Innlegget er skrevet i samarbeid med Hans Petter Blad, forfatter og regissør
Når en ser på ulike former for produksjonsstøtte på filmfeltet, på filmer som er produsert, på prisnominasjoner, og prisvinnerne, ser en at forskjellene mellom kjønnene på dette feltet dessverre er vedvarende. Av det totale antallet Amanda vinnere i år er 80 % menn og 20 % kvinner. Om en fjerner kortfilm og dokumentarfilm, for på den måten å understreke, at det er der – i spillefilmen – det virkelige slaget står, blir statistikken enda verre. Blant Amandavinnerne er det 94 % menn og 6 % prosent kvinner. Denne «6%» er i realiteten én av de tre produsentene på barnefilmen Hakkebakkeskogen, Elisabeth Opdal.
Amandakomiteen har tidligere vært kritisert for at antallet kvinner i Amandajuryene har vært for lavt. Det ble den også kritisert for i år. Hovedjuryen til Amandaprisene i år besto av fem menn og én kvinne. Festivalens svar er at det er få kvinner som ønsker å stille opp. Det er vanskelig å få kvinner til å sitte i juryer, sier de. Om så er, finnes det åpenbart kulturinstitusjoner som har knekt koden som får kvinner til å si ja til å gjøre vurderingsarbeid. Ta for eksempel Kulturrådet og utvalgene som vurderer litterær kvalitet der: I faglig utvalg for litteratur er det fire kvinner og to menn, i vurderingsutvalget for skjønnlitteratur (lyrikk), to kvinner og to menn, i vurderingsutvalget for skjønnlitteratur (prosa) tre kvinner og én mann, i vurderingsutvalget for dramatikk i bokform tre kvinner og én mann og i utvalget for oversatt litteratur to menn og to kvinner. Er det mulig å få foreslå at filmfeltet sjekker ut hvordan litteraturfeltet har klart å endre eventuelle skjevfordelinger som fantes tidligere?
Nina M. Barbosa Blad ble, etter å ha kritisert denne skjevheten, oppfordret av Den norske filmfestivalen til å foreslå kvinner til juryen via Facebookgruppen «Kvinner i film og TV». Hun presenterte opp mot 170 navn (offentliggjort på Facebookgruppen) og fikk i tillegg en lang rekke henvendelser fra kvinner i filmbransjen som svært gjerne ville stå på listen, og stilte seg til disposisjon for framtidige Amandajuryer. Denne lista eksisterer altså nå og kan distribueres og brukes av både Amandakomiteen og andre. All forskning viser at kjønn påvirker hvordan vi definerer kvalitet.
Forfatter Helene Uri viser til en artikkel i det engelske The Guardian som presenterer en undersøkelse som sier at et manus signert av en mann har åtte ganger så stor sjanse til å bli utgitt som et manus med en kvinnelig signatur. I rapporten Kjønnsbalansen i norsk film, 30.04.17, bestilt av NFI, konkluderes det blant annet med at kvinner er «mindre risikovillige» enn menn. Når en leser rapporten, kan en nesten få inntrykk av at kvinnene først tilbys storfilmene og de skyhøye budsjettene, men så sier nei, mens mennene med all sin «risikovillighet» sier ja og lager filmene. Sannheten er at kvinner stort sett ikke blir tilbudt regijobbene eller får støtte til å lage slike filmer. Rapporten lider også under noen problematiske retoriske grep og en gjennomgående tone der man både skyver skyld og ansvar over på kvinner. At NFI velger å benytte seg av en slik retorikk opplever vi som svært tvilsomt. Da Huitfeldt satt i regjering og innførte insentiver var kjønnsbalansen i endring i positiv retning. Så ble Widvey kulturminister, hun fjernet insentivene og sa at bransjen skulle ordne opp selv. Bransjen har dessverre aldri vært verken radikale eller progressive nok til å klare å «ordne opp» selv. Det er bare å nevne at den første spillefilmen fotografert av en kvinne i Norge ikke ble laget før i 2010. NFIs rapport burde ha avsluttet med en liste over tiltak ment for å bevisstgjøre produsenter. Formålet med bevisstgjøringen burde for eksempel være at bransjen når et mål om 50/50, istedenfor dagens mer defensive 40/60. Det er helt åpenbart at rapporten ikke har noen slike ambisjoner.
Ser en på tallene for filmhøsten 2017, nylig presentert av NFI, kan en konstatere 2 av 17 filmer har kvinnelige regissører. Med et slikt utgangspunkt kan en notere seg at resultatet til Amanda i 2018 allerede er gitt. Det bør være en selvfølge også på filmfeltet at det skal sitte både kvinner og menn der kunstnerisk kvalitet vurderes. Men slaget står åpenbart ikke bare i Amandakomiteen. Det står hos bransjen og NFI. Når nå NFI i november skal arrangere et seminar igjen rundt kjønnsproblematikken på filmfeltet, oppfordrer vi dem å invitere politikere og andre med reell makt, og ikke lage et seminar for «menigheten». Hele Kulturkomiteen fra Stortinget bør få en invitasjon, journalister og kritikere som interesserer seg for utviklingen av filmfeltet bør med. Fagforeninger og ikke minst produsentforeningen må inkluderes. Og viktige aktører i filmbransjen må med. NFI må nå gjøre den jobben som er nødvendig for at filmfeltet ikke lenger skal domineres av mannlige filmskapere og mannlige «vurdere». Det kan synes urettferdig at NFI, som tross alt gjør mye allerede, skal bære løftet alene. Derfor er det verdt å minne om at både bransjen, som helhet, og Kulturdepartementet, må trekke i samme retning. Vi må snart ta konsekvensene av hvor viktig det er å ha kjønnsbalanse i juryer og komiteer. Forestillingen om at god og original film av en eller annen grunn lages av menn er mer enn foreldet. Det har blant annet Svensk Filminstitutt og Anna Serner allerede bevist. NFI må nå bidra til at filmfeltet får en mulighet til å utvikle seg til beste for alle publikumsgrupper og for hele bransjen.