Det er tredve år siden jeg skrev en kronikk om nødvendigheten av at Kirken skilte lag med Staten; ikke så mye for Statens del, som for Kirkens del. Jeg var redd for at Staten nok en gang ville bruke Kirken som et redskap eller et alibi for sine egne mål. Sånn har det jo vært, siden vi fikk den første Statskirke, etter kirkemøtet i Nikea, år 325.

(Ingen rett strek, men en ond sirkel)

Av Ivar Garberg
Innledning.
(Delvis oppdatert i august 1998, august 2004 og sepyember 2011)

Siden dengang har de politisk utnevnte feministprestene "opphøyet" Gud til å være et slags tvekjønnet og sannsynligvis også et bifilt vesen, bortsett fra dem, da, som likesågodt har erklært Gud for å være død. Like lite som dengang gjør jeg krav på å forvalte noen "sannhet", men jeg føler behov for å dele nedenstående tanker med andre intellektuelle, som i hvert fall er redelige nok til å søke sannheten, hva den nå enn måtte være.

Det jeg savner aller mest er redelige forsøk på å sette fram holdbare, politiske synteser og evne til å ville se problemer i sammenheng. Thomas Jefferson hadde sett konfikten mellom kirke og stat helt klart. Han mente at en statskirke var i strid med helt sentrale rettigheter, som ytrings- og religionsfrihet; Staten måtte ikke blande seg bort i noe så alvorlig som menneskenes personlige forhold til Gud, og retten til å argumentere for en hvilken som helst mening. Selv om Jefferson etter vår målestokk hadde klare rasistiske oppfatninger og selv hadde 2-300 slaver, så skal det sies til hans ære at han ved flere anledninger gikk sterkt imot slaveriet. Hans forslag om å forby slavehold i det nyinnkjøpte Louisianna-territoret ble nedstemt med én enkelt stemmes overvekt. Dette territoriet omfattet alt land mellom Mississippi og Alleghenny – fjellene i Pennsylvania, fra Gulfen til Canada. Den amerikanske borgerkrigen, 60 år senere, skyldtes altså et enkelt menneske sin stemmegivning! Det er dette som kalles "sommerfugleffekten"; vingeslagene fra én enkelt sommerfugl kan endre verdenshistorien!Verdenskrigens forbannelse over Europa.

Mange av oss, som vokste opp under Verdenskrigen og i årene like etterpå, hadde ikke oppfattet annet enn at det hele dreide seg om et voldelig oppgjør – en bestialsk lek mellom voksne og som vi barn ikke fikk lov å være med på som annet enn målskiver for de "stores" skyte- og bombegalskap. At det også var et oppgjør mellom to typer av sosialisme; den nasjonale og den internasjonale, forstod vi først etterpå. Vi mente helt klart å oppfatte at det også dreide seg om å drepe flest mulig kvinner, gamle og barn. Vi var mer redde for å bli som de voksne enn vi fryktet å bli drept. Det er ikke bare på Balkan at den krigen fortsatt pågår, som en meningsløs vendetta.

At det i Jugoslavia før eller senere ville dukke opp en psykopatisk Karadzic, inspirert og manipulert av en like psykopatisk Milosevic blant de barna som ulykkeligvis overlevde Ustasja-perioden, er noe som enhver barnepsykolog med et minimum av politisk innsikt har visst i 50 år! (Mimi Sverdrup Lunden: "Barnas århundre" - Bergen, 1948). Både Karadzic og Mladic var forutsagte psykopatologiske fenomener. Like forutsigbart var selvmordet til Mladics datter, og at sønnen til Karadzic utviklet seg til å bli en massemorder, ettersøkt av store politistyrker. Det er rart at Karadzic, som er psykiater og spesialist på selvmord ikke skjønte dette, eller vet han?

Ikke desto mindre har Karadzic skrevet flere barnebøker! Jeg tror ikke at verdens fremste eksperter på krigsbarn og deres traumer, Magne Raundalen og Rune Stuvland vil motsi meg på dette; Like lenge har vi hatt kjennskap til den nærmest ufattelige oppgave det er å verge seg mot psykopatenes ville herjinger. Hver eneste psykopat kunne - hvis de var istand til det - fortelle den samme historie om hvordan de ble sveket av de voksne, allerede mens de var små barn. Jo - det er en bitter realitet at "fedrenes synder skal hjemsøke barna". Dette er noe som ikke bare gjelder de serbiske lederne! Jeg tror ikke at noen blir født som psykopat. Psykopatene formes mens de er barn, av voksne mennesker som mangler normer, grenser og verdier. Jeg tror heller ikke noe på at psykopatien er kjønnsavhengig, slik enkelte forvirrede feminister ønsker å fremstille det.

Problemet er at psykopatene er så forbannet troverdige at de får oss til å tro nesten hva som helst. Mange begynner faktisk å tro på myten om at psykopatologi ikke finnes i det hele tatt, og det gjøres store anstrengelser for å få selve ordet fjernet fra språket (som om det vil løse problemet). Vi finner dem både som terrorister og som politiske ledere uansett parti, og som religiøse fanatikere, enten de nå representerer Islam eller Kristendommen. Jeg er ikke istand til å se noen vesensforskjell på Ignacius Loyola, Martin Luther, Ayatollah Khomeini, Osma bin Laden eller William Jefferson Clinton, og for meg er det ett fett om sosialismen i dens ulike former presenteres av Stalin, Hitler eller Brundtland. "Gud med oss", sa Hitler. Han tok feil. Men det gjorde også de som hevdet at "Gud er død".Sosialismens to ansikter og det nye Gudsbegrepet.

Like lite som "sosialisme" har noe som helst med "sosial omsorg" har "humanisme" noe med "humanitært" å gjøre. Humanisme er kort og godt den ideologi som har satt mennesket i Guds sted. Det er derfor en meningsløshet når enkelte samfunnsdebattanter påberoper seg "kristen-humanistiske tradisjoner" som argument, men bevares! Det lyder både besnærende og troverdig for den som ikke vet hva som er hva. Nå synes ikke jeg det er noe rart, for sannhetens paradoks er at den svært ofte ligner alt annet enn sannhet. For meg er det ett fett om "Humanismen" presenteres av Rousseau, hans disippel Sartre, deres læregutt Pol Pot eller alle de andre mer eller mindre forvrøvlede 68-ere, med USA’s president i spissen. Det dreier seg om samme, i ordets rette betydning, faenskap og uansvarlighet uansett, slik jeg ser det. "Gud er død, jeg er Gud", sier 68-erne. De tar også feil.

Ut fra dette følger at man etterhvert må plassere den franske revolusjon og dens ledere og disipler der de hører hjemme; på historiens søppeldynge! Senere oppfattet noen av min generasjon den såkalte "Kalde Krigen" å bare være en fortsettelse av verdenskrigen, men nå som et oppgjør mellom sosialismen (les: den statlige) og private kapitalisme. Den nasjonale sosialisme var, om ikke utryddet, så gått under jorden, men ikke den internasjonale, som stadig endret navn og fant opp nye ord, eller ga gamle ord ny betydning. Vi oppfattet at alliansen mellom Vestmaktene og Sovjetblokken bare hadde vært en midlertidig ordning for den tid det dreide seg om å uttrydde den felles nasjonalsosialistiske, fiende, og at det nå var etablert en slags maktbalanse, hvor partene holdt hverandre i sjakk. Det var Øst mot Vest, og ingen hadde hørt et kvekk om det som senere skulle kalles Den tredje verden, bortsett fra Kiplings rasistiske vås om "Den hvite manns byrde". Men han fikk jo Nobelprisen!

Men verden stod ikke stille fordi om det fantes en balanse mellom de to blokkene som oppfattet seg som hovedaktører. Gud var fjern, men død var han ikke. Og Pavekirken var slett ikke alltid hva den syntes å være. I Sør Amerika var de "katolske" prestene, til Vatikanets store bekymring, stort sett marxist – leninister som ganske åpenlyst støttet enhver terrorbevegelse! Kristendommen var langt fra noe fellesskap - tvert imot! Noen av oss hadde lest "1984" og "Brave New World". Vi fryktet fremtiden, slik den ble beskrevet av Asimov, Clarke, Heinlein, Huxley eller Orwell. Noen fant håp i Ayn Rand. De kalte det "Science Fiction" - Idag er alle skrekkvisjonene blitt til realiteter.

I 1990 ble det åpenbart for hele verden at den internasjonale sosialisme var i ferd med å kollapse, i hvert fall Sovjetmodellen. Nå betyr jo ordet "Sosialisme" egentlig intet annet enn "Samfunnsordning", og representerer i seg selv ingen fastlagt ideologi, utover at Staten er alt og individet intet, men underlagt det store og hellige "VI". I Norge, som i Europa dreier dette seg om Sosialdemokratiet.Drømmen om den Globale Stat.

Men hva er Sosialdemokratiet, annet enn det middel som pr. definisjon skal føre frem til Den globale, sosialistiske stat? Ganske riktig påpekte lederartikkelen i Morgenbladet, nr. 27 - 1995 at det dreier seg om "en partielite som styrer samfunnet - et veritabelt nomenklatura-syndrom efter beste sovjetiske mønster - er det knapt smuler igjen efter maktfordelingsprinsippet". Ingen har beskrevet og forklart dette bedre enn Max Weber ("Makt og byråkrati", Gyldendal, 1971). Men maktkampen dreier seg ikke lenger om hva eller hvordan, men om hvem som skal ha makten. Den kampen foregår langt utenfor allmennhetens begripelsesevne og over hodet på en tafatt opposisjon, som ser den erklærte liberaldemokraten Carl I. Hagen som en større fiende enn sosialdemokraten Gro Harlem Brundtland. Men det er en naiv, dum og uredelig holdning å blande inn påstander om at FRP representerer nasjonalsosialistiske, rasistiske eller andre "grumsete" ideologier og ellers stort sett består av bygdetullinger. I denne sammenheng dreier det seg om 3 helt andre ideologier. Den ene ideologien setter statens interesser opp mot individualretten, noe som krever en sterk stat i forhold til borgerne. Således kan de norske partiene alle sammen, med mulig unntak av FRP kalles "Statsbærende partier". Følgeriktig må borgerne enten være villige eller tvinges til fullstendig underkastelse og la seg kontrollere i minste detalj.

Ordet "Islam" betyr "underkastelse", og det er nettopp det Islam dreier seg om. Sånn sett arbeider ayatollahene mot samme mål som de internasjonale sosialdemokratene, men de er også rivaler i kampen om verdensherredømmet. Ingen har beskrevet dette bedre enn Malachi Martin, tidligere jesuit og nåværende professor ved Vatikanets Pontifikale Bibelinstitutt ("The Keys Of His Blood" - New York, 1990). Men Martin gjør heller ingen hemmelighet av at Vatikanet har meldt seg på som deltager i den kampen, som også dreier seg om Jerusalem. Det var således slett ingen tilfeldighet at den polske antisosialisten Karol Wojtyla ble valgt til Pave. Martin skriver om Globalismens "Tre ‘Internasjonaler’: Den røde, den gyldne og den sorte ‘Internasjonale’. Men han nevner ikke den fjerde; den grønne. Her er det ikke snakk om noen form for "ekstremisme", verken til høyre eller venstre, men om ren og uforfalsket maktkamp.Grunnloven, Individualretten og Staten

På den annen side har vi da den ideologien som setter individualretten foran Statens interesser, altså en ideologi hvor Staten er til for borgernes skyld - ikke omvendt, som under "Sosialiststaten" eller "Gude-staten"; den sorte (katolske) eller grønne (islamiske) ‘Internasjonale’.

Utfra denne tankegang synes det meg langt mer uforståelig at både F.F. Gundersen og C. I. Hagen så til de grader omfavner Europastaten - denne gigantiske union av rendyrkede formynderstater - istedet for å orientere seg mot det Nordamerikanske frihandelsområde (NAFTA). Det er på dette området vi finner den virkelige forskjellen mellom de europeiske statsdannelser og U.S.A. Samtlige europeiske Grunnlover og statsdannelser med unntak av Sveits er i utgangspunktet mer eller mindre feudale embetsmanns- konstruksjoner, hvor individet mer eller mindre er underkastet Statens godtykke. Storbritannia danner også et unntak, forsåvidt landet ikke har noen skriftlig Konstitusjon, men forholder seg til Magna Charta fra år 1215. Det er bare den amerikanske Konstitusjon med tillegg, som setter individet over Staten i form av visse, ukrenkelige rettigheter, med de tre lysende stjerner; Jefferson, Franklin og Adams!

Det er et paradoks at jo "svakere" Staten er i forhold til sine borgere, jo sterkere er Staten overfor fremmede. Men dette har intet med fremmedfrykt å gjøre. Det er bare den autoritære stat som frykter sine egne borgere! Det bør sies noen ord om den norske Grunnloven og den høyt lovpriste, men temmelig uthulte ytringsfriheten. For det første er Grunnloven skrevet av og for embetsmenn og med den overordnede målsetting å styrke Staten. Utfra den internasjonale situasjon i 1814 og Norges politiske historie siden 1537, var dette fullt forståelig. Men det skjedde også noe annet; de norske bøndenes naive tro på Kongen i København ble overført på embetsmannsverket som etterhvert har fått en farlig, politisk makt gjennom nomenklaturasyndromet. For å forstå denne kongetroheten må vi huske på at de norske bøndene under hele unionstiden hadde en langt friere stilling enn sine danske standsbrødre, som knapt fikk lov å besøke nabosognet, uten å innhente forhåndstillatelse.

Det lovpriste likhetsbegrepet, både i Frankrike og i Norge, betyr ikke annet enn at borgerne sikres lik behandling vis a vis Staten. Noen annen likhet finnes ikke. Individualretten er lite påaktet og den enkelte borger er ikke på noen måte sikret mot overgrep fra Statens side, slik det kommer til uttrykk i den amerikanske Konstitusjon med tillegg. Praksis har også vist at Grunnloven etterhvert er blitt temmelig uthulet, og på en rekke områder er den satt fullstendig ut av kraft. Det mest betenkelige er at Norge ikke har noen Forfatningsdomstol, hvis eneste oppgave er å se til at lover, regler og forskrifter i alle deler er i full overensstemmelse med Grunnloven. Den eneste individualrettigheten en norsk borger har vis a vis Staten er dersom han får lagt fram sin sak i personlig audiens hos Hans Majestet, så plikter Regjeringen å se til at saken blir skikkelig utredet uten sludder! Men det er ikke ofte dette har skjedd siden den siste "danskekongen" - kanskje den edleste monark Norge noensinne har hatt - Kong Haakon den 7. døde! Dette sagt uten forkleinelse for hans etterkommere.Den besværlige ytringsfriheten og Internett.

Ytringsfriheten har i praksis ingen som helst reell beskyttelse i den norske Grunnloven. Store deler av de norske medier vil kunne våkne opp med en solid baksjuke den dagen de oppdager hvordan de daglig, gjennom flere år har vært med på å bryte ned den mest aksepterte definisjon av menings- og ytringsfrihet slik det er formulert i artikkel 19 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene av 1948. Der heter det: "Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding, og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser". Man skulle tro at dette også har gyldighet forsåvidt gjelder "snauskalle- konserter", ettersom musikk visstnok skal være et akseptert meddelsesmiddel, i hvert fall utenfor Norge!

Er det derfor enkelte er så redd Internett, og benytter enhver anledning til å diskreditere den første og eneste frie verdensomfattende informasjonskanal? Antisensurorganisasjonen "Article 19" har hatt sine store bekymringer over ytringsfrihetens vilkår i vårt angivelig frie fedreland! For ikke så lenge siden hevdet en av de kvinnelige meningsforvaltere og -terrorister i et fjernsynsprogram her i Norge at de som tenkte annerledes værsågod fikk holde sine meninger for seg selv. Hun ble ikke motsagt! Nå er det jo dessverre slik at Internett unndrar seg enhver form for tanke- og meningskontroll, noe som åpenbart kommer til å drive enhver "sosialhumanist" og "antirasist" fra vettet. Stikkordet ligger i to ord fra Artikkel 19: "Uten innblanding"! I løpet av noen uker fikk vi en ny generasjon datasystemer på markedet, og som er skreddersydd for Internett (Microsoft Windows 95). Verden er i ferd med å bli et mareritt for motstandere av det frie ord og den frie tanke, slik det har vært helt siden menneskeheten fikk lov å høre Bibelens budskap på på sitt eget språk. Det er nok å minne om at Islam ikke aksepterer oversatte utgaver av Koranen som autoritative!

I U.S.A. fant Justisminister Janet Reno på det ene utspillet mer desperat enn det andre for å få kontroll med Internett. Ironien er at det i realiteten var Pentagon, som satte igang og utviklet hele systemet som et vanntett forsvarssystem, hvilket det også er. Internett er bare ord, men Ordet er det mektigste og eneste uovervinnelige våpen som noensinne er oppfunnet! Det er ganske naivt å tro at det er de norske statsfeministers avsky for pedofili som er drivkraften i deres krav om "kontroll med internett". Motivet er politisk kontroll og sensur gjennom telenettet. Resultatet vil bli et Internett som er 100% uavhengig av noe som helst telenett, gjennom interaktivt satelittkommunikasjon. Uten internett ville du ikke ha lest dette, fordi denne artikkelen er produsert via Internett! Det finnes nemlig ikke én eneste norsk avis som vil offentliggjøre disse artiklene!

Forsvarsretten.
Retten til å inneha våpen er grunnlovsfestet i U.S.A. og i Sveits er det fortsatt en plikt, slik det også var det i middelalderens Norge. Stakkars den bonde som ikke kunne fremvise sine våpen i perfekt stand og klar til bruk! Heimevernet er ikke noe moderne påfunn, men har tradisjoner hundrevis av år bakover i historien, da Norge ikke hadde noen stående hær. I det øvrige, feudale Europa var våpen forbudt. Sveits har fortsatt ingen stående hær. Landet er likevel mobilisert og i full kampberedskap i løpet av et par timer! Sveits ligger dessuten lavest på den europeiske kriminalstatistikk forsåvidt gjelder drap, med eller uten skytevåpen! Selv i U.S.A. blir mindre enn 2 av 1000 drap begått med lovlige, registrerte våpen!

Hvorfor er da autoritære stater, især de sosialistiske, livredd våpen i privat besittelse? Det er dette og intet annet som ligger bak en del mer eller mindre forskrudde påfunn fra U.S.A.’s Justisminister Janet Reno’s side, godt fulgt opp av de norske statsfeminister, og som er utførlig beskrevet i Wayne La Pierre: "Guns, Crime, and Freedom" (Washington D.C., 1994). Det er først etter at Republikanerne fikk flertall i Kongressen at det ble satt fart i granskingen om hvorfor det var nødvendig for de føderale troppene å slakte 24 barn i Waco, Texas i den angivelige hensikt å redde dem fra påstått incest, den 19. april 1993, og hvilke galskaper dette senere førte til i Oklahoma. Likhetene med hva som skjedde i Warshawa-ghettoen i januar 1943, 50 år tidligere, er mange og skremmende. I 1970 ble de som ville styrte regjeringene kalt venstreekstremister. Idag blir i realiteten de samme folkene erklært å være høyreekstremister. Forstå det, den som kan.

Vi kjenner alle til Spielbergs fantastiske film "Schindlers liste". La meg påpeke at Spielberg - åpenbart av våpenpolitiske årsaker unnlot å ta med ett vesentlig punkt, forsåvidt gjaldt Oscar Schindlers jødiske slavearbeidere. Filmen nevner ikke det helt sentrale moment at Schindler var i stand til å skaffe tilveie et stort antall våpen til sine slavearbeidere, og at de fikk kyndig våpenopplæring for å kunne forsvare seg, da den dagen kom at de eventuelt skulle henrettes!

I mellomtiden hadde vi opplevet sosialistungdommens paroler og opprop om "Væpna revolusjon" og deres hemmelige treningsleirer. Idag så hevdes det i ramme alvor at denne "venstreekstremisme" var en nødvendig motvekt til en ekstrem høyreside som dengang slett ikke eksisterte (Morgenbladet, nr. 27, 1995)!

De eneste ekstreme volds- og drapsterrorister vi kjente til, var slike som de sosialistiske Røde Brigader og Baader-Meinhof, sammen med Souhaila Andrawes & Co. Men de var angivelige "frihetskjempere" i opprør mot det "dekadente borgerskapet" og de forhatte jødene, slik vi opplevde det bl.a. under München - olympiaden og i Mogadishu. Jo, i sannhet litt av en motvekt! I flere år drev Souhaila Andrawes og hennes marxist – leninistiske støttespillere en profesjonell medlidenhets- og gråtekampanje etter beste psykopatologiske oppskrift. Men dette kan ikke endre det faktum at Souhaila Andrawes ikke er noe annet enn en ganske alminnelig kriminell terrorist som tilsist ble innhentet av "Lovens Lange Arm", uansett hvilke avtaler som i sin tid ble inngått i Tunisia mellom Holst og Arafat! Det var intet heltemodig ved Souhaila Andrawes - bare et ynkelig krek, uten vilje til å ta ansvar for egne, avskyelige handlinger.

I realiteten er det selvfølgelig helt legalt å ville "styrte en regjering". I visse tilfelle kan det være en plikt, hvis vi skal ta de ulike menneskerettighetserklæringene og den amerikanske uavhengighetserklæring på alvor. Denne tok mennesket som utgangspunkt og reduserte regjeringens betydning. La meg sitere noen ord fra sistnevnte: "...Men når en lang rekke konsekvente maktmisbruk og overgrep viser at hensikten er å tvinge et folk inn under et absolutt despoti, da er det folkets rett, ja, dets plikt å fjerne en slik regjering og grunne sin fremtidige sikkerhet under nye former."

Her ligger kanskje svaret på hvorfor det var så viktig for Gro Harlem Brundtland snarest mulig å få avvæpnet Heimevernet og få det lagt under vanlig, militær ledelse. Senere ble obligatorisk innlevering av sluttstykker gjennomført. I 1940 var de norske luftvernkanoners sluttstykker nedlåst. På Sinsen i Oslo fant man ikke nøkkelen! Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hva som hadde skjedd i 1940, dersom Norge hadde hatt Heimevernet. Men det skal heller ikke mye fantasi til for å forestille seg hva som da etterpå hadde skjedd med Regjeringen!

I Norge gikk galskapen så langt at selv Heimevernets Beredskapstropp ble lagt ned i 2001!

Våpenhysteriet skyldes rett og slett at Regjeringens fremtidsplaner krever full avvæpning av private. Dette innvarsler inntreden av den korporative stat, med den store allianse mellom Fagbevegelsen og Næringslivet.

Men ingen steder har verden opplevet at retten til å forsvare seg er satt så fullstendig til side av nettopp de stater som ynder å kalle seg selv både frie og demokratiske som på Balkan og i Kaukasia. Det er den påstått frie og demokratiske vestlige verden, som med god hjelp fra Russland i realiteten la ned forbud mot at Bosnia og Tsjetchenia skulle få lov å forsvare seg! Det har ikke gått hus forbi at Israel og Jordan - de tidligere fiender - stod sammen i kampen for de bosniske muslimene, som daglig ble drept med norskprodusert sprengstoff! Bill Clinton hevdet at det ville få ødeleggende konsekvenser dersom det ble tillatt at Bosnia ble satt istand til å forsvare seg. Senere gjaldt det Kosovo. Å forsvare seg er tydeligvis noe som bare er forbeholdt "Dickie Willie ". Den politiske "venstreside" i Norge har gitt sitt klare og utvetydige svar i form av en øredøvende taushet!

En politisk tankemodell

Jeg tror ikke at den politiske topografi er en rett linje med "ytterste" venstre og høyre i hver sin ende, men en sirkel, delt i en venstre, og en høyre halvdel, som beskriver den mer eller mindre "internasjonale sosialisme" til venstre, og de mer eller mindre "nasjonale sosialistiske" ideologier til høyre. Sirkelens øvre halvdel representerer mer eller mindre "demokratiske" ideologier, mens den nedre halvdel beskriver de autoritære og mer eller mindre diktatoriske regimer på venstre- og høyresiden. Norge befinner seg for tiden faretruende nær sirkelens nederste venstre halvdel. De fanatiske og mer eller mindre forskrudde psykopatene befinner seg helt nederst. Noen kom dit via den venstre halvdel, mens andre kom dit via den høyre halvdel, men når de først befinner seg der nede, vandrer de nokså tilfeldig frem og tilbake, snart til høyre, snart til venstre.

Sånn ser nå jeg på saken. Er det derfor "noen" vil ha det til at jeg er en gal jøderasist, så gjerne for meg. Det er sagt at ingen er farligere enn de "gode idealister", som i sine ideale fordringer setter tilside andres mest elementære rettigheter, uten at deres velmenende idioti blir motsagt og satt ettertrykkelig på plass! Jeg skal gi to eksempler, begge fra Dagbladet, den 25. juli 1995. Den "velmenende idiot" er i det ene tilfellet, Venstres leder, Odd Einar Dørum. Først slår han fast en sannhet, som vi alle er enige om; "Ethvert samfunn må verne sine grunnleggende verdier". En av disse verdier er slått fast bl.a. i den tidligere omtalte "Artikkel 19". Likevel presterer Dørum å skrive følgende vrøvl: "...det finnes noenlunde felles oppfatninger av hvor grensene går mellom akseptable og uakseptable meninger i slike grunnleggende spørsmål." Derved avskaffer Dørum med et pennestrøk en av menneskehetens viktigste friheter! Tragedien er at Dørum i sin forskrudde tankegang ikke forstår at han gjør seg til talsmann for å avskaffe en av de rettighetene han påstår at han er så opptatt av å forsvare! Dørum er ikke i stand til å innse at menings- og ytringsfriheten ikke har noen grenser, og ikke er gjenstand for debatt.

Det andre eksemplet viser en minst like forskrudd tankegang: Den afghanske asylsøkeren Maryam Azimi er konsekvent omtalt som "forfatter og kvinneaktivist". Det er ledelsen i Forfatterforeningen og PEN-klubben som har gjort henne til forfatter, men ingen har sett noe som helst til hennes angivelige forfatterskap. Sentrale elementer i hennes asylforklaringer er ifølge Justisdepartementet "meget lite troverdige." Det er representanten for FNs høykommissær for flyktninger i Quetta i Pakistan som ikke vurderte henne for å være i behov for beskyttelse. Hennes støttespillere på den "nederste venstre halvdel" skulle så angivelig reise saken for FNs menneskerettighetskommisjon, tiltross for at denne overhodet ikke vurderer saker i forhold til FNs flyktningkommisjon! Disse forskrudde menneskene har gjort det til sin livsoppgave å beskytte den totale meningsløshet (Azimi), mens de som har en mening vær så god må se til å holde kjeft! Noen befinner seg ikke i sirkelen i det hele tatt! De har "definitivt forlatt arenaen hvor den rasjonelle debatt er mulig," (Statssekretær i Justisdepartementet, Øystein Mæland, Dagbladet, 25. juli 1995).

Men da vet også Regjeringen at den før eller senere må kvitte seg med nasjonalsosialistiske kamerater av typen Arafat, Andrawes, Karadzic og Milosevic. Verken PEN-klubben eller andre aktivister på nederste halvsirkel fant det bryet verd å bekymre seg over at Yassir Arafat i beste nasjonalsosialistiske tradisjon julen 1995 lot fengsle redaktøren for en av de største palestinske avisene i Jerusalem, fordi denne hadde nektet å trykke en rosende omtale av Arafat på førstesiden. Norske massemedia, med unntak av "Dagen", fant ikke saken interessant nok til å la den nevne. TV2 nevnte den på nyåret, men da var den kjent over hele verden, unntatt i Norge.Det legges heller ikke vekt på at Yassir Arafat trenger 50.000 bevæpnede politifolk til å holde styr på en folkemengde hvis størrelse bare er dobbelt så stor som Oslos og et område på størrelse med en middelstor norsk kommune. Det er en politistyrke som er to-tre ganger så stor som den samlede norske forsvarsstyrke! Så vel massemedia som norsk fagbevegelse vil få store problemer med sin troverdighet, når de opplever at Yassir Arafat setter foten ned og bruker denne politistyrken til å kneble den palestinske LO-kongressen. Norsk fagbevegelse vil for sent oppdage hvilken slange de har diet ved sitt bryst, og at Kjell Bygstad har lurt dem trill rundt; det finnes ikke plass for noen fri fagbevegelse i den palestinske "lovgiving", som bare er et oppkok av gammelt tankespinn fra Nazi-Tyskland!

For sent vil norsk fagbevegelse oppdage at den ble forført av Kjell Bygstad til å skape et monstrum; "Palestina" er monsterets navn! Den såkalte opposisjon i Norge har intet som helst å stille opp mot Regjeringen, fordi den totalt mangler politisk syntese. Opposisjonen vet ikke engang hva den skal sette inn i stedet for, fordi den i realiteten aksepterer at korporativismen er kommet for å bli. Regjeringen kan med et par velplasserte, verbale justeringer når som helst tilsynelatende komme i overensstemmelse med folkeflertallet, uten at det koster den noe som helst. Det var nøyaktig hva statsministeren gjorde i sin nyttårstale ved inngangen til 1996. Hun fraskrev seg ansvaret for sin egen feilslåtte politikk, og overførte ansvaret direkte på hver enkelt innbygger. Frekkheten lenge leve!

Velferdsstaten - en bløff

Sosialisme er selvfølgelig uforenlig med et demokrati. "Sosialdemokrati" har aldri betydd "demokratisk sosialisme". Begrepet betyr bare at den totalitære sosialisme skal innføres ved demokratiske midler. Når sosialiststaten er etablert, er det ikke lenger behov for "demokrati", og "nomenklatura" - byråkratene overtar og makta rår, som hun sa, kjerringa. Nå hevder jo svært mange at dette er den korporative modellen som EU styres etter. Men hvorfor da de like heftige protester fra nederste venstre halvdel, som fra nederste høyre? Velferdsstaten kollapset omtrent samtidig med Sovjetstaten. Det var mange felles trekk. Helt grunnleggende for begge to var deres mangeårige forsøk på å avskaffe de kristne moralbegreper og grunnverdier; i Sovjetstaten helt åpent, eller som i Norge, mer fordekt, i form av harselas, hån og meningsterror. Sammenbruddet var mer eller mindre totalt: Det var kjernefamilien som først begynte å bryte sammen. Både sosialt og økonomisk ble befolkningen redusert til "mobil arbeidskraft" - i seg selv et vanvittig begrep. Dessert-generasjonens høner og haner virret hodeløse omkring for "å finne seg sjæl", som det ble sagt, uten å forstå at forvirringen skyldtes at de hadde kvittet seg med fundamentet i ethvert samfunn; kjernefamilien. Resultatet? Uønskede svangerskap med abort eller daghjem, nøklebarn på gaten med alkohol eller narkotika og prostitusjon.150 000 tenåringer var i desperat behov for psykiatrisk hjelp.

100 000 barn var blitt seksuelt misbrukt av voksne - dels av sine egne foreldre.

14 000 barn var under barnevernets beskyttelse

5 000 stod i kø.

40 000 narkomane måtte dele 850 behandlingsplasser.

800 000 eldre fikk valget mellom å fryse eller sulte i hjel.

200 000 angstpasienter fikk sine liv ødelagt.

170 000 var uten arbeid.

65 000 mottok sosialstønad.

I 2011 har "Helsenorge" mer eller mindre kollapset totalt

100 000 kvinner hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. Hver fjerde innbygger var i den ytterste nød. Selvmordshyppigheten blant mennesker under 25 og over 70 år øket dramatisk - Norge plasserte seg i verdenstoppen. Bare i løpet av noen måneder begikk 7 vernepliktige soldater selvmord. Enda verre var situasjonen for våre eldste. Mest følbart ble det innenfor helse- og sosialsektoren. Men også innen skole- og kulturpolitikken var katastrofen åpenbar. 600 000 nordmenn led av så alvorlige lese- og skrivevansker at de med full rett kunne kalle seg analfabeter. Stort bedre var det ikke med taleferdighetene; unge mennesker kunne ikke skille mellom talespråkets enkleste lyder. "Skjære" ble til "kjære" og "kirke" ble til "skjirke", og ingen lærte De Ti Bud. Ingen kunne rette på dem, fordi lærerne kunne heller ikke disse bud, og var mest opptatt av å lære elevene om Islams velsignelse i det nye og fargerike Norge. Ikke fordi Islam var særlig egnet for norske forhold, men fordi det var om å gjøre å fjerne alle moralverdier og -normer. Norsk skole - som ikke hadde vært i stand til å gi norske skolebarn et minimum av forståelse for sitt eget språk, historie og kultur - skulle nå drive opplæring i 80 "morsmål".Ingen politiker våget å påpeke denne latterlige stormannsgalskap. Ingen stilte spørsmål ved morsmålslærernes faglige kvalifikasjoner. Begrepet " det flerkulturelle samfunn" eksisterer ikke noen steder, annet enn som et utopisk luftslott. Politiske vedtak om "antirasistiske soner" er naivt tøv, verken mer eller mindre. Kultur skapes ikke ved politiske vedtak og bevilgninger, like lite som lykke og velvære kan salderes over statsbudsjettet.

Katastrofens fulle omfang gikk bare gradvis opp for det norske folk. Nasjonaløkonomisk var landet et av de mest solide i verden. Likevel var det privatøkonomisk en ruin hvor omfanget av den svarte økonomi kanskje representerte så mye som 30% av den samlede økonomiske aktivitet. Men det var våre politiske ledere som hadde gått foran og vist oss at dette var fine greier! Det er ganske fantastisk hvordan Staten i kjølvannet av den såkalte "Jappetiden" i løpet av få måneder klarte å sosialisere de store forretnings- bankene, for deretter å presentere regningen for almenheten en gang til! Bank- og finansvesen forstod tilsynelatende ikke hvilken genial operasjon som var gjennomført. Senere fikk landet en sentralbanksjef, som i beste fall må karakteriseres som et "dårlig papir" i denne forbindelse. Mange ville har brukt ordet "kjeltring".Hvert eneste voksne menneske i Norge visste dette, men hvem våget å se sannheten i øynene? Ikke alle politikerne var maktmennesker. Også blant dem var det slik at det store flertallet var udugelige eller terrorisert til taushet. Midt oppe i denne elendigheten fikk vi så problemene med våre åpne grenser. Dette var ikke et resultat av Stortingsvedtak, for der var det slått fast at det skulle være full innvandringsstopp i Norge, men et resultat av at våre politiske myndigheter overhodet ikke førte noen som helst innvandrings- politikk i det hele tatt, men hadde henfalt til utopiske drømmer om å gjøre Norge til et maleskrin - kanskje sosialdemokratiets hittil mest asosiale samfunnseksperiment i og med at dette eksperimentet ville føre til at Norge som nasjon ble utslettet, både kulturelt, etnisk og politisk.

Innvandring og etnisk galskap

Hele Europa var vitne til hvordan den "frieste" og mest "vestlige" av sosialiststatene i løpet av noen måneder, som et resultat av psykopatisk diktatur oppløste seg selv i et vanvittig hat av religiøse, etniske, kulturelle og historiske motsetninger. Ikke en eneste politiker våget å si hva alle visste: Jugoslavia var nok et eksempel på galskapen i å opprette "et fargerikt fellesskap" på kunstig grunnlag, hvor til slutt det hele ble en alles kamp mot alle. Hvorfor skal galskapen gjentas i Norge? Løsningen er enkel og tøvete: Man oppretter "antirasistiske soner" og gjør politiske vedtak om Norge som flerkulturell nasjon. Snakk om tøv! Vi gledet oss alle over at de små, baltiske nasjoner fikk sin frihet og selvstendighet tilbake etter 50 år i et usedvanlig fargerikt fellesskap, som kanskje var mer grått enn fargerikt når alt kom til alt. Men vi overså at Litauen og dels Latvia var tuftet på rendyrket jødehat, og at begrunnelse for å beholde dødsstraffen var at fengslene var overfylte. Argumentet ble slukt rått og uten motforestillinger.

I Norge gikk Regjeringen til den motsatte ytterlighet: den sterke økningen i kriminalitet og mangelen på celleplass skulle bekjempes ved at fengselskapasiteten skulle fordobles, uten at det var nødvendig å bygge flere fengsler! Den geniale norske løsningen var å halvere straffen! Et annet forslag var å la de straffedømte få sone hjemme hos seg selv, under elektronisk overvåking. Mange av dem som innså galskapen torde ikke si noe som helst av redsel for å bli stemplet som rasist eller det som verre var. I mellomtiden opplyste valgforsker Henry Valen i tidsskriftet "Mosaikk" (nr. 4 1991), som utgis av Utlendingsdirektoratet at allerede i 1989 var 70% av befolkningen uenige i at Norge burde øke den økonomiske støtten til innvandrere. Så tidlig som i 1989 var 38% av de spurte av den oppfatning at innvandrerne var en trussel mot vår nasjonale egenart. Hele 40% av Arbeiderpartiets velgere delte denne oppfatning. I Fremskrittspartiet var andelen 67%. Dessverre manglet partiets ledelse der og da det nødvendige moralske mot til å gjøre dette til en hovedsak, og var lovlig sent ute med klare meldinger. Partiet var infiltrert av radikale ungdomspolitikere og opportunister, både til høyre og venstre. Disse skapte et kaos, som ikke ble mindre ved at ytringsfriheten utartet til det totale meningskaos.

Maktmenneskene fører ikke ideologisk prinsippdebatt. De mangler normer, verdier og moral. Det er lenge siden at en partifører avsatte velgerne sine, slik Carl I. Hagen faktisk gjorde det. Jeg kan ikke huske at det har skjedd siden Adolf Hitler besluttet at han var sveket av det tyske folk og derfor ville dra hele den tyske nasjon med seg i avgrunnen. Men Carl I. Hagen er ingen Hitler, og partiet reiste seg igjen. Eric Fromm hadde for flere år siden beskrevet fenomenet i sin bok om den menneskelige trang til selvutslettelse. I vårt tilfelle dreide myndighetenes innvandringspolitikk seg om et bevisst, nasjonalt selvmord, men var et resultat av psykopatdiktaturet. Opposisjonen våget ikke å protestere av redsel for å utfordre en folkeopinion som aldri hadde eksistert. Ingen politiker hadde det nødvendige sosiale mot til å si at "her går grensen" - tiltross for at det er dette som er integritet; å sette grenser. At det foregikk en masseinnvandring til Norge på tvers av Stortingsvedtak, var mulig utelukkende på grunn av ren meningsblokkering og politisk svindel. Metoden var velkjent; man innførte den totale begrepsforvirring i den tro at man kunne lure HELE befolkningen HELE tiden. Men det var bare en liten del som lot seg lure hele tiden. De fleste lot seg lure bare for en kort tid. Lovverket skilte klart mellom 4 typer innvandring, men de fleste politikere laget sine egne definisjoner som intet hadde med virkeligheten å gjøre. For det første hadde vi den vanlige arbeidsinnvandring. Ettersom vi rent formelt hadde innvandringsstopp, måtte det et kunstgrep til. Dette foregikk i flere etapper og på ulike plan. Veien inn til Norge gikk via asylbegrepet.

Over 95 % av asylsøkerne var rene velferdssøkere og intet annet enn det. De var ikke en gang skjulte arbeidsinnvandrere. Å skaffe seg arbeid stod for våre nye landsmenn som toppen av dumhet. Hvorfor arbeide når du befinner deg i verdens største sosialkontor i et land hvor den rette hudfargen og et snev av AIDS garanterer livsvarig status som trygdemottaker og statspensjonist? Selvfølgelig kunne de ikke gis status som politiske flyktninger. Det ville være for grovt, selv for sosialister og sosialdemokrater. De ble derfor stort sett gitt opphold på såkalt humanitært grunnlag. Slik som begrepet ble misbrukt, var det intet mindre enn en hån mot de som virkelig trengte hjelp. Asylinnvandrernes frekkhet, arroganse og kravmentalitet økte i takt med galskapen i denne asosiale politikken. Man hadde den utrolige frekkhet å kalle dem flyktninger - noe de aldri hadde vært.

Sviket mot flyktningene - Knefall for terroristene

De som satt igjen som tapere, var verdens virkelige flyktninger. Det var 18-20 millioner av dem. Norge hadde glemt dem. Disse flyktningene var nok FN's ansvar, men derfor også Norges ansvar. I løpet av noen måneder døde 350 000 barn av sult i Somalia, mens 140 av deres voksne landsmenn, som aldri hadde vært i nærheten av sult eller krig, solte seg i glansen av nye HIV-smittede norske kvinner: 10 av dem i Bergen. Helsedirektøren og Antirasistene jublet over å ha stoppet kjeften på hele den norske befolkningen. Disse 12-15 millioner mennesker hadde til sammen mindre å leve for enn det Norge årlig pøste ut til våre 40 000 "nye landsmenn". Da de landene som hadde produsert "flyktninger" til Norge etter hvert ble "frie", skulle man ha forventet at de såkalte flyktningene vendte hjem igjen til sine egne, frie land, og således ga plass for nye flyktninger i Norge. Men det hadde aldri vært meningen at de skulle hjem igjen. De ble værende i Norge, nesten alle sammen - som livsvarige sosialklienter og trygdemottakere, med status som "ressurspersoner". Tilpasningen til velferdsstaten påførte mange av dem så store problemer at de fikk uoverkommelige psykiske lidelser.

Dette var Norges svik mot verdens fattige og nødlidende. I stedet for å vise dem solidaritet, anskaffet norske politikere seg noen tusen fargerike asylsøkere, som så ble satt på en opphøyet, men nedverdigende utstillingsplass. Alle skulle se hvor sorte og deilige de var, og at norske politikere stadig befant seg i verdenstoppen av asosial galskap. Enhver som sa nei, ble stemplet som rasist. Sannheten er at det norske sosialdemokratiet åpent støttet flere rene terroristorganisasjoner, ikke bare ANC og PLO, senere også PKK. Norsk asylpolitikk er en gedigen dekkoperasjon for noe helt annet, nemlig å gjøre Norge til et fristed for internasjonale terrorister. Dekkorganisasjonen ble gitt navnet Norsk Organisasjon for Asylsøkere, under reell ledelse av jødehateren - den evig avlyttede Hans Henrik Ramm. Annette Thommessen var bare et nyttig, men svært så villig redskap. Hennes etterfølger kunne eller ville ikke akseptere organisasjonens overordnede strategiske målsetting og takket for seg, etter knapt 6 måneder i sjefsstolen!

Deres nærmeste samarbeidspartner på den internasjonale arena var den nasjonalsosialistiske terrororganisasjonen P.L.O., hvis første mål er utslettelsen av Israel og hver eneste jøde. Deretter står Jordan og resten av verden for tur. Det er ikke tvil om at NOAS var en sosialistisk dekkorganisasjon av verste slag. Vennskapsaksen Irak - PLO - Arbeiderpartiet gjorde det umulig å holde Treholt i videre fengsel. Den saken er enkel. I mellomtiden var våre fortauer i ferd med å bli omdannet til en eneste stor klyse av millioner av brukte tyggegummi. Enhver som senket blikket kunne observere at pengene som ble spyttet ut på våre fortauer måtte kunne fø en nasjon av flyktninger. Alkoholmisbruk var et stort problem i Norge. Det var særlig Kristelig Folkeparti som var opptatt av dette. Dette skal Kristelig Folkeparti ha stor ære for. 40% av all den alkohol som ble konsumert i Norge var privatprodusert eller innsmuglet. 4% ble omsatt på ulike skjenkesteder. Nærmere 60% ble omsatt over disk - dels i kolonialbutikker og supermarked, dels i Vinmonopolets egne utsalg. Hvorfor brukte da Kristelig Folkeparti 100% av sin alkoholpolitiske energi på disse 4 prosentene som ble omsatt av restaurantbransjen? Altså begrenser politikerne restaurantenes åpningstider i forvrøvlet tro på at dette skal ha noen effekt på det alkoholkonsum som finner sted utenfor restaurantene (96%). Dette var intet annet en hykleri og fariseisme av god gammel oppskrift. Men noe av årsaken lå også i at selv Kristelig Folkeparti visste at Europa ikke ville vite noe av et statlig brennevinsmonopol. Dette måtte ikke avholdsfolket få vite, for hvordan ville det da gå med Norge og vår Europapolitikk?

Gi oss Barrabas, sa KrF

Folk dør av å røyke, sier helsefanatikerne. Altså ble offentlig røyking forbudt, logisk nok. Men hva dør ikke-røykerne av? På den annen side argumenterte de samme fanatikerne med stor styrke for nødvendigheten av å forsyne de innsatte soningsfanger med narkotikasprøyter og gi dem opplæring i sprøyterenhold, angivelig som et ledd i kampen mot AIDS. I realiteten dreier det seg om å erstatte nikotin med heroin! Ytterfløyene visste ikke hva moral var, og normer eide de ikke. Islam og homofili ble opphøyet til retningsgivende normer.

Gjennom snart 2000 år har Jesu ord fått virke, og i dag burde praktisk talt hvert eneste menneske i Europa vite hva det dreier seg om. Ikke et eneste menneske i Norge kan hevde annet enn at Jesu morallære er det ypperste som noensinne er skapt - kristen eller ikke kristen. Likevel har samtlige politiske partier fra Arbeiderpartiet og mot venstre motarbeidet, hånet og spyttet på de kristne grunnverdier ved bruk av ethvert tenkelig middel, og innbilte seg å kunne erstatte disse ved hjelp av politiske vedtak og svada om det "verdinøytrale livssyn" - snakk om tøv! Dertil kom halsløse bevilgninger i hytt og pine. Dette hjalp selvfølgelig ikke. Galskapen nådde sitt høydepunkt da statsministeren i sin nyttårstale formante det norske folk til å verne nettopp om de verdier og normer som ingen andre enn Arbeiderpartiet hadde brutt ned under hennes ledelse! Men det var ikke stort bedre på høyresiden. Der lukket de øynene av redsel for å se den galskapen de var med på, og hver gang de fikk makten ved frie valg var de fullstendig ute av stand til å handle etter sin moralske overbevisning. I tillegg hadde de sine egne asosiale politikere å stri med, med statsråder som Det er tredve år siden jeg skrev en kronikk om nødvendigheten av at Kirken skilte lag med Staten; ikke så mye for Statens del, som for Kirkens del. Jeg var redd for at Staten nok en gang ville bruke Kirken som et redskap eller et alibi for sine egne mål. Sånn har det jo vært, siden vi fikk den første Statskirke, etter kirkemøtet i Nikea, år 325.

Propagandamaskinen i Norge

 var Norsk Rikskringkasting. NRK syntes det var viktigere å servere 30 minutters vrøvl og løgn omkring de palestinske opptøyene i Jerusalem, den 8. oktober 1990, hvor - tragisk nok - 17 mennesker ble skutt, enn å minnes 50-årsdagen for massakren ved Babij Yar, hvor 33 771 jøder ble myrdet på en eneste dag, den 29. september 1941 etter en oppskrift Hitler hadde fått av Yassir Arafats kjødelige onkel, Haj Amin al Husseini - Stormuftien av Jerusalem, lederen av Hebron - massakren i 1929 - som hadde flyktet fra Palestina til Bagdad i 1939, og derfra til Berlin i 1941. I 1945 fikk han politisk asyl i Egypt, hvor han stod for Yassir Arafats politiske indoktrinering til han døde i 1974 og Yassir Arafat arvet det palestinske nasjonalsosialistiske førerskap til Arbeiderpartiets store jubel; "endelig en som kunne få has på de helvetes jødene", tenkte de - og sa det.

Det var blant annet disse forhold som førte til at USA på en diskret måte kunne opplyse den sosialdemokratiske statsministeren i Norge om at det ville bli lagt nedlagt veto mot henne som FNs nye generalsekretær fra 1992. Det hjalp ikke at hun var den flinkeste i klassen sett med egne øyne. Hun var for alltid kompromittert i deres øyne som kunne sin historie og som visste hva moral er. Da så jobben som NATOs generalsekretær ble ledig, søkte hun via de forvirrede politiske kannestøperne i Akersgata å bli utnevnt på grunnlag av egenproduserte rykter, men da det ikke forelå umiddelbare planer om å avvæpne NATO for å la organisasjonen dele skjebne med Heimevernet og det norske forsvaret, takket alliansen nei til søknaden. Tilslutt fikk hun lov til å overta det korrupte og skandalerammede WHO - Verdens Helseorganisasjon. Hun er jo lege, ikke sant? Et av WHO's yndlingsprosjekter heter Shiva - en nylig utbombet nervegassfabrikk i Khartoum.

Venstresosialistene i Norge marsjerte mot noe de kalte "nynazisme", men det gjorde de bare fordi de hadde alliert seg med gammelnazistene i Midtøsten under det nye navn "antirasisme"? Antirasismen i Norge har aldri vært noe annet enn dårlig skjult jødehat,og "nynazismen" var innført som begrep utelukkende for å skjule at den fascisme som eksisterte i full blomst. Det er da vel ikke noe "nytt" i nazismen?

Det hele ble en eneste sosiopatisk suppe, hvor fanatikerne fikk fritt spillerom. Se på Europa idag, og lær leksen. Det internasjonale storsamfunnet likte lite at Skandinavia var blitt det sted hvor Islams terrorister tok opphold mellom sine blodige aksjoner. Til deg har jeg dette å si: En psykopat kan aldri helbredes. Det finnes ingen helbredelse for en psykopat, allerminst for en som har skaffet seg politisk makt. Men det er gjennom et uttrykk for moralsk fasthet at det gis en teori som har betydning for at normale mennesker kan mestre problemet med maktmenneskene. Saken er at det eneste effektive middel menneskene har overfor deres nedbrytende virke er å utvikle sin sjelelige motstandskraft slik at de ikke lar seg forlede til å reagere i nevrotisk stil, og dermed miste sin sikkerhet. Men dette er bare mulig ved at de normale mennesker med fanatisk besluttsomhet og den mest urokkelige jernvilje holder fast ved det som virkelig har verdi. Og dette kan bare skje ved at det utvikles et forståelsesfellesskap mellom de normale mennesker som arbeider for det konkret verdifulle. Først derved er det utsikt til at menneskene kan klare å oppfylle det bud som må være det første og grunnleggende bud i all moral: Man må ikke under noen omstendighet tape fatningen overfor psykopatenes aktivitet i hverdagslivet eller makt -menneskene i politikken.

Det må herske den alminnelige oppfatning at Jesu morallære er noe av det ypperste som er skapt, og at det er en lære som har universell gyldighet, enten man er kristen eller ikke. Psykopatene er ikke istand til å forstå at de kristne og jødene har det til felles at de blant annet deler de 10 bud. Psykopatene er ikke istand til å fatte hva det 2. bud innebærer, og de er villig til et hvilket som helst offer for å tjene sin ondskapens herre - den som de kristne kaller Satan. Hele problemet dreier seg om hvordan vi skal kunne berge Europa og Norge som vi kjenner det fra det som Robert Kaplan kaller "The coming anarchy". Problemet ligger verken i de åpne eller stengte grensene, men i den kommende massive folkevandring, kombinert med den uavvendelige statlige kollaps med derav følgende totale kaos, og som uavvendelig fører til de farligste av alle ideologier; den fanatiske fundamentalismen, eller like fantatiske sosialhumanisme, som jeg omtaler et annet sted.

Enten det dreier seg om kristen eller islamisk fundamentalisme så er kravene til hvordan enkeltindividet skal innrette seg i hverdagslivet stort sett de samme. Forskjellen er at den kristne fundamentalisme bare har oppslutning i helt marginale befolkningsgrupper. Fanatisk kristenfundamentalisme er basert på makt, mens den islamiske er basert på vold og ren terror som virkemiddel. De felles krav er innføringen av tabuer mot visse typer mat og drikke, alkohol, tobakk, dans, film, teater og fjernsyn. Strengt tatt tillates ingen annen fritidsaktivitet enn bønn og bibel- eller koranlesing. Kvinnen betraktes som mannens underdanige, og må ikke vise naken hud eller delta i offentlig sammenheng. I visse islamiske land tillates ikke kvinnen å kjøre bil på offentlig vei (Saudi Arabia). Den fanatiske, kristne fundamentalisme finnes kun blant protestanter, mens den islamiske finnes hosbåde sunni- og shia-muslimene. men Islam er noe mer enn relkigion. islam er en politisk doktrine - en ideologi. Nazismen er tuftet på den samme ideologi!

Nå finnes det innenfor katolisismen også en form for fundamentalisme, men den har intet med religion å gjøre. Her dreier det seg om en politisk splittelse og maktkamp, som er lite påaktet i den utenrikspolitiske debatt. Forholdet er at den katolske kirke i Syd Amerika i realiteten står fullstendig utenfor Vatikanets kontroll, men lever sitt eget politiske liv; Den katolske kirke i Syd Amerika utviklet seg til en ren Marxist-Leninistisk organisasjon og støtter helt åpenlyst ideologisk baserte gerilja- og terrororganisasjoner, til Vatikanets store fortvilelse.

Samfunnsdebatten er lite fokusert på disse forhold. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Imidlertid er ordet "fundamentalisme" etter hvert blitt et skjelsord, på lik linje med "rasisme", og er i ferd med å miste sin egentlige betydning. Det kan derfor kanskje være på sin plass med en liten oppsummering av hva den kristne fundamentalismen, som oppstod i USA i årene mellom 1830-1840, står for rent trosmessig. I utgangspunktet dreier det seg om en ren bokstavtro fortolkning av Bibelen, en tro på Bibelens ord som ufeilbarlig og Jesu nære gjenkomst på jorden, jomfrufødselen, gjenoppstandelse, menneskets forening med Gud, og "Tusenårsriket"s snarlige komme. Fundamentalistene engasjerte seg sterkt i misjonsbevegelsen, som fikk sterkt fotfeste i Norge.

Hva så med vårt forhold til den Europeiske Union?

Det er et faktum at "nei-siden" brukte såvel nasjonalistiske som internasjonalistiske argumenter: Noen så nasjonalstatens suverenitet som truet; at Norge skal opphøre å eksistere som selvstendig, fri og uavhengig stat. Et slikt standpunkt har selvfølgelig intet å gjøre med nasjonal sosialisme og enda mindre har det noe med "rasisme" å gjøre. Andre "nei"-folk så Europastaten som en trussel mot de stikk motsatte interesser; drømmen om å gjøre Norge til et etnisk, kulturelt, religiøst og "rasemessig" fellesskap. Dette har like selvfølgelig ikke noe som helst å gjøre med internasjonal sosialisme eller "antirasisme" for den saks skyld. En tredje gruppe sa nei med argumenter om frykten for et "kapitalistisk" Europa, men glemte å si om det var den statlige eller private "kapitalisme" de fryktet. Det de virkelig fryktet var den fascistiske, globale korporativisme.

Under enhver omstendighet er "nei"-gruppen så sammensatt og uensartet at det ikke finnes fnugg av mulighet for at et "nei" skal kunne danne et levedyktig regjeringsalternativ før den forstår hva Regjering og Statskapitalistene vil. For 20 år siden var jeg motstander av Fellesmarkedet. Mitt hovedargument den gang var at jeg var redd for at Fellesmarkedet skulle utvikle seg til en politisk og militær union og bli en ny imperialistisk trussel mot Afrika.

EU trues av et politisk og finansielt sammenbrudd.

I dag må jeg stille meg disse 2 grunnleggende spørsmål for så vidt gjelder Norges framid:

Er trusselen fra det psykopatiske, internasjonale diktatur i mellomtiden blitt så stor at vi må søke en Nordisk politisk og militær union av ren selvoppholdelsesdrift? Hva med den arktiske region og det nære samarbeide med Russland? Våger vi et slikt skritt uten først å rydde opp i vårt eget politiske landskap? For min del er svaret på det første spørsmålet kanskje et ja, men jeg våger ikke dette før vi har ryddet opp i galskapen i vårt eget hus. Men står det bedre til i Europa? La oss begynne opprydningen her og nå. Så får vi se om Europastaten bare er et nytt psykopatenes diktatur. Jeg tror den er det. Det hele er jo, når sant skal sies, bare en videreføring av Hitlers fantasier om et "forenet Europa fra Atlanterhavet til Ural"!

Tiden er knapp. Klokken er fem på tolv, og jeg skjelver for "Den Nye Tid". 

Lagring av CO2

Ingen stat kan fungere optimalt uten et effektivt og handlekraftig byråkrati. Når det er nødvendig må Staten skjære gjennom kommunal sendrektighet og manglende handlekraft. Dette må skje uten skånsel fordi byråkratiets og embedsverkets fremste oppgave er lojalt å sørge for at regjeringens politikk blir gjennomført i praksis.

Det ineffektive byråkrati.

Mye tyder på at det norske byråkratiet har forvitret i en hengenyr av inkompetanse, nepotisme, maktarroganse og manglende implementering av overordnede politiske vedtak. Sterkest kommer dette til syne i hovedstaden med alle sine statsinstitusjoner, hvis overordnede sikkerhet er prisgitt lokalsamfunnets manglende evne til å ivareta gjennomføringen av kjente sikkerhetskrav i en endeløs ørkenvandring av misforstått selvstyre. Det mest åpenbare er den manglende stengingen av Grubbegata. Selvfølgelig er terroristen den strafferettslig ansvarlige, men det er byråkratisk sendrektighet og ingenting annet som gjorde anslaget mulig. M.a.o. Statens krav til sikkerhet har prioritet foran kommunalt selvstyre i Oslo fordi Oslo er Regjeringens sete.

Det bør bli en hovedoppgave for Arbeiderpartiet fram til neste Stortingsvalg å finne fram til hvordan Statens tarv kan gis et bedre vern mot kommunal udugelighet..

Dette strider ikke på noen måte mot statsministerens løfte om større åpenhet og mer dmokrati. Tvertimot vil dette sikre at hans løfter kan innfries.

Fylkesmannen er ikke rette instans til å ivareta Statens tarv og noe nasjonalt sikkerhetsråd finnes foreløbig ikke. Et evt. nasjonalt sikkerhetsråd må gis tilstrekkelig myndighet til å sikre Statens tarv på alle områder.

Alternativet er å gjøre som Russland. Hele regjeringsapparatet vil innen 2020 være flyttet til et område langt fra Moskva. Det blir enklere å forsvare og mer effektivt på alle måter.

Så over til fenomenet Samferdsel.

Dagens formann i Stortingets Samferdselskomite, Knut Hareide har de samme visjoner som AUF hadde for 40 år siden.

For snart 40 år siden var jeg formann i AUFs Samferdselspolitiske Utvalg. Utvalget la fram omfattende utredninger om alt fra Gatebruksplaner til en samordnet transportmodell for Østlandet, inkludert omfattende dokumentasjon for valg av Gardermoen som hovedflyplass for Østlandet med tilhørende tilbringertjeneste. Vi var særlig bekymret for hvordan den økende biltrafikken etterhvert kunne kvele hele transportsystemet. Vi var i Los Angeles (for egen regning) og studerte omfattende planer for "Rapid Mass Transportation" osv. osv.

Ikke minst hadde vi store vyer med hensyn på jernbanen og å få både gods- og persontrafikk over til skinnegående transport, og med svære jermbaneterminaler a la Alnabru.

Jeg ser at EU idag, 40 år senere for sin del har kommet til de samme konklusjoner som AUF hadde i 1971 for Norge. Jernbane eller skip der hvor det er mulig. Veitransport der hvor annet ikke er mulig. Norsk Transportplan gjenspeiler dette idag, men alt har gått galt.

Etter mitt skjønn er svaret så enkelt at verken Stortinget eller Regjeringsaparatet med alle sine byråkrater både her og der tok oss på alvor, selv om både ”Fraitt Slag” og Dagbladet hadde svære oppslag og ga rikelig plass til våre utredninger og kronikker. Bl.a. at vi hadde ”myklandet” på Gardermoen. Både Stortinget og Regjeringen var fullt orientert om det arbeidet vi la ned.

Hvorfor gikk det galt? For det første var Arbeiderpartiet så opptatt av ideologiske debatter og rådslag at partiet rett og slett lot ”samferdsla” seile sin egen sjø. Krangelen om EEC tok nesten alle kreftene. Ingen brydde seg om noe så prosaisk som å ta tak i å få gjennomført en vettug sanferdselspolitikk. Omorganiseringen av NSB ble rett og slett en katastrofe. Nå står snart 100 000 vogntog klare til å overta der hvor vettløysa har rådet grunnen.

Meg bekjent var Torgeir Salih Holgersen den første Muslim i Norge som offentlig og åpent erkjente at Islam også er en politisk ideologi.

Islam er like mye en politisk ideologi som en religion. Å benekte dette er å benekte Koranen.

Meg bekjent var Torgeir Salih Holgersen den første Muslim i Norge som offentlig og åpent erkjente at Islam også er en politisk ideologi. Men da er det også enhver borgers soleklare rett å kritisere denne ideolog isønder og sammen! Jeg er en av dem som har kjempet mot denne ideologien i over 25 år, og jeg har betalt prisen fullt ut!

Ale kjenner til det massehysteriet som oppstod i USA etter 911 og som bredte seg til Europa og Norge. Der og da fikk man den psykiatriske diagnosen på fenomenet; Islamophobia - altså en irrasjonell angst for alt som har med Islam å gjøre.

Islamofobi var et nytt ord som en samlet presse straks definerte til å bety enhver negativ omtale eller krikk av den islamske ideologi. Dermed fikk ordet en dobbelt betydning; "Islamofobi er en personlighetsforstyrrelse - en psykisk lidelse som ytrer seg ved manglende aksept av - en frykt for den islamiske ideologi. Den som ikke underkaster seg Islam er gal!".

Dette er en djevcelsk form for hjernevasking fordi den iskamske ideologi er en like stor trussel mot muslimer som mot kristne og resten av verden. Denne ideologis rette navn er Jihad - hellig krig. Denne krigen føres av fundamentalistiske Jihadister. Den andre formen for Jihad er den indre kampen for å bli en bedre menneske -altså det religiøse aspektet som muslimer og kristne har felles.

Såvel kristne som muslimer og resten av verden står overfor en felles fiende; Jihadismen og dyrkelsen av Muhammed!

http://www.radiobergen.org/index.php?option=com_content&view=article&id=125:counterterror&catid=52:terror&Itemid=38

En omfattende studie over høyreekstremismen i Europa fram til ca. 2008

Trans-European Trends in Right-Wing Extremism

Michael Whine

Introduction

This chapter examines the effects that the easing of Europe’s borders and the development of information and communications technologies are having on the outlook and activities of right-wing extremists. It will argue that these developments are the new ‘enablers’ allowing white supremacists and neo-Nazis to connect and move closer to the cooperation that earlier extremists argued for, but failed to accomplish. Of course right-wing extremists are not the only political activists who benefit. The extreme left has always been internationalist, and anti-globalization protestors communicated and organized across borders to stage demonstrations and riots in Gothenburg (2000), Genoa (2001) and elsewhere. The extreme right, however, has not, and attempts to create enduring international collaboration have been less successful.

The chapter’s focus is on white supremacists, neo-Nazi groups and the youth cultures they frequently recruit from, rather than parties, although there may be links between them. Their lifestyles are a consequence of easier movement and the adoption of contemporary cultures, most notably music and clothing. A trend towards focused terrorist violence is also emerging.

Read the rest here:

http://www.radiobergen.org/index.php?option=com_content&view=article&id=125:counterterror&catid=52:terror&Itemid=38

Jeg er takknemlig for Torgeir Holgersens dokumentasjon av slike uhyrlige påstander som etter mitt skjønn er klare og entydige eksempler på 'islamofobi' slik jeg tolker det - altså som 'mental disorder', en klar psykiatrisk diagnose.

Blodtørst på nettet

"La dem drukne i blod" skrev Moshe fra Haifa på Israels mest trafikkerte nettside i timene etter bombeeksplosjonen i Oslo 22. juli.

De første dagene etter terroraksjonen var deler av den israelske nettdebatten preget av skadefryd og hatefulle ytringer mot Norge, også mot ofrene for Utøya-massakren. Det skrev J.J. Goldberg på nettstedet Forward Thinking, etter å ha gjennomgått en del blogger og nettsteder. [...]

"Nordmennene og europeerne generelt er super-anti-semittiske. 100 mennesker ble drept, men det er sju milliarder mennesker i verden. Jeg syns ikke synd på dem, de er mine fiender, de hater Israel, så de fortjener det" lød et av innleggene.

disse sitatene viser etter mitt skjønn klare eksempler på 'mental disorder' - altså klare eksempler på min fortolkning av 'islamofobi' som en psykiatrisk diagnose. Av årsaker som er ukjent for meg funker ikke kommentarfunksjonen på den relevante debattside. Jeg håper at dette innlegget kommer på plass-

Nedenfor finnes en lenke til Zev Jabotinskys Liberale 'sionistiske' filosofi som jeg bekjenner meg til.

http://www.liberal.org.il/liberal1.htm#INTRODUCTION

Jabotinsky var ellers kjent under journalistpseudonumet "Altalena". Et skip, "Altalena" var oppkalt etter Jobotinskys pseudonym. Dette skipet spilte en vesentlig rolle i forbindelse med etableringen av staten Israel. Altalenaaffæren er lite kjent i Norge og var lite debattert i Israel fram til 1977 da den første høyreregjeringen ble etablert i 1977.

http://en.wikipedia.org/wiki/Altalena_Affair

Baader-Meinhofbanden ble angivelig etablert som et svar på det tyske "Berufsverbot"-i I virkeligheten var denne banden noe langt mer, noe som viste seg i deres handlinger.

Andreas Baader og Ulrike Meinhof"
- Ti år med terror -

Ulrike Meinhof ble født i Oldenburg i 1934. Fra 1960-64 var hun sjefredaktør for det venstreradikale tidsskriftet "Konkret".

2./3. April 1968:
Det hele startet 2/3 april 1968, da advokaten Horst Mahler sammen med Andreas Baader, Gudrun Ensslin, Thorwald Proll og Horst Söhnlein satte fyr på et varehus i Frankfurt. Journalisten Ulrike Meinhof forlot mann og barn og sluttet seg til dem for å vie sitt liv til ytterliggående venstrepolitikk. Alle ble arrestert og tiltalt for mordbrann, og ble idømt tre års fengsel. Horst Mahler var forsvarer.

1970:
Horst Mahler, Andreas Baader, Gudrun Ensslin, Ulrike Meinhof, Peter Homann, Brigitte Asdonk og ca. et dusin "kamerater" fra Berlin reiser til Jordan og får militæropplæring i en El Fatah-leir i Jordan.

Den 14. mai 1970:
De nyutdannede terrorister befridde Andreas Baader fra fengselet. Dette var "Bygeriljaen"’s første aksjon. En fangevokter ble såret. Mahler ble pågrepet og tiltalt for å ha planlagt aksjonen, men ble frikjent etter en langvarig rettssak.

28. september 1970:
Det ble gjennomført et organisert kupp mot tre banker i Vest-Berlin, hvor bl.a. Karl-Heinz Ruhland deltok. Han ble pågrepet, og vitnet mot Mahler, som senere ble pågrepet og tiltalt for bankran, biltyveri og ran.

8. Oktober 1970:
Politiet i Vest-Berlin arresterer Horst Mahler, Ingrid Schubert, Monika Berberich, Brigitte Asdonk og Irene Goergens.

6. Mai 1971:
Astrid Proll blir arrestert i Hamburg etter et bankran i januar.

Mai 1972, Heidelberg og Frankfurt:
Det ble gjennomført et attentat mot det amerikanske militære hovedkvarter i Stuttgart og Heidelberg, hvor 4 amerikanske soldater ble drept. Under et attentat mot Springer-forlaget i Hamburg, ble 16 personer såret. Baader-Meinhof-banden ble mistenkt, men ikke tiltalt for dette. Andreas Baader, Ulrike Meinhof, Jan-Carl Raspe og Gudrun Ensslin ble etterhvert arrestert under dramatiske omstendigheter.

Den 1. juni, 1972:
Andreas Baader (32) ble pågrepet.

Den 7. juni 1972:
Gudrun Ensslin (34) ble pågrepet.

Den 16. juni 1972:
Ulrike Meinhof (40) ble som en av de siste bandemedlemmer pågrepet i Hannover. 2 politimenn og tre av bandemedlemmene ble drept i forbindelse med disse arrestasjonene. Det kom fram at Ulrike Meinhof hadde en svulst på hjernen, og den 4. september 1972 beordret Høyesterett at hun skulle hjerneundersøkes, for å finne ut om hjernesvulsten kunne være forklaringen på hva hun hadde gjort. Hun nektet imidlertid å la seg undersøke.

Juni, 1975:
Jan Carl Raspe (30) ble pågrepet.

Den 26. februar 1973:
Horst Mahler ble dømt til 12 års fengsel. Dette var den første dommen mot et ledende medlem av Baader-Meinhof-banden, eller som de nå kalte seg: "Rote Armé Fraktion" - RAF.

Den 9. november 1974, Vest-Berlin:
Holger Meins (33) døde i fengsel etter å ha sultestreiket i nesten to måneder.

Den 10. november 1974, Vest-Berlin:
Vest-Berlins høyeste dommer, Günther von Drenkmann (64) ble myrdet i sitt hjem. Baader-Meinhof-banden (RAF) påtok seg det direkte ansvaret. Drapet ble sagt å være en gjengjeldelse for at Holger Meins døde dagen i forveien.

Den 29. november 1974, Vest-Berlin:
Ulrike Meinhof ble dømt til 8 års fengsel. Horst Mahler fikk ytterligere 2 år, mens Hans-Jürgen Bückner ble frifunnet. Ialt ble ca. 200 personer arrestert som mistenkte for å tilhøre banden. Ulrike Meinhof ble dømt for 6 mord, 60 mordforsøk, bombeattentater, mordbranner, bankran og en rekke andre forbrytelser. Holger Meins hadde sultet seg til døde i fengselet.

Den 27. februar 1975, Vest-Berlin:
To mannlige og en kvinnelig terrorist fra Baader-Meinhof-gruppen "2. juni-bevegelsen" kidnappet lederen for CDU i Vest-Berlin, Peter Lorenz. De krevde løslatelse av 6 medlemmer av Baader-Meinhof-banden som satt fengslet; Verena Becker, Gabriele Kröcher, Ingrid Siepmann, Rolf Påhle, Rolf Heissler og Horst Mahler. Det Vest-Tyske myndigheter gikk med på dette, men Horst Mahler som sonet 14 års fengsel, nektet å forlate fengselet. De øvrige 5 ble fløyet til Aden i Sør-Jemen. Peter Lorenz var uskadd.

Den 24. april 1975, Stockholm:
Fem mannlige og en kvinnelig terrorist fra Baader Meinhof-Banden gjennomførte en aksjon mot den Vest-Tyske ambassaden i Stockholm, og tok 12 gisler. Militærattachéen, Andreas von Mirbach ble skutt og døde senere. Terroristene krevde at 26 fengslede medlemmer av Baader-Meinhof-banden skulle løslates. Kravet ble ikke imøtekommet og terroristene sprengte ambassadens tredje etasje. Det kom deretter til heftig skuddveksling, og terroristen Detlof Schultz (Ulrich Wessel?) ble drept. Ett av gislene, Handelsattasjé Heinz Hillegart ble skutt og døde. 20 andre ble skadet. De 5 overlevende terrorister klarte å rømme bygningen, men ble tatt like etterpå. Siegfried Hausner var imidlertid skadet, og døde senere. Flere medlemmer av banden hadde hjulpet til utenfor bygningen, men kom seg vekk.

Den 28. april 1975, Bonn:
Den vest-tyske justisminister Hans-Jochen Vogel offentliggjorde en rapport om politiske terrorhandlinger i Vest-Tyskland; 11 mennesker var drept. 100 personer hadde vært utsatt for mordforsøk, over 75 var skadet under skuddveksling og sprengninger "den siste tiden". 50 personer var dømt for terrorhandlinger, 66 mistenkte var i varetekt og 19 satt fengslet. 24 mistenkte var etterlyst. 200 personer var under etterforskning i forbindelse med terrorhandlinger.

Mai, 1975, Norge:
Det ble gjennom Interpol kjent at 8 navngitte Baader-Meinhof-medlemmer oppholdt seg i Norge, hvor det ble rekognosert i forbindelse med et forestående attentat mot den svenske eller tyske ambassade. Det ble satt ut bevæpnede politivakter ved alle grenseoverganger mot Sverige.

Den 3. juni 1975:
Domstolen i Stuttgart utelukket tre advokater fra straffesaken mot Baader-Meinhof-terroristene. De tre advokatene var Klaus Croissant, Kurt Grönewold og Hanns-Christian Stöbele.

Juni 1975, Tønsberg:
Jens Bjørneboe innrømmet i et innlegg i "Tønsberg Blad" at han hadde skaffet Baader-Meinhofmedlemmet Günther Vogt (37) falsk pass og 10 000 kroner i januar. Vogt hadde oppholdt seg i Norge siden høsten 1974, bl.a. i tre uker hos en norsk forfatterinne. Vogt hadde vært i kontakt med den norske presten Øivind Foss, som hadde studert ved "Freie Universität" i Berlin i 1967-68.

< 21. desember 1975, Wien:
3 mennesker ble drept og flere såret da "Carlos - Sjakalen" ledet en aksjon under et OPEC-møte i Wien, hvor alle ministrene ble kidnappet og ført med fly til Algerie. Gislene ble frigitt etter at det var utbetalt ca. 110 millioner kroner til PFLP. Disse pengene skulle brukes til å finansiere senere terrorhandlinger. Baader-Meinhof-medlemmet Gabrielle Kröcher (24) drepte en politimann og en irakisk sikkerhetsvakt. Den tredje personen ble drept av Joachim Klein, som ikke ble dømt for drapet før den 15. februar 2001. Han fikk 9 års fengsel, mens Rudolf Schindler ble frikjent.

Den 4. mai 1976, Stuttgart:
De fire hovedtiltalte i saken mot Baader-Meinhof-banden, Andreas Baader, Ulrike Meinhof, Jan-Carl Raspe og Gudrun Ensslin tilsto at de var hovedansvarlige for attentatet mot amerikanske militære anlegg i Stuttgart og Heidelberg samt Springer-forlaget i Hamburg i mai 1972. De framholdt at attentatet måtte sees på bakgrunn av krigen i Vietnam, og påberopte seg President Nixon som vitne på at attentatet hadde påskyndet tilbaketrekningen fra Vietnam.

Den 6. mai 1976, Düsseldorf:
Straffesaken mot de 4 overlevende Baader-Meinhof-terroristene som stod bak attentatet mot den Vest-Tyske ambassaden i Stockholm, den 24. april 1975, ble innledet. Tiltalen omfattet bl.a. drap på to Vest-Tyske ambassadefunsjonærer, gisseltaking og utpressing av den Vest-Tyske stat for å få frigitt i alt 26 medlemmer av Baader-Meinhof-banden, som satt fengslet på ulike steder i Vest-Tyskland. To av terroristene, Detlof Schultz og Siegried Hausner ble drept under attentatet. De tiltalte var Lutz Manfred Taufer (31), Hanna Elise Krabbe (30), Bernhard Maria Rössner (29) og Karl Heinz Dellwo (23). Gruppen kalte seg "Kommando Heinz".

Den 9. mai 1976, Stuttgart:
Ulrike Meinhof begikk selvmord ved å henge seg i cellen ved hjelp av et oppremset håndkle

Den 11. mai 1976, Stuttgart:
Straffesaken mot de anklagede i Baader-Meinhof-banden ble gjenopptatt .

Den 15. mai 1976, Vest-Berlin:
Ulrike Meinhof ble bisatt. Hennes forsvarsadvokater talte ved graven og hevdet at hun var et symbol på kampen mot imperialismen i verden. 4000 personer deltok på Trefoldighets-kirkegården i Vest-Berlin.

Den 21. mai 1976, Düsseldorf:
De fire tiltalte etter okkupasjonen av den vest-tyske ambassaden i Stockholm, den 24. mai 1975 tilstod. De leste opp en skarp erklæring hvor de kritiserte myndighetene. De fortalte at sprengladningen var utløst fra en mobil kommandosentral i Hamburg.

Den 1. juni 1976, Frankfurt:
16 amerikanske soldater ble såret under et bombeattentat mot det amerikanske hovedkvarteret i Frankfurt, og den 6. etasjes høye bygningen ble påført store skader. Tre menn ble pågrepet i forbindelse med attentatet, som fant sted nøyaktig 4 år etter at Andreas Baader ble arrestert.

Den 7. juli 1976, Vest-Berlin:
4 kvinnelige medlemmer av Baader-Meinhof-banden rømte fra kvinnefengselet i Tiergarten i Vest-Berlin. En av dem, Inge Viett (32) hadde stått på listen over dem som var krevet frigitt under PFLP-kapringen i Entebbe, den 4. juli 1976. 3 av dem var mistenkt i forbindelse med kidnappingen av Peter Lorenz, den 27. februar 1975. Den 4. rømlingen sonet 12 år for medvirkning til flere bankran.

Den 20. januar 1977, Stuttgart:
Sjefdommer Theodor Prinzing ble erklært inhabil, etter at forsvareren Hans-Heinz Heldmann hadde fremmet ialt 84 innsigelser mot hans partiskhet og at han måtte erstattes. Retten fortsatte med viseformannen, Eberhard Foth som ny formann. Han mente at klagene var begrunnet

Den 1. april 1977, Stockholm:
19 utenlandske og 11 svenske terrorister ble arrestert i Stockholm og Göteborg i forbindelse med et planlagt attentatt mot Anna Greta Leijon, som hadde utvist de tyske terroristene etter okkupasjonen av den tyske ambassaden i 1975. Senere ble det foretatt ytterligere 4 arrestasjoner. To tyske terrorister ble utvist, allerede den 3. april. Det var Baader-Meinhof-medlemmet Norbert Kröcher og Manfred Adomeit.

Den 4. april 1977, Karlsruhe:
Kröcher og Adomeit ble fengslet i Karlsruhe. Iflg. Riksadvokat Siegfried Buback ble de fengslet på grunnlag av sprengningsattentatt og utpressing av den vest-tyske regjering.

Den 7. april 1977, Karlsruhe:
Riksadvokat Siegfried Buback, hans sjåfør Wolfgang Göbel og politimannen Georg Wurster ble skutt og drept på åpen gate i Karlsruhe. Tre Baader-Meinhof-medlemmer ble ettersøkt i Norge og Sverige. Disse var Günter Sonnenberg, Christian Klar og Knut Folkerts. Forbundskansler Helmut Schmidt sa i begravelsen at skuddene var rettet mot rettsstaten.

Den 14. april 1977, Stockholm:
Den svenske statsadvokat K.G. Svensson som ledet terrorist-etterforskningen i Sverige måtte frasi seg vervet på grunn av slike trusler fra Baader-Meinhof-banden at han umulig kunne fortsette.

Den 28. april 1977, Stuttgart:
Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe ble dømt til fengsel på livstid for 4 mord de hadde begått i fellesskap samt 34 mordforsøk. De selvoppnevnte forsvarere møtte ikke i retten under sakens siste fase, men holdt istedet sluttinnlegget sitt for journalister på et hotell i byen. Forsvarerne hevdet at banden i realiteten hadde deltatt i krigføringen mot USA i Vietnamkrigen gjennom sine revolusjonære aksjoner i Vest-Tyskland. Både de tiltalte og forsvarerne ble avlyttet av myndighetene .

Den 3. mai 1977, Singen:
I forbindelse med drapet på Riksadvokat Buback ble Günter Sonnenberg (22) og Verena Becker pågrepet etter heftig skuddveksling ved Bodensjøen. Sonnenberg var blitt alvorlig såret.

Den 5. mai 1977:
Knut Folkerts (29) og Johannes Thimme (21) ble arrestert i forbindelse med Buback-drapet.

Den 2. juni 1977, Kaiserslautern:
Manfred Grashof og Klaus Jünschke ble dømt til livsvarig fengsel for mordet på en politimann under et bankran i Kaiserslautern i 1971. Grashof ble også dømt for mordforsøk på en politimann i Frankfurt i 1971. Jünschke ble dømt for bombeattentatet mot det amerikanske hovedkvarteret i Heidelberg i mai 1972. Et tredje medlem ble dømt til 4 års fengsel for bandemedlemskap og ulovlig våpenbesittelse.

Den 12. juli 1977, Paris:
Baader-Meinhof-forsvareren Klaus Croissant søkte politisk asyl i Frankrike. Han begrunnet søknaden med "den tydelige svekkelsen av rettssikkerheten i Vest-Tyskland". Han hadde sittet arrestert et par omganger, mistenkt for å ha misbrukt sin stilling som forsvarsadvokat, og for å ha støttet Baader-Meinhof-banden lenge etter at dens ledere var fengslet. Ved flukten til Frankrike var han løslatt mot kausjon, men hadde reiseforbud.

Den 20. juli 1977, Düsseldorf:
Forsvarer Klaus Croissant forsøkte forgjeves å få dem betraktet som krigsfanger. Dermed ville de ha vært beskyttet av Genève- konvensjonen.

Den 25. juli 1977, Stockholm:
12 av 15 mistenkte i kidnapper-saken Anna-Greta Leijon (7 menn og 5 kvinner) stod tiltalt i Stockhom Byrett. Lederen - medlem av Baader-Meinhof-banden - Norbert Kröcher var utvist fra Sverige, den 3. april etter pågripelsen, den 1. april. Det var nå på det rene at Baader-Meinhof-banden hadde full støtte i venstre-radikale miljøer, både i Norge og Sverige.

Den 30. juli 1977, Oberursel:
Sjefen for Dresdener Bank ble skutt og døde senere på sykehus i Frankfurt. 4 kvinner og 1 mann , under ledelse av Susanne Albrecht (26) fra Baader-Meinhof-banden ble utpekt som ansvarlige.

Den 5. september 1977, Køln:
4 personer ble drept, da presidenten for den Vest-Tyske arbeidsgiverforening og -industriforbunds Hanns-Martin Schleyer (62) ble bortført. De drepte var foruten Schleyers sjåfør, to politifolk og en sikkerhetsvakt. "Kommando Siegfried Hausner" fra Baader- Meinhof- gruppen "Rote Armé Fraktion" påtok seg ansvaret, og krevde i et brev til den Vest-Tyske forbundsregjering, den 6. september at 14 navngitte medlemmer av Baader-Meinhof-banden, som var fengslet, skulle settes fri. Forhandlinger ble innledet, med den sveitsiske advokat Denis Payot som mellommann.

Den 22. september 1977, Utrecht:
1 nederlandsk politimann ble drept og en annen ble livsfarlig såret da Brigitte Mohnhaupt og Knut Folkerts skulle pågripes. Folkerts ble pågrepet, men Mohnhaupt unnslapp. Folkerts var mistenkt for deltagelse i mordet på Siegfried Buback, den 7. april. Hendelsen ble satt i sammenheng med Schleyer-saken.

Den. 2. oktober 1977, Bonn:
Den Vest-Tyske forbundsdagen vedtok en ny terrorlov, som bl.a. ga adgang av telefonavlytting og at kommunikasjon mellom terrorister og deres advokater kunne forhindres. "Advokat-paragrafen" var et resultat av at venstre-ekstreme advokater hadde fungert som budbringere mellom fengslede terrorister og deres tilhengere utenfor murene.

Den 2, oktober 1977, Paris:
Den ettersøkte terrorist-advokaten Klaus Croissant ble arrestert i Paris, men de franske myndigheter vegret seg for å utlevere ham til Tyskland.

Den 13. oktober 1977, Mallorca/Frankfurt:
Lufthansaflyet "Landshut" ble kapret på vei til Frankfurt av 2 mannlige og 2 kvinnelige arabiske terrorister som tilhørte "Svart September". De 4 var "kaptein Mahmoud" Zuhair Yousef Akashe (23), Riza Abbasi (20) (Alias Nadia Duaibes - 22), Shanaz Gholam (21) (Alias Nabil Harb - 23) og Soraya Ansari (Souhaila Andrawes)(22). Kaprerne krevet at de fengslede medlemmer av Baader-Meinhof-banden skulle løslates. Kapringen hadde intet med "Palestina-saken" å gjøre.

28 håndplukkede kommandosoldater underledelse av Ulrich Wegener (48) fulgte etter flyet via Roma, Larnaca(Kypros), Bahrain, Dubai, Aden, hvor flykaptein Jürgen Schumann ble drept fordi han hadde kommunisert med myndighetene da han sjekket flyet for skader etter en nødlanding. 2. flygeren Jürgen Victor overtok spakene. Dramaet endte i Mogadishu.

Den 18. oktober 1977, Mogadishu:
Kl 0004 ble kabindørene sprengt av kommandostyrken. Av kaprerne var det bare Souhaila Andrawes som overlevde. Ingen andre ble drept.

Den 18. oktober 1977, Stammheimfengselet, Stuttgart:
3 av de 11 terroristene som satt fengslet i Stuttgart begikk selvmord på sine celler. Andreas Baader og Jan-Carl Raspe skjøt seg(!), mens Gudrun Ensslin hengte seg. Irmgard Möller mislyktes i sitt selvmordforsøk. Venstreradikale i Tyskland, Frankrike, Italia og Norge hevdet at de tre var drept av fengselsmyndighetene, men uavhengige eksperter fra Belgia, Østerrike og Sveits kunne slå fast at fengselsmyndighetene ikke var innblandet. Det var et mysterium hvor våpnene var kommet fra. Senere tilstod Volker Speitel at han hadde smuglet våpnene inn til fangene.

Den 20. oktober 1977, Mulhouse:
Fransk politi fant det ille tilredte liket av Hanns-Martin Schleyer i grensebyen Mulhouse. 6 terrorister ble deretter ettersøkt som delaktig i drapet.

Den 27. oktober 1977, Stuttgart:
Ca. 1000 venstreradikale deltok i begravelsen av de tre selvmorderne fra Stammheimfengselet. Samtidig ble det sendt ut 3 millioner plakater, hvor terrorister, som Friedrike Krabbe, Brigitte Mohnhaupt, Susanne Albrecht, Kristian Klar, Willy Peter Stoll og Christoph Wackernagel ble etterlyst. Myndighetene regnet med at sammenlagt 16 terrorister hadde tatt seg ut av Vest-Tyskland.

Den 10. november 1977, Amsterdam:
Christoph Wackernagel (26) og Gerd Schneider (29) ble pågrepet i Amsterdam i nærheten av Schipol, etter å lettere ha såret 10 politifolk med en håndgranat. Det hadde vært heftig skuddveksling hvor begge terroristene ble skadet.

Den 15. november 1977, Bayern:
Ingrid Schubert hengte seg i München-Stadelheimfengselet, hvor hun sonet 13 år, bl.a. for mord, mordbrann og attentat. Hun hadde deltatt i befrielsen av Andreas Baader i juni 1970, da en politimann ble drept.

Den 16. november 1977, Paris:
Baader-Meinhof-advokaten Klaus Croissant ble utvist fra Frankrike og utlevert til Vest-Tyskland, etter meget sterkt press. Han var ikke bare advokat for banden, men en av hjerne bak bandens grove forbrytelser. Han ble fengslet i Vest-Tyskland, dagen etter og innsatt i Stammheimfengselet.

Den 20. desember 1977, Sveits:
Gabrielle Kröcher og Christian Möller ble arrestert ved en sveitsik tollstasjon etter at de hadde såret to tollfunksjonærer med håndvåpen. De hadde med seg en del av mottatte løsepenger som var utbetalt for å sette fri 2 kidnappede østerrikske forretningsmenn kort tid forut for dette. Christian Möller var en nykomling blant terroristene.

Den 20. desember 1977, Nederland:
Knut Folkerts ble dømt til 20 års fengsel for drapet på en nederlandsk politimann i september.

Den 26. april 1978, Mogadishu:
Soraya Ansari (Souhaila Andrawes) ble dømt til 20 års fengsel av en spesialdomstol i Somalias hovedstad, Mogadishu i forbindelse med kapringen i oktober 1977. Andrawes avviste anklagen om kapring og terrorisme.

Den 26. april 1978, Vest-Tyskland:
Günter Sonnenberg ble dømt til livsvarig fengsel for mordforsøk i forbindelse med mordet på Riksadvokat Siegfriet Buback i 1977. Han ble ikke tiltalt for dette mordet.

Den 27. mai 1978, Vest-Berlin:
5 bevæpnede kvinner fra Baader-Meinhof-Banden befridde terroristen Till Meyer (34). Meyer var blant annet tiltalt for medvirkning til drapet på dommer Günther von Drenkmann (1974) og kidnappingen av CDU-lederen Peter Lorenz (1975). Et gissel ble skutt i foten som bevis for at kvinnene mente alvor. Utenfor fengselet ventet en minibuss med ytterligere tre kvinner og alle unnslapp. De forsøkte også å befri Andreas Vogel, men denne delen av aksjonen mislyktes.

Den 23. juni 1978, Bulgaria:
Till Meyer og tre mistenkte kvinner fra befrielsesaksjonen i mai ble arrestert i Bulgaria og utvist til Vest-Tyskland. Den ene arresterte kvinnen, Gabrielle Rollnick var selv rømling fra et fengsel i Vest-Tyskland.

Den 6. september 1978, Düsseldorf:
Terroristen Willy Peter Stoll ble drept av politiet i Düsseldorf på den kinesiske restauranten "Shanghai". Politiet hadde i forbindelse med drapet på Hanns-Martin Schleyer funnet spor etter Stoll og hans kamerater Christian Klar og Adelheid Schultz, da de med chartret helikopter rekognoserte over Heidelberg og Mannheim.

Den 17. november 1978, Jugoslavia:
Jugoslaviske myndigheter løslot 4 Baader-Meinhof-terrorister som hevn for at Vest-Tyskland ikke hadde utlevert bl.a. den kroatiske terroristen Stjepan Bilandzic. De løslatte var Brigitte Mohnhaupt, Sieglinde Hoffmann, Rolf Clemens Wagner og Peter Boock.

Den 17. november 1978, Stuttgart:
Volker Speitel (27) tilstod at det var han som hadde smuglet selvmordsvåpnene inn til terroristene Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan Carl Raspe som satt fengslet i Stammheimfengselet. Speitel og Hans Joachim Dellwo var tiltalt som sendebud for de fengslede terrorister. Forsvarsadvokatene Klaus Croissant og Arndt Müller ble utpekt som medskyldige. Hans Joachim Dellwo var bror av Karl-Heinz Dellwo som sonet livsvarig for delaktighet i drapet på to vest-tyske diplomater i Stockholmambassaden i 1975.

Den 16. februar 1979, Stuttgart:
Baader-Meinhof-forsvareren Klaus Croissant ble dømt til 30 måneders fengsel og fradømt retten til advokatpraksis i 4 år for å ha misbrukt sin stilling som advokat og for å ha opprettet et informasjonssystem mellom fengslede bandemedlemmer og sympatisører utenfor murene.

Den 9. juni 1979, Frankfurt:
Terroristen Rolf Heissler ble arrestert av politiet i Frankfurt, etter at han trakk pistol og selv ble såret av skudd fra politiet. Han var en av de 6 ettersøkte for drapet på Hanns-Martin Schleyer i 1977.

Den 11. juli 1979, Stuttgart:
Den tidligere Baader-Meinhof-advokaten Siegfried Haag ble dømt til 14 års fengsel for å ha planlagt aksjonen mot Stockholm-ambassaden i april 1975.

Den 11. november 1982:
Brigitte Mohnhaupt arrestert og dømt til fengsel på 5 ganger livsstid pluss femten år. Soner i Aichach i Bayern.

Den 13. oktober 1994, Oslo:
Souhaila Sami Andrawes (Soraya Ansari) ble arrestert i Oslo i forbindelse med Mogadishu-kapringen i 1977. Tysk politi hadde hatt stående arrestordre på henne siden den gang. Andrawes bodde i Oslo sammen med ektemannen Ahmed Abu-Matar og en datter.

Den 9. desember 1994, Oslo:
Dommer Kåre Ingvar Røkkum ved Oslo Forhørsrett avslo begjæringen om utlevering til Tyskland, med begrunnelsen at Andrawes hadde en ti år gammel datter, som ville lide skade dersom moren ble utlevert til Tyskland. Hun ble løslatt. Aktor Politiadjutant Marit Bakkevig varslet påkjæring til Lagmannsretten. Bakkevig var da blitt underrettet via politiet i Roma at Andrawes hadde en dom på seg på 30 år i forbindelse med kapringen. Dommen var senere redusert til 26,5 år. Italia avventet utleveringssaken som Tyskland hadde reist, men da Andrawes ble løslatt, bad italiensk politi om at hun ble arrestert i påvente av at Italia begjærte utlevering for soning. Dette ble avslått av humanitære årsaker. Andrawes ble forsvart av venstreaktivisten og asyladvokaten Heidi Bache-Wiig. Disse benektet i ettertid å hatt kjennskap til dommen i Italia. De norske myndigheter benektet kjennskap til den italienske dommen og kravet om arrestasjon.

November 1995:
Souhaila Andrawes ble utlevert til Tyskland, etter 10 runder i norske rettssaler, og hvor Høyesterett tilslutt måtte beordre Lagdommer Ragnhild Dæhlin (Tidligere Venstreaktivist) at utvisningsdom ble avsagt.

Den 12. februar 2007:
Den tyske domstolen Oberlandesgericht (OLG) i Stuttgart bestemte at 57-årige Mohnhaupt, den 27. mars skulle bli løslatt med en prøvetid på fem år, etter å ha søkt om løslatelse etter å ha sonet minste fastsatt soningstid etter tysk lov.

Muhammed funderte ofte over religiøse spørsmål som var framkalt av samtaler med jøder og kristne. Men da han var 40 år opplevde han ifølge seg selv engelen Gabriel som åpenbar seg for ham og sa: "Å Muhammed, du er Allahs profet! Forkynn!"

Til å begynne med ble Muhammeds budskap ikke godt mottatt av lederne i Mekka, da hans budskap om én gud var en trussel mot deres levebrød som var handel med avgudsbilder. Men Muhammed fikk også tilhengere. Sammen flyktet de til Medina. Deres inntektskilde var overfall og røveri. På denne måte fikk Muhammed fatt i proviant, kameler og våpen – og han ble i løpet av få år forvandlet til en høyt ansett høvding som rådde over væpnede styrker, hvilket hans motstandere fikk føle. Hadde Muhammed først sagt: "Hvem skaffer meg hevn over den mannen?" så var snikmordet så godt som allerede utført. Lengst mulig forsøkte han å holde seg på god fot med jødene; men de nektet å godta den nye "profet", som kun hadde snappet opp fragmenter av de hebraiske skrifter og ofte hadde komiske innslag av Det Gamle Testamente.

Hos de kristne var Muhammed blitt frastøtt pga. Treenighetslæren. Han kalte det flerguderi og bebreidet de kristne for at de hadde gjort Jesus til Gud. Enden på det ble at Muhammed stiftet sitt eget religiøse samfunn. Stadig voksende skarer lyttet og tok imot budskapet, og hans åpenbarelser og taler ble nedskrevet og samlet i Koranen, muslimenes lovbok.

Vold og tvang
Sannheten er at islam er oppstått ved vold, er utbredt ved vold og opprettholdes den dag i dag ved vold. Islams begynnelse var å bekjempe de "vantro" med "Allahs sverd". Den første lille gruppe av tilhengere overfalt karavaner og myrdet menn, kvinner og barn. De overfalt og inntok mindre byer og områder i Arabia. Medina ble inntatt, hvor Muhammed og hans menn brutalt myrdet 600 jøder mens enda flere ble utvist, innen han gjorde seg til hersker i byen. Han inntok Mekka, hvor befolkningen ble tvunget til å si at de trodde på Allah og hans profet Muhammed.

Muhammed lærte sine tilhengere å utføre "jihad", dvs. hellig krig mot de vantro. Hans etterfølgere kjempet fanatisk for Allah og Muhammed uten frykt for deres egne liv. Hvis de ble drept, ble de lovet å gå direkte til Paradis, hvor skjønne palasser og skjønne jomfruer ventet dem.

Med en kriger, røver og morder som Muhammed som grunnlegger og forbilde, er det ikke rart at strategien og løftene fra den spede begynnelse av islam ikke har endret seg. Krig, tvang, vold og undertrykkelse er meget viktige elementer i islam den dag i dag. Selvmordsbombemennene i Israel og andre steder samt pilotene som styrte flyene inn i World Trade Center, gjør dette med den sikre overbevisning at lønnen er paradis, palasser og vakre jomfruer.

Koranens budskap

Det finnes en rekke forfalskede oversettelser av Koranen, deriblant Dr. Rashad Khalifa sin engelske versjon som brukes til å føre ikke-troende bak lyset. På sider som f.eks.http://www.submission.org/terrorism.html brukes denne svindelen til å argumentere for at det ikke er lov å drepe. I oversettelse av koranen [6:15] og [17:33] står det skrevet at "Du skal ikke drepe", men resten av setningen "som Allah har forbudt" er fjernet selv om den står i originalen i begge av versene samt de tre oversettelser som brukes i denne artikkel. Dvs. det som virkelig er skrevet er at dersom Allah har forbudt å drepe noen skal man ikke gjøre det og Allah forbyr ikke å drepe ikke-troende!

Det mest typiske kjennetegn på en forfalskning er at "Allah" er oversatt med "Gud". Allah og bibelens Gud er ikke samme vesen. Dette skal bevises i denne artikkelen med sitater fra Koranen gjengitt i de 3 mest anerkjente engelske oversettelser som brukes av muslimer selv.

Den norske oversettelse er ved Einar Berg (ISBN 82-00-05371-7) - Nummereringen er avvikende, og i flere tilfelle er oversettelsen så meningsløs at det er grunn til å anta at det dreier seg om en ren forfalskning, eller i beste fall en oversettelse fra svensk, og ikke fra arabisk. Denne antagelse underbygges ved at den norske utgaven mangler kildehenvisninger og redegjørelse for ord og begreper som kan ha flere betydninger. Det er også bemerkelsesverdig at den norske nummereringen er i overensstemmelse med den svenske uavkortede oversettelsen fra 1917 ved K. V. Zetterstén (ISBN 91 46-151 50-8) og at flere av uoverensstemmelsene i forhold til de øvrige oversettelser ofte er nøyaktig de samme for den norske og den svenske utgaven.

Muslimer påstår at en Gud står bak innholdet i Koranen på tross av at ingenting krever noen overnaturlig forklaring. Selv om dette var tilfelle medfører det verken at det er noen gode overnaturlige makter som står bak (det kunne like gjerne være onde), eller at resten av Koranen ikke er skrevet av mennesker. Dersom guder var involvert ville det selvfølgelig vært konkrete fakta som mennesker på den tiden ikke kunne vite, f.eks. antall planeter i solsystemet, deres diameter, avstand og omløpstid rundt solen. Ingen religioner har slike konkrete fakta og derfor er det klart at enten er guden deres mentalt tilbakestående som ikke engang er i stand til å formidle at jorda er rund, eller så er det ingen guder involvert. Det hele koker ned til at "det er slik fordi det står i boka at det er slik". Religiøs fundamentalisme bruker her guder som skremselspropaganda og metode for å gardere seg mot kritikk.

En islamsk fundamentalist er et menneske som mener hele Koranen er ufeilbarlig og hevet over kritikk. Koranen har kun en kilde (Muhammed) og derfor er det ikke så lett som i andre religioner å være enig i noe og uenig i noe annet samme person har sagt, dersom denne anses for å være høyeste autoritet blant menneskene. I andre religioner er det mange forfattere der man ikke må være enig med alle. F.eks. i kristendommen er det kun Jesus sine ord som fremstilles som absolutt sannhet og siden dette er skrevet ned lenge etter kan en trekke i tvil hva som faktisk ble sagt. Islam stiller seg derfor i en særstilling med sin fundamentalistiske natur der alt sies å være fra en gud, og derfor en stor trussel ovenfor alle mennesker og spesielt ikke-muslimer.

I motsetning til Kristendommen som er nye testamente og sprer læren om kjærlighet og ikkevold (det finnes ikke så mye som en eneste oppfordring til vold i NT), har Koranen det motsatte budskap - aggresjon, hat og vold. Det eksisterer nesten ingen vers i Koranen som bærer preg av nestekjærlighet, og dette er ikke så rart siden Muhammed var en kriger og voldsmann. Gamle testamente (som ikke er kristendommen) er også preget av vold enkelte steder, men her korrigerte bibelens Gud dette med å innføre de ti bud der man ikke skal ikke drepe og ikke stjele osv... I nye testamente er dette gjort klinkende klart ut fra tallrike eksempler. Det er vanlig løgn å dømme en religion ut fra hva de som sier de er tilhenger av den gjør. F.eks. under hekseprosessene i middelalderen hadde ikke engang folket bibelen fordi boktrykkerkunsten ikke var oppfunnet, og derfor kunne de umulig vite hva kristendom var og derfor heller ikke kunne være kristne. Man kan ikke sammenlikne oppførselen til de som vet hva som står i deres lære med de som levde 1000 år siden og ikke hadde en bok til å rettlede seg. Det eneste som teller er der en kan finne støtte for handlinger i kilden, det være seg Bibelen eller Koranen.

Mange muslimer henviser til et sted i Koranen for å lure andre til tro at Islam ikke oppfordrer til aggressivitet, og det er kapittel 2, vers 190 og f.eks. PICKTHAL sin oversettelse:

http://www.usc.edu/dept/MSA/quran/002.qmt.html

Det kommer nå åpenbart fram at det er ulike meninger om hvordan teksten over skal oversettes. Det er dermed uholdbart å trekke konklusjoner ut fra kun en oversettelse uten å undersøke nærmere hva som var meningen. På arabisk brukes det et ord som kan ha flere ulike betydninger

avhengig av sammenheng som f.eks. "to cross, overstep, exceed transcend, surpass, go beyond something, act outrageously, brutally, unlawfully, commit excess engage in aggressive bruta hostile action, commit aggression, assualt, attack, raid, infringe, make inroads" ifølge Hans Wehr dictionary. Ibn Kathir som døde ca. 1380 og som er godt kjent lærd skrev at; "Å ikke gjøre seg skyldig i aggresjon betyr å ikke begå noe som Gud har forbudt", og ut fra denne tolkningen av den arabiske teksten blir det SHAKIR som har den mest korrekte oversettelsen. Dersom det korrekte var å ikke være aggressiv fører det til selvmotsigelse, for som denne artikkel skal vise er det tallrike oppfordringer til drap og tortur. Allerede på neste vers kan vi lese en oppfordring til drap, men i dette ene tilfelle er det fortsettelse av forrige vers og kan derfor tolkes som selvforsvar:

002.191
YUSUFALI: And slay them wherever ye catch them, and turn them out from where they have turned you out; for tumult and oppression are worse than slaughter; but fight them not at the Sacred Mosque, unless they (first) fight you there; but if they fight you, slay them. Such is the reward of those who suppress faith.
PICKTHAL: And slay them wherever ye find them, and drive them out of the places whence they drove you out, for persecution is worse than slaughter. And fight not with them at the Inviolable Place of Worship until they first attack you there, but if they attack you (there) then slay them. Such is the reward of disbelievers.
SHAKIR: And kill them wherever you find them, and drive them out from whence they drove you out, and persecution is severer than slaughter, and do not fight with them at the Sacred Mosque until they fight with you in it, but if they do fight you, then slay them; such is the recompense of the unbelievers.
NORSK (002-187): Drep dem hvor dere påtreffer dem, og driv dem ut fra det sted (Mekka) som de har drevet dere ut fra. For prøvelser for troen og forfølgelse er verre enn drap. Men bekjemp dem ikke ved den hellige moské, før de angriper dere der. Men hvis de angriper, så drep dem. Det er de vantros lønn.
SVENSK:Döden dem varhelst I påträffen dem och driven dem ut från varje plats, från vilken de driva ut eder, ty frestelse är värre än dråp, men striden ej mot dem vid det fridlysta templet, med mindre de strida mot eder därstädes, och strida de mot eder, så döden dem! Sådan varder de otrognas lön.

Ikke-troende kan lett bli lurt til å tro det står noe annet i Koranen enn hva det faktisk står. Å bekjempe ikke-troende ifølge Koranen er å bekjempe ondskap. Ondskap og dens motsetning rettferdighet er altså noe helt annet for en muslim enn for en som ikke er muslim! Videre er det setninger som lett kan mistolkes med eller uten vilje for å lure ikke-troende til at det står noe annet enn det faktisk står:

http://www.usc.edu/dept/MSA/quran/060.qmt.html
060.008

Merk spesielt at det i alle oversettelser står "Gud forbyr dere ikke å ..." og ikke "Gud forbyr dere å ikke ...", og dette er derfor ikke et forbud mot respektløshet ovenfor ikke-troende. Koranen skriver så mye hat mot ikke-muslimer at den faktisk må presisere at det er lov å være snill for de som måtte lure på om det var forbud mot godhet!

Det er vanlig at muslimer hevder at Koranen er imot drap på sivile fordi pga. følgende vers som hinter om at det er galt å drepe noen med mindre de har drept andre eller driver med korrupsjon:

http://www.usc.edu/dept/MSA/quran/005.qmt.html
005.032
YUSUFALI: On that account: We ordained for the Children of Israel that if any one slew a person - unless it be for murder or for spreading mischief in the land - it would be as if he slew the whole people: and if any one saved a life, it would be as if he saved the life of the whole people. Then although there came to them Our messengers with clear signs, yet, even after that, many of them continued to commit excesses in the land.
PICKTHAL: For that cause We decreed for the Children of Israel that whosoever killeth a human being for other than manslaughter or corruption in the earth, it shall be as if he had killed all mankind, and whoso saveth the life of one, it shall be as if he had saved the life of all mankind. Our messengers came unto them of old with clear proofs (of Allah's Sovereignty), but afterwards lo! many of them became prodigals in the earth.
SHAKIR: For this reason did We prescribe to the children of Israel that whoever slays a soul, unless it be for manslaughter or for mischief in the land, it is as though he slew all men; and whoever keeps it alive, it is as though he kept alive all men; and certainly Our messengers came to them with clear arguments, but even after that many of them certainly act extravagantly in the land.
NORSK (005-035-036): Derfor har vi pålagt Israels barn: Den som dreper et menneske, - uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten. Den som redder et menneske, skal anses som hadde han reddet hele menneskeheten. Våre sendebud kom til dem med klar beskjed, men efter dette har mange av dem vist lettsindighet.
SVENSK: Fördenskull hava vi föreskrivit Israels barn, att det, om någon dödar ett liv,utan att det föreligger någon blodskuldeller ofärd på jorden, skall vara, som om han dödat människor i allmänhet, og om någon frälser ett liv, skall det vara, som om han hadde frälst människors liv i allmänhet.

Avviket i den norske og svenske oversettelsen

er meningsløs i forhold til de andre oversettelser

Et politisk alternativ representerer ingen "ny" ideologi. Det dreier seg heller ikke om en komplisert ideologi. I bunn og grunn dreier det seg om det ansvar hver enkelt av oss har overfor oss selv og våre medmennesker. Riktignok har vi et ansvar overfor Staten, men det er samtidig VI SELV som er ansvarlig for HVA SLAGS stat vi har.

Verden rundt oss snakker åpent om behovet for en ny verdensordning - og det skjer i storpolitiske fora, som FN og EU. Spørsmålet er om denne nye verdensordning skal bygges på en livsfilosofi som bringer en sunn livsstil for samfunn og enkeltindivider, eller om den nye verdensordning fortsatt skal bygge på en filosofi med moraloppløsning, uten normer, verdier eller grenser og hvor det rene pølsevev serveres som korrekte politiske løsninger. Det er opp til hver enkelt av oss å gi klare meldinger til det etablerte politiske apparat om at vi forventer noe mer enn uforståelig abrakadabra, uansett hvilket politisk parti eller bevegelse vi måtte bekjenne oss til. 

Galskapen startet med "Fornuftdyrkelsen"s apostel, Voltaire (1694 - 1778), som lærte at verdens frelse kommer fra menneskets eget opplyste intellekt uten impulser utenfra.

Jean Jacques Rousseau (1712 - 1778) satte naturen og den "verdinøytrale" humanisme og det like verdinøytrale syn på religion i høysetet. Derved ble alt som heter moral forkastet. Han hevdet at all menneskelig ondskap skyldes samfunnet og de kristne moralverdier. Han var ikke istand til å forstå at ondskapen skyldes mennesket selv og moralens fullstendige fravær. Så fikk vi se, da, hva den norske "Verdikommisjonen" fikk til av fri tankeutveksling

Den totalitære stat, hvor innbyggerne frivillig underkaster seg statens vilje i ett og alt, beskrives i "Contrat Social" (1762) og prinsippene for det kunnskapsløse skolesystem, som Norge idag fullt ut bekjenner seg til, beskrives i "Emile ou de l'education" (1762).

Rousseau insisterte på at Staten skulle ha fullstendig kontroll med oppdragelsen av alle barn. Derfor måtte kjernefamilien oppløses, slektfølelsen svekkes ved at "alle avlet barn med alle". Familien måtte miste sin rolle som oppdrager og erfaringskilde. Målet var gjennom pedagogene å skape en ny mennesketype. Endel av resultatet kunne observeres nå sist i forbindelse med 17-mai feiringene ved avslutningen av 12 års opphold i Statens lære- og oppdrageranstalt, "Den norske skole"; Et hav av sanseløst beruset ungdm i fri utfoldelse med påfølgende møljesex i et eller annet ferieparadis.

Privat var Rousseau så besatt av forfengelighetens ondskap at det var på grensen til galskap. Hans seksualliv var en sammenhengende promiskuøs orgie av perversiteter, og han avlet 5 barn. Samtlige ble umiddelbart etter fødselen anonymt overlatt til det statlige barnehjem "Hopital des Enfantes-trouves". Deres videre skjebne er ukjent. Sannsynligvis døde de alle sammen i løpet av sine første tre-fire leveår. Sånn var han, den store helten til vårt tidligere barneombud Trond-Viggo og våre moderne barnepsykologer og førskolelærere.

Voltaire var med på å gjøre den franske revolusjon mulig, men Rousseau forrådte hver eneste frihetstanke, og bærer alene det moralske ansvar for det galskapens slakteri som fulgte, under ledelse av Robespierre - psykopaten som var så glad i appelsiner. Er det den slags vi holder opp som forbilder?

Men ikke nok med det;

Rousseau skrev et forslag til Korsikas grunnlov, hvor det blant annet står: "Jeg gir meg selv, kropp, eiendom, vilje og alle mine krefter til Staten, og overdrar eiendomsretten over meg og alle som er avhengige av meg - til den". Denne delen av Roussuaus ideer er til fulle praktisert av samtlige "sosialistiske" regimer, eller som i Norge; ideene er på full fart inn blant "venstresosialistene" - arbeiderklassens sanne svikere og forrædere. Pol Pot innførte like godt hele greia som grunnlov for Kambodsja!

Pol Pot ble utdannet i Paris. Rousseau og Jean Paul Sartre var hans store forbilder, og Sartre er den nye litterære Guru for venstrerradikale i Norge. Det var på deres idegrunnlag Pol Pots redselstyre i Kambodsja ble tuftet, og som kostet nær inn på 1 million mennesker livet i en statlig galskap som minner uhyggelig om det som skjedde i kjølvannet av den franske revolusjon, og hvor Rousseau hadde vært den fremste filosof og arkitekt for den galskapen og ondskapen som fulgte.

Pol Pots massakrer ble stilltiende godkjent av FN, på samme måte som Milosevic's folkemord på de bosniske muslimer blir akseptert uten at en eneste sosialist i hele Europa protesterer. Deretter datte han satt i gang med Kosovoalbanerne. Her i landet bekymrer man seg over at de undertrykte samler inn penger til våpen, mens det knapt ble reist en røst mot Milosevic. Ja, galskapen var kommet så langt at iflg. Den nye "Romakonvensjonen", så måtte man først innhente Milosevic's tillatelse før man gikk til arrestasjon, mens jødiske "settlere" automatisk ble stemplet som krigsforbrytere, på lik linje med Hitler, Stalin, Mao, Pol Pot og altså "Milo"!

Pol Pot selv bare innrømmet at han gjorde to feil sist han hadde makten; Han drepte ikke mange nok og fort nok. Til sist fortalte han ganske åpnelyst at hans nye dødslister talte to millioner navn, og alle venstresosialister i Norge gledet seg til ny jul i Phnom Penh og "Den nye tid". Dessverre så døde jo den store helten deres ganske av seg selv.

Kirkeforfallet er mulig kun fordi vi har biskoper som svever i åndelig vakuum, uten kontakt verken med Gud eller mennesker. Ikke en eneste venstresosialist eller Kirkens presteskap løftet røsten til protest mot Pol Pot da han herjet som verst, og ingen av dem hadde ett ord til protest, når han så med deres hjelp nok en gang satte igang myrderiene. Sist kunne ikke engang selv FN-soldatene ikke føle seg trygge. Den norske pressen var kun opptatt av deres seksualliv. Vi skal aldri glemme at Pol Pot gjennomførte myrderiene under FN's beskyttelse, som Kambodsjas "lovlige" regjeringssjef.

Galskapen nådde sitt høydepunkt da NTB sendte ut en artikkel av Flemming Ytzen. Artikkelen ble offentliggjort over en helside i Bergensavisen, den 23. mai 1993 med overskriften "FN-soldater sprer uhygge". Bl.a. hevdet Ytzen at den bulgarske FN-kontingenten bestod av tidligere straffanger som var tilbudt nedsatt straff mot å tjenestgjøre i Kambodsja. Bergensavisen hevdet videre i artikkelen at tilstedeværelsen av FN-soldatene har medført "tallrike overgrep, voldtektsforsøk og trafikkulykker, foruten en total forverring av den kambodsjanske økonomien". Med andre ord; det er FN-soldatene, som iflg. denne ondskapens disippel er de skyldige i Kambodsja, ikke Pol Pot og hans Khmer Rouge.

Selvfølgelig visste både NTB og Bergensavisen bedre. Hvorfor lot de slike fabrikkerte røverhistorier komme på trykk? Vi var vitne til første ledd i en kampanje, som etterhvert skulle fremstille Khmer Rouge som en organisasjon som skal "frigjøre" Kambodsja fra "bestialske" FN-soldater. Da Pol Pot døde, og tingene roet seg i Kambodsja, fant man på dette med at de stakkars araberne måtte reddes fra jødenes forferdelige krigsforbrytelser. Joda, proporsjonene er på plass, men de er riv ruskende gale!

Nå dreier det seg ikke lenger om journalistikk, men om psykopati. Det går en rød tråd fra Voltaires "humanisme" og Rousseaus barneoppdragelse og statlige skolesystem til Darwins eventyr om evolusjon og filosofisk materialisme og Marx' sosialisme  og Gudløshet. Derifra går det en like rett linje fra Nietzches nihilisme og rasering av verdinormene til Stalin, Hitler, Pol Pot og alle de andre venstresosialistheltene.

Ikke tilgi dem, Herre. De vet hva de gjør!