Jeg satt en kveld og drakk med en bråte forhenværende journalister, de fleste av dem menn uten at jeg skal holde det imot dem, og ikke overraskende sporet samtalen inn på musikk. Jeg ble, på sedvanlig vis, spurt hva slags musikk jeg likte. Da jeg svarte «Céline Dion» fikk jeg også den reaksjonen jeg forventet: total avskriving av min seriøsitet i denne samtalen. Tidligere hadde jeg kanskje latt meg skremme til taushet, eller bare latt være å nevne Dion overhodet, vel vitende om at hun er svartelista av de aller fleste som kaller seg musikk-kjennere, men jeg har vokst. Jeg har lært ett og annet. Jeg har vært medlem av Norges kuleste musikksynsegjeng, Radio Nova, i flere år, og vet alt om musikalske hersketeknikker og det å dele folk inn i «verdig – ikke verdig» basert på musikksmaken deres. Og jeg lar meg ikke hundse.
At alle disse musikk-synserne som til nå er nevnt er, var eller ønsker å være journalister, er sikkert ikke tilfeldig. Å være et skrivende menneske ser ut til å gå hånd i hånd med å mene ting om hva andre folk skal eller ikke skal lytte til. Nå sist i Dagsavisen på fredag (11.3.16). Jeg har stor sympati med Espen H. Rusdals «Utfall» mot sine nachspiel-svingende naboer, men ikke på grunn av musikken han har blitt utsatt for. Jeg har sympati fordi jeg vet hvordan det er å bli forstyrret av andres bråk, og nachspiel er vel per definisjon noe som foregår om natta. Men at naboene skal begynne å få nedlegge veto mot hva slags musikk det er tillatt å spille i sine egne hjem? Vær så snill. Slutt å være så fordømt baudelairesk i din holdning til andres smak. Ikke bruk din journalistiske makt og spalteplass til å bre musikk-skam over andre. Si heller til naboene dine at de skal respektere «stille etter klokka 23»-regelen som hersker i de aller fleste borettslag. Og sov søtt i den gode tro om at folk – oppegående og velutviklede folk – lytter til både Elton John og Céline Dion, og alt det sier om dem er at de liker Elton John og Céline Dion.