å fremstille seg selv som ofre, mens de omtaler de etterlatte i latterliggjørende og respektløst ordelag. I samme tekst fremtrer også deres forakt mot rettsstat og demokrati, to verdier de sier seg å støtte.

De siste dagene har vært meget ubehaglige for så mange. Jeg kjenner ikke personlig noen som var ute på Utøya under massakeren, men jeg kjente flere som hadde barn og bekjente der. Jeg har selv barn, og det går et iskaldt gufs langs ryggen min, når jeg forsøker å sette meg inn i den grusomme følelsen som mine venner og bekjente opplevde på det tidspunktet. Dette er en tanke jeg ikke klarer å holde på selv om jeg forsøker. Det er for vondt og for urealistisk – slikt skjer ikke. Likevel skjedde det. Ei venninne av meg fortalte at hun gråt og kastet opp fordi hun kjente flere personer der ute. For en person som meg, som tilhører den såkalte «kulturmarxistiske venstresiden» var de sosiale mediene preget med spørsmål, frykt, sorg og selvfølgelig sinne. Men mine så kalte «kulturmarxistiske» venner var også besinnede opp i alt dette, også i dagene som kom. Ingen av dem ropte etter blod og dødsstraff for overgriperen. Angrepet var et angrep på bedre verdier og et mer rettferdig samfunn. Med bedre verdier og rettferdighet skulle slik ondskap fordrives. Denne ondskapen skal rives opp med røttene, og mennesker med ideologisk tilhørighet til morderen skal ikke stå uimotsagt.

Vi har kunnet lese om hvordan den iskalde massemorderen fra Frogner hadde trent seg selv til å kunne gjennomføre de grusomme handlingene. Følelsesløst har han nå i retten meddelt at planen var å halshugge Gro Harlem Brundtland, som han kaller landsmorderen, og at tanken var å myrde alle som en på Utøya. Videre har han fortalt om andre bestialske planer, som han av ulike grunner ikke kunne gjennomføre. Bomben utenfor regjeringskvartalet, og barnemordene på Utøya føles som et angrep på de fleste av oss. Men ikke alle. Det finnes en gruppe mennesker i Norge som føler at rettssaken er et angrep på dem, og de går nå i forsvarsposisjon. Og det gjør de rett i, for rettssaken skal oppleves som et angrep på dem og deres hatefulle ideologi, selv om det ikke er dem den handler om. Igår kunne vi lese hvordan Ronny Alte besluttet seg for å forlate ledervervet i NDL, etter at han fikk forbud fra styret mot å ta avstand fra Breivik og hans meninger under sitt vitnemål i den samme rettssaken. På under et år har to personer forlatt sine lederverv i NDL.

På internett sirkulerer det et essay med navnet «Sikus Breivik – dag 1.». Essayet er skrevet av en person med signaturen Morten Andersen, som har tilknytning til det høyreekstreme miljøet i Norge. Jeg kom over teksten av en ren tilfeldighet, og hadde først ikke tenkt å bry meg videre med den. Men etter nærmere ettertanke gjorde jeg det altså likevel. I innlegget ser jeg hvordan det sedvanlige høyreekstreme hylekoret kommer med sin oppmuntrende hyllest til forfatteren, blottet for enhver kritisk distanse. Det er de samme menneskene som med største solidaritet klikker «liker» på hverandres harselerende bilder av profeten Muhammed, nazistlignende karikaturer av muslimer og rasistiske muslimvitser. I denne teksten ønsker jeg å se litt nærmere på hva Andersen og hans meningsfeller sier.

Morten Andersens innlegg starter med:

«Ja, nå er sirkuset i gang. Hovedattraksjonen sitter på pidestallen midt i manesjen og soler seg selvtilfreds i rampelyset mens klovene danser rundt så sagflisen står til værs med pressekorpsets trommevirvler. På tribunen sitter kannestøperne, skrikhalsene og meningsatletene. Fra lurvete avkroker i sosiale medier til riksavisenes kommentarspalter lyder bare et eneste avlangt vræl: «Gi oss mer!»»

Umiddelbart slår det meg at dette essayet har noen litterære kvaliteter, men mer de kvalitetene som er å gjenfinne hos poeten enn journalisten eller akademikeren. Denne skrivemåten er ikke så uvanlig blant fascister. Det er nemlig denne språkdrakten de som regel ikler sitt hatefulle budskap. Det er et språk som tar sikte til å dekke over en bristfeldig logisk argumentasjon med svulstige ord. Teknikken er meget gammel, og er å gjenfinne så langt tilbake i tid som antikken. I filosofihistorien omtales dette som Sokrates kritikk av sofistene. Med svulstige ord og språkkunster forsøkte sofistene å få sine tilhørere over på sin side, uten hensyn til hva det sanne skulle være. Dette er en kjent historie for enhver som har tatt examen philosophicum, obligatorisk innledende kurs på universitetet. Dette faget vil disse menneskene trolig omtale som «kulturmarxistisk», da det tar sikte på å lære studenter i alle aldre alminnelig kritisk sans. Bak de poetiske ordene fra Andersen skjuler det seg forakt mot demokratiet og retten, som han omtaler som klovner, skrikhalser og meningsatleter. Her i skjuler det seg samtidig en forakt mot ofrene og deres pårørende, for hvilke denne rettssaken går. I et essay som heter «Antisemitism and the fascist propaganda» viser Theodor Adorno hvordan denne slags språkføring, som Andersen benytter seg av, er typisk for den fascistiske ideologi. Adorno skriver; «Not only is the oratorical technique of the fascist demagougues of a shrewdley illogical, pseudo-emotional nature; more than that, positive political programs, postulates, nay any concrete political ideas play but a minor role compared with the psychological stimuli applied to the audience.».

Andersen fortsetter:

«Den mest høylytte skrålingen går ut på at det var det islamkritiske miljøet som oppfostret Breivik og gjorde ham til det morderiske monsteret som hele verden kjenner. I realiteten var Breivik aldri deltager i noe slags miljø – ja, utover en pompøs tempelridderorden som eksisterte utelukkende inne i hans eget hode.»

Dette stemmer overhode ikke overens med de faktiske hendelsene i retten. Breivik har tydelig vært opprørt over at han i større grad har blitt konfrontert med sine dataspillsaktiviteter, og sitt avhopp fra videregående skole, enn det han omtaler som «radikaliseringsprosessen». Riktignok fikk han en halvtimes taletid, som han doblet med sin 13 sider lange «appell», men her var det han og ikke retten som kunne fortelle om sin «oppfostring». Fra et rettstatlig perspektiv er det også nødvendig at han får gjøre dette, klovnerier eller ikke. Også denne type strategi fra Andersen omtaler Adorno som typisk fascistisk. Andersen presenterer seg selv, og sine meningsfeller i «det islamkritiske miljøet», som uskyldige ofre i rettssaken. Adorno skriver; «It is personalized propaganda, essentially non-objective. The agitators spend a large part of their time in speaking either about themselves or their audiences.». Hva gjelder den «pompøse tempelridderordenen» så er det godt mulig at dens eksistens var et fantasifoster. Hva gjelder selve historieforståelsen så er den like mye fantasifoster som det øvrige «antiislamistiske» miljøet, for historie er ikke deres sterkeste side – da hadde de fleste aldri lekt med de termerne de gjør.

Andersen fortsetter:

«Han plasserte seg utenfor randsonen og pleide ingen personlig omgang med politiske meningsfeller. Han satt på gutterommet bak fortrukne gardiner og pønsket ut sine onde planer helt alene. I den grad han deltok i politiske diskusjoner, så var det på internett.»

Denne påstanden er heller ikke helt riktig, bortsett fra det anerkjennende «politiske meningsfeller». Det som Andersen bruker for å distansere seg og sine venner fra Breivik, er noe som gjelder storparten av dette miljøet. De aller fleste er aktive gjennom internett, og de skjuler seg bak falske profiler. Det er også her deres største «politiske aktivitet» foregår. Under Andersens innlegg skriver både Erik Husby og Eirik Halvorsen at de husker Breiviks facebookpseudonym Sigurd Jorsalfar. Det viser til at de hadde en faktisk kontakt. Breivik har tidligere også fortalt at han har vært med på møter med både NDL og EDL. Bevisligen har kun en håndfull personer møtt opp under disse grupperingers fysiske «demonstrasjoner». Dette blir ekstra tydlig når det blir sett i kontrast med den rasistiske grupperingen SIANs medlemstall på facebook. Over titusen tilhenghere på facebooksiden, men kun en liten promille som møter opp under deres faktiske demonstrasjoner.

Andersen fortsetter:

«Også da var han lukket som en giftfylt hermetikkboks. Han luftet aldri råttenskapen som befant seg innenfor stålveggene. Han uttrykket seg aldri på noen måte som kunne avstedkomme mistanke hos dem som utvekslet linjer med ham. Han gjorde ikke noe slags inntrykk hos noen – slett ikke som politisk nytenker og ikke som bemerkelsesverdig på annen måte. Han opptrådte som en ganske alminnelig nettdebattant – en slik som det går et snes av på dusinet i den elektroniske samfunnsdebatten.»

Det Andersen her omtaler som «alminnelig nettdebattant» har andre personer reagert på med avsky. Til en av dagsavisene forteller blant annet ei av Breiviks tidligere venninner at hun hadde reagert på hans facebookretorikk. Hun hadde opplevd hans kommentarer som avskyelige, og langt fra «alminnelige». Men i det rasistiske miljøet som Andersen tilhører blir retorikken oppfattet som nokså alminnelig.

Andersen fortsetter:

«La oss bare slå et faktum fast med sjutommersspiker: Dersom Breivik hadde tatt del i det organiserte, islamkritiske miljøet, så ville 22. juli passert som en ganske alminnelig sommerdag. Det ville aldri eksplodert noen bilbombe i Regjeringskvartalet. Ingen uskyldige liv ville så meningsløst blitt revet bort i Oslo og på Utøya.»

Hvis vi ser bort fra den faktiske situasjonen i Norge, med rettsaken mot en av tidenes største massemordere, så kan vi godt se på situasjonen i Europa. Sett bort fra de to snikskyttene i Sverige, de så kalte «lasermennene», som det islamkritiske miljøet vil avskrive som «ensomme ulver», kan vi ta en kikk på det organiserte miljøet. Her holder det med å se på hvordan det islamkritiske miljøet ser ut i for eksempel England, som NDL knyttet seg opp til. Det organiserte «islamkritiske miljøet» har tvertimot vært preget av voldsomheter i Europa. Angrep på moskeer, tiårige dommer som følge av voldshandlinger, mangfoldige drapstrusler og drap på eiere av kebabrestauranter. Forskjellen i Norge er at de heldigvis har hatt et ukarismatisk og inkompetent lederskap her, og har helt enkelt ikke klart å stable en levedyktig organisasjon på føttene. På den andre siden har et av de største partiene i Norge vært såkalt «islamkritisk», og kanskje har dette tatt brodden av en del ytterliggåendde ekstremisme.

Andersen fortsetter:

«Kalkulerende kynisk og utspekulert som han var, så valgte han imidlertid å isolere seg i sitt eget mentale og sosiale vakuumkammer. Derfor kunne han spinne sine psykotiske tanketråder og helt uhindret planlegge den største, nasjonale tragedien siden andre verdenskrig. Derfor var det ingen som oppdaget ham før den skjebnesvangre julidagen.»

En større grunn for at han ikke ble oppdaget i tide skyldes politisk og samfunnsmessig ignoranse. Den islamfiendtlige retorikken har foregått nokså uhemmet i Norge, og hatespredningen har stort sett vært uimotsagt av de brede lag. Ikke grunnet enighet, men en tro på det demokratiske i å slippe alle til i samfunnsdebatten, der de uhemmet har fått fremstille sine fiendebilder som voldtektsmenn og terrorister. Tross dette har disse hatefulle elementene alltid beklaget seg over å aldri få slippe til. Adorno skriver i sitt essay at også dette er typisk for fascister.

Andersen fortsetter:

«I motsetning til Breivik er det islamkritiske miljøet i Norge preget av fornuftige og lovlydige mennesker. I hans forestillingsverden er vi da også en del av problemet, ikke løsningen. Den antipatien er mer enn gjensidig. Blant oss ville en terroristspire som Breivik blitt lagt merke til og luket bort med bestemt hånd – lenge før ugresset hadde sprunget frem i dagslys fra sitt råtne jordlag.»

Det er lite som tyder på at disse menneskene verken er fornuftige og lovlydige, selv om vi nå skulle se bort fra massemorderen fra Frogner og lasermannen i Sverige. Det er kjent at flere fra dette «islamkritiske» miljøet har oppfordret til voldshandlinger og truet meningsmotstandere. De er svake og minimale enn så lenge. Forakten mot rettsstaten er en ting, forbindelsene til voldelige grupperinger i Europa er en annen, det hatefulle budskapet som ligner på tradisjonell antisemittisme er en tredje. Det er i det demokratiske samfunnet slike elementer kan lukes bort, som alt annet ugress, og ikke blant ekstremistene selv – for det er der de får mulighet til å vokse og gro uhemmet med ideologisk plantenæring.

Andersen fortsetter:

«Det er sannheten som sirkuspublikumet ikke ønsker å ta til etterretning.»

Adorno skriver videre i det samme essayet at et skille mellom «vi» og «dem» er essensielt for fascistisk organisering. «Vi»-et blant fascistene har skjønt noe som «dem»-ene blant de andre ikke ser. Gjennom denne oppdelning kan fascistene lage sitt fiendebilde, og stå uimotsagte blant sine egne. Det at Breivik var «islamkritisk» er helt enkelt ikke en tilstrekkelig viktig faktor. Istedet konstrueres det en «virkelighet» der de virkelige forøverne er ofrene selv, mens de etterlatte etter massemordet omtales som «sirkuspublikumet» og i stor grad gis skyld for hendelsene.

Andersen fortsetter:

«Den organiserte islamkritikken, som fordømmer enhver bruk av vold som politisk ytringsform og virkemiddel, er en samfunnsvaksine mot terrorister som Breivik. De som ser rettssaken som en opportun mulighet til i metaforisk forstand å plassere alle oss på tiltalebenken ved siden av terroristen, gjør opp regning uten vert. Det de forsøker å få banket med selvspikket dommerklubbe inn i offentligheten, er like løgnaktig som det er kontraproduktivt.»

Også her forsøker Andersen å smykke sitt essay med store ord, men uten at dets logikk gjenspeiles i virkeligheten. Denne «islamkritikken» består i stor grad av hatefulle innlegg der det generaliseres over muslimer, latterliggjøring av at muslimer ikke spiser gris, karikatyrer og lignendes. Disse elementene mener Andersen er «en samfunnsvaksine». Problemet er at disse tingene er å gjenfinne i Breiviks hjemmelagde propagandavideo. På SIANs egen facebookside uttrykker dessuten flere av personene nettopp beundring for Breiviks meninger, og hvis han ikke hadde blitt terrorist kunne han blitt en av de. Problemet er at han var, og fortsatt er, en av de. Å skape et fiendebilde er ikke å fordømme bruk av vold, det er å legge til rette for det, å legitimere det.

Andersen fortsetter:

«Deres formål er ikke fred, forsoning eller dialog, men derimot å gjennomføre en infantil hevnaksjon mot politiske motstandere som liksom har vært et irriterende hår i den politisk korrekte søtsuppa i flere år før 22. juli.»

Dette «Deres formål» som forfatteren skriver om er det demokratiske Norge. Det er rettsstaten og dets demokratiske prinsipper som angripes. Rettssaken mot Breivik omtales som en «hevnaksjon» mot «antiislamistene».

Andersen fortsetter:

«Vår politiske sak er rett og renslig. Det frie ordet er vårt eneste våpen. Vi står klippefast på samfunnets, demokratiets og rettsstatens side.»

Denne type irrasjonelle logikk, mellom dette og foregående avsnitt, er uproblematisk blant fascister. På den ene siden angripes rettstaten, på den andre siden sier man at man verner om dens prinsipper. For vanlige mennesker er denne type logikk ikke mulig, men for fascistiske grupperinger er den vanlig. I den fascistiske retorikken kan noe både være og ikke være på samme tid. Det er den som roper høyest og med best pyntede setninger som vinner. Emosjoner går foran logikk. En vits om muslimer veier tungt i deres argumentasjonsrekke. Det er dette som er de virkelige «sirkuskunster», og fascistene er mestere her.

Andersen fortsetter:
«Vi kommer ikke til å rokke oss en tomme uansett hvor mye disse politiske konfliktentreprenørene forsøker å skubbe oss ut i det ekstremistiske definisjonsområdet. Vi står stødigere enn de gjør, og vi er like aktverdige deltakere på den demokratiske scenen som alle andre.»

Vi tar aldri feil, er det som er budskapet her. Heldigvis har det vist seg å ikke stemme. To av lederne i NDL har allerede forlatt vervene sine, og det er grunn til å tro at slik kommer det til å fortsette.

Andersen fortsetter og avslutter:

«Første dag av sirkus Breivik i Oslo Tingrett har passert. I alt femti numre står på plakaten hver eneste dag i løpet av de kommende ti ukene. Deretter blir det ganske sikkert repriser både i lagmannsretten og høyesterett. Vi får bare bære over med all ståheien mens det pågår. Når hylekoret etter hvert har ropt seg baklengs inn i stemmeskiftet, luften har kjølnet og direktøren erklærer at publikumssesongen er over og at det er på tide å rive teltet, så står vi igjen på utsiden – med samme sakstro og samvittighetsrene holdning - Europas politiske fremtid tilhører oss.»»

Gjennom hele innlegget til Andersen har han og hans meningsfeller fremstilt seg selv som ofre. Det er lite som tyder på at de faktisk forstår hva denne rettsaken egentlig handler om. Den handler om å med demokratiske midler stille til rette en av deres meningsfeller. Det handler om å la rettsstaten ta sitt ansvar på vegne av ofrene i denne sak. Det handler ikke om Breivik, og det handler ikke om SIAN eller NDL, det er ikke de som er ofre her. Det er alle vi andre som faktisk verner om et samfunn der alle er verdt like mye, og vi har tenkt å fortsette la dette være praksisen i Europa. Derfor kommer disse menneskene aldri å få komme til makten. Vi skal høre på dem, gjendrive deres håpløse argumentasjon, men nekte dem plassen som offer i en sak der de er medskyldige. Og politiet skal fortsette å arrestere dem, bringe dem for retten og rettsstaten skal straffe dem med demokratiske midler, hver gang det er nødvendig.

Nå har snart palestinerleiren demonstrert i et helt år. Hva som skjer videre er usikkert, men alle jeg har snakket med er fast bestemt på å fortsette demonstrasjonen. I denne teksten forteller jeg om Ibrahim, en palestinsk gutt som nå har flyttet tilbake til Vestbredden. Å skrive om ham var et løfte jeg ga for over et halvår siden, nå innfrir jeg det endelig.

Det hele begynte med at 150 palestinske menn slo opp sine telt utenfor Stortinget i Oslo. De hadde kommet fra hele landet, for å protestere mot en hard og urettferdig asylpolitikk. I denne folkemengden sto Ibrahim Ararawi, en 21 år gammel gutt fra Vestbredden. Han hadde kommet til Norge som 17-åring, i håp om at Norge kunne gi ham trygghet og beskyttelse.

Ibrahim har hatt det vanskelig, begge hans biologiske foreldre er døde. Faren ble skutt av politiet, moren tok sitt liv kort tid etterpå. I tenårene satt Ibrahim dessuten en stund i Israelsk fengsel. Nå sitter også hans adoptivfar i israelsk varetekt, og det er uvisst når han blir sluppet fri.

” – Pappa har vært fengslet i over en måned nå, og ingen vet hvorfor. Myndighetene har sagt at hans sak skal komme opp i retten snart, men foreløpig har der ikke vært noen utvikling. Jeg vet at familien min trenger meg, men jeg kan ikke gjøre noe. Jeg har ondt i magen og hjertet hele tiden. Det er en desperat situasjon.”

Ibrahim hadde aldri hørt om Sverige, Danmark og Finland når han bodde på Vestbredden. Men Norge, hadde han hørt mye om. Han hadde fått fortalt at det var et land som satte menneskerettigheter høgt. Der trengte ikke mennesker å bo på gaten, eller å være kriminelle. Gaten på Vestbredden ga ikke mange utsikter for fremtiden, der var det bare en kurs og ingen frie valg. Ibrahim vil ikke snakke så mye om akkurat dette, men det er tydelig at han har måttet gjøre ting han ikke har lyst til. Norge var for ham et håp om et godt og trygt liv.

Ibrahim fikk ikke beholde glansbildet av Norge lenge. Når han fikk mottaksplass ble 17-åringen først plassert i samme rom som en gammel mann. De hadde lite til felles, ingenting å snakke om, og den gjensidige forståelsen av hverandres behov var problematisk. Senere ble Ibrahim flyttet til en mottaksplass på Verdal, utenfor Trondheim. Mottaksplassen var gamle militærbrakker, og det var trangt om plassen. Han forteller at han delte rom med seks andre personer. De hadde fått beskjed om at vannet var skittent, så de drakk vann fra plastikkdunker. Enkelte av dem han bodde sammen med nektet dessuten å dusje. Dette gjorde det selvfølgelig enda vanskeligere å dele rom med så mange. Det var vanskelig å bli kjent med mennesker i Verdal. Ibrahim forteller at han hadde en følelse av å være uønsket. I stedet reiste han inn til Trondheim, der han fikk en stor vennekrets. Det var mens han bodde på mottak at han fikk høre om ideene om en protest utenfor Stortinget. Tankene hadde blitt formet på internett, gjennom facebookgrupper og twitteraksjoner, inspirert av den arabiske våren. Palestinerne opplevde at asylmottaket innebar en del begrensninger. På mottaket var man dessuten isolert fra omverden. Ytringene nådde aldri frem til riktige mottakere.

Bare noen år tidligere hadde alle palestinske asylsøkere fått innvilget opphold i Norge. Uten noen reell forandring i konflikten mellom Israel-Palestina, endret plutselig norske myndigheter sin praksis overfor denne gruppen mennesker. Endringen i norsk asylpraksis var i strid med UNHCRs retningslinjer og anbefalinger. Ingen av de 150 mennene kunne forstå hvorfor de ikke fikk beskyttelse i Norge. Flere av dem var dessuten umulig å returnere for norske myndigheter. Den arabiske våren i Egypt hadde gjort det umulig å transportere palestinere inn til Gaza, og israelske myndigheter nektet å transportere dem gjennom Israel. Palestinerne er på mange måter det siste folkeslaget som fortsatt kjenner dønningene etter verdenskrigen på kroppen. De er helt enkelt ikke ønsket noe sted.

Menneskene utenfor Stortinget hadde en følelse av håp, at deres situasjon kom til å bli bedre. Ibrahim sier at han fortsatt har håp, men han tror ikke lengre på politikerne.

”- Palestinerne blir bare brukt som brikker i et politisk spill. Palestinerleiren har hatt mye besøk av ulike politiske partier, men det har vært mest prat og ingen forpliktelser. Det samme kan sies om mange så kalte menneskerettighetsorganisasjoner, et bedre ord ville vært ”business humanity”. Enkeltmennesker derimot, der finnes sann medmenneskelighet. ” 

Planen om å bo i telt utenfor Stortinget helt til regjeringen ga etter, var selvfølgelig uakseptabel for norske myndigheter. Politiet var rask på plass, og palestinerne måtte flytte på seg. Ibrahim fortsetter:

”- Heldigvis hadde Blitz fått med seg vår demonstrasjon. De lot oss sove i Blitz-huset i en hel måned. Hver dag møtte vi opp utenfor Stortinget for å protestere. Det ga oss kraft, men det var også tungt for mange av oss. Der hadde vi fått tak over hodene, madrasser på gulvet og mat å spise. Men vi visste samtidig at vi ikke kunne bli der for evig tid. Flere av palestinerne begynte å falle fra, noen ble syke andre holdt ikke ut av andre grunner.”

Det var slik de til slutt kom til å slå opp sine telt utenfor Jakobs kirke i Hausmannsgaten. Palestinerleiren, som kom til å bli en av norgeshistoriens lengste kontinuerlige protestaksjoner. Livet i teltleiren er hardt, ofte lite mat og søvn og en konstant lukt av røyk fra det evigbrennende bålet. Fortsatt er teltleiren bedre enn å bo på mottak, forteller Ibrahim. Teltleiren ble deres hjem, men også deres stemme i en verden der det ikke alltid er så lett å bli hørt. Leiren er en politisk aksjon, samtidig som den er et uttrykk for en feilslått norsk asylpolitikk. Denne aksjonen har både blitt omfavnet av det norske folk, og spyttet på av mange politikere. Som en del av et valgkampstunt i media reiste Carl I. Hagen til teltleiren forrige sommer, med en beskjed om at de kunne pakke sekken og dra ut fra landet. Representanter fra Akerselva næringsforening uttalte seg i det samme programmet at palestinerleiren var en forsøpling av det offentlige rom. Dagen etter at palestinerne hadde arrangert en festival for nærområdet med over 500 besøkende, kom politiet med beskjed om at leiren måtte rives. Tross for mye motvind står leiren der fortsatt, mye takket vare mange hundre støttespillere. 

”- Livet i Palestina var hardt på mange måter, det er ufritt og usikkerheten er stor. Blir jeg arrestert i dag? Kan jeg komme meg hjem fra skolen før det blir natt? Må jeg gjøre dårlige ting mot andre for å overleve? Dette er spørsmål man må stille seg selv hver dag på Vestbredden. De utallige ”Check-points” gjør det vanskelig å gå på skole eller ta en jobb. Samtidig var det først i Norge jeg var nødt til å gå sulten. Jeg var aldri sulten på Vestbredden, i Norge er jeg sulten hver dag.”

Ibrahim forteller at akkurat dette med sulten har vært vanskelig.

” – Spesielt før teltleiren ble bygget. Før teltleiren var det tungt, spesielt når venner ville spandere mat. Ingen vil leve på almisser, alle vil tjene til livets opphold på egen måte. Jeg mistet mange venner på grunn av dette. Forholdet blir på en måte ujevnt. Men når mennesker kommer til palestinerleiren er det annerledes. Der føler jeg at de støtter oss og vår situasjon på en helt annen måte. Når de gir oss mat eller klær viser de sin støtte på et helt annet nivå. Det blir liksom ikke almisser, men at de deltar på vår protest. Etter mine år i Norge har jeg skjønt at det ikke er staten Norge som er det mest demokratiske og menneskerettselskende landet i verden – det er de norske menneskene. Jeg har aldri opplevd så bra mennesker i hele mitt liv.”

Ibrahim hadde begynt på en teknisk utdanning i Vestbredden. Planen hans var å fortsette denne i Norge. Nå har han endret seg. Hvis han noen gang får opphold i Norge vil han heller jobbe med mennesker som har det vanskelig. Drømmen er å lage dokumentarfilmer. Med viss humor i stemmen sier han:

”- Jeg kunne invitert Jens Stoltenberg til Vestbredden. Der kunne jeg vise han alle de vanskelige områdene, ikke bare de pene kulissene. Men de vanskelige menneskene. De stedene vi ikke kan gå. Vise han hvordan Israel gjengjelder et knust vindu med å rasere en hel bydel. Vi kunne besøke noen fengsler, og se på barna som sitter der. Kanskje ville Norges myndigheter forstå at Palestina absolutt ikke er trygt, men et gigantisk fengsel!”

Ibrahim forteller at han egentlig vil lage filmer om barn. Barn som har det vanskelig, fra Afrika, Norge, Israel eller Palestina. Han forteller at han kjenner seg igjen i barn som mangler det meste. Selv tapte han alt som barn, og vet hvor galt alt kan gå.        

Nylig har to personer med tilknytning til palestinerleiren blitt deportert tilbake til Vestbredden. Den ene ble holdt fengslet i to uker for kritikk av president Mahmoud Abbas, og venter nå på rettssak. Denne dommen har en strafferamme på en til tre år, hvis han blir funnet skyldig. Det har også kommet opplysninger om at palestinerleiren blir betraktet som en demonstrasjon mot palestinske myndigheter. I skrivende stund har en tredje også blitt arrestert av norsk politi, og står nå i fare for å bli deportert. Jeg spør derfor Ibrahim litt om dette. 

” – Jeg tenker på dem hele tiden. Det kunne vært meg som ble sendt tilbake til helvetet. Jeg er overbevist om at mannen som nylig ble arrestert får det vanskelig. Jeg vil helst ikke prate om det, for jeg er redd at noen får opplysningene. Men jeg kan i alle fall fortelle at denne mannen alltid var så forsiktig. Han gikk aldri ut fra leiren i frykt for å bli arrestert. Han var livredd hele tiden, han ble syk av frykt.”

Når samtalen mellom meg og Ibrahim er over og vi forlater kafeen vi satt på, kjenner jeg at jeg må stille et siste spørsmål. Ibrahim snakker nemlig veldig bra norsk, og jeg føler at jeg må vite hvem som har lært ham det.

” – På gaten. Jeg har lært meg norsk på gaten. De fleste av mine venner er fra Norge, og jeg har en norsk kjæreste. Vi har nettopp forlovet oss. Jeg er muslim, hun er kristen og det er fantastisk. Det er mennesker, og ikke religioner, som er gode eller onde sier han. Min kjæreste er et godt menneske.”

Deler av artikkelen er publisert i Gatemagasinet Sorgenfri, april 2012, under navnet "Papirløst helvete i Norge"

Nesten over natten ble den chilenske oppdrettsnæringen rasert. Over 70 % av all laks ble slaktet, og flerfoldige milliarder kroner gikk tapt. Tusentalls av arbeidere mistet sitt levebrød, og fikk utbetalt korttidskompensasjoner etter å ha måttet forlate sitt arbeid på dagen. Kompensasjoner var små og som regel ikke mer enn en månedslønn.

Artikkelen er også publisert i Attac - Utveier, nr. 1/2012

Siden 80-tallet er produksjonen av laks tredoblet på verdensbasis. Oppdrettslaks utgjør omtrent 60 prosent, det vil si omtrent 1,26 millioner tonn. Norge og Chile står for hele to tredjedeler av den totale produksjonsmengden.[1] I årene mellom 1998 og 2007 vokste den chilenske fiskeindustrien seg til å bli den nest største i verden – etter Norge.

Norge har hatt et kommersielt nærvær i Chile i over hundre år. I begynnelsen dreide det seg mest om hvalfangst, fiske og shipping, men mellom 1999 til 2001 ble Norge en av de fremste investorene i den chilenske oppdrettsnæringen.[2] Etter 2002 har flere norske mindre og mellomstore bedrifter også etablert seg.

Laksens økte popularitet førte til en eksplosiv utvikling i næringen. Norske selskaper så at Chiles 6400 kilometer lange kystlinjen kunne gi god økonomisk avkastning. I tillegg til å ha en mer enn dobbelt så lang kystlinje som Norge, var området utenfor Chile også et av de mest produktive marine økosystemene i verden. Norske selskaper gjorde derfor store investeringer i landet.

På midten av 2000-tallet ga den chilenske fiskenæringen en avkastning på over ti milliarder norske kroner.[3] De to største norske selskapene som var nærværende i Chile var Marine Harvest og Cermaq. Marine Harvest er et privat aksjeselskap, der 30 % av aksjene eies av foretningsmannen John Fredikssen. Cermaq eies hovedsakelig av den norske staten.[4]

RETTSAKEN MOT DON STANIFORD

I skrivende stund pågår rettssaken mot den britiske miljøaktivisten Don Staniford. Aktivisten har blitt stevnet av oppdrettsgiganten Cermaq og datterselskapet Mainstream for injurierende uttalelser om lakseoppdrett i sine kampanjer. En av kampanjene bruker et bilde av en sigarettpakke, der oppdrettslaksindustrien blir sammenlignet med tobakksindustrien. Mest oppsiktsvekkende ved denne stevningen er at Cermaq ønsker å ilegge Staniford et totalforbud mot å uttale seg om Mainstream i fremtiden. I denne artikkelen brukes tre ulike sitater som ulike norske medier har valgt å linke opp til i sine artikler om rettssaken mot Staniford.

- Å sammenlikne fiskeoppdrett med kreft er en fornærmelse overfor alle våre medarbeidere og er i tillegg respektløst overfor de som lider av kreft, sier Lise Bergan, informasjonsdirektør i Cermaq. (Dagbladet 24.3.2011)

Videre vinkler Cermaq kritikken inn mot dokumenterbarhet. De hevder at Staniford ikke bygger sin kritikk på anerkjent forskning, og tvert i mot strider mot anerkjente rapporter. 

"Påstandene fra Don Staniford er hinsides logikk og i strid med konklusjoner fra anerkjente forskere og uavhengige eksperter", skriver Cermaq i meldingen. (Dagens Næringsliv 24.3.2011)

-Det er sunt å spise fisk, og her tar Staniford feil, er det underliggende budskapet fra Cermaq. Til tross for at Stanifords kritikk gjelder oppdrettsfisk og ikke fisk i allmennhet, blir omtalen av Staniford vinklet på en slik måte at man får inntrykk av at dette er en mann som er kritisk til å spise fisk.

”Stikk i strid med hans påstander er det bred enighet om de positive helseeffektene av å spise fet fisk. I norske kostholdsråd anbefales det å spise fisk minst to ganger i uken.”(Euroinvestor 23.3.2011)

Er dette rimelige fremstillinger av denne mannen? Er Stanifords misjon å komme med ubegrunnede svertekampanjer mot fiskespising? På den ene siden er stevningen problematisk ut fra et ytringsfrihetsperspektiv. Cermaq ønsker nemlig at Staniford skal ilegges et fremtidig forbud mot å uttale seg negativt om selskapet.[5] På den andre siden er det noe banalt over selve fremstillingen av personen det føres sak mot. Dreier det virkelig seg om en gutt som ikke vil spise fisk, eller dreier det seg om erfaringer med Norges tidligere opptreden innenfor denne industrien?

NORSK FISKENÆRING I CHILE

I 2007 rapporterte Marine Harvest et funn av viruset ISA(infectious salmon anaemia)i sine anlegg på Chile. Viruset, som er dødelig for fisk, var en alvorlig trussel for den chilenske oppdrettsnæringen. Advarslene ble imidlertid ignorert av chilenske myndigheter, og blant annet på grunn av trange forhold både i og mellom oppdrettsbassengene, spredde viruset seg raskt. Tidligere på sommeren hadde en bakterie herjet i oppdrettsbassengene, og myndighetene forsøkte å redusere skadene med innsprøyting av store mengder antibiotika. Først da dette ikke virket og fiskene fortsatte å utvikle svulster, lever og nyrer sviktet, skjønte man at det lå noe i mistanken om ISA. Undersøkelser av den chilenske laksen viste at den innholdt over 5000 ganger så mye antibiotika som oppdrettslaks i Norge. Den store mengden med antibiotika skyldtes mindre reguleringer i næringen. Og Marine Harvest forholdt seg heller til den chilenske uregulerte, enn den norske regulerte praksisen.  

Det ble tidlig hevdet at dette viruset kom fra Norge. Marine Harvest avskrev først denne påstanden som oppspinn.[6] Senere bekreftet blant annet Cermaq at viruset mest sannsynlig stammet fra norske fiskeegg, men med en klar henvisning til at man ikke visste fra hvilket selskap.

Nesten over natten ble den chilenske oppdrettsnæringen rasert. Over 70 % av all laks ble slaktet, og flerfoldige milliarder kroner gikk tapt. Tusentalls av arbeidere mistet sitt levebrød, og fikk utbetalt korttidskompensasjoner etter å ha måttet forlate sitt arbeid på dagen. Kompensasjoner var små og som regel ikke mer enn en månedslønn. 

Billig arbeidskraft hadde vært en viktig faktor for den hurtige utviklingen av fiskeindustrien i Chile. En gjennomsnittelig arbeider i den chilenske fiskeindustrien hadde i 2007 en årsinntekt på omtrent 40 000 kroner i året. Lave kostnader, og en tilnærmet uregulert næring hadde gjort Chile til et attraktivt område for både investorer og handelspartnere. Nå forlot de sine arbeidere i økonomisk usikkerhet.

AKTIVISTENE OG KREFTMETAFOREN

Miljøvernsaktivister hadde også klaget over konsekvensene av en så hurtig utvikling, som den chilenske. Disse hevdet at den kom til å ha negative virkninger på miljøet. Det var i denne forbindelsen at Staniford uttalte at lakseoppdrett er oppskriften for en økokatastrofe. 

Fisketankene var plassert tett inntil hverandre, og innholdt mange ganger mer fisk enn tilsvarende tanker ved den norske kysten. Dette økte muligheten for spredning av lakselus og epidemiske sykdommer. Chilensk fiskeoppdrett hadde 400.000 tonn med laks på en 120 kilometer lang strekning. Til sammenligning var dette like mye som halvparten av hele den norske næringen, men da fordelt på 3000 kilometer norsk kyst. Industrien var ifølge aktivistene tilnærmet uregulert, noe som har vist seg i både antall laks per oppdrettstank, de høye nivåene av antibiotika, skadene på miljøet og arbeidsforholdene.

Store vannområder ble under næringens fremvekst alvorlig forurenset av antibiotika og spilling fra fisk. Sjøbunnen som tidligere hadde vært rik på skalldyr ble fullstendig overgrodd med alger, og det rike livet på havbunn måtte gi vike. Dette skapte problemer for lokale fiskere, som også mistet sitt arbeid – uten at de var tilknyttet verken chilenske eller norske oppdrettsanlegg. Disse fikk aldri noen kompensasjon.

WWF har på sine nettsider satt opp syv punkter for å vise farene med lakseoppdrett.

1.        Benthic impacts and siting: Chemicals and excess nutrients from food and feces associated with salmon farms can disturb the flora and fauna on the ocean bottom (benthos).

2.        Chemical inputs: Excessive use of chemicals - such as antibiotics, anti-foulants and pesticides - or the use of banned chemicals can have unintended consequences for marine organisms and human health.

3.        Disease/parasites: Viruses and parasites can transfer between farmed and wild fish, as well as among farms.

4.        Escapes: Escaped farmed salmon can compete with wild fish and interbreed with local wild stocks of the same population, altering the overall pool of genetic diversity.

5.        Feed: A growing salmon farming business must control and reduce its dependency upon fishmeal and fishoil - a primary ingredient in salmon feed - so as not to put additional pressure on the world's fisheries. Fish caught to make fishmeal and oil currently represent one-third of the global fish harvest.

6.        Nutrient loading and carrying capacity: Excess food and fish waste in the water have the potential to increase the levels of nutrients in the water. This can cause the growth of algae, which consumes oxygen that is meant for other plant and animal life.

7.        Social issues: Salmon farming often employs a large number of workers on farms and in processing plants, potentially placing labor practices and worker rights under public scrutiny. Additionally, conflicts can arise among users of the shared coastal environment.[7]

Det er ingen overdrivelse å si at disse syv punktene norsk tilstedeværelse i Chile. Likevel har WWF i ettertid inngått et samarbeid med Marine Harvest, og har mottatt nærmere to millioner kroner i støtte. Dette har ført til at WWF har blitt anklaget for korrupsjon av andre miljøvernsorganisasjoner.[8]

HVOR ER KREFTEN?

Staniford argumenterer ut fra en rapport om at det er risiko for kreft ved oppdrettslaks, men kampanjen kan også sees på som en metafor for industrien som sådan.[9] En av andelseierne i Cermaq anmeldte rapporten for forskningsjuks, men fikk ikke rettslig medhold. Professor Ronald Hites, ved University of Indiania, har også uttalt at oppdrettslaks innholder langt høyere mengder med toksiner enn annen fisk, og at inntaket derfor bør begrenses.

Lise Bergan i Cermaq mener disse påstandene er feil og det at Don Staniford i sin kampanje gjentar disse feilaktige påstandene er grunnen til at Mainstream Canada har saksøkt ham for ærekrenkelser.(NrK 19.1.2012)[10]

At Staniford stevnes for å sitere en rapport, og en professor, er problematisk fra et ytringsfrihetsperspektiv. Er hans metafor mellom oppdrettsindustrien og tobakksindustrien virkelig så feilaktig? Ikke bare med tanke på de skadene industrien har påført for eksempel miljøet, men også dens handtering av kritikk. Er ikke slike stevninger av forskere, kritikere og aktivister, korrupsjon og suspekte bidrag, noe vi kjenner igjen fra tobakksindustriens tåkeleggingskampanjer?

[1] WWF http://www.worldwildlife.org/what/globalmarkets/aquaculture/dialogues-salmon.html

[2] http://www.noruega.cl/Norsk/chile/business/business/

[3] http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/southamerica/chile/6426435/Investigation-How-farm-fishing-boom-in-Chile-threatens-eco-disaster.html

[4] http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3390059.ece#.T00rdXLuQU8

[5]http://www.nrk.no/kanal/nrk_sapmi/1.7960198

[6] http://www.nytimes.com/2011/07/28/world/americas/28chile.html?_r=3

[7] http://www.worldwildlife.org/what/globalmarkets/aquaculture/dialogues-salmon.html

[8] http://www.nmf.no/default.aspx?pageId=14&articleId=2350&news=1

[9] http://salmonwarriors.blogspot.com/2012/02/mainstreams-cancer.html

[10] http://www.nrk.no/kanal/nrk_sapmi/1.7960198

Artikkelen er også publisert i Attac - Utveier, nr. 1/2012

Hvordan er det mulig at et land som år etter år får høyeste score på indeks for de mest demokratiske land i verden har en så brutal og umenneskelig asylpolitikk? Hvordan er det mulig at landet som deler ut fredsprisen stadig sender mennesker tilbake til utrygghet og forfølgelse?

I dag, mandag den 19. mars klokken 08.30, møtte et sted mellom 200 til 250 mennesker opp utenfor Stortinget i Oslo. Natten før hadde noen av de laget en stor banner med teksten ”Hva skjer, Norge?”, andre tok med seg hvite skilt med den samme teksten, og kaffe ble servert til den som ønsket det på morgenkvisten. Sammen stilte seg folkemengden seg i en stor ring, og snakket sammen, alle holdt i skilt med teksten ”Hva skjer, Norge?”. Ingen holdt appeller, ingen hadde forberedt noen spesielle aktiviteter, og ingen partiflagg eller organisasjonsflagg var å se til. Ingen slagord ble ropet, ingen som sang, ingen budskap og ingen krav. Bare et eneste spørsmål. Hva skjer, Norge?

Av og til sier et spørsmål mer enn et krav. Dette var en slik markering. Alle skjønte hva spørsmålet ”Hva skjer, Norge?” handlet om. Likevel er det uforståelig for alle. For hva er det egentlig som skjer Norge? Hvordan er det mulig at et land som år etter år får høyeste score på indeks for de mest demokratiske land i verden har en så brutal og umenneskelig asylpolitikk? Hvordan er det mulig at landet som deler ut fredsprisen stadig sender mennesker tilbake til utrygghet og forfølgelse? Hvordan kan verdens mest demokratiske land inngå returavtaler med røverstater, som befinner seg i en helt annen klasse på demokratiindeksen? Er det av naivitet? Er våre politikere naive? Eller er det ondskap? Selve kaller de det ”strengt men rettferdig” og ”prinsipielt”.

Det er bevist at norsk asylpolitikk, slik den føres nå, genererer kriminalitet, svartarbeid, prostitusjon her hjemme. Slik er uunngåelig i et system der mennesker settes utenfor samfunnet. Er dere så sikre på at det er det riktige? I det siste har det blitt klart at den også genererer statsstøttet barnemisshandel. Er dere så sikre på at det er det riktige? Hva skjer, Norge? Kan virkelig ikke disse barna bli? Er det virkelig så at det eneste mulige er å sende de ut av Norge, til en fremtid som er såpass usikker. Skal vi virkelig ta en sjanse på at det kanskje går bra? Kan vi ikke i stedet gjøre det vi vet med all sikkerhet ville vært best for dem – å la dem bli? Er det virkelig så surt eple å bite i? Så surt at vi prinsipielt må gjøre det uriktige? Må vi vente helt til Arbeiderpartiet ser en flyktningstrøm fra sitt eget parti? Når alle har mistet troen på dere, og ”mer humanitet og mer demokrati” bare blir tomme ord. Kommer dere å tviholde på disse ufravikelige prinsippene også da? Eller blir det noe nytt som blir prinsipielt og rettferdig? Hva er det som egentlig skjer, Norge? 

Det er dere som har svarene, vi bare stiller spørsmålet. Hva skjer, Norge?

Marr, som ofte får den lite flatterendes tittelen antisemittismens far, skillet selv mellom judenhass, eller det alminnelige jødehatet og antisemittismen som han selv mente hadde sitt grunnlag i en vitenskaplig tilnærmning til jødens vesen. Det alminnelige jødehatet bygde mer eller mindre på rene fordommer, fundamenterte i religiøs fanatisme og utdaterte ideer i følge Marr.

”Der Antisemitenliga" ble stiftet 14. mars 1895 i Tyskland av våkne og kunnskapsrike borgere, som var sterkt uroet over jødendommens økende innflytelse i landet de siste 25 år. Antisemittenliga vil opplyse folk om hva jødifiseringen av landet vårt innebærer.

Antisemitenliga er partipolitisk uavhengig, og fremmer intet bestemt politisk syn eller religiøs overbevisning – ut over å bekjempe jødifisering av Tyskland.

Antisemitenliga påpeker at jødendom er et totalitært system som består av en religiøs, økonomisk og militær del. Jødene plikter å sverge troskap til sionismens ideer og kjempe for sionisme ved ekspansjon. Sionismen er derfor uforenlig med de verdier det tyske samfunn er bygget på.

Antisemitenliga oppfatter at sionisme som et totalitært system er i slekt med nazismen og kommunismen. Antisemittenliga vil verne om demokratiet, ytringsfriheten, rettsstatens prinsipper og god norsk folkeskikk.

Religionsfriheten gir enhver rett til å tro på det man ønsker, som en privatsak, men gir ikke rett til å utføre ritualer eller handlinger som strider mot landets etablerte lover eller verdier.

Antisemitenliga introduserte for noen år siden begrepet antisemittisme som en betegnelse på hvordan jødifiseringen av Tyskland foregår. En av våre fremste oppgaver er å avsløre alle forsøk på å gjøre Tyskland mer jødisk og reise motstand mot denne prosessen.

Forsøk på å integrere det tyske samfunnet, eller deler av det, under jødiske tradisjoner betraktes som uvennlige handlinger, og skal avvises. Krav om særrettigheter under henvisning til religiøs tro ansees som uberettiget.

Antallet personer i Tyskland med jødisk oppvekst er i sterk økning, og et estimat for veksten videre tilsier jødisk flertall i Tyskland innen utløpet av dette århundre. I enkelte byer allerede før året 1950. Dersom jødene blir i flertall i Tyskland, så opphører landet vårt å være en arisk nasjon og Tysklands Grunnlov vil bli revidert slik at den tilpasses sionistisk herredømme. All historisk erfaring viser at når sionisme blir en dominerende kraft i et samfunn så forsvinner friheten.

Antisemitenliga påpeker at det hersker uvitenhet og naivitet i befolkningen når det gjelder sionismens ødeleggende kraft. Politikere, embets- og tjenestemenn bagatelliserer faren og legger landet åpent ved en jødevennlig innvandring og familiegjenforenings politikk. Motstanden mot jødifiseringen blir av enkelte politikere og media gjerne møtt med trakassering, trusler og sensur. Mange antisemitter i Tyskland er i dag redde for å stå åpent frem av frykt for å miste jobben. Det arbeides sentralt i det tredje riket for at kritikk av jødene skal bli forbudt.

Antisemitenliga vil kjempe mot denne utviklingen sammen med alle andre krefter som forsvarer ytringsfriheten.Over hele Europa ser vi nå at når antisemitter forsøker å holde demonstrasjoner og markeringer så angripes de av kriminelle elementer på venstresida.

Antisemitenliga merker at folk begynner å våkne. Både fordi de ser sammenhengen mellom jødendom som ideologi og alle terroraksjonene rundt om i verden og fordi deres egen hverdag blir verre. Overfallsvoldtekter øker og jødisk dominans på andre områder tiltar.

Antisemitenliga er åpen for alle som støtter vår målsetting. Vi vil jobbe systematisk for å danne en folkelig motstand i hele Norge mot jødifisering av landet vårt. Vi ønsker å danne brede allianser med alle i Norge som kjemper for det samme på et demokratisk grunnlag, og vi søker samarbeid på et selvstendig grunnlag med kamerater av samme oppfatning som oss, i andre land.”

Et falskneri

”Dokumentet” er et falskneri, det har ikke grunnlag i historien men i samtiden. Innholdet i teksten stammer fra den fremmedfiendtlige grupperingen SIAN, men ord er skiftet ut for å vise den uhyrlighet denne grupperingen står for. Gjennom hele ”dokumentet” er ord som Islam byttet ut mot sionisme, og ordet muslim med jøde. Ordet Norge er byttet med Tyskland, og årstallene er endret. I stedet for ord som anti-islamisme, brukes ordet antisemittisme. I stedet for navnet SIAN benyttes navnet Antisemittenliga, et historisk eksisterende forbund som mente seg å være annerledes fra det tradisjonelle jødehatet. Dette gjør at ”dokumentet” får noe uhyrlig over seg. I mitt forrige innlegg ønsket jeg å vise at SIAN ikke er så forskjellige fra antisemittene, faktisk er der flere likhetstrekk enn ulikheter. Vil man bekjempe den ene styggedommen, da må man bekjempe den andre.Jeg har tidligere skrevet om antisemittisme i et essay med navnet ”Skomakaren i Jerusalem”. Jeg legger derfor ved et utdrag der det blir fortalt om antisemittismen og antisemitenliga nærmere:

Antisemittismens "nye" begynnelse

Själva ordet antisemitism sägs ofta att stamma från journalisten Wilhelm Marrs (1819 – 1904) pamflett från 1876 med namnet «der Sieg des Judenthums über das Germanenthum – vom nicht confessionellen Standpunkt aus betrachtet ».[5] Emellanåt är detta en missförståelse eftersom detta verket, som helt klart är antisemitiskt i sitt innehåll, inte innehåller ordet antisemitism en endaste gång.[6] Boken han hade skrivit blev emellanåt en bästsäljare i Tyskland, och den gavs ut i tolv utgåvor redan det första året,[7] något som bevittnar om den statusen judehatet hade i hans samtid.  Därimot är det riktigt att han grundlade ett antisemitisk sällskap med namnet dieAntisemitenliga. Marr startade sin politiska karriär som en intellektuell radikal demokrat som kämpade för alla undertryckta grupper, där i bland också judarna. Han kallade sig tidigt ateist och i sin ungdom var han också hegelian på vänstersidan. Efter en, för honom, omskakandes situation i arbetslivet, där han förlorade sitt arbete, vände han i sin tidigare tolerans. Han menade nu att han hade skyvits ut av judiska krafter inom pressen, något som medförde ett stadigt växande hat – mot juden.

Teoretiskt sett var han inspirerad av tänkare som Ludwig Feuerbach, vilkens antireligiösa skrifter han fick utgivna i Schweiz, Hegel och Bauer med flera. Han översatte delar av Bruno Bauers «Das entdeckte Christentum» efter att myndigheterna i Schweiz hade fått verket förbjudit. Bauer hade kriticerat judarna för att ”ha byggt sitt näste i borgerskapets inälvor och porer” och att de därför själva stod skuld i sin olycka.[8] Enligt Bauer kunde inte juden ta in över sig utvecklingen av den historiska medvetandet och självförståelsen. Dessa tankar utvecklade han vidare i ”Das entdeckte Christentum”, och konkluderade med att om juden skulle kunna integreras, var  juden nödvändigtvis tvungen till att döpas som kristen. Till trots för att han alltså ansåg sig själv som ateist, menade han att juden inte kunde integreras i samhället utan att ta vägen genom kristendomen. Några år senare gav Marr ut boken Das junge Deutschland in der Schweiz, ett verk som handlade om samtidens hemliga grupperingar.

Marr, som ofta får den lite flatterandes titeln antisemitismens far,[9] skiljde själv mellan judenhass, eller det allmänna judehatet och antisemitismen som han själv menade hade sitt grundlag i en vetenskaplig tillnärmning till judens väsen. Det allmänna judehatet byggde mer eller mindre på rena fördommar, fundamenterade i religiös fanatism och utdaterade idéer enligt honom.[10] Marr menade att juden var jude i egenskap av sitt blod, det var något nedärvt. Hans teorier om rasmässig kategorisering hade sitt egentliga grundlag i den indelningen av språkgrupper som bland annat teologen Johann Gottfried Eichhorn hade gjort före honom. Eichhorn skiljde, i en bok från 1787, mellan den indoeuropeiska språkgruppen och semiterna som inkluderade de som talade hebraiska, arabiska och arameiska språk. Alltså begreppet fick med Eichhorn en skiftning från en tidigare kategorisering av det språket som folket talade, i riktning mot dem som talade det, från språk till folk. Man kan säga att Marrs med detta menade sig att vända sig bort från det religiöst begrundade judehatet, som han menade präglade samtiden, och riktade sig in mot det som i en  första omgång hade varit en lingvistisk uppdelning av språkgrupperna. Det är bland annat från Eichhorn han har hämtat begreppet om semitism som skiljde sig från det religiösa. Ett begrepp om semitism som bygger på religion vill ombefatta alla de abrahamistiska religionerna, där också kristendomen. Genom Eichhorns indelning i den folkgruppen som talade kunde begreppet  tillsyneslåtande avgränsas till ett visst geografiskt område, som skiljde sig från den egna språktillhörigheten. Det är dock viktigt att påpeka att det var begreppetsemitism som namn på dem som talade det som Marr lånade från Eichhorn, inte det innehållet om antisemitism som han fyllde begreppet med. Som pamflettens namn antyder, menade Marr at juden hade fört en krig mot germanerna – och juden hade segrat.

I shall announce, loudly and without any attempt to be ironic, that Judaism has triumphed on a worldwide historical basis. I shall bring the news of a lost battle and of the victory of the enemy and all of that I shall do without offering excuses for the defeated army.[11]

Det är emellanåt inte lätt att se hur Marr kunde sluta mellan Eichhorns indelning i den semitiska språkfamiljen till en antisemitism som byggde på rasfördommar. En sådan slutning ville också varit en överförenkling – för det var mycket mer i samtidens ande som tillät honom att göra detta. Än om Marr hade lånat begreppsapparatet från Eichhorn så skiljde sig hans begrepp från den senares på många punkter. Eichhorn betecknade semiter som alla de folkslagen som talade de semitiska språk. Hos Marr var semiten därimot ensbetydande med juden.

10 mars var nasjonal søppeldag i Norge. Da samlet seg høyreekstremister i hele landet for å spy ut sitt hat mot jøder og muslimer. Godt at det er så få av dem!

Lørdag den 10. mars hadde den fremmedfiendtlige grupperingen SIAN – Stopp islamiseringen av Norge, samlet seg utenfor Stortinget i Oslo for å holde sine appeller. I følge deres facebookside skal grupperingen ha i overkant av titusen tilhengere, men det er liten grunn å tro at dette tallet representerer virkeligheten. På facebook har grupperingen ofte meldt inn personer uten deres tillatelse, for å få grupperingen til å virke større enn den egentlig er. SIAN hadde i forkant av demonstrasjonen brukt mye energi på å reklamere for arrangementet. Likevel klarte ikke grupperingen å mobilisere mer en et titalls demonstranter – hvorav de fleste tilhørte den eldre garde. Til tross for så få demonstranter er dette store tall i en SIAN-sammenheng, da grupperingen som regel ikke bruker å klare å mobilisere flere enn en håndfull anti-islamister. Ti ganger så mange demonstrerte mot SIAN.

Samme dagen demonstrerte et tjuetall nynazister fra organisasjonen Nordfront i Trondheim, en organisasjon med tette forbindelser til den Svenske motstandsrörelsen. I Sverige ledes organisasjonen av morderen Klas Lund, en aktiv nynazist hvis tilstedeværelse kan spores helt tilbake til tidlig nittitall.

Det som kjennetegnet de høyreekstreme grupperingene på 90-tallet var orienteringen mot konsertscener og produksjon av hvitmaktmusikk. Den gang var det få politiske partier med nazisme som agenda. Derimot oppsto mange mindre motstandsgrupperinger etter amerikansk modell, med betegnelsen White Aryan Resistance. På svensk fikk denne navnet Vitt Arisk Motstånd (VAM), og den bestod kun noen år, fra 1991 til 1993. Den bygde også i stor grad på den konspirasjonsteoretiske og antisemittiske The Order. Christopher Ragne, Klas Lund og Peter Melander var sentrale skikkelser i etableringen av VAM i Sverige. Peter Melander hadde tidligere etablert Rock mot kommunism i 1986, uten å få noen nevneverdig oppslutting. I 1993 fikk derimot denne konsertscenen et oppsving, og tre år senere eksisterte det så mye som et femtitall hvitmaktsband i Sverige. I 1994 skapte Klas Lund Den Svenska Motståndsrörelsen, som besto av tidligere VAM-sympatisører. Det er denne organisasjonen som nå løst har etablert seg i Trondheimsområdet.

Det er kjent at en av frontfigurene i den marginaliserte grupperingen bor i Trondheim. Men de aller fleste av de unge nynazistene som deltok i demonstrasjonen i Trondheim, var importert fra Sverige. Norge har ikke hatt en tilsvarende utvikling, men det er god grunn til å være på sin vakt.

LA DE HOLDE PÅ?

Hvorfor eksploderte hvitmaktskulturen i Sverige? Hva var det som gjorde at Sverige plutselig ble en verdensledende produsent av hvitmaktmusikk, og var det land som hadde flest nynazistiske konserter? Det finnes flere grunner, men en viktig faktor var at de fikk holde på i fred. I Stockholm eksisterte det mellom 1988 og 1994 et skinnskalleprojekt på Fryshuset. I realiteten innebar prosjektet at Stockholms skinheads fikk et lokale der de kunne oppholde seg fritt, det vil si en slags base.  Basen ble til og med besøkt av svenskekongen ved en anledning. Lokalene var pyntet med odalruner og varghakar. Fra disse lokalene kunne Klas Lund bedrive rekruttering til VAM relativt fritt. Ungdommene som var tilnyttet skinnskalleprojektet fikk gratis opplæring i layoutteknikker, for å lage aviser og det som verre er. Flere nazistiske band fikk holde konsert i lokalene. Hensikten bak skinnskalleprojektet var nok et velment forsøk på å gi rotløs ungdom et sted å være. Dessverre ble det slik at prosjektet også bidro til å legitimere denne ungdommens aktiviteter. Skinnskalleprojektet ble imidlertid nedlagt, men da hadde de nynazistiske organisasjonene allerede fått etablert seg.

DEN NYE HØYREEKSTREMISMEN

Nynazistene i Trondheim tilhører på en måte en avleggs ideologi. Deres hatpropaganda vinner sjelden gehør hos voksne mennesker, men de klarer av og til å rekruttere blant den yngre garde. Samtidig som deres ideologi vanskelig vinner terreng, finnes det åpenbare likheter mellom dem og grupperinger som SIAN og NDL.

I dag har det blitt vanlig å tale om den nye høyreekstremismen og den nye antisemittismen. Den såkalte nye høyreekstremismen bygger ikke på nasjonalsosialistiske verdier, men er tvert imot raskt ute og fordømmer disse. Ikke heller er rasebiologi en del av vokabularet hos de nye høyreekstreme. I stedet opereres det med mer stuerene begreper, som kulturkretser og kulturforskjeller. Den nye antisemittismen er i virkeligheten en antiislamisme, eller islamofobi som det gjerne kalles, ofte under dekkenavn som islamkritikk. Dette begrepet finner sin legitimitet i religionsfrihet så vel som ytringsfriheten. Frykten for jøden er byttet ut med frykt for muslimen, muslimen har kort sagt blitt den nye jøden.

Strukturelt sett er det lite som skiller anti-islamismen fra den eldre antisemittismen. Dessuten er det slik at de nye høyreekstreme islamkritiske partiene  i Sverige springer ut fra den samme hvitmaktbevegelsen. Dette gjelder Nationaldemokraterna så vel som Sverigedemokraterna. Men også grupperinger så som English Defence League og deres avstikkere i både Sverige og Norge, bygger til stor grad på det samme grunnmaterialet. Det samme gjelder også SIAN, selv om de ikke opererer med den samme terminologien. Riktig nok er disse raskt ute med å forklare seg selve som antinazistiske og antirasistiske organisasjoner. Da omtaler de gjerne Islam som den nye nazismen.

Men hvor dypt stikker denne "avstanden til nazisme og rasisme" seg i grupperinger som SIAN?

På SIANs facebookgruppe har den sekstifemårige Yngve F. Nordstrøm publisert bilder av motdemonstranter heller enn av sine egne, som ville vært vanlig praksis i forbindelse med en demonstrasjon. Denne praksisen er vanlig i høyreekstreme miljøer, da man ønsker å identifisere sine motstandere. Nordstrøm er en av de gamle rasistene i Norge, og flere steder på internett er hans navn å gjenfinne i slike sammenhenger. På de bildene Nordstrøm nylig la ut har han også skrevet sjikanøse utspill om menneskene på bildene. På bildet av en ung jente skriver Nordstrøm bland annet:

”Flott norsk ungdom… Kvisetryner med fett hår…”

 En annen ung mann som Nordstrøm har fotografert uten tillatelse omtaler han som ”barnerompe”, og med en hentydning til at gutten skulle tilhøre SOS-rasisme uten at det skulle vært bekreftet på noen måte.

På siden til SIAN er det ingen som reagerer på denne omtalen, men i et hylekor som går over 70 kommentarer angripes de unge menneskene med ulike bemerkninger av deres utseende. Dette er det til stor grad voksne mennesker som gjør. Et annet sted, under et bilde av ei venninne av meg skriver han at hun skulle ha sagt:

”og jeg som av sikker på at det var jødne. Jødene har jo villet styre verden i 2000 år, og til tross for at de er både intelligente og smarte, har de ennå ikke klart det. Verden er et merkelig sted, dere. Jødene eier og driver pressen! , kunne damen med megafonen opplyse.”

I en kommentar under omtales hun dessuten som stalinist, uten at dette skulle være tilfelle. Nordstrøm omtaler sin meningsmotstandere som antisemitt på sosiale medier. Det er på denne måten SIAN sier at de ”tar avstand fra nazisme og antisemittisme”, gjennom å karakterisere sine meningsmotstandere slikt. Jeg vet at denne jenta har vært med på å markere avsky mot nynazistiske bevegelser i en årrekke, arrangementer SIAN aldri har deltatt på. Ikke heller har vi sett SIAN på noen av de markeringerne, eller flerfoldige demonstrasjoner som har vært gjort for å ikke sende kristne konvertitter tilbake til for eksempel Iran. Denne demonstrasjonen SIAN hadde på lørdagen føyer seg ikke heller inn under disse rekker. I stedet bruker de tid og energi på å legge ut karikatyrer av muslimer, som ligner på Hitlertidens karikatyrer av jøder. Skrive sjikanøse innlegg, og grove karakteristikker av sine medmennesker. Dessuten dukker det stadig opp linker til nynazistiske grupperinger på deres sider, kommentarer om hudfarger og lignende. Nei, SIANs sanne ansikt er at det er en gjeng rasister, ikke noe bedre enn sine nynazistiske venner som demonstrerte i Trondheim. Heldigvis er de få, og tilsyneslatende gamle mennesker. De forsvinner av seg selv snart - uten å etterlatt seg et bidrag til verken den ene eller den andre siden. Og ikke blir de savnet heller. Men så lenge de er her så skal de ikke få holde på i fred i alle fall.