Günter Grass sitt Israel-kritiske dikt ville ikke vekket sterkere følelser noe annet sted enn 
i Tyskland.

Debatten har reist spørsmålet om tyskere i det hele tatt kan kritisere Israel. Og i så fall, hvordan gjøre det riktig? Det spør avisen Süddeutsche Zeitung i et intervju denne uka, uten å finne verken et fullgodt svar eller oppskriften. Men det er liten tvil om at publiseringen av Günter Grass‘ dikt «Det som må sies» i samme avis forrige uke, neppe hadde ført til samme oppstandelse og raseri i noe annet land i verden.

«Hvorfor tier jeg, jeg har tiet for lenge». Slik åpner Grass sitt kraftige angrep på Israels atompolitikk. I diktet anklager han Israel for å true verdensfreden og advarer mot et israelsk angrep og krig mot Iran som kan «utslette det iranske folket». Tyskere vegrer seg for å si sannheten om Israel, mener Grass, derfor har også han tiet, men nå har han fått nok av «Vestens hykleri».

Diktet ble umiddelbart møtt med storm i hjemlandet Tyskland og Grass er blitt anklaget for antisemittisme og for skandaløs fordreining av den kompliserte virkeligheten i Midtøsten der Iran er den aggressive parten, ikke Israel. Den tysk-israelske foreningen er blant dem som reagerer sterkt og mener nobelprisvinner Grass med diktet sår tvil om seg selv både som intellektuell og kunstner. «Det som må bli sagt, kan selvsagt bli sagt, men vi vil overlate det til de kloke», sier foreningens leder Reinhold Robbe. Grass har i ettertid tatt selvkritikk for at han skriver Israel og ikke den sittende regjeringen i diktet uten at det har bidratt til å roe stormen.

Kritikken mot diktet er omfattende og anklagene mot Grass handler både om det kunstneriske (Kan det i det hele tatt kalles et dikt? Det mangler rim og ligner mer på et leserbrev), militæret (Grass mangler politisk kunnskap om Midtøsten og gir inntrykk av å likestille Israel og Iran), formen (Saklig Israel-kritikk er ikke et problem, men måten Grass gjør det på), personen Grass (Bakgrunn fra Waffen SS i ungdomsårene) og historisk (Tysklands spesielle forhold til Israel). Det er det siste som er mest interessant og best forklarer hvordan et dikt kan skape så mye blest som i Tyskland den siste uka. Günter Grass er nobelprisvinner i litteratur og en av landets mest anerkjente og populære forfattere. Det han skriver og sier blir lyttet til. Grass er likevel forfatter, ikke politiker, han snakker ikke på vegne av Tyskland. At diktet likevel er blitt politikk handler ikke først og fremst om forfatteren eller diktet i seg selv, men om tysk historie og hvordan krigen aldri er langt unna.

Andre verdenskrig gjorde tysk identitet til et ikke-tema. 70 år etter er det få av dagens tyskere som hadde noe med krigen å gjøre, landets grufulle krigserfaringer gjør det likevel fortsatt skamfullt og vanskelig å være tysk. Unge tyskere forteller at de blir sjikanert og konfrontert med landets nazihistorie og Holocaust på ferie i utlandet, krigen griper inn i språket og gjør ord som «Vaterland» og «Führer» tabu, og nasjonalstolthet er en nær forbudt følelse. Usikkerheten om egen identitet gjør at tyskere vegrer seg for å kalle noe «typisk tysk», eller i det hele tatt «tysk» og når de gjør det er det ofte negative eller i hvert fall ganske kjedelige karaktertrekk - som alvorlige, ordentlige og nøkterne - som framheves.

Men det tyske selvbildet er i endring. Fotball-VM i 2006 omtales ofte som et klart skille. Plutselig feiret tyskere seg selv, med tyske flagg på tribuner, på biler og husvegger viste de åpent glede og stolthet over eget land. Da tyske Lena vant suverent i Eurosong-finalen i 2010 i Oslo bidro det ytterligere til et mer positivt selvbilde. Det var den første tyske seieren siden 1982 og den første etter at Tyskland ble gjenforent, og Lena ble hyllet og feiret som en nasjonal prestasjon.

Forfatterne Thea Dorn og Richard Wagner ga i fjor høst ut boka «Den tyske sjelen», og kaller den en kjærlighetserklæring til nettopp hva det vil si å være tysk. Forfatterne mener tyskere flest lengter etter å bli kjent med sitt eget land og seg selv, og boka er en reaksjon på det de mener er et stadig større hull i den kollektive hukommelsen fra perioden før andre verdenskrig.

I et intervju med avisen Süddeutsche Zeitung denne uken er forfatter og statsviter Alfred Grosser en av de få som gir Günter Grass støtte. Grosser har selv jødiske foreldre og er kjent for sin Israel-kritikk. Han forteller at tyskere ofte forteller ham at mens det er legitimt at han kritiserer Israel, er det tabu for dem. Grosser pleier å svare at de ikke har noen skyld for det som har skjedd, men en plikt til ikke å glemme Hitler og Det tredje riket og alltid forsvare menneskeverdet.

Mens debatten raste i Tyskland den siste uka tok det litt tid før Israel reagerte, men når reaksjonen kom var den til gjengjeld hard. Günter Grass er nå uønsket i Israel og innenriksminister Eli Jischai mener han bør fratas Nobelprisen fra 1999. Den overdrevne reaksjonen vred debatten til å handle om ytringsfrihet og bidrar heller til å øke sympatien for Grass, mener tyske medier. Men at diktstriden får konsekvenser for det spesielle og nære forholdet mellom Tyskland og Israel er det ingen som tror på.

Nederland har en av eurosonens sterkeste økonomier og rekordlav ledighet. Likevel er det budsjettstridigheter som nå gjør at den nederlandske koalisjonsregjeringen krangler så busta fyker.

Bakgrunnen er EUs strengere krav til budsjettunderskudd som gjør at regjeringen må finne nye måter å spare 9,6 milliarder euro, i tillegg til de 18 milliardene som allerede er kuttet.

Nederlandske medier spekulerer nå i om det går mot nyvalg. Men Mark Ruttes borgerlige mindretallsregjering har helt fra starten i 2010 vært en skjør koalisjon, avhengig av en ugunstig samarbeidsavtale med høyrepopulisten Geert Wilders og hans innvandringsfiendtlige Frihetsparti for å få flertall i parlamentet.

Wilders er sterkt kritisk til EU, han vil forlate euroen og han vil både kaste Hellas ut av EU og stenge innvandrere ute av Nederland. Dette var ikke de borgerlige partienes politikk, men de trengte hjelp, særlig i den økonomiske politikken. Derfor inngikk de en støtteavtale der Wilders skulle få gjennomslag for en hardere innvandringspolitikk mot at han støttet regjeringen i å gi kriselån til landene i Sør-Europa og kutte på hjemmebane.

I forrige uke raknet det. Da Wilders populære partikollega og parlamentariker Hero Brink­-
man i full offentlighet trakk seg i protest mot sin egen partileders lederstil, røyk også partiets nøkkelposisjon til å skaffe regjeringen et knapt flertall i parlamentet.

Siden har budsjettarbeidet blitt mer dramatisk dag for dag. Milliardær Bill Gates har ringt og advart mot store kutt i bistandsbudsjettet, finansministeren skal ha truet med å gå av om ikke kuttene blir tøffe nok, men ingen av partene vil lenger fire på egne prinsipper. Onsdag ble forhandlingene brutt etter at Wilders med mye dramatikk forlot møterommet, i går startet de opp igjen uten å virke noe nærmere en løsning.

Hittil har regjeringene i blant annet Spania, Italia og Hellas gått av på grunn av den økonomiske krisen i Europa. Nå tyder mye på at Nederland blir eurosonens neste politiske offer.

Publisert i Dagsavisen lørdag 31. mars.

Vladimir Putins kontroll over mediene er en viktig forklaring på hans stramme grep om makten. Der de statlige mediene møter konkurranse, står også Putin svakere.

Opposisjonen i Russland hadde bestemt seg for å gå i dvale. Demonstrasjonene etter Vladimir Putins gedigne maktdemonstrasjon i presidentvalget 4. mars ble en nedtur. Borte var den første entusiasmen og begeistringen som tidligere i vinter fikk opp mot 100.000 til å samle seg under plakatene med «Russland uten Putin» i de største folkeprotestene i Russland siden oppløsningen av Sovjetunionen. Nederlaget i valget for to uker siden var ventet, likevel så det ut til å slippe mye luft ut av opposisjonsballongen.

Men søndag var opposisjonen tilbake i sentrum i Moskva. De var ikke flere enn rundt tusen til sammen, likevel ble over hundre av dem arrestert. Bakgrunnen var dokumentaren «Protestenes anatomi» som den statlige TV-kanalen NTV sendte torsdag. Filmen hevder at opposisjonen leide inn folk til masseprotestene for rettferdige valg tidligere i vinter og at de var blitt kjøpt for «penger og kjeks». Den profilerte opposisjonslederen og bloggeren Aleksej Navalnij blir anklaget for å spre feilinformasjon. Hos internettbrukerne ble filmen umiddelbart møtt med kraftige protester på blogger og sosiale medier under temaet «NTV lyver». Journalister truet med å boikotte kanalen og aktivister planla demonstrasjonen utenfor Moskvas største TV-tårn Ostankino.

Demokratiforkjempernes fordømmelse av nettopp kanalen NTV er et tydelig bilde på hva som har skjedd med russisk media under Vladimir Putins styre. Da Putin kom til makten første gang i 2000 startet han presidentkarrieren med å gå til angrep på Russlands mektigste forretningsfolk. De hadde fått vokse seg store og rike under forgjenger Jeltsin og mediemogulene var blant oligarkene som hadde mest makt. Snart ble Vladimir Gusinskij, sjefen for Russlands største uavhengige TV-selskap NTV arrestert anklaget for bedrageri. TV-kanalen hadde vært sterkt kritisk til Putins valgkampanje og krigen i Tsjetsjenia. Gusinskij ble senere løslatt og forlot landet, mens selskapet ble overtatt av statlig eide Gazprom. Det var Putins første skritt mot å reversere liberaliseringen av mediene som Jeltsin hadde satt i gang.

Mediefriheten i Russland er i en elendig tilstand, slår demokrati- og ytringsfrihetsorganisasjonen Freedom House fast. I tillegg til alle de nasjonale TV-kanalene er også store deler av den trykte pressen under statlig kontroll, andre styres av private med tette bånd til myndighetene. Men de siste månedenes utypiske masseprotester kan varsle endringer også for medienes kår.

For bare ett år siden ville det vært utenkelig at de statlig kontrollerte mediene i det hele tatt fortalte om protestene mot regimet og anklagene om valgfusk etter Duma-valget i desember, ifølge det russiske journalistforbundet. De første dagene gjorde de heller ikke det. Men så skjedde det noe. TV-reporterne gikk ut i gatene, de slapp til opposisjonsledere og de rapporterte i en overraskende åpen tone. I studio slipper populære regimekritikere som Boris Nemtsov og Sergei Udaltsov til i beste sendetid. Dmitrij Medvedev, som fortsatt er president til Putin formelt overtar i mai, har møtt til intervju hos den klart regimekritiske kanalen Dozhd.

Men bildet spriker. En rapport fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa slår fast at Putin har fått fordelaktig mye TV-tid sammenlignet med de andre presidentkandidatene og at dette har hjulpet ham med å vinne valget. Da jeg besøkte Russlands største statlige medieselskap «Rossija» samme dag som Putin ble valgt, var nestleder Dmitrij Kiseljov godt forberedt på kritikken om ubalanse. Løsningen er et avansert tellesystem som registrerer nøyaktig hvor mye tid alle kandidatene og partiene får i TV-ruta. Men Kiseljov synes systemet er urettferdig. Også i andre land får de mektigste partiene mer TV-tid.

Viktigere er anklagene om at uavhengige og kritiske medier utsettes for press som gjør det vanskelig eller til og med farlig å jobbe, som journalistene i avisen Novaja Gazeta - kjent for sin uredde journalistikk - forteller om. Mediene blir ikke sensurert, men eiere presses, lover blir trangere og styrer byttes ut, slik som hos radiostasjonen Ekko Moskva noen uker før presidentvalget.

Myndighetenes stramme grep om mediene er en viktig del av forklaringen på Putins fortsatt sterke posisjon i store deler av landet. «Om alle skrudde av TV-en ville Russland blitt verdens beste land», sa en ung opposisjonell til meg da jeg besøkte Murmansk uka før presidentvalget. På bygda ser de det annerledes. Der er ikke TV-en ensbetydende med statlig propaganda, men folks fremste og ofte eneste informasjonskanal. Her finnes også Putins kjernevelgere.

Russlands nye regimekritikere bor i de store byene. De er høyt utdannet og har god råd. Og ikke minst har de tilgang til internett.

iselin.moller@dagsavisen.no

Over hele verden satt folk klistret til skjermene da William og Kate sa ja i formiddag.

BERLIN (Dagsavisen): Kjolen, gjestene, lady Dis forlovelsesring og britisk pomp og prakt få andre kongehus kan matche, har vekket monarkister i de mest erkerepublikanske land opp av prinsessesøvnen. 

I Frankrike setter ukemagasinene salgsrekorder med egne bryllupsutgaver og alle de tre største TV-kanalene sender live fra London i dag. I Australia blir prins William tatt imot som en rockestjerne og andelen som ønsker seg republikk i stedet for britisk dronning har brått sunket fra stabile 60 til 25 prosent. I USA konkurrerer mediene i å sende flest journalister over havet for å sørge for vegg-til-vegg-dekning av prinsebryllupet. 

Også i Tyskland banker de rojale hjertene fortere. Med nær groteskt manipulerte bilder spekulerer kjendisbladet Bunte i hvordan de eventuelle barna til William og Kate kan komme til se ut. Uten å ta diskusjonen om hva som må skje om det første barnet blir en jente.

Heller ikke mer sobre Der Spiegel greier å holde seg unna. Trass i at ukemagasinets London-korrespondent Marco Evers prøver seg med en surmaget kommentar om hvor lite eventyrlig et liv i det britiske kongehuset er for en intelligent kvinne i det 21. århundret, har Spiegel viet siste nummer og hele forsiden til det britiske sirkuset. I tillegg kan hvert minutt og hver detalj følges live på nettsidene i dag. De som mener dataskjermen umulig kan ta inn alt glitter og gull, kan i stedet se brudefølget på storskjerm på kinoer over hele landet, og luksushoteller i både Hamburg og Berlin inviterer i dag til kongelige scones med champagne. 

Analytikere og aviskommentatorer spekulerer i om den nye monarkieuforien hos svorne republikanere skyldes at deres egne hverdagspolitikere er blitt for grå, og at en nostalgisk lengsel etter atskillig mer gullfargede tradisjoner derfor vekkes til live. Men at kongefamilien nettopp ikke er deres egen, kan være en like viktig forklaring. Det gjør dagens sirkus befriende uviktig.

Hvorfor Tyskland ikke vil være med i Libya, er denne uka blitt enda mer uklart.

BERLIN (Dagsavisen): «På diktatorenes side», mener tyske aviskommentatorer. «En skandaløs feil», sier tidligere utenriksminister Joschka Fischer. Det er som et ekko fra opposisjonsleder Angela Merkel da Fischer i 2003 sa nei til krigen i Irak.

Tysklands nei til flyforbud er ikke et ja til Gaddafi, insisterer Merkel. Tyskland er nemlig enig med FN-flertallet om målet, men ikke midlene. Heller ikke hennes egne partifeller ser det skillet helt klart, og den interne motstanden mot Tysklands alenegang i Europa har provosert flere til åpent å kritisere egen regjering. «Det hadde vært bedre om vi hadde stilt oss tydelig på samme side som NATO-partnerne, så det ikke var noen tvil om hvor vi står», sier CDU-fraksjonsleder Wolfgang Bosbach.

Hvor opposisjonen står er like forvirrende. Sist fredag mente flere toppfolk hos hovedmotstanderen SPD at regjeringens tilbakeholdenhet var «forståelig». Etter litt grubling i helgen snudde den sosialdemokratiske partisjefen Sigmar Gabriel helt om og mente nå at avgjørelsen kunne så tvil om Tysklands interesse i å bekjempe «den morderiske diktatoren i Libya». Etter enda noen dager betenkningstid var det nå «forståelig» at regjeringen ikke vil risikere å involvere tyske soldater i en ny krig. Men det var fortsatt «feil».

Fredag ville utenriksminister Guido Westerwelle spare krigs­trøtte tyske soldater for enda en krig. I går bestemte regjeringen av «solidaritet med sine allierte» at Tyskland trapper opp krigsdeltakelsen i Afghanistan og bidrar med 300 soldater som skal overvåke luftrommet. En jobb regjeringen senest i januar sa nei til.

Flere, framfor alt utenriksminister Westerwelle selv, mener de siste dagenes krigføring i Libya har gitt Tyskland rett i at det var grunn til å nøle. De pågående delstatsvalgene er også en viktig forklaring på at tyske politikere styrer unna klar tale. De er livredde for å trå feil i lokalvalgkamp der Libya og Fukushima har satt utenrikspolitikk øverst på agendaen. Westerwelles FDP har allerede gått på et kjempenederlag i Sachsen-Anhalt. Søndagens valg i Baden-Württemberg ligger an til å bli like elendig for regjeringen.
iselin.moller@dagsavisen.no