Veien ut av krigen i Afghanistan går gjennom Pakistan.

De siste to dagene har stats- og regjeringssjefene for NATOs 28 medlemsland vært samlet i Chicago til alliansens faste toppmøte. Dette har først og fremst vært et toppmøte om Afghanistan, og krigen som har blitt den nordatlantiske alliansens definerende prosjekt.

Nå handler det om å komme seg ut, raskt, samlet og noenlunde kontrollert. Hovedmålet med Chicago-møtet har vært å vedta et kart for veien ut av Afghanistan. Neste år skal NATO slutte med sine krigsoperasjoner. Året etter skal de siste kampstyrkene være ute. Noen tusen soldater skal bli igjen for å fortsette opplæringen av afghanske styrker.

Men kartet må tilpasses terrenget. Både geografisk og politisk går veien ut av Afghanistan gjennom Pakistan. Det største politiske dramaet på toppmøtets første dag kom da Pakistans president Asif Ali Zardari ble nektet et møte med Barack Obama. Grunnen var at Pakistan fortsatt ikke vil la NATO sende forsyninger inn i Afghanistan gjennom sitt territorium, etter at amerikanske soldater drepte 24 pakistanske soldater ved en feiltakelse før jul i fjor. Zardari vil ha en uforbeholden unnskyldning. Det får han ikke. USA mener det var pakistanerne som skjøt først, og Obama vil ikke unnskylde seg overfor en upålitelig alliert. Spesielt ikke i et valgår.

Dermed må NATO fortsatt frakte sine forsyninger inn fra nord, som både er dyrere og tar lengre tid. Enda mer problematisk blir denne ruta når tungt utstyr skal fraktes ut igjen fra neste år.

Men det viktigste terrenget er likevel det politiske: Det er vanskelig å skjønne hvordan Afghanistan skal bli noe i nærheten av fredelig og stabilt uten at pakistanske myndigheter går inn for det. Taliban holder til på pakistansk territorium. Det samme gjør Haqqani-nettverket, som er hovedmistenkt bak de voldsomme terrorangrepene mot Kabul, og som «opererer som den forlengede armen til pakistansk etterretning» (sitat USAs daværende militære stabssjef Mike Mullen i en åpen høring i Kongressen i fjor høst).

Så lenge det politiske terrenget ser slik ut i Afghanistans naboland, kommer veien ut til å bli kronglete for NATO. Toppmøtet i Chicago har gitt NATO-landene et tydeligere kart, men gjorde lite med terrenget.

Den arabiske våren er blitt alle årstider på én gang. Da er det lett å miste retningssansen.

Oslo Freedom Forum er en fremmed fugl i det norske seminarlandskapet. I går og i dag minner Christiania Theater i sentrum av Oslo i form mest om et amerikansk næringslivsseminar. Glansede program deles ut til dresskledde deltakere. Strømlinjeformede lysbildepresentasjoner pakker alle budskap sømløst og effektivt inn på 15 minutter.

Norskvenezuelanske Thor Halvorssen bor i USA, og driver der stiftelsen Human Rights Foundation. To dager i mai de fire siste årene, har han i Oslo samlet en gruppe talere en sjelden ser samlet i norske seminarrom. Og dette handler ikke om kvartalsresultat eller markedsanalyser. Her er mennesker som risikerer egne liv for frihet og menneskerettigheter, fra Nepal til Haiti til Bahrain. Det gjør dypt inntrykk å høre dem fortelle.

«Out of darkness into light» - ut av mørket, inn i lyset - er den ganske vidtrekkende og, ja, amerikanske tittelen på konferansen. Hvor lang og forvirrende denne veien kan være ble demonstrert under en svært interessant panelsamtale i går formiddag, der temaet var arabervåren ett år senere.

For ett år siden så det lyst ut. Diktatorene var kastet i Tunisia og Egypt, intervensjonen var et faktum i Libya. Ett år senere er bildet langt mer uklart i alle tre landene. Syria er kastet ut i en borgerkrig full av groteske overgrep. I resten av regionen sitter diktatorene fortsatt.

Denne pessimismen ble i går formidlet av Lina Ben Mhenni, den unge kvinnelige bloggeren som satte livet på spill med sine kritiske ytringer før Tunisias diktator falt i januar i fjor. Nå opplever hun en vanskelig og frustrerende hverdag. Den nye islamistiske regjeringen gjør lite for å bedre folks dagligliv. Isteden debatteres islam og religiøs identitet. Selv får hun stadig dødstrusler. Mens verden ikke lenger er opptatt av hva som skjer i Tunisia.

Enda mørkere var vitnesbyrdet til Maryam Alkhawaja fra Bahrain. Hun intervjuet jeg selv i Oslo for ett år siden. Da var den unge menneskerettighetsaktivisten bitter over at myndighetene med saudiarabisk hjelp brutalt hadde slått ned sjiamuslimenes fredelige oppstand, og satt hennes egen far i fengsel. Nå ser det enda verre ut. Enda flere er arrestert. Faren - som lenge har sultestreiket - får hun ikke lenger kontakt med. Og ingen bryr seg om hva som skjer i Bahrain.

Dette er en viktig del av historien. Noen av diktatorene er borte. Men islamister er på vei inn, usikkerheten er stor og standardene er doble i måten omverdenen forholder seg til aktivistenes kamp på. Men i dette uoversiktlige landskapet, hvor hvert land og hver folkegruppe har sin historie, er det også mulig å finne en tråd som går ut av mørket og inn i lyset. Når frykten slipper taket og folk tør å si hva de mener, da er samfunnet nødt til å endres - selv om det tar lang tid.

Ahmed Benchemsi, en skarp og frittalende redaktør fra Marokko, illustrerte dette med historien om Amina Filali. Den 16 år gamle jenta tok sitt eget liv etter at hun ble tvunget til å gifte seg med sin egen voldtektsmann. En rystende historie. Men en rystelse som før var rutine i Marokko. Denne gangen ropte feministiske aktivister ut, og saken ble til en offentlig skandale.

Benchemsi mener dette viser hvilken psykologisk vending arabervåren har vært. Han mener det er nå den virkelige kampen om framtida begynner. Først handlet det om å forene alle som ville fjerne diktatorene, og mange er fortsatt der. At islamistene så kommer til makten, er en naturlig konsekvens av at de er den eneste organiserte opposisjonen som eksisterer. Nå kommer debatten om hva slags stater som skal bygges - religiøse eller sekulære, autoritære eller åpne.

Libya er midt i den debatten nå. Bloggeren og aktivisten Ghazi Gheblawi ga i går et positivt innblikk i et land som framstår som kaotisk og usikkert. Snart er det valg. For første gang på to generasjoner kan folk fritt diskutere hva slags land de vil ha. All vold og usikkerhet til tross, dette er reell og viktig framgang.

Mest optimistisk var bloggeren Amir Ahmad Nasr fra Sudan. Han mener framgangen er biologisk. De gamle diktatorene dør, dagens ungdomsgenerasjon er mer åpen og tolerant - også de som tilhører muslimbrødrene. Når erkjennelsen har presset seg fram hos folk om at alle er individer med individuelle rettigheter, er det ingen vei tilbake. Selv om det vil ta tid før samfunnsstrukturene endres.

68-eropprøret har nådd den arabiske verden, mener Nasr. Han illustrerte dette med følgende historie: Nasrs egne nevøer utfordrer nå sin egen far og patriark på en måte Nasr selv aldri kunne gjøre da han var liten. «Hva er galt med dem?» spør moren. Nasr svarer følgende: «Den arabiske våren, det er det som er galt med dem».

Barack Obama arvet to kriger fra sin forgjenger, Irak og Afghanistan. Den første trappet han ned, den andre trappet han opp. Nå ligner den siste stadig mer på den første.

Natt til i går dukket Barack Obama uanmeldt opp i Kabul for å markere ettårsdagen for drapet på Osama bin Laden, og skrive under en avtale som forplikter USA til å støtte Afghanistan også i årene etter 2014. Ingen fikk rapportere om besøket før Obamas helikopter landet i president Karzais bakgård, og presidenten var bare i Kabul i seks timer. Timer senere gikk to selvmordsbomber av i samme by.

Kontrasten mellom praktisk sikkerhetsopplegg og politisk budskap er like stor som da George W. Bush dro på sitt siste besøk til Bagdad i desember 2008, rett før han gikk av som president. Også da for å fortelle det amerikanske publikum at krigen han valgte å føre hadde vært en suksess. Selv om fakta på bakken tilsier noe annet. USA har nå trukket sine styrker ut av Irak, men nesten daglig drepes folk av bilbomber eller andre angrep.

Barack Obama valgte ikke å gå til krig i Afghanistan. Men han valgte å trappe krigen kraftig opp. Nå skal han trappe ned, og forsøker å selge krigen som en suksess. Det er vanskelig å følge ham på det. Rett nok er al-Qaida kraftig svekket. Men det skyldes ikke de titusener amerikanske soldatene som er sendt til Afghanistan de siste par årene. Om noe har disse bidratt til å intensivere opprøret fra Taliban, Haqqani-nettverket og andre potensielle fiender. Om knappe to år drar soldatene hjem. Dessverre er det lite som tyder på at Afghanistan vil være tryggere da enn Irak er nå.

Strategien Obama har hatt størst suksess med rent militært, er å mangedoble antall angrep fra droner (ubemannede fly) over Pakistan, Jemen, Somalia og andre land. Obama kaller ikke dette lenger for krig mot terror. Men krigen mot militant jihadisme er den samme krigen som forgjengeren førte. Hovedforskjellen er at Obama fører den med enda større intensitet.

Nederlenderne har vært blant haukene i eurostriden.

Med full tyngde har de stilt seg bak de tyske kravene om budsjettkutt og disiplin for landene i sør. Nå har hauken landet i eget rede, og skaper like mye uro der som i Sør-Europa.

Finanspakten Nederland var med på å drive gjennom satte en grense for å ha større budsjettunderskudd enn tre prosent av BNP. Nederlands 2013-budsjett ligger nå an til et underskudd på 4,7 prosent. Da må det spares. Mark Ruttes konservative mindretallskoalisjon vil øke momsen, fryse statsansattes lønninger og kutte i helseutgifter og bistand. Det vil ikke Geert Wilders og hans høyrepopulistiske parti være med på. I helgen trakk de seg fra budsjettforhandlingene, og dermed har regjeringen mistet sitt flertall.

Nå går det mot nyvalg, og eurokrisen kan felle nok en regjering. De siste par årene er knapt én eneste europeisk regjering blitt gjenvalgt. Slik vil det trolig fortsette. Det er vanskelig å vinne gjenvalg når alt en kan vise til er økte skatter og redusert velferd. EUs finanspakt gjør det bortimot umulig å drive motkonjunkturpolitikk. Også for et land som Nederland, hvor statsfinansene grunnleggende sett er i orden og en slik politikk gir mening for å stimulere til vekst i nedgangstider.

Det tvinger seg fram et oppgjør. Slik det ser ut nå, er det Frankrike som vil presse dette fram. Francois Hollande har varslet omkamp om EUs finanspakt for å gi større rom for vekst. Tyskland liker det ikke, men Hollande vil trolig få støtte fra Spanias nye konservative regjering. Den har lenge presset på for å øke rommet for underskuddspolitikk som kan skape vekst i et land med 25 prosent arbeidsløshet.

Hollande vil også ta Den europeiske sentralbankens strenge inflasjonsmål opp til ny diskusjon. Og han vil løfte opp igjen debatten om å innføre såkalte eurobonds, felles gjeldsbrev for eurosonen. Alle disse kampene trodde den tyske regjeringen og Angela Merkel den hadde vunnet da finanspakten ble vedtatt i vinter. Nå går det mot omkamp. Andre runde av det franske presidentvalget blir altså ikke bare viktig for Frankrike, men for hele Europa.

Våren 2001 bodde jeg et halvt år i Helsinki. Den første frilansartikkelen jeg skrev handlet selvfølgelig om vidunderhistorien Nokia.

Den ble innledet med følgende betraktning: «Anført av nasjonalskatten Nokia strutter finnene av teknologisk selvtillit.» Nokia var stil, eleganse og cutting edge-teknologi. Apple var en pussig datamaskin for nerder og grafikere. Hvem ville vel ha en PC med én museknapp?

Hvilken evighet ti år er. Eller fem år, for den saks skyld. I 2006 var Nokia fortsatt verdens ubestridte mobilgigant, dobbelt så stor som nærmeste utfordrer (hvem husker Motorola?). Så kom januar 2007, og Apple lanserte en telefon de kalte Iphone.

Selv har jeg aldri vært noen teknisk innovatør (jeg jobber tross alt i papiravis), og skjønte ikke helt poenget da første kollega kom entusiastisk inn på kontoret med denne dingsen uten knapper. Greit nok, det er jo praktisk å kunne lese e-post uten å vente ti minutter på at PC-en starter opp. Men det er jo greit å slippe å være tilgjengelig hele tida også.

Nokias problem var at de tenkte som meg. Først da Apples univers rundet 100.000 applikasjoner, innså Nokia at en mobiltelefon ikke lenger var noe man ringte med, men en liten datamaskin. Da var det for sent.

Nokias fall er i ferd med å bli pensum for handelshøyskoler, skriver Neil Collins i Financial Times. I 2006 var dette verdens femte mest verdifulle merkenavn. Nå har verdien falt fra 100 til 12 milliarder euro. Collins holder muligheten åpen for at Nokia kan dempe fallet med sin windowstelefon. Sony har han mindre tro på. «Det ser ut som et selskap uten mål og mening», skriver han. For ikke mange år siden lagde Sony verdens beste TV-er. Nå lager selskapet TV-er folk ikke liker.

«Se til Finland», er det blitt sagt mang en gang her hjemme, i den evige debatten om hva vi skal leve av når oljen tar slutt. Ser en til Finland i dag, er det kanskje ikke så dumt med olje likevel. Hvis en ser bort fra disse klimaendringene, da. Det er i hvert fall lettere å bygge landet på olje enn på et mobilspill med sinte fugler.

NATO feiret en militær triumf i Libya. Likevel behandles alliansen nå som en pasient.

«Vi er enige om at NATO-operasjonen i Libya var en stor suksess», sa NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen da NATO avsluttet sju måneder med luftbombing i fjor høst. I dag samles NATOs utenriks- og forsvarsministere i Brussel. På bordet foran seg har de en 37 sider lang rapport som modererer den konklusjonen kraftig.

Rett nok var bombekrigen rent militært en suksess. Gaddafis regime ble slått på sju måneder, så vidt vi vet uten grove feilbombinger (selv om det er vanskelig å vite så lenge NATO ikke vil granske hva de egentlig traff). Og krigen ble ført uten at USA satt i førersetet. Men det er her rapporten modererer glansbildet: Selv om USA formelt hadde en tilbaketrukket rolle i Libya, hadde det ikke vært mulig å gjennomføre krigen uten USA. USA laget så å si alle bombene, sto for rekognoseringen og etterfyllingen av drivstoff. Mens de europeiske NATO-landene hadde store problemer med organisering, kommunikasjon og planlegging av krigføringen.

Ikke noe av dette er overraskende. Det meste har vært kjent siden krigen begynte i mars i fjor. Men den hemmeligstemplede rapporten fra februar som New York Times omtalte søndag, går til kjernen av debatten om NATOs tilstand og framtid. En debatt som nå vokser i styrke fram mot NATOs toppmøte i Chicago i mai. Kjernespørsmålet er, slik det har vært i mange år: Hva vil USA med NATO? Og hva er NATO uten USA?

Ved den kalde krigens slutt sto de europeiske NATO-landene for 34 prosent av alliansens forsvarsutgifter. I dag er tallet 21 prosent. USA alene står for 75 prosent. Og USA er alene om mye av den militære ekspertisen som er nødvendig for å gjennomføre krigføring som i Libya, en type krigføring som siden Kosovo er blitt kjernen av hva NATO gjør.

NATO skal være en sikkerhetspolitisk bru over Atlanterhavet. Men har alltid vært en konstruksjon i ubalanse. To utviklingstrekk har forsterket denne skjevheten. For det første USAs strategiske dreining mot Stillehavet. De største våpenimportørene i verden er nå asiatiske. For første gang i moderne tid er Asias forsvarsutgifter i ferd med å gå forbi Europas. Kina går i spissen, og USAs hovedprioritet er nå å balansere dette. Amerikanerne krever nå at Europa skal bli en «produsent, ikke en konsument» av sikkerhet.

Det er krevende i lys av det andre utviklingstrekket: Finanskrisen i Europa er nå blitt en sikkerhetspolitisk utfordring. «Hvordan kan du være trygg når du er blakk?», spissformulerte daværende britisk forsvarsminister Liam Fox i fjor sommer.

For dem som mener det brukes for mye penger på militært forsvar og angrep, er finanskrisen slik sett en god ting. Nå går forsvarsbudsjettene ned over hele Europa. Men hvis en samtidig mener det er riktig å gripe inn militært for å beskytte sivile når FN ber om det, som i Libya, er NATO det beste apparatet som eksisterer.

NATOs måte å møte budsjettkuttene på, er det Anders Fogh Rasmussen kaller «smart defence», et nytt navn på en strategi som har eksistert i mange år: Å slå sammen og fordele ekspertise for å unngå at medlemslandene gjør ting dobbelt. Libya-rapporten fra februar har fått fortgang i én side av dette arbeidet: Å gjøre de europeiske NATO-landene mer uavhengige av USA. Det er allerede vedtatt å etablere egne europeiske overvåkingssystemer fra lufta og utvide flåten av fly som kan etterfylle jagerfly med drivstoff.

Men Libya-krigen viste en annen svakhet ved konseptet «smart defence»: For at det skal fungere, må alle være med. I Libya deltok bare åtte NATO-land i luftbombingen. Tyskland og Polen var ikke med i det hele tatt, tyskerne trakk til og med ut sine offiserer fra NATOs planleggingssentre.

NATO er allerede delt. Både mellom USA og Europa og mellom de som vil skyte skarpt og de som vil «drive mykt», som forsvarsdiplomater lett foraktfullt omtaler de som prioriterer bistand, diplomati og fredsbevaring. Selv om Libya-krigen militært sett var en suksess for NATO, kan den også vise seg å være et vendepunkt. Når amerikanerne ser mot Stillehavet og europeerne ser ned i bakken, svekkes NATOs mulighet til å være en global sikkerhetsaktør.

Det er et sikkert vårtegn. Når vinteren trekker seg tilbake i fjellpassene mot grensa til Pakistan, begynner angrepene inne i Afghanistan.

Dette er en dyster repetisjonsøvelse som bare blir verre. Kabul opplevde et ganske identisk angrep før vinteren kom for noen måneder siden. Men gårsdagens angrep, som fortsatte inn i natta, er det kraftigste som er rettet mot Kabul siden USA og NATO kom dit for 11 år siden.

Dette er en pendel som svinger kraftigere for hver repetisjon. USAs uttalte strategi er å forhandle med Taliban, men samtidig angripe så kraftig at motstanderen svekkes ved forhandlingsbordet. Taliban følger samme logikk. At angriperne kan komme seg inn i hovedstadens nyeste luksushotell og nasjonalforsamlingen, og samtidig koordinere angrep over hele landet, forteller om militær styrke og planleggingsevne.

Enten er Taliban blitt bedre organisert. Eller det er andre aktører i bildet. Trolig er det snakk om en kombinasjon. Flere kilder pekte i går igjen mot det såkalte Haqqani-nettverket. Her er nok en pendelbevegelse: Jalalludin Haqqani og hans familie ble bygd opp som motstandskjempere av CIA og den pakistanske etterretningstjenesten ISI i kampen mot sovjeterne på 1980-tallet. Nå har Haqqani vendt seg mot USA og har etter alt å dømme støtte fra sentrale folk i pakistanske ISI.

Norske soldater var med i kampene i går. De trener opp de afghanske elitestyrkene som har som oppgave å slå tilbake nettopp slike angrep mot sentrale institusjoner. Gårsdagens kamper kan være et gløtt inn i Afghanistans framtid: En ustadig borgerkrig der Taliban og andre opprørere demonstrerer hvor sårbar den nye staten fortsatt er.

Elitestyrkene er trolig godt trent til å håndtere slike situasjoner. Det er verre med politistyrkene. Parlamentarikeren Wazhma Frogh fortalte i går hvordan hun nesten ble truffet av en kule fra eget politi. «De skjøt på alt», ifølge Frogh, «de hadde ingen idé om hvem de skjøt på». Hennes kommentarer til The Guardian lover ikke godt for landets framtid: «Dette viser virkelig hvor dårlig trent politiet er. Samtidig har opprøret blitt sofistikert og godt trent. De kan angripe viktige bygg hvis de vil, og vår etterretning er helt uforberedt».

Det som nå skjer i Myanmar er en leksjon i politisk ­strategi ovenfra. Men også i folkelig styrke nedenfra.

YANGON (Dagsavisen): Det har gjort inntrykk å stå blant tusenvis av ekstatiske burmesere, som i sentrum av millionbyen Yangon og langs støvete landsbyveier jublet over at de for første gang er på vei mot noe som minner om et fritt samfunn, der de selv får bestemme hvem som skal styre landet deres.

Fortsatt er det langt igjen, og det er nå det virkelig blir krevende. Nå skal Aung San Suu Kyi og hennes parti være med å ta ansvar for å løse landets etniske konflikter og økonomiske utfordringer – og samtidig skape et demokrati. Men hvis NLD virkelig har vunnet rundt 40 av de 44 kretsene de stilte i (slik de selv hevdet i går), og de militære virkelig lar seieren forbli så total når de offisielle resultatene kommer, ja da har dette landet i det minste tatt et viktig steg framover langs veien mot demokrati.

Det har også gjort inntrykk å høre de mange stillferdige fortellingene fra aktivister som i tiår har kjempet mot militærdiktaturet, men nå samarbeider med det. Da han var ung studentaktivist, drømte Myo Yan Naung Thein om å bli selvmordsbomber. Hvis han bare kunne sprenge generalene i lufta, ville framtida bli bedre for landet hans. Etter å ha sittet ti år i fengsel, hvor armene hans ble svidd med fyrstikker og stukket med nåler mens han var bakbundet, var drømmen borte. Nå støtter han samarbeid og forsoning. «Vi må la generalene beholde overtaket. Bare slik kan vi få forandring», sa han til meg.

En kan lese dette som resignasjon, som å bli torturert til underkastelse. Etter å ha snakket med mange av disse aktivistene, framstår det for meg som noe mer. En imponerende pragmatisk og målrettet kamp som over tid kan vise seg å gi større resultater enn væpnet opprør.
Det som har skjedd i Myanmar (Burma) de siste månedene, og som toppet seg med søndagens valg, er på ett plan en styrt revolusjon ovenfra. En nøye uttenkt plan der generalene bruker valg og ytringsfrihet som redskaper for å sikre sin makt og sine økonomiske goder. En ny grunnlov er laget som sikrer immunitet og fortsatt innflytelse i parlamentet. Store rikdommer er privatisert. Forsiktig demokratisering sikrer at folket ikke gjør opprør på ny. Nå mangler det bare at sanksjonene skal bli borte så generalene kan skaffe seg en motvekt i Vesten mot Kinas stadig økende innflytelse over landet.

I dette perspektivet er det som skjer i Myanmar det motsatte av hva som har skjedd i Midtøsten de siste månedene. Det kan faktisk godt være at en styrt demokratisering ovenfra vil vise seg å være mer bærekraftig enn opprør nedenfra som presser generalene mot veggen. Myanmar ser ut til å være i en bedre posisjon enn Egypt for øyeblikket, både for generalene og folket.

Men det er ikke gitt at alt skjer etter en nøye uttenkt plan. Flere peker på at munkeopprøret, syklonen Nargis og den arabiske våren alle har presset fram endringer. Hendelsene har tatt hverandre, og skapt en bevegelse som har gått fortere enn noen hadde ventet. Slik kan det fortsette. Noe av det mest slående med å være i Yangon i én uke, var å merke hvordan alle snakket uten frykt, fra taxisjåfører til studentaktivister. Slik var det ikke for ett år siden, sier alle jeg har snakket med. Når frykten først slipper taket, er det ikke gitt at generalene kan fortsette å kontrollere utviklingen slik de har gjort hittil. Det snakkes allerede om at parlamentarikere både fra militærets parti og militærets utvalgte kvote ønsker å slutte seg til vinnerlaget og Aung San Suu Kyis parti.

Dette vil neppe skje over natta. Kanskje vil det ta flere år. Flere i Yangon peker på andre asiatiske lands overgang fra militærstyre til demokrati som modell. Både i Sør-Korea og Indonesia tok det mange år før de militæres innflytelse over politikken ble svekket.

Men selv om utviklingen i Myanmar er styrt ovenfra, har den også kommet etter mange års press nedenfra. Folk demonstrerte i gatene i 1988, 1996 og 2007. Hver gang uten vold, selv om regimet svarte med våpen. Aung San Suu Kyi har vært en sterk bærer av denne ikkevoldslinjen, en moralsk posisjon og politisk strategi som de siste årene har veltet diktatorer fra Serbia og Georgia til Tunisia og Egypt. Den amerikanske ikkevoldstenkeren Gene Sharps tekster er blitt kjent etter den arabiske våren. Sharp beskriver i boka «From dictatorship to democracy» hvordan man konkret kan kaste diktaturer gjennom målrettet, ikkevoldelig motstand. Boka ble brukt på Tahrirplassen. Men ble skrevet i Myanmar, der Sharp var rådgiver for studentaktivistene etter at de hadde rømt fra regimet i 1988. Slik er ikke Myanmar og arabervåren bare motstykker, men også beslektede fenomener.

Aung San Suu Kyi er klar for parlamentet. Tross meldinger om valgfusk, virker valget å ha vært ganske vellykket

Liten stemningsrapport fra Myanmar:

Det tok ikke lang tid fra valglokalene stengte, til partiet NLD erklærte at Aung San Suu Kyi hadde vunnet sitt distrikt utenfor Yangon. Det er ikke vanskelig å skjønne etter å ha vært der selv hele dagen før valget. Mottakelsen Suu Kyi fikk da hun ankom dette fattige landsbyområdet utenfor millionbyen Yangon, var ekstatisk.

Et hundretalls bilder, motorsykler og sykler fulgte henne. Folk fra to til 90 år hadde malt seg opp i partifargene , jublet og sang. Mens myndighetspartiet USDP kjørte stille rundt i fire lastebiler i utkanten av festen.

Når dette skrives, har NLD allerede erklært seier i 12 av 44 distrikt. Det blir garantert flere. Jeg har skrevet mer om betydningen av dette suppleringsvalget i denne bloggposten fra lørdag.

Mer om hva som følger etter, kommer i Dagsavisen i morgen. Aung San Suu Kyi har et ikke ubetydelig forvetningspress på seg.

Det viktigste med dette valget, foruten at det gir Suu Kyi en plattform for å påvirke den politiske utviklingen i eget land, er at det er en øvelse i demokrati for et land som har vært et militærdiktatur i snart 50 år. Det er kommet rikelig med meldinger om problemer med valglister og andre uregelmessigheter rundt om i landet.

I valglokalene jeg besøkte i dag i Yangon, så alt ut til å gå fredelig og udramatisk for seg. Jeg snakket med flere internasjonale valgobservatører. De understreket alle at et valg som dette må sees i sin rette sammenheng: Dette er et u-land som har vært diktatur i 50 år. Da kan en ikke forvente rene valg som i Norge. Det viktigste er at sentralmyndighetene er innstilt på en ren og rettferdig prosess. Det tyder alle tegn i forkant på at de har vært, også NLDs valgkampleder bekreftet dette overfor meg. Så vil det nødvendigvis være mye fusk og praksis som en er vant med i et slikt regime på lokalt nivå.

Det er alt for denne gang, nå pågår festen for fullt utenfor NLDs hovedkvarter her i Yangon. Les mer i Dagsavisen i morgen!

PS: En må strengt tatt ta et lite forbehold mot å erklære seier: Det er bare NLD selv som sier de vinner, de offisielle resultatene kommer ikke før om en uke. Men det ville være politisk selvmord om myndighetene skulle finne på å frata Suu Kyi seieren i sitt eget distrikt. De trenger henne like mye som hun trenger dem.