Debatt

Ja, jeg blir faktisk krenket.

Lurer du på hvem det er som er så lett å krenke? Det er meg. Og om du ikke skjønner at du er sårende, er muligheten tilstede for at det ikke er jeg som er så lett å krenke, men at du er en egosentrisk drittsekk uten empati.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg er så lei av at folk snakker om krenkelser som om det var noe vi finner på. Vi lever i "krenkelsens tidsalder", det er det rene "krenk-o-rama" der ute. Jeg er en av dem som blir krenket hele tiden. Jada, både på egne vegne, venners vegne og folk jeg ikke kjenner engang. Jeg blir lei meg, oppbrakt og sint hver dag om jeg gidder å lese en avis, eller snudre innom et sosialt medium. Ikke bare har det blitt en rå tone i offentlige ytringer, det sies ting som er helt ufattelig drøye, drapstrusler og latterliggjøring som tidligere ikke hadde fått plass noe sted, har nå funnet veien inn i det offentlige ordskiftet. Og vi som går med følelsene på oss, og kjenner hva de faktisk gjør med oss, skal faenmeg i tillegg få kjeft for å bli lett krenket?

Det skal utrolig lite til før jeg blir lei meg, tilsynelatende. Jeg kan bli krenket når som helst i løpet av en dag. Bare jeg ser en bussjåfør snakke nedsettende til en mørkhudet ungdom blir jeg lei meg. Så lei at jeg skriver en klage til Ruter som jeg ikke får svar på. Når folk blir behandlet dårlig på grunn av hudfarge blir jeg skikkelig trist, og synes det skal påpekes. Er ikke det innlysende?

Ta neger-ordet. Jeg sluttet å bruke det ordet for lenge siden. Ikke fordi jeg har vært rasist. Ikke fordi jeg mener noe stygt med det. Men fordi det har hendt flere ganger at venner av meg har begynt å gråte når det blir brukt. Det er lett å forstå at man skal slutte da? Ikke?

Jeg kaller ikke folk dust, nazi eller kjøtthue heller, om det ikke er folk jeg kjenner godt, eller som jeg virkelig mener er helt på styr. Men nå skal man faenmeg tåle å bli kalt nazi på trykk uten å føle seg krenket? Det er ikke opp til den som fornærmer andre å bestemme hva de skal føle seg krenket for?

Det å bli krenket er noe noen av oss opplever hele tiden. Og det handler ikke om at vi går og tror at alle vil oss vondt. Vi har bare følelsene koblet til mens vi opplever verden. Jeg skjønner jo at dykkerinstruktøren min ikke vil meg vondt, men det er ennå trist når hun ler av måten jeg ser ut når jeg kommer opp av vannet med snørr i hele fjeset fordi jeg måtte ta av masken i panikk. Jeg blir lei meg, og hun sier unnskyld. Slik gjør vi det. Ikke fordi hun var ond, men fordi jeg ble lei meg. Dette er barnelærdom.

Jeg skjønner også at du ikke nødvendigvis er rasist, drapsmann eller mobber selv om du uttrykker deg friskt om meg eller mennesker jeg liker. Eller ikke liker. Men det er ikke opp til deg å bestemme om folk blir lei seg, det er opp til deg å bestemme om du vil ta det inn over deg. Om du vil ta dem alvorlig.

I all humor ligger det et menneske- og samfunnssyn på bunnen. I premisset ligger det noe som er felles. Det er derfor de færreste av oss forteller pakistanervitser. Det er ikke fordi vi er politisk korrekte, det er fordi vi har fulgt med i timen, og har nok folkeskikk til å inkludere folk på en høflig måte. Vi ønsker ikke å krenke pakistanere. Lenger.

Hvis jeg blir krenket, på egne eller andre vegne, skulle jeg ønske du var tøff nok til å spørre hvorfor, og så ta inn over deg svaret. Det har som regel en årsak. Det er ingen som går omkring og vil bli krenket, men det er mange av oss som faktisk blir det, noen får hat og dritt på epost hele dagene.

Vi kommer ingen vei med en samtale dersom det skal være opp til fornærmende parten å bestemme hva andre folk bare får tåle av røff språkbruk.

Og:

Så lenge jeg føler meg sett, hørt og respektert, så kan jeg tåle nesten hva som helst av latterliggjøring på både egne og andres vegne. Så lenge jeg vet at når noen blir krenket, så snakker vi sammen. For å komme på samme sted, unnskylde og forklare seg, og så ler vi sammen videre. Det er folkeskikk. Det er empati. Det er samfunnsånd. Det skulle faenmeg bare mangle.

Mer fra: Debatt