Iver Aastebøl
Viser innlegg | Se kommentarer (2)Jeg er ikke sint på Anette Trettebergstuen etter debatten om "hore-ropingen" på en LO-demonstrasjon, og kjenner ingen andre som er det. Jeg er sint på Marie Simonsen, som med løynaktig arroganse minner mest om Marie Antoinette.
Marie Simonsen i Dagbladet skrev 30. januar en kommentar som utløste bråket om den såkalte hore-ropingen. Kommentaren handler om vikarbyårdirektivet og starter friskt: «HORE! HORE! HORE! De
taktfaste ropene truet med å overdøve Annette Trettebergstuen (...)». Nå viser det seg at det ikke var taktfaste rop, men trolig noe få enkeltpersoner gjorde. Er en sleivete faktafeil så mye å henge
seg opp i? Ja. Det var en faktafeil med politisk agenda, og det oser av folkeforakt.
Simonsens poeng i kommentaren var at LOs motstand mot vikarbyrådirektivet er irrasjonell, basert på frykt framfor fakta og har gått over alle støvleskaft. LO har «mistet hodet», som hun skriver. I så fall ville en gjeng mannfolk som skriker «hore» i takt være en god illustrasjon på det. Derfor var nok dette en litt for god åpning på teksten til at det var verdt og sjekke om historien er sann eller ikke. For det er den ikke.
Jeg var selv på demonstrasjonen. Jeg hørte ingen taktfast roping av annet enn «Veto! Veto!». Filmklippet fra situasjonen viser også tydelig at Marie Simonsen har feil. Dagbladets kommentator har, bevisst eller ubevisst, tatt fantasien til bruk for å få virkeligheten til å passe inn i historien hun vil fortelle.
Jeg tror likevel Anette Trettebergstuen når hun sier at hun ble kalt hore, i motsetning til LO-journalist Torgny Hasås, som tviler på historien og mener Trettebergstuen drar
«sex-kortet». På den måten stiller han seg på linje med alle dem som opp gjennom historien har bagatellisert og tvilt på kvinners opplevelser av seksuell trakassering. Det er pinlig. Hennes
opplevelse bør ikke betviles, saken er alvorlig og må forfølges. Men derfra til Marie Simonsens fortelling om en fagbevegelse som bruker seksuell trakassering som våpen i politisk konflikt, er det
himmelvidt.
Simonsen er en kommentator som ofte har advart mot å tillegge en hel gruppe handlinger gjort av enkeltpersoner. Men det gjelder kanskje bare for asylsøkere, ikke for fagorganiserte? Hvis ikke hun
beklager denne grove generaliseringen, havner hun i dårlig selskap.
Overtrampet blir ikke mindre hvis man tenker på hvem beskyldningene rettes mot. For hvem var de, demonstrantene som fylte Eidsvolls plass 18. januar? Det var fagarbeidere og lokale tillitsvalgte i
LO, som engasjerer seg for å bedre arbeidsforholdene for seg og kollegaene. De organiserer folk langt nede i arbeidslivets makthierarki, dem som selv er mest utsatt for trakassering og hets på jobb.
Skal man først anklage folk som selv har kjent trakassering på kroppen for å hetse andre, burde man være nøye på at anklager holder vann.
At dette i det hele tatt fikk passere gjennom avisens redaksjon, er utrolig. Se for deg at en liknende historie hadde dukket opp, men med andre aktører: At Inga Marte Torkildsen
ble pepet ut i debatt på NHOs årskonferanse, og idioter på første rad hadde ropt «SV-hore» til henne. Kunne Marie Simonsen i så fall fått seg til å skrive en kommentar om hvordan Torkildsen taktfast
ble hetset av en full sal? Nei, og det er det to grunner til.
For det første har ikke Simonsen noen politisk agenda hvor en slik fortelling passer inn. For det andre ville hun sjekket ut historien om den kom fra NHOs årskonferanse, og funnet ut at det ikke
stemte. Det ville vært umulig å forestille seg en gjeng norske næringslivstopper som roper «SV-hore» til en stortingspolitiker. Prøv selv. Det går ikke. Å forestille seg at en gjeng streikende
arbeidere kan finne på noe liknende, var visst enklere.
Hvorfor det? Og hvorfor nå? I striden om vikarbyrådirektivet er det helt nødvendig for direktivtilhengerne å rakke ned på LOs troverdighet, siden de svekkes av å ha en meningsmotstander med stor troverdighet på arbeidslivsspørsmål og 870 000 medlemmer i ryggen. Da kunne ikke Simonsen dy seg når muligheten bød seg til å spille på fordommer om folk i arbeidsklær. Om organiserte arbeidere som en ubehøvla mobb som ikke kan kjempe politisk uten å gå over streken. Som ikke lytter til argumenter og analyserer fakta, men styres av frykt. De er ikke uenige, de har mista hodet. Og alle de er uenige med er horer. Det er her det begynner å lukte folkeforakt.
Folkeforakten er heldigvis kraftig svekket siden Marie Antoinettes tid, men kan fortsatt dukke opp mellom linjene når Marie Simonsen trenger det.
Den største svakheten i Aps nye integreringsprogram er at de ikke ser at mange integreringsproblemer også er klasseproblemer.
I går la Jonas Gahr Støre fram APs utkast til ny integreringspolitikk. Jeg kom meg gjennom hele lefsa i går, og synes APs program har to gjennomgående problem. For det første er de delene jeg er mest skeptisk til, også de mest forpliktende, og omvendt. Noen eksempler:
Hard og konkret:
«Pliktig prøve i norsk og samfunnsfag for å bli statsborger»
«Økte inntektskrav for familieetablering.»
Snill og svevende:
«Øke kompetansen til ansatte ved mottakene.»
«Det skal satses på byfornyelse og områdeutvikling i områder hvor boligstandarden er lav og de sosiale forskjellene er er tydelige.»
Sånn kunne man fortsatt lenge.
Det andre problemet er at de små symbolsakene får for mye plass, mens de store stukturene får for lite plass. Det verste eksempelet er mangelen på konkrete tiltak i arbeidslivet. Et bra arbeidsliv er selve grunnmuren god integrering bygges på. Her nevner programmet mange viktige ting, som at diskriminering og sosial dumping er til hinder for god integrering. Likevel finnes det ikke ett eneste konkret tiltak for å gjøre noe med dem. La oss se litt nærmere på omfanget av disse problemene.
Diskriminering:
Forskning tyder på at selv med samme mastergrad fra norsk universitet og like gode karakterer som en etnisk nordmann, har afrikanere kun 30 prosent av en etnisk nordmanns sjanse til å få jobb etter
endte studier.
APs løsning: «Øke oppmerksomheten rundt tiltak som innkallingsplikt (at minst en kvalifisert innvandrer skal innkalles til intervju når staten utlyser stillinger), og oppfordre kommunene til å innføre en tilsvarende ordning som staten.»
Hvorfor ikke: Innføre anonyme jobbsøknader? Det er helt konkret, kan enkelt gjennomføres og løser det første hindret for innvandrere som vil i jobb: At de sjelden innkalles til intervju.
Sosial dumping:
I en SSB-rapport om fattigdom blant innvandrere kommer det fram at «mens fattigdom er fraværende blant heltids
yrkesaktive uten innvandrerbakgrunn, finner vi at enkelte grupper av heltids yrkesaktive innvandrere er registrert med så lave treårsinntekter at de blir definert som fattige. Dette gjelder også
innvandrerhushold med barn der begge foreldrene har heltidsarbeid.»
Aps løsning: Hmm... egentlig ingenting. Derimot er det et punkt om å «Innføre kurs om etablering av næringsvirksomhet på flere språk og utvide lænerammene til næringsetablering gjennom Innovasjon Norge». Aps løsning på sosial dumping ser altså ut til å være at alle skal bli gründere.
Hvorfor ikke: Stramme inn på anbudspolitikken? Dagbladet har i flere omganger avslørt hvordan bruk av anbud og vikarbyråer bidrar til lønnsdumping. Problemet er ikke bare at en del innvandrere ikke har jobb. Det er vel så ille at når de først får jobb, har de så lav inntekt at det er vanskelig å delta normalt i samfunnet.
Problemet er at AP ikke tar hensyn til at mange av de største integreringsproblemene egentlig er klasseproblemer. Klart hijab, khat og kjønnslemlestelse også må diskuteres, men det må ikke komme i veien for å finne gode, konkrete løsninger for grunnleggende sosiale spørsmål som arbeid og bolig. Det virker som AP har vært mer opptatt av å svare på utfordringene fra Frp, enn å utvikle politikk på egne premisser. Om dette er med vilje eller ikke, skal jeg ikke spekulere i. Resultatet er uansett at Per-Willy Amundsen fortsatt er dirigent i integreringspolitikken, og altfor mange av de andre partiene prøver å følge rytmen.