Avstanden over Atlanterhavet er ikke så lang som mange vil ha det til. Nå kan den bli enda kortere.

Journalister og analytikere elsker kontraster og overdrivelser. President Obamas tale i Berlin i dag er opplegg til analytikersmash. For fem år siden var han presidentkandidaten som ble hyllet av hundretusener i sentrum av Berlin for sitt budskap om håp og forandring. I dag er han en omstridt president som overvåker europeerne. Og som taler for en invitert forsamling på 4.000 mennesker for å unngå en åpen forsamling som blir mindre enn sist gang.

Nå var jeg selv til stede under Obamas tale i Berlin for fem år siden. Det var hundretusener av mennesker der. Men alle var ikke ekstatiske. De fleste jeg snakket med, var nøkterne tyskere som rett nok var fascinert av fenomenet og syntes Obama virket bedre enn Bush, men også syntes talen var heller svulstig. Bildet er mer sammensatt enn det kan virke som. Mange europeere, både politikere, journalister og folk ellers, var i 2008 fullt klar over at Obama ikke ville bli en europeisk president, og at han ville videreføre mye av forgjengerens utenrikspolitikk.

Nå er et annet enkelt budskap dominerende i de fleste analyser: Obama har latt Europa bli hengende igjen på tørkesnora mens han selv har vendt blikket mot Asia. Det snakkes om «pivot to Asia», «det asiatiske århundret» og Vestens forfall. Også dette er overdrivelser.

Tallenes tale er tydelig: USA og Europa er fortsatt verdens viktigste handelsblokker og hverandres viktigste partnere, med god margin. De to blokkene står for nesten 50 prosent av verdens økonomiske produksjon, og 30 prosent av verdenshandelen. USA eksporterer tre ganger så mye til EU som til Kina. 45 av 50 amerikanske delstater handler mer med EU enn med Kina. Selv California, som ligger nærmest Kina og lengst unna Europa, eksporterer dobbelt så mye til EU. EU eksporterer på sin side dobbelt så mye til USA som til Kina.

Ser en på direkte investeringer, er bildet enda tydeligere. EU står for 71 prosent av de direkte investeringene i USA, tallet andre veien er 56 prosent. Dette er altså investeringer der et amerikansk selskap etablerer seg i Europa med eierskap eller kontorer, eller andre veien. USA og Europa er altså tett innvevde i hverandre økonomisk. Dette er utgangspunktet for den viktigste nyheten fra Obamas pågående europabesøk, en nyhet som har kommet helt i skyggen av overvåkingsavsløringene:

EU og USA ga denne uka det offisielle klarsignalet til forhandlinger om en transatlantisk handels- og investeringsavtale (TTIP). Målet er å forhandle denne ferdig i løpet av halvannet år. Lykkes dette, vil dette ifølge Storbritannias statsminister bli «historiens største bilaterale handelsavtale, en avtale som kan få større betydning enn alle andre eksisterende handelsavtaler til sammen».

Planen har to hovedelementer. For det første å kutte alle toller mellom USA og EU. Tollsatsene er ikke massive i dag, rundt fire prosent i snitt. Men fordi volumet er så stort, blir summene også store. En tredjedel av tollene USA betaler, går til EU. Og på enkelte områder, spesielt landbruk, er tollsatsene høye.

Det er likevel det andre hovedelementet som kan bli viktigst: Å samkjøre reguleringer og standarder for tjenester og produkter, fjerne hindre for direkteinvesteringer samt gå løs på subsidieordninger. Dette kan gjøre USA og EU til én stor økonomisk sone. Da kan for eksempel en bil produsert i Stuttgart uten hindringer selges og settes på gata i USA dersom den oppfyller EUs sikkerhetskrav og standarder. Mobiltelefoner kan få samme plugger. Medisiner kan sendes rett over Atlanteren uten ny typegodkjenning. Amerikansk genmodifisert biff kan selges i Europa.

Høres dette skummelt ut? Det er det flere som synes, spesielt franskmenn. Forrige forsøk på en lignende handelsavtale strandet i 2007, etter fransk motstand mot klorvasket kylling fra USA. Denne gangen har franskmennene og Europaparlamentet sammen tatt subsidier til egenprodusert film og TV ut av forhandlingene. Det har fått amerikanerne til å antyde at også de vil trekke ut områder de vil beskytte. Dermed knaker byggverket før det er påbegynt.

Uenighetene handler om mer enn kylling og fjernsyn. Selv om USA og Europa er tett sammenvevde økonomisk, har de to blokkene samtidig grunnleggende ulikheter i måten de håndterer næringslivet på. Europa er mer forsiktig, har flere forbud og standarder, og legger mer av byrden for å bevise at et produkt er trygt på dem som utvikler det. USA støtter seg mer på kost/nytte-analyser og er mer opptatt av effektivitet. Landbruk er ett eksempel. Kravene til beskyttelse av privatliv på internett er enda mer aktuelt. Her er også USA og Europa på kollisjonskurs.

Dette blir det femte forsøket på å få til en transatlantisk handelsavtale på de siste 25 årene. Hvorfor skal det lykkes denne gangen? Optimistene argumenterer med at mer står på spill. Både USA og Europa trenger ny økonomisk stimulans (Den beregnede effekten av en avtale varierer mellom 0,5 og to prosent av BNP - som er mye når den økonomiske veksten er null). Kinas vekst har gjort det viktigere å stå sammen som én handelsblokk for å møte konkurransen derfra. WTO står på stedet hvil, en bilateral avtale er lettere å få til enn en ny global avtale. Og en handelsavtale kan fylle den transatlantiske aksen med ny mening.

Alt dette er fornuftige argumenter. Blir avtalen virkelighet, kan en ta fram noen av titlene analytikere brukte da planene ble kjent i vinter: «Det transatlantiske århundret», «Pivot to Europe» og «Glem Kina». Men enn så lenge er også dette overdrivelser.

Verdens mest berømte fagøkonomer svinger øksa - mot hverandre. Det handler om langt mer enn akademisk prestisje.

Det begynte i slutten av april. En 28 år gammel økonomistudent forsøkte å gjenskape resultatene fra en fagartikkel skrevet av økonomene Kenneth Rogoff og Carmen Reinhart ved Harvard-universitetet. Han oppdaget at de hadde gjort enkle tastefeil i excel og vektet funnene på en slik måte at resultatet  ble misvisende. Dette utløste en debatt mellom makroøkonomiens giganter som fortsatt smeller på blogger, i avisspalter og tidsskrifter verden over. En debatt som reiser interessante spørsmål om økonomifagets posisjon i Europas viktigste politiske dragkamp for øyeblikket.

Rogoff og Reinhart skrev i 2010 en artikkel der de brukte beregninger fra ulike historiske data for å bevise at den økonomiske veksten stuper i land som får en statsgjeld over 90 prosent av BNP. Dette oppsiktsvekkene funnet hadde en besnærende enkel politisk konsekvens: Budsjettene må kuttes for å unngå å oppta ny gjeld, skape vekst og dermed komme seg ut av krisa. Tilfeldigvis ble dette den rådende politikken i eurosonen, Storbritannia og USA like etter at artikkelen ble publisert.

Tilfeldig, eller er det Rogoff og Reinharts skyld at det er slik? Det ser ut til å være budskapet til blant andre Paul Krugman, nobelprisvinner i økonomi og spaltist i New York Times. Rogoff og Reinhart «kan ha hatt større umiddelbar innflytelse på den offentlige debatten enn noe annet notat i økonomiens historie», hevder han i et essay i siste utgave av New York Review of Books. Der sabler han ned de to på en måte som fikk dem til å beskylde ham for «spektakulært usivilisert oppførsel» i et åpent brev publisert like etterpå.

Rogoff og Reinhart mener påstanden om deres påvirkning på politikken er en «vill overdrivelse». De viser til «høytstående politiske beslutningstakere» som skal ha fortalt dem at «politikk svært sjelden drives av et enkelt akademisk notat eller resultat». Dessuten hevder de at de aldri har ment at det skal kuttes så raskt og hardt som det er gjort de siste årene, det er politikerne som har tolket dem slik. Krugman viser på sin side til at både Republikanerne i USA og EU-kommisjonens økonomikommissær har brukt notatet deres som begrunnelse for den drastiske kuttpolitikken.

Det virker overdrevet å tro at ett forskningsnotat alene skal ha fått EU og USA til å endre økonomisk politikk. Dette innser også Krugman. Politiske beslutningstakere bruker økonomiske analyser slik en fyllik bruker en lyktestolpe: Ikke som opplysning, men som støtte, skriver han.

Men det er heller ingen tvil om at forskningen påvirker politikken. Dette gjelder ikke minst innen økonomifaget. Dagens politiske fronter i Europa er også fagøkonomiske fronter. På den ene siden står de som hevder det må kuttes. «Austerians» har Paul Krugman døpt dem, etter det engelske ordet for kuttepolitikken (austerity). På den andre siden står keynesianerne, etter den britiske økonomen John Maynard Keynes, som hevder staten bør bruke mer penger i dårlige tider for å stimulere til vekst, for så å kutte når det går bedre. Krugman er en offentlig anfører blant disse. Joseph Stiglitz fra Columbia University er en annen. Han sablet ned EUs kuttpolitikk under to foredrag i Oslo forrige uke. Artikkelen til Rogoff og Reinhart var så full av feil at den aldri ville blitt akseptert på et doktorgradsstudium, sa han med en nobelprisvinners akademiske arroganse.

Finanskrisen så først ut til å være keynesianernes store øyeblikk. Store pengesummer ble pøst inn i økonomien både i USA og Europa. Den usynlige hånden var knekket. Nå var det statlig stimulans som gjaldt. Dette snudde i 2010. G20, IMF, Tyskland, EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken mente alle at tida nå var inne for å skru igjen pengekranen og begynne å spare. Nå snur vinden igjen, både akademisk og politisk. Da studenten som gikk gjennom Rogoff og Reinharts arbeid vektet dataene annerledes, fant han ingen klar sammenheng mellom gjeld og vekst. I den virkelige verden ser en tydelig resultatene av tre år med hard sparing: Økt arbeidsløshet og ingen vekst. I forrige uke fikk flere euroland lempet på kravene til budsjettbalanse. Flere innser at skruen er strammet til for hardt og for raskt.

Det er ikke dermed sagt at Krugman og hans keynesianske milits står triumferende tilbake. Kritikken mot austerianerne er drepende. Men den alternative løsningen er heller ingen universell formel: Å låne og forbruke penger i dårlige tider virker kanskje for en stat som faktisk fungerer. Men det er ikke nødvendigvis en god oppskrift for land som ikke greier å drive inn skatt, bekjempe korrupsjon og pengeflukt eller reformere arbeidsmarkedet. Det er lett å fastslå at sparepolitikken ikke har fungert. Det er langt vanskeligere å gi en oppskrift som fungerer for alle i det lange løp. Også for nobelprisvinnende økonomer.

Norsk utenrikspolitikk anno 2013: Det viktigste er ikke hva vi får til, men at vi er med der det skjer.

Uttrykket «All over the map» finnes, så vidt jeg kan komme på, ikke på norsk. Den direkte oversettelsen er å være til stede overalt. Men vel så ofte brukes uttrykket i betydningen «ikke holde seg til det viktigste» - å spre seg over et for stort område.

Uttrykket dukket opp i hodet under en konferanse på Voksenåsen utenfor Oslo i går, med tittelen «Norge og det nye verdenskartet». Dette var avslutningen på Utenriksdepartementets seks år lange prosjekt Refleks, en imponerende serie møter, kronikker, rapporter og bøker hvor UD har forsøkt å skape bred debatt om norsk utenrikspolitikk.

Prosjektet er en tanke paradoksalt. Den utenrikspolitiske opposisjonen (SV) er innelåst i regjeringskontorene. Isteden finnes flust av seminarer som gårsdagens, der de fleste er enige om det meste. Hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast, som det gjerne heter. Refleksprosjektets hovedlinje er som følger: Verden er i endring, midt i en «grunnleggende transformasjon», med utenriksminister Eides ord. Makten flytter seg mot øst og sør. Europa og USA svekkes, Asia og spesielt Kina vokser. Og vi må følge med på ferden.

Dette er også en gjennomgående konklusjon i boka som avslutter prosjektet, der seks norske forskningsmiljøer har levert sine analyser av «det nye verdenskartet». Det er liten grunn til å protestere mot denne beskrivelsen. Men det er grunn til å debattere konklusjonen: Hvilke deler av ferden må vi egentlig følge med på?

Den globale maktforskyvningen har én opplagt konsekvens: Institusjonene som har båret den gamle verdensordenen, brytes ned. FN, WTO og de globale klimaforhandlingene er de fremste eksemplene - de globale institusjonene der alle skal med, og der Vesten har vært vant til å trekke i trådene. Disse klarer ikke lenger å håndtere en verden der makten er forskjøvet og flere hevder sine interesser med større tyngde.

Det som isteden vokser fram, er økt regionalisering. Flere og mindre organisasjoner og møteplasser, begrenset til geografiske områder eller temaer. De færreste av disse har reserverte seter til Norge. Da er Norges politikk å skaffe seg ett. G20 er utenfor rekkevidde. Men utenriksministeren trekker gjerne fram ASEM og ASEAN, to sentrale samarbeidsorganer for Asia hvor Norge nå har skaffet seg tilgang. I går fortalte han også entusiastisk om toppmøter han har deltatt på i Ulan Bator og på Bali om demokratibygging de siste ukene. Og til helgen drar han til jubileumstoppmøtet til AU, den afrikanske union.

Så er spørsmålet hva Norge får ut av alt dette. Hvorfor skal vi være all over the map?

Tre argumenter går igjen: Norge har økonomiske interesser overalt. Globaliseringen er for lengst et faktum. Statoil alene har investeringer i 30 land. Oljefondet har investeringer verden over. Dessuten har det en verdi i seg selv å være til stede. Ikke fordi vi nødvendigvis får gjennom så mye av vår politikk, men fordi det er viktig å være der det skjer, som Halvard Leira fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) uttrykte det under gårsdagens konferanse. Og til sist har et relativt lite land som Norge interesse av å skape en bedre organisert verden, slik at stormaktene ikke kan gjøre som de vil på vår bekostning. Selv om dette betyr å jobbe gjennom organisasjoner som svekker for eksempel FN.

Det virker å være bred konsensus om dette blant forskere og partier. Men det finnes motforestillinger. En enslig motstemme under gårsdagens konferanse var Victor Norman. Han argumenterer for at når verden flytter seg, bør ikke Norge følge etter på refleks. Isteden bør vi sette inn kreftene der det betyr mest for oss og der vi kan utrette mest: Det er i Europa. Norsk utenrikspolitikk bør for eksempel ikke legge til rette for at Statoil, Telenor og andre skal ta for seg i fjerne himmelstrøk. Normans argument er økonomisk: Dette oppfordrer til risikable investeringer. Det kunne like gjerne vært etisk: Hvorfor skal staten gjennom Statoil investere i diktaturer verden over?

En annen motforestilling kan en spore hos mannen som i sin tid startet Refleks-prosjektet, Eides forgjenger Jonas Gahr Støre. I en artikkel i flere internasjonale tidsskrift i fjor høst advarte han mot inflasjonen i internasjonale toppmøter. Det finnes nå toppmøter om alt og ingenting. Det er vanskelig å holde telling med de nye multilaterale organisasjonene som dukker opp. Samtidig er resultatene magre. Ministere reiser verden rundt, men utretter lite. Det er en fare for at vi «ender opp med å se det som tilstrekkelig å delta», advarte Støre.

Toppmøter er dyre. Det tar mye tid, krefter og penger å organisere dem. Det betyr mindre tid til andre ting. En bedre organisert verden kan bli en overorganisert verden. At Norge er all over the map betyr ikke nødvendigvis at det blir tatt flere og bedre beslutninger, verken for Norges eller verdens del.

Pakistan foretar i morgen sin første demokratiske maktoverføring noensinne. Dagen etter vil det meste være som før.

Verdens sjette største befolkning. En av verdens atommakter, i stadig konflikt med atommakten India. Et nøkkelland for Afghanistans framtid, som Norge har investert tungt i. Det er nok av grunner til å følge med på hva som skjer i Pakistan i morgen.

Landet holder parlamentsvalg. I landets 66 år lange historie, full av militærkupp og diktatorer, er dette første gang en demokratisk valgt regjering overgir makten til en ny demokratisk valgt regjering. Men dette blir også et ekstremt voldelig valg. Pakistansk Taliban har erklært krig mot valgprosessen. Human Rights Watch telte opp 70 drepte og nærmere 300 skadde i angrep på valgmøter og valgkontorer bare i april. Den siste uka har det vært attentat eller bombeangrep hver dag.

Hvordan skal en forstå og forklare dette? Er Pakistan på vei mot en mer demokratisk og åpen framtid, eller på vei mot avgrunnen? Ingen av delene er riktig, argumenterer den britiske forskeren og forfatteren Anatol Lieven. Han har skrevet en av de mest omtalte bøkene om Pakistan de siste årene, med den talende tittelen «Pakistan. A hard country». Pakistan er et fremmed land, «hard to understand» - vanskelig å forstå. Et hardt land, i betydningen brutalt og voldelig. Men også «hardt» som i utholdende, motstandsdyktig.

De tre betydningene av ordet er et godt utgangspunkt for å forstå hvordan Pakistan fungerer, og hva valget betyr. Et demokratisk valg i Pakistan betyr ikke demokratisk som et stortingsvalg. Lievens utgangspunkt er at politikk i Pakistan, som de fleste land i Sør-Asia (og store deler av verden for øvrig), handler om «kinship» - slektskap eller blodsbånd. Pakistan har en svak stat, men et sterkt samfunn. Det er familie, klaner og stammebånd som former hvem som bestemmer og hvem som får, ikke statsapparatet.

De politiske partiene fungerer ikke som europeiske folkepartier. De er, som i resten av Sør-Asia, dynastier. De to mektigste er Bhutto-dynastiet, med partiet PPP; Sharif-dynastiet (PML (N)); og Wali Khan-dynastiet (ANP). I morgendagens valg vil trolig Bhutto-dynastiet overgi makten til Sharif-dynastiet. Nykommeren Imran Khan og partiet PTI kan ruske litt opp i strukturene. Men grunnleggende vil alt være som før, tror Lieven: Elitene vil fortsette å plyndre staten for å berike seg selv og betale sine tilhengere. Et konkret og slående uttrykk for dette, er skatteinngangen. Én prosent av Pakistans befolkning betaler inntektsskatt. Skatteinntektene utgjør bare ti prosent av landets BNP, det klart laveste tallet i Sør-Asia.

Pengene og makten fordeles altså ikke gjennom statlige regler og formelle mekanismer, men gjennom dem du kjenner og har bånd til. Denne korrupsjonen er en grunnleggende del av det pakistanske samfunnet. Og er heller ikke noe særpakistansk. Den samme logikken finner vi verden over, også i Europa. Gresk politikk er en mildere variant av et slikt klientsystem, som de andre eurolandene er blitt smertelig klar over de siste årene.

Hæren er det ene unntaket fra dette stammesystemet. Men fungerer også som en stamme, der makt og penger overføres og fordeles, og lojaliteten sikres. Det andre unntaket er islamistene. Deres kamp er religiøs, men også økonomisk og politisk. Islamistene kjemper et opprør mot den korrupte stammepolitikken, og forsøker å erstatte dette med sin egen versjon av moderne massepolitikk. Lieven mener de aldri vil lykkes. Til det er klansamfunnet for rotfestet, landet for splittet og samfunnet for konservativt.

Det islamistene lykkes med, er å skape vold og ødeleggelse. Her er vi ved «hardt» som i brutalt. At de militante islamistiske gruppene er så sterke som de er, er langt på vei hærens egen skyld eller fortjeneste. Den har bygd opp gruppene som agenter i sin vedvarende kamp mot erkefienden India, og senere som agenter i spillet om Afghanistan - som for Pakistans del også handler om India. Hæren har skapt et Frankensteins monster, skriver Lieven, med ødeleggende konsekvenser for det pakistanske samfunnet.

Likevel: Landet fungerer, det henger sammen, på sitt eget korrupte og brutale vis. Dette er Lievens hovedpoeng: Pakistan faller ikke fra hverandre, trass i alle spådommer om det motsatte. Det er flust av bøker og analyser om Pakistan «på randen av stupet», «i krise» og «på vei mot kollaps». Lievens bok er et forsøk på å forklare at selv om landet er, med hans egne ord, «splittet, uorganisert, økonomisk tilbakestående, korrupt, voldelig, urettferdig, ofte brutalt undertrykkende mot fattige og kvinner, og huser ekstremt farlige former for ekstremisme og terrorisme», så er det samtidig overraskende stabilt som stat og samfunn.

Det er kanskje ingen optimistisk konklusjon. Men det er en annen konklusjon enn en får ved å lese om volden og korrupsjonen, for så å fastslå at landet er på vei utfor stupet.

Bombeangrep utløser unntakstilstand i USA. Skytevåpen er blitt en del av hverdagen.

Samme dag som to bomber drepte tre mennesker i Boston, ble 11 amerikanere drept med skytevåpen. Innen de to bombemennene var funnet sent fredag kveld, hadde ytterligere 38 mistet livet. De fire siste månedene er 3.531 amerikanere skutt og drept, flere enn antallet drepte 11. september. Tar en med selvmord, blir over 30.000 amerikanere drept av skytevåpen i løpet av ett år. 17 ble drept i terrorangrep i fjor.

Tallene er hentet fra en kommentarartikkel i den britiske avisen The Observer, som stiller et spørsmål flere med god grunn har stilt de siste dagene: Hvorfor setter amerikanerne himmel og jord i bevegelse når det skjer et terrorangrep, mens ingenting skjer med landets våpenlover?

Kontrasten var spesielt slående nettopp forrige uke. Samtidig som Boston ble beleiret av antiterrorstyrker på jakt etter de to bombemennene, stemte Senatet i Washington DC ned det lille som var igjen av forsøket på strengere våpenreguleringer etter skolemassakren i Newtown før jul.

Det er også en direkte kobling mellom de to hendelsene. Under jakten på de to brødrene, som etter alt å dømme sto bak bombeangrepet i Boston, oppdaget politiet at de to ikke bare hadde bomber, men også håndvåpen. «Blant de ubesvarte spørsmålene etterforskerne står overfor, er hvordan de mistenkte fikk tak i våpnene», skrev New York Times.

Et mulig svar er at de kjøpte dem på nettet. Eller privat. Eller på en våpenmesse. Uten at de som solgte, var pålagt å sjekke bakgrunnen deres hos FBI - og dermed kunne funnet ut at den ene av brødrene tidligere var undersøkt for mulig voldelig radikalisme. Det var en utvidelse av bakgrunnssjekk til disse stedene senatorene stemte ned sist uke. Forslaget om å forby de sivile variantene av det militære angrepsvåpenet som ble funnet hos terrorsiktede Dzjokhar Tsarnajev, var det ikke engang flertall for å debattere.

Hvorfor er det slik? En utbredt forklaring på våpenforslagenes nederlag, er at National Rifle Association (NRA) skremte tilstrekkelig med senatorer fra å stemme for. Men hvorfor er NRA så mektig? For å forstå det, må en forstå våpnenes betydning som et dypere kulturtrekk ved USA.

Forfatteren Dan Baum forsøker å forklare dette i den ferske boka «Gun Guys». Han er selv en liberal, jødisk demokrat fra New Jersey, en type som statistisk sett står langt fra våpenkulturen. Men Baum elsker våpen. I boka skildrer han sin egen kjærlighet til skytevåpen, og sin egen reise rundt i USA der han møter våpenentusiaster av alle slag. Nærmere 40 prosent av alle amerikanske husholdninger har minst ett våpen. Andelen har riktignok gått ned de siste årene. Men våpenentusiastene er blitt mer innbitte. «Du vil forstå mer av oss hvis du ser på oss slik du ser på en av de store verdensreligionene», siterer Baum en av lederne i NRA.

Som religion, er våpen blitt en sentral del av identitetspolitikken i USA, en markør på hvem man er og hva man står for. Baum oppsummerer dette slik: Våpeneiere står for «et verdenssyn som setter individet foran kollektivet, aktivt utendørsliv foran intellektualisme, sikkerhet foran tvil, patriotisme foran internasjonalisme, manndom foran femininitet, handling foran passivitet». For disse menneskene er våpenkulturen en sentral og selvsagt del av det å være amerikaner. De siste tiårene er denne identitetspolitikken også blitt en stadig viktigere del av politikken i Kongressen. Motstand mot våpen­regulering er blitt en del av republikanernes politiske genmateriale, i likhet med abortkamp og homokamp.

Slik mangelen på handling overfor håndvåpen kan forklares gjennom USAs våpenkultur, kan de voldsomme reaksjonene på Boston-bombene, både fra myndigheter og medier, forklares gjennom fryktkultur. I årene etter 11. september har amerikanerne fått hamret inn fra sine politikere at islamistisk terrorisme er den største trusselen landet står overfor. Da det viste seg at bombemennene i Boston var utenlandskfødte muslimer, falt de naturlig inn i den etablerte forestillingen av terroristen som en fremmed islamist. Selv om det har vært vel så mange terrorforsøk fra ikke-muslimske, amerikanske terrorister i årene etter 11. september. Og selv om det foreløpig ikke finnes noen kjente koblinger mellom brødrene Tsarnajev og organiserte terrornettverk av typen al-Qaida.

Den eldste av Tsarnajev-brødrene har tydeligvis blitt radikalisert i religiøs retning de siste årene. Men det er ikke sikkert hele svaret på hvorfor dette skjedde ligger i Tsjetsjenia eller i islamisme. Terrorforsker Olivier Roy påpeker i et intervju med New Republic at de to brødrene har mye til felles med skoleskyterne USA har sett altfor mange av de siste årene: Isolerte, unge menn frakoblet fra samfunnet, men påkoblet internett. Tapere som vil avslutte livet gjennom å ta hevn mot storsamfunnet gjennom en spektakulær handling. Og som har skaffet seg våpen for å gjennomføre sin plan.

Terrorisme fra radikale islamister er en reell trussel, det viste senest avsløringene av terrorplaner i Canada mandag. Men for USAs del, er landets egen våpenkultur en langt større trussel.

Terror i USA er spektakulært. Terror i Irak er hverdag.

Mandag ble to land rammet av til sammen 19 terrorangrep. 18 av dem skjedde i Irak. Til sammen ble 58 mennesker drept. 55 av dem i Irak. Likevel snakker alle om Boston. Selv på irakiske nyhetsnettsteder hadde mandagens irakiske angrep forsvunnet langt ned på forsidene i går ettermiddag.

Det er ikke vanskelig å forklare hvorfor. Boston er i USA. Bombene i Boston var små, men rammen var spektakulær - målstreken til et av verdens mest populære maratonløp, med hundrevis av kameraer rundt. Dette var det første fullendte bombeangrepet på amerikansk jord siden 11. september 2001. I Irak er terror for lengst blitt hverdag. Bare i mars i år ble 456 drept og 1.153 såret av bilbomber og andre terrorangrep, ifølge FNs kontor i landet.

Kontrasten forteller noe om terrorens vesen. Den er ment å være spektakulær - å skremme mange ved å ramme færre. Terroren i Irak har for lengst sluttet å overraske mediene, selv om den fortsatt skremmer og rammer tusener av uskyldige irakere.

Viser det seg at dette er et angrep utført av en amerikansk person eller gruppe, blir heller ikke dette angrepet like spektakulært, statistisk sett. USA har en lang historie med «homegrown terror». Mellom 1980 og 2001 ble to av tre terrorangrep i USA utført av ikke-islamske amerikanske ekstremister, ifølge en rapport hos Council of Foreign Relations, som igjen siterer FBI. Fra 2002 til 2005 - årene etter 11. september - steg andelen til hele 95 prosent.

En rapport fra tankesmia New America Foundation fra 2011 oppgir en høyere andel islamistisk terrorisme - 207 av 380 som er tiltalt for terror-relaterte handlinger i USA i de ti årene etter 11. september var motivert av islamistisk ideologi. Men konklusjonen er den samme: Trusselen fra andre typer hjemmeavlet terrorisme er like stor. Det neste store terrorangrepet kan like gjerne komme fra amerikanske, ikke-islamske terrorister.

Denne sekkebetegnelsen omfatter alt fra venstreradikale til dyrevernere og abortmotstandere. Militante abortmotstandere har alene stått bak 41 bombeangrep i USA siden 1977, ifølge National Abortions Federation. Men kategorien som har økt mest de siste årene, er ulike varianter av høyreekstreme som hater enten offentlige myndigheter eller ikke-hvite amerikanere. Antaller slike grupper har steget fra rundt 150 i 2008 til nesten 1.400 i 2012, ifølge Southern Poverty Law Center. Disse ekstremistene er blitt så vanlige at de ikke skaper overskrifter lenger.

Men angrepet i Boston var så spektakulært, at den eller de som står bak vil få massiv oppmerksomhet, uansett hvem de er. Slik er terrorens vesen.

Merknad: Kommentaren er noe utvidet i forhold til versjonen som sto på trykk i papirutgaven 17.04. Et avsnitt er tatt med om rapporten fra New America Foundation.

USAs nye innvandringsreform ser verken ut til å bli sjenerøs eller generell. Men papirløse behandles likevel bedre i USA enn i Norge.

Se for deg at politikere fra alle norske partier satt sammen i flere måneder og jobbet fram en lov som gir de fleste av de mellom 10.000 og 30.000 papirløse i Norge rett til å bli i landet, søke oppholdstillatelse og få statsborgerskap. Det virker utopisk i et land der små barn som er født i Norge kastes ut på grunn av «innvandringsregulerende hensyn».

En slik lov er nå underveis i USA. Landet kan få sin første store innvandringsreform på over 26 år, og et av president Obamas største valgkampløfter kan bli oppfylt. En gruppe på åtte senatorer, fire demokrater og fire republikanere, legger snart - kanskje allerede i dag - fram skissen til en ny lovpakke. Den vil gi de fleste av USAs 11 millioner papirløse rett til å bli i USA og mulighet til å bli amerikanske statsborgere.

Forslaget er ikke et generelt og sjenerøst amnesti. Detaljene som har lekket ut i amerikansk presse de siste dagene, tegner konturene av et komplisert kompromiss der de to hovedfrontene begge har fått sitt - både de som vil ha strengere grensekontroll og de som vil ha en rausere innvandringspolitikk.

Reformen vil endre reglene for hvem som innvilges visum og antall visum som innvilges. Hovedspørsmålet er likevel hva som skal skje med de mange som allerede er i USA uten å ha verken visum eller oppholdstillatelse - de papirløse. De fleste av disse skal få muligheten til å bli i USA. Men de må vente minst ti år før de kan søke om permanent oppholdstillatelse. Mens de venter, får de ikke rett til statlige velferdsgoder. Men de får rett til å jobbe og reise fritt i landet.

I løpet av disse ti årene skal amerikanske myndigheter bygge ut overvåking langs hele grensen til Mexico. De skal øke effektiviteten i grensekontrollen med 90 prosent. Og de skal sette opp et elektronisk system i alle havner og flyplasser som sikrer at utlendinger forlater landet når visumene deres går ut.

Når alt dette er på plass, kan de papirløse søke oppholdstillatelse («Green cards»). Tre år etter de har gjort det, kan de så søke om amerikansk statsborgerskap. Men først må de bestå språktester, bakgrunnssjekker for å luke ut kriminelle og betale en bot fordi de har tatt seg ulovlig inn i USA - på 2.000 dollar, ifølge lekkasjene.

Det er heller ikke alle som får søke. Ifølge New York Times vil de som tok seg inn i landet etter 31. desember 2011 ikke få lov til å søke om permanent opphold. Dette skillet er satt for å unngå at folk skal strømme inn i landet i påvente av den nye loven. Flere demokrater ønsket å sette datoen så sent som mulig, mens ledende republikanere ville ha den så tidlig som 2008. Det ble nok et kompromiss, som betyr at flere hundre tusen papirløse vil fortsette å leve i limbo om de ikke forlater USA.

Veien til et eventuelt statsborgerskap er lang og full av forbehold for USAs papirløse. Det kan bli flere forbehold når reformen nå skal debatteres i Kongressen. Men mulighetene virker gode for at det faktisk blir en reform. Og amerikanske politikere fra begge partier viser en reell vilje til å gjøre noe med situasjonen til de mange som i mange år har bidratt til amerikansk økonomi uten å kunne bli amerikanere. Det er mer enn norske politikere gjør for de papirløse i Norge.