Hun mer enn antyder at hennes meningsmotstandere har en følelsesmessig og ideologisk inngang til dette spørsmålet. Jeg kan forsikre Brekke Stangeland om at mitt standpunkt er fundert på kunnskap om barnehagens praksis og om forskning på feltet.
Jeg vil gjerne presisere tre forhold som det kan se ut som om Utdanningsforbundet ikke har fått tydelig nok fram: Vi er for en systematikk i vurderingen av barns trivsel og utvikling. Vi er ikke motstandere av å bruke kartleggingsverktøy i barnehagen. Derimot er vi imot at alle barnehager skal kartlegge alle barn og at det skal gjennomføres med ett og samme verktøy. Slik det forrige byrådet i Oslo la opp til gjennom sin «Oslostandard for barnehagen».
Systematikk i vurderingsarbeidet
Hensikten med barnehagens vurderingsarbeid er å kunne se alle barn og kunne møte dem med en tilpasset pedagogikk. Dette innebærer også at barnehagen må kunne finne de barna som har særlige vansker på et utviklingsområde, det være seg språk, motorikk eller sosial utvikling. Vi har all grunn til å tro at dette arbeidet er av varierende kvalitet i barnehagene.
Jeg vil framheve tre grunnpilarer i en systematikk som kan bedre dette arbeidet:
For det første må det finnes vurderings-fora som sikrer at alle barn blir observert og vurdert. Personalet må drøfte med hverandre sider ved barns trivsel og utvikling. Det må finnes en systematikk som sikrer at man kommer gjennom hele barnegruppa, og at foreldrene er tett koplet på. Slike fora skal preges av kunnskap om barn, og det er derfor viktig at en bruker barnehagelærerkompetansen som finnes i barnehagen. Dette arbeidet må ledes av barnehagens styrer, som kan sikre at tiltak følges opp i en travel hverdag.
For det andre må tverrfaglig kunnskap bringes inn i vurderingsarbeidet. Særlig spiller PP-tjenesten en sentral rolle. Mange barnehager har mulighet til å drøfte observasjoner i kommunale grupper som er satt sammen av ulike fagfolk. Slike grupper kan gi gode råd om arbeidet med barn som har forsinket utvikling på ett eller flere områder.
For det tredje må det hele tiden arbeides med å bygge en vurderingskultur i barnehagen. Hva som er normalt og hva som er god utvikling hos et barn, er ikke spørsmål som har en fasit eller entydige svar. Derfor trenger barnehagelærere ulike observasjonsmetoder som kan gjøre vurderingen bedre. Å få andre barnehagelæreres blikk på egne vurderinger, er også et nødvendig korrektiv som kan sikre enkeltbarn bedre vurdering. Foreldrenes kunnskap om eget barn er også en kilde som barnehagene må etterspørre. Å bygge en vurderingskultur preget av kunnskap og gode holdninger til barn, er et viktig lederansvar i barnehagen.
Kartleggingsverktøy i vurderingen
Fordi barn er forskjellige, trenger barnehagen tilgang til ulike verktøy og metoder i vurderingsarbeidet. Et barn som strever med sin motoriske utvikling trenger ikke først og fremst en språkkartlegging. Forskning viser også at ulike verktøy utviklet for samme utviklingsområde, har ulike bruksområder. Dette er grunnen til at Utdanningsforbundet støtter medlemmer som ikke lar seg diktere av politikere som vil pålegge alle å bruke samme observasjons- og vurderingsverktøy på alle barn. Det har vi gjort i Oslo, Vefsn og i Sandefjord. Det vil vi fortsette med.
Metodikk må velges av barnehagelærere og styrere i den enkelte barnehage, på grunnlag av kunnskap om og vurdering av det enkelte barn og barnegruppen.
Forskningsprosjekt om vurdering
Utdanningsforbundet vil styrke barnehagens arbeid med vurdering. Vi har sendt ut et debatthefte om vurdering til alle våre 23.000 medlemmer i barnehagene. I løpet av 2016 vil vi finansiere utviklingsarbeid og forskning på området. Vi vil bidra med mer kunnskap i barnehagens vurderingsarbeid. Diskusjonen om karlegging er viktig – men kartlegging er bare en brikke i barnehagens vurderingsarbeid. Det er mye viktigere å snakke om hva slags kunnskap og prosess som kommer i for- og etterkant av en kartlegging.