Det er vel nærmest blasfemisk å ta opp en mannesak idag, men det får heller være slik selv om kaklehønsene maser om sitt...

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostafjells/buskerud/1.10939355

Så vet Bjørgen, Johaug og Northug hva de har i vente.

Jeg ser i 'Aftenposten' at halve Justisdepartementet vil slutte. Ingen vil savne dem om vi omsider blir kvitt skjørteregimet som ble etablert under Storberget og Killengren.

Justisdepartementet trengte i høy grad til utlufting på alle plan.

Panikken har tydeligvis tatt dette udugelige supperådet av statsfeminister og det som verre er.

Takk til Faremo!

Jeg ser at den totalt ubrukelige politisjef Øysten Mæland krever 1 million kroner for å gå av

I tillegg har vi den like ubrukelige Bente Mikkelsen som burde ha fått sparken forlengst, men som klamrer seg til stillingen sin, hvor hun i realiteten har en rekke menneskeliv på samvittigheten. Dernest skjermer den nye kulturministeren totalt ubrukelige byråkrater fra å bli avslørt og satt i skammekroken.

Og dette er bare toppen av det isfjellet som Jens Stoltenberg seiler mot. Norge er blitt politikkens "Titanic".

Ekmeleddin Ihsanoglu, the secretary general of the Organization of Islamic Conference (OIC), the 57-government Muslim body that has been pushing for years now at the United Nations for restrictions on the freedom of speech, was in I-told-you-so mode, saying [6] that the violence "demonstrated serious repercussions of abuse of freedom of expression that OIC had consistently been warning against."

http://www.aina.org/news/2012091794530.htm

In response to all this, Barack Obama did not reaffirm the importance of the freedom of speech. He did not explain that it is the right to say things that are unwelcome and unpopular that safeguards Western societies against authoritarianism and tyranny. He did not say that in pluralistic societies, we all have to put up with speech that we dislike without resorting to censorship or violence.
Instead, he appeared eager to give the Islamic supremacists exactly what they wanted. He pressed Google [7], which had previously announced that the offending film about Muhammad fell within its guidelines and thus would not be removed from YouTube, to review its guidelines and remove it after all. Google, to its immense credit, refused. And he had the alleged filmmaker, a Coptic Christian named Nakoula Basseley Nakoula, arrested[8] on a parole violation for posting the film, since the terms of his parole included staying away from the Internet. Nakoula has been released, but could still be charged and imprisoned.

Kan det være mulig at dette landet som er til de grader er fullt av kjærlighet og omtanke for all verdens folk, (iallfal de som ikke er fra Europa, ennsi fra Norge) fortjener det som skjedde?

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/--Norge-fortjente-Breivik-6948935.html

Ifølge forfatteren er tittelen «ironisk». Det er derimot ikke teksten. Millet fordømmer Breiviks handlinger, men anser ham som en «tapt soldat i en krig uten navn» og bifaller Breiviks kamp mot ikke-europeisk innvandring og mot sosialdemokratiet.

Videre synes han at Breiviks såkalte manifest inneholder «gode analyser om tapet av nasjonal identitet». Millet er også enig i at «moderat islamisme» er umulig og er glad for at Breivik synliggjorde «borgerkrigen» som pågår i Europa - et Europa som «har gitt opp forankringen i sine kristne røtter».

Er det noen som tør ta en debatt på dette?

Jeg tror ikke det, nei!

Historien gjentar seg. Venstrekreftene har ved muldvarper som journalister over hele verden, ikke minst i Norge, gjennom flere år solidarisert seg med islamiske og palestinske terrororister ved feilaktig å kalle dem for frihetskjempere eller i beste fall militante aktivister. Årsaken hevdes nå som i 1970-årene å være amerikansk imperialisme. Eurokommunismen er kommet for å bli. Metodene er de samme som tidligere

I Spania samles for tiden superradikale islamister, de såkalte salafister fra Algerie og med sterk tilknytning til Al Qaida. Flere av medlemmene har bakgrunn fra Norge, og spansk politi har i Tarragona funnet 10 AG3-geværer som er stjålet i Norge. Tre salafister fra Norge er arrestert i Italia.

Gjennom hele 1970-tallet solidariserte en samlet venstreside seg med de europeiske og sør-amerikanske terroristorganisasjonene. Dette var før Hamas og PLO ble etablert som rene terrororganisasjoner. Inntil nå har Arbeiderpartiet støttet disse organisasjone fullt ut, men ikke offisielt. Idag støttes både Hamas og PLO offisielt av den norske regjering. Tysklands utenriksminister fra 1998-2005, Joschka Fisher var en av støttespillerne for Baader-Meinhofgruppen. Han representerte den grønne miljøbevegelsen i det tyske parlamentet!

Grunnen er lagt for en ny islamisk og venstreorientert terrorbølge over hele verden. I Irak er terrorangrep en daglig foreteelse og omfattes ikke av denne oversikten. Dette er bare begynnelsen. Følg med.

1. Den 12. februar 2007:
2. Politiet pågrep og arresterte 15 personer i Milano, Padova, Torino og Trieste.
3. Personene skal ifølge avisen Corriere della Sera tilhøre en gren av De røde brigader, en venstreekstremistisk terrororganisasjon som blant annet myrdet Italias statsminister Aldo Moro i 1978 og bortførte den amerikanske brigaderen James Dozier i 1981. En av de arresterte skal være Alfredo Davanzo (49). Han var en av de øverste lederne for Røde Brigader, og ble i 1982 dømt til 10 års fengsel for ran.
4. Nedenstående er en dokumentasjon av venstresosialistisk terror gjennom 1 enkelt måned i 2007. Intet har forendret seg siden den gang, bortsett fra at sosialistene i mellomtidenhar alliert seg med islamistene:
   
   Den 12. februar 2007:
   Den tyske domstolen Oberlandesgericht (OLG) Stuttgart bestemte at 57-årige Mohnhaupt den 27. mars skulle bli løslatt med en prøvetid på fem år, etter å ha søkt om løslatelse etter å ha sonet minste fastsatt soningstid etter tysk lov. Den 11. november 1982 ble Brigitte Mohnhaupt arrestert og dømt til fengsel på 5 ganger livsstid pluss femten år. Hun befinner seg fremdeles i fengsel, for tiden i Aichach i Bayern. Fire RAF-terrorister sitter Fortsatt bak lås og slå. Disse er lederne Christian Klar og Brigitte Mohnhaupt, samt Eva Haule og Birgit Hogefeld.
   
   Den 12. februar 2007:
   7 menn og 4 kvinner i 20-årsalderen ble arrestert i Frankrike. Politiet mener de 11 har forbindelse til Al-Qaida, og at de hadde planer om å rekruttere terrorister til arbeid i Irak. Den franske terrordommer Jean-Louis Bruguiere mener at Al-Qaida og den nordafrikanske gruppen GSPC nylig har inngått en allianse. GSPC ønsker å gjennomføre angrep i Europa, spesielt i Frankrike, Spania og Italia. Dessuten har de som mål og destabilisere Nord-Afrika.
   
   Den 15. februar 2007:
   En Boeing 737 fra Air Mauritania ble kapret på vei fra Mauretania på til Kanariøyene. Flyet landet på en militær flyplass på Gran Canaria hvor sikkerhetsstyrker omringet og stormet flyet. Men da var kapreren, Mohamed Abderraman, allerede overmannet. Piloten bråbremset ved landing. Kapreren falt over ende, og ble overhelt med kokende vann.
   
   Den 15. februar 2007:
   Rettssaken åpnet i Madrid mot 29 personer som er tiltalt for togmassakren i Madrid, den 11. mars 2004. Den antatte hovedmannen, Rabei Osman al Sayed Ahmed nektet å være innblandet og fordømte aksjonen.
   
   Den 16. februar 2007:
   7 tiltalte med al Qaida-tilknytning ble dømt til livsvarig fengsel for bombeangrepet på den britiske ambassaden og HSBC Bank i Istanbul, den 20. november 2003, 27 personer ble drept og over 400 ble såret i angrepet.
   
   Den 18. februar 2007:
   10 bomber eksploderte i Sør-Thailand, bl.a. i feriebyen Sungai Kolok. Minst 2000 mennesker i Thailand er drept av terrorbomber i løpet av de siste årene.
   
   Den 18. februar 2007:
   Minst fem personer ble skadd i en eksplosjon på en McDonald’s-restaurant i St. Petersburg.
   
   Den 18. februar 2007:
   16 personer drept i et selvmordsangrep mot en rettssal i byen Quetta i Pakistan. Blant de drepte var en dommer.
   
   Den 19. februar 2007:
   Over 50 bombeangrep har funnet sted sør i Thailand de to siste døgn. 1900 mennesker i Thailand har mistet livet i muslimske terrorangrep siden 2004.
   Den 19. februar 2007:
   68 mennesker, de fleste pakistanere ble drept i et terrorangrep mot tog i India i natt. Det var to eksplosjoner etterfulgt av en voldsom brann. Toget var på vei til Pakistan fra India. En serie med bomber krevde 186 mennesker på forstadstog i byen Mumbai i juli 2006. En person er pågrepet som mistenkt.
   
   Den 19. februar 2007:
   Britisk politi har pågrepet en mann i forbindelse med at en rekke brevbomber gikk av rundt om i Storbritannia i forrige måned.
   
   Den 25. februar 2007:
   En hemmelig etterretningsrapportavslører at terrortrusselen mot Storbritannia fra hjemmeavlede al-Qaida-agenter er større enn noensinne siden angrepene, den 11. september 2001.
   
   Den 2. mars 2007:
   3 mennesker ble drept av en sykkelbombe

Det er tredve år siden jeg skrev en kronikk om nødvendigheten av at Kirken skilte lag med Staten; ikke så mye for Statens del, som for Kirkens del. Jeg var redd for at Staten nok en gang ville bruke Kirken som et redskap eller et alibi for sine egne mål. Sånn har det jo vært, siden vi fikk den første Statskirke, etter kirkemøtet i Nikea, år 325.

(Ingen rett strek, men en ond sirkel)

Av Ivar Garberg
Innledning.
(Delvis oppdatert i august 1998, august 2004 og sepyember 2011)

Siden dengang har de politisk utnevnte feministprestene "opphøyet" Gud til å være et slags tvekjønnet og sannsynligvis også et bifilt vesen, bortsett fra dem, da, som likesågodt har erklært Gud for å være død. Like lite som dengang gjør jeg krav på å forvalte noen "sannhet", men jeg føler behov for å dele nedenstående tanker med andre intellektuelle, som i hvert fall er redelige nok til å søke sannheten, hva den nå enn måtte være.

Det jeg savner aller mest er redelige forsøk på å sette fram holdbare, politiske synteser og evne til å ville se problemer i sammenheng. Thomas Jefferson hadde sett konfikten mellom kirke og stat helt klart. Han mente at en statskirke var i strid med helt sentrale rettigheter, som ytrings- og religionsfrihet; Staten måtte ikke blande seg bort i noe så alvorlig som menneskenes personlige forhold til Gud, og retten til å argumentere for en hvilken som helst mening. Selv om Jefferson etter vår målestokk hadde klare rasistiske oppfatninger og selv hadde 2-300 slaver, så skal det sies til hans ære at han ved flere anledninger gikk sterkt imot slaveriet. Hans forslag om å forby slavehold i det nyinnkjøpte Louisianna-territoret ble nedstemt med én enkelt stemmes overvekt. Dette territoriet omfattet alt land mellom Mississippi og Alleghenny – fjellene i Pennsylvania, fra Gulfen til Canada. Den amerikanske borgerkrigen, 60 år senere, skyldtes altså et enkelt menneske sin stemmegivning! Det er dette som kalles "sommerfugleffekten"; vingeslagene fra én enkelt sommerfugl kan endre verdenshistorien!Verdenskrigens forbannelse over Europa.

Mange av oss, som vokste opp under Verdenskrigen og i årene like etterpå, hadde ikke oppfattet annet enn at det hele dreide seg om et voldelig oppgjør – en bestialsk lek mellom voksne og som vi barn ikke fikk lov å være med på som annet enn målskiver for de "stores" skyte- og bombegalskap. At det også var et oppgjør mellom to typer av sosialisme; den nasjonale og den internasjonale, forstod vi først etterpå. Vi mente helt klart å oppfatte at det også dreide seg om å drepe flest mulig kvinner, gamle og barn. Vi var mer redde for å bli som de voksne enn vi fryktet å bli drept. Det er ikke bare på Balkan at den krigen fortsatt pågår, som en meningsløs vendetta.

At det i Jugoslavia før eller senere ville dukke opp en psykopatisk Karadzic, inspirert og manipulert av en like psykopatisk Milosevic blant de barna som ulykkeligvis overlevde Ustasja-perioden, er noe som enhver barnepsykolog med et minimum av politisk innsikt har visst i 50 år! (Mimi Sverdrup Lunden: "Barnas århundre" - Bergen, 1948). Både Karadzic og Mladic var forutsagte psykopatologiske fenomener. Like forutsigbart var selvmordet til Mladics datter, og at sønnen til Karadzic utviklet seg til å bli en massemorder, ettersøkt av store politistyrker. Det er rart at Karadzic, som er psykiater og spesialist på selvmord ikke skjønte dette, eller vet han?

Ikke desto mindre har Karadzic skrevet flere barnebøker! Jeg tror ikke at verdens fremste eksperter på krigsbarn og deres traumer, Magne Raundalen og Rune Stuvland vil motsi meg på dette; Like lenge har vi hatt kjennskap til den nærmest ufattelige oppgave det er å verge seg mot psykopatenes ville herjinger. Hver eneste psykopat kunne - hvis de var istand til det - fortelle den samme historie om hvordan de ble sveket av de voksne, allerede mens de var små barn. Jo - det er en bitter realitet at "fedrenes synder skal hjemsøke barna". Dette er noe som ikke bare gjelder de serbiske lederne! Jeg tror ikke at noen blir født som psykopat. Psykopatene formes mens de er barn, av voksne mennesker som mangler normer, grenser og verdier. Jeg tror heller ikke noe på at psykopatien er kjønnsavhengig, slik enkelte forvirrede feminister ønsker å fremstille det.

Problemet er at psykopatene er så forbannet troverdige at de får oss til å tro nesten hva som helst. Mange begynner faktisk å tro på myten om at psykopatologi ikke finnes i det hele tatt, og det gjøres store anstrengelser for å få selve ordet fjernet fra språket (som om det vil løse problemet). Vi finner dem både som terrorister og som politiske ledere uansett parti, og som religiøse fanatikere, enten de nå representerer Islam eller Kristendommen. Jeg er ikke istand til å se noen vesensforskjell på Ignacius Loyola, Martin Luther, Ayatollah Khomeini, Osma bin Laden eller William Jefferson Clinton, og for meg er det ett fett om sosialismen i dens ulike former presenteres av Stalin, Hitler eller Brundtland. "Gud med oss", sa Hitler. Han tok feil. Men det gjorde også de som hevdet at "Gud er død".Sosialismens to ansikter og det nye Gudsbegrepet.

Like lite som "sosialisme" har noe som helst med "sosial omsorg" har "humanisme" noe med "humanitært" å gjøre. Humanisme er kort og godt den ideologi som har satt mennesket i Guds sted. Det er derfor en meningsløshet når enkelte samfunnsdebattanter påberoper seg "kristen-humanistiske tradisjoner" som argument, men bevares! Det lyder både besnærende og troverdig for den som ikke vet hva som er hva. Nå synes ikke jeg det er noe rart, for sannhetens paradoks er at den svært ofte ligner alt annet enn sannhet. For meg er det ett fett om "Humanismen" presenteres av Rousseau, hans disippel Sartre, deres læregutt Pol Pot eller alle de andre mer eller mindre forvrøvlede 68-ere, med USA’s president i spissen. Det dreier seg om samme, i ordets rette betydning, faenskap og uansvarlighet uansett, slik jeg ser det. "Gud er død, jeg er Gud", sier 68-erne. De tar også feil.

Ut fra dette følger at man etterhvert må plassere den franske revolusjon og dens ledere og disipler der de hører hjemme; på historiens søppeldynge! Senere oppfattet noen av min generasjon den såkalte "Kalde Krigen" å bare være en fortsettelse av verdenskrigen, men nå som et oppgjør mellom sosialismen (les: den statlige) og private kapitalisme. Den nasjonale sosialisme var, om ikke utryddet, så gått under jorden, men ikke den internasjonale, som stadig endret navn og fant opp nye ord, eller ga gamle ord ny betydning. Vi oppfattet at alliansen mellom Vestmaktene og Sovjetblokken bare hadde vært en midlertidig ordning for den tid det dreide seg om å uttrydde den felles nasjonalsosialistiske, fiende, og at det nå var etablert en slags maktbalanse, hvor partene holdt hverandre i sjakk. Det var Øst mot Vest, og ingen hadde hørt et kvekk om det som senere skulle kalles Den tredje verden, bortsett fra Kiplings rasistiske vås om "Den hvite manns byrde". Men han fikk jo Nobelprisen!

Men verden stod ikke stille fordi om det fantes en balanse mellom de to blokkene som oppfattet seg som hovedaktører. Gud var fjern, men død var han ikke. Og Pavekirken var slett ikke alltid hva den syntes å være. I Sør Amerika var de "katolske" prestene, til Vatikanets store bekymring, stort sett marxist – leninister som ganske åpenlyst støttet enhver terrorbevegelse! Kristendommen var langt fra noe fellesskap - tvert imot! Noen av oss hadde lest "1984" og "Brave New World". Vi fryktet fremtiden, slik den ble beskrevet av Asimov, Clarke, Heinlein, Huxley eller Orwell. Noen fant håp i Ayn Rand. De kalte det "Science Fiction" - Idag er alle skrekkvisjonene blitt til realiteter.

I 1990 ble det åpenbart for hele verden at den internasjonale sosialisme var i ferd med å kollapse, i hvert fall Sovjetmodellen. Nå betyr jo ordet "Sosialisme" egentlig intet annet enn "Samfunnsordning", og representerer i seg selv ingen fastlagt ideologi, utover at Staten er alt og individet intet, men underlagt det store og hellige "VI". I Norge, som i Europa dreier dette seg om Sosialdemokratiet.Drømmen om den Globale Stat.

Men hva er Sosialdemokratiet, annet enn det middel som pr. definisjon skal føre frem til Den globale, sosialistiske stat? Ganske riktig påpekte lederartikkelen i Morgenbladet, nr. 27 - 1995 at det dreier seg om "en partielite som styrer samfunnet - et veritabelt nomenklatura-syndrom efter beste sovjetiske mønster - er det knapt smuler igjen efter maktfordelingsprinsippet". Ingen har beskrevet og forklart dette bedre enn Max Weber ("Makt og byråkrati", Gyldendal, 1971). Men maktkampen dreier seg ikke lenger om hva eller hvordan, men om hvem som skal ha makten. Den kampen foregår langt utenfor allmennhetens begripelsesevne og over hodet på en tafatt opposisjon, som ser den erklærte liberaldemokraten Carl I. Hagen som en større fiende enn sosialdemokraten Gro Harlem Brundtland. Men det er en naiv, dum og uredelig holdning å blande inn påstander om at FRP representerer nasjonalsosialistiske, rasistiske eller andre "grumsete" ideologier og ellers stort sett består av bygdetullinger. I denne sammenheng dreier det seg om 3 helt andre ideologier. Den ene ideologien setter statens interesser opp mot individualretten, noe som krever en sterk stat i forhold til borgerne. Således kan de norske partiene alle sammen, med mulig unntak av FRP kalles "Statsbærende partier". Følgeriktig må borgerne enten være villige eller tvinges til fullstendig underkastelse og la seg kontrollere i minste detalj.

Ordet "Islam" betyr "underkastelse", og det er nettopp det Islam dreier seg om. Sånn sett arbeider ayatollahene mot samme mål som de internasjonale sosialdemokratene, men de er også rivaler i kampen om verdensherredømmet. Ingen har beskrevet dette bedre enn Malachi Martin, tidligere jesuit og nåværende professor ved Vatikanets Pontifikale Bibelinstitutt ("The Keys Of His Blood" - New York, 1990). Men Martin gjør heller ingen hemmelighet av at Vatikanet har meldt seg på som deltager i den kampen, som også dreier seg om Jerusalem. Det var således slett ingen tilfeldighet at den polske antisosialisten Karol Wojtyla ble valgt til Pave. Martin skriver om Globalismens "Tre ‘Internasjonaler’: Den røde, den gyldne og den sorte ‘Internasjonale’. Men han nevner ikke den fjerde; den grønne. Her er det ikke snakk om noen form for "ekstremisme", verken til høyre eller venstre, men om ren og uforfalsket maktkamp.Grunnloven, Individualretten og Staten

På den annen side har vi da den ideologien som setter individualretten foran Statens interesser, altså en ideologi hvor Staten er til for borgernes skyld - ikke omvendt, som under "Sosialiststaten" eller "Gude-staten"; den sorte (katolske) eller grønne (islamiske) ‘Internasjonale’.

Utfra denne tankegang synes det meg langt mer uforståelig at både F.F. Gundersen og C. I. Hagen så til de grader omfavner Europastaten - denne gigantiske union av rendyrkede formynderstater - istedet for å orientere seg mot det Nordamerikanske frihandelsområde (NAFTA). Det er på dette området vi finner den virkelige forskjellen mellom de europeiske statsdannelser og U.S.A. Samtlige europeiske Grunnlover og statsdannelser med unntak av Sveits er i utgangspunktet mer eller mindre feudale embetsmanns- konstruksjoner, hvor individet mer eller mindre er underkastet Statens godtykke. Storbritannia danner også et unntak, forsåvidt landet ikke har noen skriftlig Konstitusjon, men forholder seg til Magna Charta fra år 1215. Det er bare den amerikanske Konstitusjon med tillegg, som setter individet over Staten i form av visse, ukrenkelige rettigheter, med de tre lysende stjerner; Jefferson, Franklin og Adams!

Det er et paradoks at jo "svakere" Staten er i forhold til sine borgere, jo sterkere er Staten overfor fremmede. Men dette har intet med fremmedfrykt å gjøre. Det er bare den autoritære stat som frykter sine egne borgere! Det bør sies noen ord om den norske Grunnloven og den høyt lovpriste, men temmelig uthulte ytringsfriheten. For det første er Grunnloven skrevet av og for embetsmenn og med den overordnede målsetting å styrke Staten. Utfra den internasjonale situasjon i 1814 og Norges politiske historie siden 1537, var dette fullt forståelig. Men det skjedde også noe annet; de norske bøndenes naive tro på Kongen i København ble overført på embetsmannsverket som etterhvert har fått en farlig, politisk makt gjennom nomenklaturasyndromet. For å forstå denne kongetroheten må vi huske på at de norske bøndene under hele unionstiden hadde en langt friere stilling enn sine danske standsbrødre, som knapt fikk lov å besøke nabosognet, uten å innhente forhåndstillatelse.

Det lovpriste likhetsbegrepet, både i Frankrike og i Norge, betyr ikke annet enn at borgerne sikres lik behandling vis a vis Staten. Noen annen likhet finnes ikke. Individualretten er lite påaktet og den enkelte borger er ikke på noen måte sikret mot overgrep fra Statens side, slik det kommer til uttrykk i den amerikanske Konstitusjon med tillegg. Praksis har også vist at Grunnloven etterhvert er blitt temmelig uthulet, og på en rekke områder er den satt fullstendig ut av kraft. Det mest betenkelige er at Norge ikke har noen Forfatningsdomstol, hvis eneste oppgave er å se til at lover, regler og forskrifter i alle deler er i full overensstemmelse med Grunnloven. Den eneste individualrettigheten en norsk borger har vis a vis Staten er dersom han får lagt fram sin sak i personlig audiens hos Hans Majestet, så plikter Regjeringen å se til at saken blir skikkelig utredet uten sludder! Men det er ikke ofte dette har skjedd siden den siste "danskekongen" - kanskje den edleste monark Norge noensinne har hatt - Kong Haakon den 7. døde! Dette sagt uten forkleinelse for hans etterkommere.Den besværlige ytringsfriheten og Internett.

Ytringsfriheten har i praksis ingen som helst reell beskyttelse i den norske Grunnloven. Store deler av de norske medier vil kunne våkne opp med en solid baksjuke den dagen de oppdager hvordan de daglig, gjennom flere år har vært med på å bryte ned den mest aksepterte definisjon av menings- og ytringsfrihet slik det er formulert i artikkel 19 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene av 1948. Der heter det: "Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding, og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser". Man skulle tro at dette også har gyldighet forsåvidt gjelder "snauskalle- konserter", ettersom musikk visstnok skal være et akseptert meddelsesmiddel, i hvert fall utenfor Norge!

Er det derfor enkelte er så redd Internett, og benytter enhver anledning til å diskreditere den første og eneste frie verdensomfattende informasjonskanal? Antisensurorganisasjonen "Article 19" har hatt sine store bekymringer over ytringsfrihetens vilkår i vårt angivelig frie fedreland! For ikke så lenge siden hevdet en av de kvinnelige meningsforvaltere og -terrorister i et fjernsynsprogram her i Norge at de som tenkte annerledes værsågod fikk holde sine meninger for seg selv. Hun ble ikke motsagt! Nå er det jo dessverre slik at Internett unndrar seg enhver form for tanke- og meningskontroll, noe som åpenbart kommer til å drive enhver "sosialhumanist" og "antirasist" fra vettet. Stikkordet ligger i to ord fra Artikkel 19: "Uten innblanding"! I løpet av noen uker fikk vi en ny generasjon datasystemer på markedet, og som er skreddersydd for Internett (Microsoft Windows 95). Verden er i ferd med å bli et mareritt for motstandere av det frie ord og den frie tanke, slik det har vært helt siden menneskeheten fikk lov å høre Bibelens budskap på på sitt eget språk. Det er nok å minne om at Islam ikke aksepterer oversatte utgaver av Koranen som autoritative!

I U.S.A. fant Justisminister Janet Reno på det ene utspillet mer desperat enn det andre for å få kontroll med Internett. Ironien er at det i realiteten var Pentagon, som satte igang og utviklet hele systemet som et vanntett forsvarssystem, hvilket det også er. Internett er bare ord, men Ordet er det mektigste og eneste uovervinnelige våpen som noensinne er oppfunnet! Det er ganske naivt å tro at det er de norske statsfeministers avsky for pedofili som er drivkraften i deres krav om "kontroll med internett". Motivet er politisk kontroll og sensur gjennom telenettet. Resultatet vil bli et Internett som er 100% uavhengig av noe som helst telenett, gjennom interaktivt satelittkommunikasjon. Uten internett ville du ikke ha lest dette, fordi denne artikkelen er produsert via Internett! Det finnes nemlig ikke én eneste norsk avis som vil offentliggjøre disse artiklene!

Forsvarsretten.
Retten til å inneha våpen er grunnlovsfestet i U.S.A. og i Sveits er det fortsatt en plikt, slik det også var det i middelalderens Norge. Stakkars den bonde som ikke kunne fremvise sine våpen i perfekt stand og klar til bruk! Heimevernet er ikke noe moderne påfunn, men har tradisjoner hundrevis av år bakover i historien, da Norge ikke hadde noen stående hær. I det øvrige, feudale Europa var våpen forbudt. Sveits har fortsatt ingen stående hær. Landet er likevel mobilisert og i full kampberedskap i løpet av et par timer! Sveits ligger dessuten lavest på den europeiske kriminalstatistikk forsåvidt gjelder drap, med eller uten skytevåpen! Selv i U.S.A. blir mindre enn 2 av 1000 drap begått med lovlige, registrerte våpen!

Hvorfor er da autoritære stater, især de sosialistiske, livredd våpen i privat besittelse? Det er dette og intet annet som ligger bak en del mer eller mindre forskrudde påfunn fra U.S.A.’s Justisminister Janet Reno’s side, godt fulgt opp av de norske statsfeminister, og som er utførlig beskrevet i Wayne La Pierre: "Guns, Crime, and Freedom" (Washington D.C., 1994). Det er først etter at Republikanerne fikk flertall i Kongressen at det ble satt fart i granskingen om hvorfor det var nødvendig for de føderale troppene å slakte 24 barn i Waco, Texas i den angivelige hensikt å redde dem fra påstått incest, den 19. april 1993, og hvilke galskaper dette senere førte til i Oklahoma. Likhetene med hva som skjedde i Warshawa-ghettoen i januar 1943, 50 år tidligere, er mange og skremmende. I 1970 ble de som ville styrte regjeringene kalt venstreekstremister. Idag blir i realiteten de samme folkene erklært å være høyreekstremister. Forstå det, den som kan.

Vi kjenner alle til Spielbergs fantastiske film "Schindlers liste". La meg påpeke at Spielberg - åpenbart av våpenpolitiske årsaker unnlot å ta med ett vesentlig punkt, forsåvidt gjaldt Oscar Schindlers jødiske slavearbeidere. Filmen nevner ikke det helt sentrale moment at Schindler var i stand til å skaffe tilveie et stort antall våpen til sine slavearbeidere, og at de fikk kyndig våpenopplæring for å kunne forsvare seg, da den dagen kom at de eventuelt skulle henrettes!

I mellomtiden hadde vi opplevet sosialistungdommens paroler og opprop om "Væpna revolusjon" og deres hemmelige treningsleirer. Idag så hevdes det i ramme alvor at denne "venstreekstremisme" var en nødvendig motvekt til en ekstrem høyreside som dengang slett ikke eksisterte (Morgenbladet, nr. 27, 1995)!

De eneste ekstreme volds- og drapsterrorister vi kjente til, var slike som de sosialistiske Røde Brigader og Baader-Meinhof, sammen med Souhaila Andrawes & Co. Men de var angivelige "frihetskjempere" i opprør mot det "dekadente borgerskapet" og de forhatte jødene, slik vi opplevde det bl.a. under München - olympiaden og i Mogadishu. Jo, i sannhet litt av en motvekt! I flere år drev Souhaila Andrawes og hennes marxist – leninistiske støttespillere en profesjonell medlidenhets- og gråtekampanje etter beste psykopatologiske oppskrift. Men dette kan ikke endre det faktum at Souhaila Andrawes ikke er noe annet enn en ganske alminnelig kriminell terrorist som tilsist ble innhentet av "Lovens Lange Arm", uansett hvilke avtaler som i sin tid ble inngått i Tunisia mellom Holst og Arafat! Det var intet heltemodig ved Souhaila Andrawes - bare et ynkelig krek, uten vilje til å ta ansvar for egne, avskyelige handlinger.

I realiteten er det selvfølgelig helt legalt å ville "styrte en regjering". I visse tilfelle kan det være en plikt, hvis vi skal ta de ulike menneskerettighetserklæringene og den amerikanske uavhengighetserklæring på alvor. Denne tok mennesket som utgangspunkt og reduserte regjeringens betydning. La meg sitere noen ord fra sistnevnte: "...Men når en lang rekke konsekvente maktmisbruk og overgrep viser at hensikten er å tvinge et folk inn under et absolutt despoti, da er det folkets rett, ja, dets plikt å fjerne en slik regjering og grunne sin fremtidige sikkerhet under nye former."

Her ligger kanskje svaret på hvorfor det var så viktig for Gro Harlem Brundtland snarest mulig å få avvæpnet Heimevernet og få det lagt under vanlig, militær ledelse. Senere ble obligatorisk innlevering av sluttstykker gjennomført. I 1940 var de norske luftvernkanoners sluttstykker nedlåst. På Sinsen i Oslo fant man ikke nøkkelen! Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hva som hadde skjedd i 1940, dersom Norge hadde hatt Heimevernet. Men det skal heller ikke mye fantasi til for å forestille seg hva som da etterpå hadde skjedd med Regjeringen!

I Norge gikk galskapen så langt at selv Heimevernets Beredskapstropp ble lagt ned i 2001!

Våpenhysteriet skyldes rett og slett at Regjeringens fremtidsplaner krever full avvæpning av private. Dette innvarsler inntreden av den korporative stat, med den store allianse mellom Fagbevegelsen og Næringslivet.

Men ingen steder har verden opplevet at retten til å forsvare seg er satt så fullstendig til side av nettopp de stater som ynder å kalle seg selv både frie og demokratiske som på Balkan og i Kaukasia. Det er den påstått frie og demokratiske vestlige verden, som med god hjelp fra Russland i realiteten la ned forbud mot at Bosnia og Tsjetchenia skulle få lov å forsvare seg! Det har ikke gått hus forbi at Israel og Jordan - de tidligere fiender - stod sammen i kampen for de bosniske muslimene, som daglig ble drept med norskprodusert sprengstoff! Bill Clinton hevdet at det ville få ødeleggende konsekvenser dersom det ble tillatt at Bosnia ble satt istand til å forsvare seg. Senere gjaldt det Kosovo. Å forsvare seg er tydeligvis noe som bare er forbeholdt "Dickie Willie ". Den politiske "venstreside" i Norge har gitt sitt klare og utvetydige svar i form av en øredøvende taushet!

En politisk tankemodell

Jeg tror ikke at den politiske topografi er en rett linje med "ytterste" venstre og høyre i hver sin ende, men en sirkel, delt i en venstre, og en høyre halvdel, som beskriver den mer eller mindre "internasjonale sosialisme" til venstre, og de mer eller mindre "nasjonale sosialistiske" ideologier til høyre. Sirkelens øvre halvdel representerer mer eller mindre "demokratiske" ideologier, mens den nedre halvdel beskriver de autoritære og mer eller mindre diktatoriske regimer på venstre- og høyresiden. Norge befinner seg for tiden faretruende nær sirkelens nederste venstre halvdel. De fanatiske og mer eller mindre forskrudde psykopatene befinner seg helt nederst. Noen kom dit via den venstre halvdel, mens andre kom dit via den høyre halvdel, men når de først befinner seg der nede, vandrer de nokså tilfeldig frem og tilbake, snart til høyre, snart til venstre.

Sånn ser nå jeg på saken. Er det derfor "noen" vil ha det til at jeg er en gal jøderasist, så gjerne for meg. Det er sagt at ingen er farligere enn de "gode idealister", som i sine ideale fordringer setter tilside andres mest elementære rettigheter, uten at deres velmenende idioti blir motsagt og satt ettertrykkelig på plass! Jeg skal gi to eksempler, begge fra Dagbladet, den 25. juli 1995. Den "velmenende idiot" er i det ene tilfellet, Venstres leder, Odd Einar Dørum. Først slår han fast en sannhet, som vi alle er enige om; "Ethvert samfunn må verne sine grunnleggende verdier". En av disse verdier er slått fast bl.a. i den tidligere omtalte "Artikkel 19". Likevel presterer Dørum å skrive følgende vrøvl: "...det finnes noenlunde felles oppfatninger av hvor grensene går mellom akseptable og uakseptable meninger i slike grunnleggende spørsmål." Derved avskaffer Dørum med et pennestrøk en av menneskehetens viktigste friheter! Tragedien er at Dørum i sin forskrudde tankegang ikke forstår at han gjør seg til talsmann for å avskaffe en av de rettighetene han påstår at han er så opptatt av å forsvare! Dørum er ikke i stand til å innse at menings- og ytringsfriheten ikke har noen grenser, og ikke er gjenstand for debatt.

Det andre eksemplet viser en minst like forskrudd tankegang: Den afghanske asylsøkeren Maryam Azimi er konsekvent omtalt som "forfatter og kvinneaktivist". Det er ledelsen i Forfatterforeningen og PEN-klubben som har gjort henne til forfatter, men ingen har sett noe som helst til hennes angivelige forfatterskap. Sentrale elementer i hennes asylforklaringer er ifølge Justisdepartementet "meget lite troverdige." Det er representanten for FNs høykommissær for flyktninger i Quetta i Pakistan som ikke vurderte henne for å være i behov for beskyttelse. Hennes støttespillere på den "nederste venstre halvdel" skulle så angivelig reise saken for FNs menneskerettighetskommisjon, tiltross for at denne overhodet ikke vurderer saker i forhold til FNs flyktningkommisjon! Disse forskrudde menneskene har gjort det til sin livsoppgave å beskytte den totale meningsløshet (Azimi), mens de som har en mening vær så god må se til å holde kjeft! Noen befinner seg ikke i sirkelen i det hele tatt! De har "definitivt forlatt arenaen hvor den rasjonelle debatt er mulig," (Statssekretær i Justisdepartementet, Øystein Mæland, Dagbladet, 25. juli 1995).

Men da vet også Regjeringen at den før eller senere må kvitte seg med nasjonalsosialistiske kamerater av typen Arafat, Andrawes, Karadzic og Milosevic. Verken PEN-klubben eller andre aktivister på nederste halvsirkel fant det bryet verd å bekymre seg over at Yassir Arafat i beste nasjonalsosialistiske tradisjon julen 1995 lot fengsle redaktøren for en av de største palestinske avisene i Jerusalem, fordi denne hadde nektet å trykke en rosende omtale av Arafat på førstesiden. Norske massemedia, med unntak av "Dagen", fant ikke saken interessant nok til å la den nevne. TV2 nevnte den på nyåret, men da var den kjent over hele verden, unntatt i Norge.Det legges heller ikke vekt på at Yassir Arafat trenger 50.000 bevæpnede politifolk til å holde styr på en folkemengde hvis størrelse bare er dobbelt så stor som Oslos og et område på størrelse med en middelstor norsk kommune. Det er en politistyrke som er to-tre ganger så stor som den samlede norske forsvarsstyrke! Så vel massemedia som norsk fagbevegelse vil få store problemer med sin troverdighet, når de opplever at Yassir Arafat setter foten ned og bruker denne politistyrken til å kneble den palestinske LO-kongressen. Norsk fagbevegelse vil for sent oppdage hvilken slange de har diet ved sitt bryst, og at Kjell Bygstad har lurt dem trill rundt; det finnes ikke plass for noen fri fagbevegelse i den palestinske "lovgiving", som bare er et oppkok av gammelt tankespinn fra Nazi-Tyskland!

For sent vil norsk fagbevegelse oppdage at den ble forført av Kjell Bygstad til å skape et monstrum; "Palestina" er monsterets navn! Den såkalte opposisjon i Norge har intet som helst å stille opp mot Regjeringen, fordi den totalt mangler politisk syntese. Opposisjonen vet ikke engang hva den skal sette inn i stedet for, fordi den i realiteten aksepterer at korporativismen er kommet for å bli. Regjeringen kan med et par velplasserte, verbale justeringer når som helst tilsynelatende komme i overensstemmelse med folkeflertallet, uten at det koster den noe som helst. Det var nøyaktig hva statsministeren gjorde i sin nyttårstale ved inngangen til 1996. Hun fraskrev seg ansvaret for sin egen feilslåtte politikk, og overførte ansvaret direkte på hver enkelt innbygger. Frekkheten lenge leve!

Velferdsstaten - en bløff

Sosialisme er selvfølgelig uforenlig med et demokrati. "Sosialdemokrati" har aldri betydd "demokratisk sosialisme". Begrepet betyr bare at den totalitære sosialisme skal innføres ved demokratiske midler. Når sosialiststaten er etablert, er det ikke lenger behov for "demokrati", og "nomenklatura" - byråkratene overtar og makta rår, som hun sa, kjerringa. Nå hevder jo svært mange at dette er den korporative modellen som EU styres etter. Men hvorfor da de like heftige protester fra nederste venstre halvdel, som fra nederste høyre? Velferdsstaten kollapset omtrent samtidig med Sovjetstaten. Det var mange felles trekk. Helt grunnleggende for begge to var deres mangeårige forsøk på å avskaffe de kristne moralbegreper og grunnverdier; i Sovjetstaten helt åpent, eller som i Norge, mer fordekt, i form av harselas, hån og meningsterror. Sammenbruddet var mer eller mindre totalt: Det var kjernefamilien som først begynte å bryte sammen. Både sosialt og økonomisk ble befolkningen redusert til "mobil arbeidskraft" - i seg selv et vanvittig begrep. Dessert-generasjonens høner og haner virret hodeløse omkring for "å finne seg sjæl", som det ble sagt, uten å forstå at forvirringen skyldtes at de hadde kvittet seg med fundamentet i ethvert samfunn; kjernefamilien. Resultatet? Uønskede svangerskap med abort eller daghjem, nøklebarn på gaten med alkohol eller narkotika og prostitusjon.150 000 tenåringer var i desperat behov for psykiatrisk hjelp.

100 000 barn var blitt seksuelt misbrukt av voksne - dels av sine egne foreldre.

14 000 barn var under barnevernets beskyttelse

5 000 stod i kø.

40 000 narkomane måtte dele 850 behandlingsplasser.

800 000 eldre fikk valget mellom å fryse eller sulte i hjel.

200 000 angstpasienter fikk sine liv ødelagt.

170 000 var uten arbeid.

65 000 mottok sosialstønad.

I 2011 har "Helsenorge" mer eller mindre kollapset totalt

100 000 kvinner hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. Hver fjerde innbygger var i den ytterste nød. Selvmordshyppigheten blant mennesker under 25 og over 70 år øket dramatisk - Norge plasserte seg i verdenstoppen. Bare i løpet av noen måneder begikk 7 vernepliktige soldater selvmord. Enda verre var situasjonen for våre eldste. Mest følbart ble det innenfor helse- og sosialsektoren. Men også innen skole- og kulturpolitikken var katastrofen åpenbar. 600 000 nordmenn led av så alvorlige lese- og skrivevansker at de med full rett kunne kalle seg analfabeter. Stort bedre var det ikke med taleferdighetene; unge mennesker kunne ikke skille mellom talespråkets enkleste lyder. "Skjære" ble til "kjære" og "kirke" ble til "skjirke", og ingen lærte De Ti Bud. Ingen kunne rette på dem, fordi lærerne kunne heller ikke disse bud, og var mest opptatt av å lære elevene om Islams velsignelse i det nye og fargerike Norge. Ikke fordi Islam var særlig egnet for norske forhold, men fordi det var om å gjøre å fjerne alle moralverdier og -normer. Norsk skole - som ikke hadde vært i stand til å gi norske skolebarn et minimum av forståelse for sitt eget språk, historie og kultur - skulle nå drive opplæring i 80 "morsmål".Ingen politiker våget å påpeke denne latterlige stormannsgalskap. Ingen stilte spørsmål ved morsmålslærernes faglige kvalifikasjoner. Begrepet " det flerkulturelle samfunn" eksisterer ikke noen steder, annet enn som et utopisk luftslott. Politiske vedtak om "antirasistiske soner" er naivt tøv, verken mer eller mindre. Kultur skapes ikke ved politiske vedtak og bevilgninger, like lite som lykke og velvære kan salderes over statsbudsjettet.

Katastrofens fulle omfang gikk bare gradvis opp for det norske folk. Nasjonaløkonomisk var landet et av de mest solide i verden. Likevel var det privatøkonomisk en ruin hvor omfanget av den svarte økonomi kanskje representerte så mye som 30% av den samlede økonomiske aktivitet. Men det var våre politiske ledere som hadde gått foran og vist oss at dette var fine greier! Det er ganske fantastisk hvordan Staten i kjølvannet av den såkalte "Jappetiden" i løpet av få måneder klarte å sosialisere de store forretnings- bankene, for deretter å presentere regningen for almenheten en gang til! Bank- og finansvesen forstod tilsynelatende ikke hvilken genial operasjon som var gjennomført. Senere fikk landet en sentralbanksjef, som i beste fall må karakteriseres som et "dårlig papir" i denne forbindelse. Mange ville har brukt ordet "kjeltring".Hvert eneste voksne menneske i Norge visste dette, men hvem våget å se sannheten i øynene? Ikke alle politikerne var maktmennesker. Også blant dem var det slik at det store flertallet var udugelige eller terrorisert til taushet. Midt oppe i denne elendigheten fikk vi så problemene med våre åpne grenser. Dette var ikke et resultat av Stortingsvedtak, for der var det slått fast at det skulle være full innvandringsstopp i Norge, men et resultat av at våre politiske myndigheter overhodet ikke førte noen som helst innvandrings- politikk i det hele tatt, men hadde henfalt til utopiske drømmer om å gjøre Norge til et maleskrin - kanskje sosialdemokratiets hittil mest asosiale samfunnseksperiment i og med at dette eksperimentet ville føre til at Norge som nasjon ble utslettet, både kulturelt, etnisk og politisk.

Innvandring og etnisk galskap

Hele Europa var vitne til hvordan den "frieste" og mest "vestlige" av sosialiststatene i løpet av noen måneder, som et resultat av psykopatisk diktatur oppløste seg selv i et vanvittig hat av religiøse, etniske, kulturelle og historiske motsetninger. Ikke en eneste politiker våget å si hva alle visste: Jugoslavia var nok et eksempel på galskapen i å opprette "et fargerikt fellesskap" på kunstig grunnlag, hvor til slutt det hele ble en alles kamp mot alle. Hvorfor skal galskapen gjentas i Norge? Løsningen er enkel og tøvete: Man oppretter "antirasistiske soner" og gjør politiske vedtak om Norge som flerkulturell nasjon. Snakk om tøv! Vi gledet oss alle over at de små, baltiske nasjoner fikk sin frihet og selvstendighet tilbake etter 50 år i et usedvanlig fargerikt fellesskap, som kanskje var mer grått enn fargerikt når alt kom til alt. Men vi overså at Litauen og dels Latvia var tuftet på rendyrket jødehat, og at begrunnelse for å beholde dødsstraffen var at fengslene var overfylte. Argumentet ble slukt rått og uten motforestillinger.

I Norge gikk Regjeringen til den motsatte ytterlighet: den sterke økningen i kriminalitet og mangelen på celleplass skulle bekjempes ved at fengselskapasiteten skulle fordobles, uten at det var nødvendig å bygge flere fengsler! Den geniale norske løsningen var å halvere straffen! Et annet forslag var å la de straffedømte få sone hjemme hos seg selv, under elektronisk overvåking. Mange av dem som innså galskapen torde ikke si noe som helst av redsel for å bli stemplet som rasist eller det som verre var. I mellomtiden opplyste valgforsker Henry Valen i tidsskriftet "Mosaikk" (nr. 4 1991), som utgis av Utlendingsdirektoratet at allerede i 1989 var 70% av befolkningen uenige i at Norge burde øke den økonomiske støtten til innvandrere. Så tidlig som i 1989 var 38% av de spurte av den oppfatning at innvandrerne var en trussel mot vår nasjonale egenart. Hele 40% av Arbeiderpartiets velgere delte denne oppfatning. I Fremskrittspartiet var andelen 67%. Dessverre manglet partiets ledelse der og da det nødvendige moralske mot til å gjøre dette til en hovedsak, og var lovlig sent ute med klare meldinger. Partiet var infiltrert av radikale ungdomspolitikere og opportunister, både til høyre og venstre. Disse skapte et kaos, som ikke ble mindre ved at ytringsfriheten utartet til det totale meningskaos.

Maktmenneskene fører ikke ideologisk prinsippdebatt. De mangler normer, verdier og moral. Det er lenge siden at en partifører avsatte velgerne sine, slik Carl I. Hagen faktisk gjorde det. Jeg kan ikke huske at det har skjedd siden Adolf Hitler besluttet at han var sveket av det tyske folk og derfor ville dra hele den tyske nasjon med seg i avgrunnen. Men Carl I. Hagen er ingen Hitler, og partiet reiste seg igjen. Eric Fromm hadde for flere år siden beskrevet fenomenet i sin bok om den menneskelige trang til selvutslettelse. I vårt tilfelle dreide myndighetenes innvandringspolitikk seg om et bevisst, nasjonalt selvmord, men var et resultat av psykopatdiktaturet. Opposisjonen våget ikke å protestere av redsel for å utfordre en folkeopinion som aldri hadde eksistert. Ingen politiker hadde det nødvendige sosiale mot til å si at "her går grensen" - tiltross for at det er dette som er integritet; å sette grenser. At det foregikk en masseinnvandring til Norge på tvers av Stortingsvedtak, var mulig utelukkende på grunn av ren meningsblokkering og politisk svindel. Metoden var velkjent; man innførte den totale begrepsforvirring i den tro at man kunne lure HELE befolkningen HELE tiden. Men det var bare en liten del som lot seg lure hele tiden. De fleste lot seg lure bare for en kort tid. Lovverket skilte klart mellom 4 typer innvandring, men de fleste politikere laget sine egne definisjoner som intet hadde med virkeligheten å gjøre. For det første hadde vi den vanlige arbeidsinnvandring. Ettersom vi rent formelt hadde innvandringsstopp, måtte det et kunstgrep til. Dette foregikk i flere etapper og på ulike plan. Veien inn til Norge gikk via asylbegrepet.

Over 95 % av asylsøkerne var rene velferdssøkere og intet annet enn det. De var ikke en gang skjulte arbeidsinnvandrere. Å skaffe seg arbeid stod for våre nye landsmenn som toppen av dumhet. Hvorfor arbeide når du befinner deg i verdens største sosialkontor i et land hvor den rette hudfargen og et snev av AIDS garanterer livsvarig status som trygdemottaker og statspensjonist? Selvfølgelig kunne de ikke gis status som politiske flyktninger. Det ville være for grovt, selv for sosialister og sosialdemokrater. De ble derfor stort sett gitt opphold på såkalt humanitært grunnlag. Slik som begrepet ble misbrukt, var det intet mindre enn en hån mot de som virkelig trengte hjelp. Asylinnvandrernes frekkhet, arroganse og kravmentalitet økte i takt med galskapen i denne asosiale politikken. Man hadde den utrolige frekkhet å kalle dem flyktninger - noe de aldri hadde vært.

Sviket mot flyktningene - Knefall for terroristene

De som satt igjen som tapere, var verdens virkelige flyktninger. Det var 18-20 millioner av dem. Norge hadde glemt dem. Disse flyktningene var nok FN's ansvar, men derfor også Norges ansvar. I løpet av noen måneder døde 350 000 barn av sult i Somalia, mens 140 av deres voksne landsmenn, som aldri hadde vært i nærheten av sult eller krig, solte seg i glansen av nye HIV-smittede norske kvinner: 10 av dem i Bergen. Helsedirektøren og Antirasistene jublet over å ha stoppet kjeften på hele den norske befolkningen. Disse 12-15 millioner mennesker hadde til sammen mindre å leve for enn det Norge årlig pøste ut til våre 40 000 "nye landsmenn". Da de landene som hadde produsert "flyktninger" til Norge etter hvert ble "frie", skulle man ha forventet at de såkalte flyktningene vendte hjem igjen til sine egne, frie land, og således ga plass for nye flyktninger i Norge. Men det hadde aldri vært meningen at de skulle hjem igjen. De ble værende i Norge, nesten alle sammen - som livsvarige sosialklienter og trygdemottakere, med status som "ressurspersoner". Tilpasningen til velferdsstaten påførte mange av dem så store problemer at de fikk uoverkommelige psykiske lidelser.

Dette var Norges svik mot verdens fattige og nødlidende. I stedet for å vise dem solidaritet, anskaffet norske politikere seg noen tusen fargerike asylsøkere, som så ble satt på en opphøyet, men nedverdigende utstillingsplass. Alle skulle se hvor sorte og deilige de var, og at norske politikere stadig befant seg i verdenstoppen av asosial galskap. Enhver som sa nei, ble stemplet som rasist. Sannheten er at det norske sosialdemokratiet åpent støttet flere rene terroristorganisasjoner, ikke bare ANC og PLO, senere også PKK. Norsk asylpolitikk er en gedigen dekkoperasjon for noe helt annet, nemlig å gjøre Norge til et fristed for internasjonale terrorister. Dekkorganisasjonen ble gitt navnet Norsk Organisasjon for Asylsøkere, under reell ledelse av jødehateren - den evig avlyttede Hans Henrik Ramm. Annette Thommessen var bare et nyttig, men svært så villig redskap. Hennes etterfølger kunne eller ville ikke akseptere organisasjonens overordnede strategiske målsetting og takket for seg, etter knapt 6 måneder i sjefsstolen!

Deres nærmeste samarbeidspartner på den internasjonale arena var den nasjonalsosialistiske terrororganisasjonen P.L.O., hvis første mål er utslettelsen av Israel og hver eneste jøde. Deretter står Jordan og resten av verden for tur. Det er ikke tvil om at NOAS var en sosialistisk dekkorganisasjon av verste slag. Vennskapsaksen Irak - PLO - Arbeiderpartiet gjorde det umulig å holde Treholt i videre fengsel. Den saken er enkel. I mellomtiden var våre fortauer i ferd med å bli omdannet til en eneste stor klyse av millioner av brukte tyggegummi. Enhver som senket blikket kunne observere at pengene som ble spyttet ut på våre fortauer måtte kunne fø en nasjon av flyktninger. Alkoholmisbruk var et stort problem i Norge. Det var særlig Kristelig Folkeparti som var opptatt av dette. Dette skal Kristelig Folkeparti ha stor ære for. 40% av all den alkohol som ble konsumert i Norge var privatprodusert eller innsmuglet. 4% ble omsatt på ulike skjenkesteder. Nærmere 60% ble omsatt over disk - dels i kolonialbutikker og supermarked, dels i Vinmonopolets egne utsalg. Hvorfor brukte da Kristelig Folkeparti 100% av sin alkoholpolitiske energi på disse 4 prosentene som ble omsatt av restaurantbransjen? Altså begrenser politikerne restaurantenes åpningstider i forvrøvlet tro på at dette skal ha noen effekt på det alkoholkonsum som finner sted utenfor restaurantene (96%). Dette var intet annet en hykleri og fariseisme av god gammel oppskrift. Men noe av årsaken lå også i at selv Kristelig Folkeparti visste at Europa ikke ville vite noe av et statlig brennevinsmonopol. Dette måtte ikke avholdsfolket få vite, for hvordan ville det da gå med Norge og vår Europapolitikk?

Gi oss Barrabas, sa KrF

Folk dør av å røyke, sier helsefanatikerne. Altså ble offentlig røyking forbudt, logisk nok. Men hva dør ikke-røykerne av? På den annen side argumenterte de samme fanatikerne med stor styrke for nødvendigheten av å forsyne de innsatte soningsfanger med narkotikasprøyter og gi dem opplæring i sprøyterenhold, angivelig som et ledd i kampen mot AIDS. I realiteten dreier det seg om å erstatte nikotin med heroin! Ytterfløyene visste ikke hva moral var, og normer eide de ikke. Islam og homofili ble opphøyet til retningsgivende normer.

Gjennom snart 2000 år har Jesu ord fått virke, og i dag burde praktisk talt hvert eneste menneske i Europa vite hva det dreier seg om. Ikke et eneste menneske i Norge kan hevde annet enn at Jesu morallære er det ypperste som noensinne er skapt - kristen eller ikke kristen. Likevel har samtlige politiske partier fra Arbeiderpartiet og mot venstre motarbeidet, hånet og spyttet på de kristne grunnverdier ved bruk av ethvert tenkelig middel, og innbilte seg å kunne erstatte disse ved hjelp av politiske vedtak og svada om det "verdinøytrale livssyn" - snakk om tøv! Dertil kom halsløse bevilgninger i hytt og pine. Dette hjalp selvfølgelig ikke. Galskapen nådde sitt høydepunkt da statsministeren i sin nyttårstale formante det norske folk til å verne nettopp om de verdier og normer som ingen andre enn Arbeiderpartiet hadde brutt ned under hennes ledelse! Men det var ikke stort bedre på høyresiden. Der lukket de øynene av redsel for å se den galskapen de var med på, og hver gang de fikk makten ved frie valg var de fullstendig ute av stand til å handle etter sin moralske overbevisning. I tillegg hadde de sine egne asosiale politikere å stri med, med statsråder som Det er tredve år siden jeg skrev en kronikk om nødvendigheten av at Kirken skilte lag med Staten; ikke så mye for Statens del, som for Kirkens del. Jeg var redd for at Staten nok en gang ville bruke Kirken som et redskap eller et alibi for sine egne mål. Sånn har det jo vært, siden vi fikk den første Statskirke, etter kirkemøtet i Nikea, år 325.

Propagandamaskinen i Norge

 var Norsk Rikskringkasting. NRK syntes det var viktigere å servere 30 minutters vrøvl og løgn omkring de palestinske opptøyene i Jerusalem, den 8. oktober 1990, hvor - tragisk nok - 17 mennesker ble skutt, enn å minnes 50-årsdagen for massakren ved Babij Yar, hvor 33 771 jøder ble myrdet på en eneste dag, den 29. september 1941 etter en oppskrift Hitler hadde fått av Yassir Arafats kjødelige onkel, Haj Amin al Husseini - Stormuftien av Jerusalem, lederen av Hebron - massakren i 1929 - som hadde flyktet fra Palestina til Bagdad i 1939, og derfra til Berlin i 1941. I 1945 fikk han politisk asyl i Egypt, hvor han stod for Yassir Arafats politiske indoktrinering til han døde i 1974 og Yassir Arafat arvet det palestinske nasjonalsosialistiske førerskap til Arbeiderpartiets store jubel; "endelig en som kunne få has på de helvetes jødene", tenkte de - og sa det.

Det var blant annet disse forhold som førte til at USA på en diskret måte kunne opplyse den sosialdemokratiske statsministeren i Norge om at det ville bli lagt nedlagt veto mot henne som FNs nye generalsekretær fra 1992. Det hjalp ikke at hun var den flinkeste i klassen sett med egne øyne. Hun var for alltid kompromittert i deres øyne som kunne sin historie og som visste hva moral er. Da så jobben som NATOs generalsekretær ble ledig, søkte hun via de forvirrede politiske kannestøperne i Akersgata å bli utnevnt på grunnlag av egenproduserte rykter, men da det ikke forelå umiddelbare planer om å avvæpne NATO for å la organisasjonen dele skjebne med Heimevernet og det norske forsvaret, takket alliansen nei til søknaden. Tilslutt fikk hun lov til å overta det korrupte og skandalerammede WHO - Verdens Helseorganisasjon. Hun er jo lege, ikke sant? Et av WHO's yndlingsprosjekter heter Shiva - en nylig utbombet nervegassfabrikk i Khartoum.

Venstresosialistene i Norge marsjerte mot noe de kalte "nynazisme", men det gjorde de bare fordi de hadde alliert seg med gammelnazistene i Midtøsten under det nye navn "antirasisme"? Antirasismen i Norge har aldri vært noe annet enn dårlig skjult jødehat,og "nynazismen" var innført som begrep utelukkende for å skjule at den fascisme som eksisterte i full blomst. Det er da vel ikke noe "nytt" i nazismen?

Det hele ble en eneste sosiopatisk suppe, hvor fanatikerne fikk fritt spillerom. Se på Europa idag, og lær leksen. Det internasjonale storsamfunnet likte lite at Skandinavia var blitt det sted hvor Islams terrorister tok opphold mellom sine blodige aksjoner. Til deg har jeg dette å si: En psykopat kan aldri helbredes. Det finnes ingen helbredelse for en psykopat, allerminst for en som har skaffet seg politisk makt. Men det er gjennom et uttrykk for moralsk fasthet at det gis en teori som har betydning for at normale mennesker kan mestre problemet med maktmenneskene. Saken er at det eneste effektive middel menneskene har overfor deres nedbrytende virke er å utvikle sin sjelelige motstandskraft slik at de ikke lar seg forlede til å reagere i nevrotisk stil, og dermed miste sin sikkerhet. Men dette er bare mulig ved at de normale mennesker med fanatisk besluttsomhet og den mest urokkelige jernvilje holder fast ved det som virkelig har verdi. Og dette kan bare skje ved at det utvikles et forståelsesfellesskap mellom de normale mennesker som arbeider for det konkret verdifulle. Først derved er det utsikt til at menneskene kan klare å oppfylle det bud som må være det første og grunnleggende bud i all moral: Man må ikke under noen omstendighet tape fatningen overfor psykopatenes aktivitet i hverdagslivet eller makt -menneskene i politikken.

Det må herske den alminnelige oppfatning at Jesu morallære er noe av det ypperste som er skapt, og at det er en lære som har universell gyldighet, enten man er kristen eller ikke. Psykopatene er ikke istand til å forstå at de kristne og jødene har det til felles at de blant annet deler de 10 bud. Psykopatene er ikke istand til å fatte hva det 2. bud innebærer, og de er villig til et hvilket som helst offer for å tjene sin ondskapens herre - den som de kristne kaller Satan. Hele problemet dreier seg om hvordan vi skal kunne berge Europa og Norge som vi kjenner det fra det som Robert Kaplan kaller "The coming anarchy". Problemet ligger verken i de åpne eller stengte grensene, men i den kommende massive folkevandring, kombinert med den uavvendelige statlige kollaps med derav følgende totale kaos, og som uavvendelig fører til de farligste av alle ideologier; den fanatiske fundamentalismen, eller like fantatiske sosialhumanisme, som jeg omtaler et annet sted.

Enten det dreier seg om kristen eller islamisk fundamentalisme så er kravene til hvordan enkeltindividet skal innrette seg i hverdagslivet stort sett de samme. Forskjellen er at den kristne fundamentalisme bare har oppslutning i helt marginale befolkningsgrupper. Fanatisk kristenfundamentalisme er basert på makt, mens den islamiske er basert på vold og ren terror som virkemiddel. De felles krav er innføringen av tabuer mot visse typer mat og drikke, alkohol, tobakk, dans, film, teater og fjernsyn. Strengt tatt tillates ingen annen fritidsaktivitet enn bønn og bibel- eller koranlesing. Kvinnen betraktes som mannens underdanige, og må ikke vise naken hud eller delta i offentlig sammenheng. I visse islamiske land tillates ikke kvinnen å kjøre bil på offentlig vei (Saudi Arabia). Den fanatiske, kristne fundamentalisme finnes kun blant protestanter, mens den islamiske finnes hosbåde sunni- og shia-muslimene. men Islam er noe mer enn relkigion. islam er en politisk doktrine - en ideologi. Nazismen er tuftet på den samme ideologi!

Nå finnes det innenfor katolisismen også en form for fundamentalisme, men den har intet med religion å gjøre. Her dreier det seg om en politisk splittelse og maktkamp, som er lite påaktet i den utenrikspolitiske debatt. Forholdet er at den katolske kirke i Syd Amerika i realiteten står fullstendig utenfor Vatikanets kontroll, men lever sitt eget politiske liv; Den katolske kirke i Syd Amerika utviklet seg til en ren Marxist-Leninistisk organisasjon og støtter helt åpenlyst ideologisk baserte gerilja- og terrororganisasjoner, til Vatikanets store fortvilelse.

Samfunnsdebatten er lite fokusert på disse forhold. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Imidlertid er ordet "fundamentalisme" etter hvert blitt et skjelsord, på lik linje med "rasisme", og er i ferd med å miste sin egentlige betydning. Det kan derfor kanskje være på sin plass med en liten oppsummering av hva den kristne fundamentalismen, som oppstod i USA i årene mellom 1830-1840, står for rent trosmessig. I utgangspunktet dreier det seg om en ren bokstavtro fortolkning av Bibelen, en tro på Bibelens ord som ufeilbarlig og Jesu nære gjenkomst på jorden, jomfrufødselen, gjenoppstandelse, menneskets forening med Gud, og "Tusenårsriket"s snarlige komme. Fundamentalistene engasjerte seg sterkt i misjonsbevegelsen, som fikk sterkt fotfeste i Norge.

Hva så med vårt forhold til den Europeiske Union?

Det er et faktum at "nei-siden" brukte såvel nasjonalistiske som internasjonalistiske argumenter: Noen så nasjonalstatens suverenitet som truet; at Norge skal opphøre å eksistere som selvstendig, fri og uavhengig stat. Et slikt standpunkt har selvfølgelig intet å gjøre med nasjonal sosialisme og enda mindre har det noe med "rasisme" å gjøre. Andre "nei"-folk så Europastaten som en trussel mot de stikk motsatte interesser; drømmen om å gjøre Norge til et etnisk, kulturelt, religiøst og "rasemessig" fellesskap. Dette har like selvfølgelig ikke noe som helst å gjøre med internasjonal sosialisme eller "antirasisme" for den saks skyld. En tredje gruppe sa nei med argumenter om frykten for et "kapitalistisk" Europa, men glemte å si om det var den statlige eller private "kapitalisme" de fryktet. Det de virkelig fryktet var den fascistiske, globale korporativisme.

Under enhver omstendighet er "nei"-gruppen så sammensatt og uensartet at det ikke finnes fnugg av mulighet for at et "nei" skal kunne danne et levedyktig regjeringsalternativ før den forstår hva Regjering og Statskapitalistene vil. For 20 år siden var jeg motstander av Fellesmarkedet. Mitt hovedargument den gang var at jeg var redd for at Fellesmarkedet skulle utvikle seg til en politisk og militær union og bli en ny imperialistisk trussel mot Afrika.

EU trues av et politisk og finansielt sammenbrudd.

I dag må jeg stille meg disse 2 grunnleggende spørsmål for så vidt gjelder Norges framid:

Er trusselen fra det psykopatiske, internasjonale diktatur i mellomtiden blitt så stor at vi må søke en Nordisk politisk og militær union av ren selvoppholdelsesdrift? Hva med den arktiske region og det nære samarbeide med Russland? Våger vi et slikt skritt uten først å rydde opp i vårt eget politiske landskap? For min del er svaret på det første spørsmålet kanskje et ja, men jeg våger ikke dette før vi har ryddet opp i galskapen i vårt eget hus. Men står det bedre til i Europa? La oss begynne opprydningen her og nå. Så får vi se om Europastaten bare er et nytt psykopatenes diktatur. Jeg tror den er det. Det hele er jo, når sant skal sies, bare en videreføring av Hitlers fantasier om et "forenet Europa fra Atlanterhavet til Ural"!

Tiden er knapp. Klokken er fem på tolv, og jeg skjelver for "Den Nye Tid". 

Lagring av CO2

Ingen stat kan fungere optimalt uten et effektivt og handlekraftig byråkrati. Når det er nødvendig må Staten skjære gjennom kommunal sendrektighet og manglende handlekraft. Dette må skje uten skånsel fordi byråkratiets og embedsverkets fremste oppgave er lojalt å sørge for at regjeringens politikk blir gjennomført i praksis.

Det ineffektive byråkrati.

Mye tyder på at det norske byråkratiet har forvitret i en hengenyr av inkompetanse, nepotisme, maktarroganse og manglende implementering av overordnede politiske vedtak. Sterkest kommer dette til syne i hovedstaden med alle sine statsinstitusjoner, hvis overordnede sikkerhet er prisgitt lokalsamfunnets manglende evne til å ivareta gjennomføringen av kjente sikkerhetskrav i en endeløs ørkenvandring av misforstått selvstyre. Det mest åpenbare er den manglende stengingen av Grubbegata. Selvfølgelig er terroristen den strafferettslig ansvarlige, men det er byråkratisk sendrektighet og ingenting annet som gjorde anslaget mulig. M.a.o. Statens krav til sikkerhet har prioritet foran kommunalt selvstyre i Oslo fordi Oslo er Regjeringens sete.

Det bør bli en hovedoppgave for Arbeiderpartiet fram til neste Stortingsvalg å finne fram til hvordan Statens tarv kan gis et bedre vern mot kommunal udugelighet..

Dette strider ikke på noen måte mot statsministerens løfte om større åpenhet og mer dmokrati. Tvertimot vil dette sikre at hans løfter kan innfries.

Fylkesmannen er ikke rette instans til å ivareta Statens tarv og noe nasjonalt sikkerhetsråd finnes foreløbig ikke. Et evt. nasjonalt sikkerhetsråd må gis tilstrekkelig myndighet til å sikre Statens tarv på alle områder.

Alternativet er å gjøre som Russland. Hele regjeringsapparatet vil innen 2020 være flyttet til et område langt fra Moskva. Det blir enklere å forsvare og mer effektivt på alle måter.

Så over til fenomenet Samferdsel.

Dagens formann i Stortingets Samferdselskomite, Knut Hareide har de samme visjoner som AUF hadde for 40 år siden.

For snart 40 år siden var jeg formann i AUFs Samferdselspolitiske Utvalg. Utvalget la fram omfattende utredninger om alt fra Gatebruksplaner til en samordnet transportmodell for Østlandet, inkludert omfattende dokumentasjon for valg av Gardermoen som hovedflyplass for Østlandet med tilhørende tilbringertjeneste. Vi var særlig bekymret for hvordan den økende biltrafikken etterhvert kunne kvele hele transportsystemet. Vi var i Los Angeles (for egen regning) og studerte omfattende planer for "Rapid Mass Transportation" osv. osv.

Ikke minst hadde vi store vyer med hensyn på jernbanen og å få både gods- og persontrafikk over til skinnegående transport, og med svære jermbaneterminaler a la Alnabru.

Jeg ser at EU idag, 40 år senere for sin del har kommet til de samme konklusjoner som AUF hadde i 1971 for Norge. Jernbane eller skip der hvor det er mulig. Veitransport der hvor annet ikke er mulig. Norsk Transportplan gjenspeiler dette idag, men alt har gått galt.

Etter mitt skjønn er svaret så enkelt at verken Stortinget eller Regjeringsaparatet med alle sine byråkrater både her og der tok oss på alvor, selv om både ”Fraitt Slag” og Dagbladet hadde svære oppslag og ga rikelig plass til våre utredninger og kronikker. Bl.a. at vi hadde ”myklandet” på Gardermoen. Både Stortinget og Regjeringen var fullt orientert om det arbeidet vi la ned.

Hvorfor gikk det galt? For det første var Arbeiderpartiet så opptatt av ideologiske debatter og rådslag at partiet rett og slett lot ”samferdsla” seile sin egen sjø. Krangelen om EEC tok nesten alle kreftene. Ingen brydde seg om noe så prosaisk som å ta tak i å få gjennomført en vettug sanferdselspolitikk. Omorganiseringen av NSB ble rett og slett en katastrofe. Nå står snart 100 000 vogntog klare til å overta der hvor vettløysa har rådet grunnen.