Som sin navnesøster er Gerd Kristiansen nordfra og har en solid dose temperament. Det kan komme 
godt med.

Vittige tvitrere spurte i går hva som skal til for en kvinne som vil bli LO-leder. Å kunne stå i en storm er nok verdt å ta med seg. Det har Gerd Kristiansen gjort.

57-åringen fra Hinnøya i Troms vokste opp på gård. Som 17-åring ble hun alenemor. Etter husmorskole mønstret hun på en tråler, sammen med fire mann, langt ute i Barentshavet. «Loddefiske er så intenst, så mye våking. Når du leter etter lodda, jobber du døgnet rundt. Lofotfisket er roligere, torsken er mer stødig», sa Gerd Kristiansen til Fagbladet i 2005. Like stødig var ikke havet den dagen hun forliste. «Vi pumpa inn lodda i lasterommet, men med bølger både ute og inne, maktet ikke midtskottet mer og brakk sammen. Vi fikk ikke pumpa ut vannet fort nok.»

Båten sank, men alle ble reddet. To uker senere hentet de ny båt, men ganske snart gikk hun i land, og tok hjelpepleierutdanning. Siden fulgte mange år som pleier på Åsgård psykiatriske sykehus i Tromsø, før tillitsvervene tok henne, som frifagbevegelse.no har beskrevet det.

Da Gerd Kristiansen ble klappet inn som ny LO-topp i går, skjedde det etter en intens dragkamp mellom to mektige menn. Det var Fagforbundets Jan Davidsen og Fellesforbundets Arve Bakke som til slutt ble enige. Det skjedde fordi Davidsen nektet å gi etter for det intense presset for å la den andre av LOs nestledere, Tor Arne Solbakken, overta. Men også fordi verken Fellesforbundet eller resten av LO er tjent med at det aller største forbundet i LO-familien ikke er representert i LO-sekretariatet. For det var konsekvensen, siden forbundet ikke stilte med noen andre kandidater til noen andre poster.

En viktig kilde til Davidsens makt er faktisk Gerd Kristiansen og hennes hjelpepleiende medsøstre. På slutten av 1990-tallet var Fagforbundet og Fellesforbundet - de offentlig ansatte sliterne vs. industriarbeiderne - omtrent like store. Men da Helse- og sosialforbundet i YS gikk sammen med Norsk Kommuneforbund i LO og dannet Fagforbundet i 2003, fikk LO 55.000 nye medlemmer over natta. Det samme fikk Jan Davidsen. Og siden den gang har han vunnet mange av de tunge maktkampene som utspiller seg foran kamera og bak lukkede dører; internt i LO og i rommet mellom LO og Arbeiderpartiet. Fra 2009, da Gerd Kristiansen ble lansert, og fram til i går, ble tyngdekraften brukt til å rydde plass til Gerd Kristiansen.

Kvinner kan komme til å besette alle de viktigste maktposisjonene i Norge etter september 2013, skriver vi i dagens avis. For aller første gang i historien har både arbeidsgiverne og arbeidstakerne valgt en kvinnelig toppsjef. NHO-sjef Kristin Skogen Lund og LO-leder Gerd Kristiansen kan få følge av flere kvinner i topposisjoner om valgvinden blåser samme vei som meningsmålingene. Da kan vi ha kvinnelig statsminister i Høyre-leder Erna Solberg, kvinnelig finansminister i Frp-leder Siv Jensen, og trolig også en kvinnelig utenriks- eller forsvarsminister (Ine Marie Eriksen Søreide og Monica Mæland er mulige kandidater fra Høyre. Kommer KrF inn i regjering, kan Malin Stensønes være aktuell). Det vil i så fall representere et kjønnsmessig maktskifte som vil være like markant som da Gro Harlem Brundtlands kvinneregjering steg ut på Slottsplassen i 1987.

«Der kvinner går inn, går makten ut», skrev forsker Helga Hernes. Dét har heldigvis endret seg, trolig fordi det nå er så mange flere kvinner i ledende posisjoner. Kanskje man trengte en «kritisk masse» for å få fart på noen viktige likestillingspolitiske og økonomiske utfordringer, som synes skrevet i stein? LOs evne til å få til likelønn, har ikke vært imponerende. Og det til tross for at Roar Flåthen på sin pressekonferanse fredag vektla LOs «kraftfulle innsats», og selv om han gjennom egen familie har inngående kunnskap om slitet med små stillingsbrøker. Håpet er at Gerd Kristiansen vil bruke sin utålmodighet og temperament til å løfte kvinnene med den laveste lønnen og den mest ugunstige arbeidstida.

Offentlig ansatte kvinner er en utrolig viktig base for LO i årene som kommer. Det er ikke svingende slegger i industrien som vokser - verken for LO eller Arbeiderpartiet. Som Dagsavisen skrev i april i år, haler de andre hovedsammenslutningene innpå LO. De siste ti årene har Unio, YS og Akademikerne vokst til sammen tre ganger så fort som LO. Det er derfor ikke overraskende at Gerd Kristiansen selv nevner «bygge organisasjon» som en av sine største utfordringer. Hun må bli en stemme i samfunnsdebatten, på LOs program. Hun må jobbe mot sosial dumping (og der våkner hun til regjeringens tredje handlingsplan i dag). Kristiansen står svakt i privat sektor. Der må hun levere.

Må man hete Gerd og komme nordfra om man som kvinne skal nå til topps i LO? Det kan bli motbevist om fire år. Da kan kampen komme til å stå mellom Trine Lise Sundnes og Hans-Christian Gabrielsen.

Norsk konkurransekraft ville ha vært sterkere om fagbevegelsen var svakere. Det mener mange på høyresiden.

Flere toppolitikere som kan rykke inn i regjeringskontorene til høsten mener nettopp dette. Den grunnleggende analysen er basert på et faktum det er vanskelig å være uenig i: Vi lever i en globalisert verden og konkurrerer med svært billig arbeidskraft i mindre gjennomorganiserte samfunn der «alt er lov». Så hva gjør vi med det?

Å justere ned lønns- og arbeidsvilkår er visst noe flere kunne tenke seg. Kostnadsnivået er jo høyt i Norge. På høylys dag er få for sosial dumping. Når det blir avslørt, blir det ryddet opp i. Som etter TV 2-sakene de siste dagene: Ved byggingen av Coops nye sentrallager. Og når statlige Avinor driver sosial dumping, gjennom underleverandør som leverer byggetjenester på Oslo lufthavn Gardermoen. De betaler 10 euro i timen og gir folk sparken på dagen. I gårsdagens Dagbladet møtte du ansatte i Oslos bilvaskehaller som sier de tjener under 40 kroner timen. Alle, unntatt eiere av de skitne bedriftene, taper på dette: Du og jeg fordi skatteinngangen blir lavere enn den ellers ville ha blitt. Ryddige arbeidsgivere, fordi det er umulig å konkurrere mot slike aktører. Og selvsagt sårbare mennesker på slavekontrakter.

Motmakt nytter: Som en hyllest til 1. mai fortalte Dagsavisen historien om hvordan renholdsbransjen er blitt ren. Hardt samarbeid mellom arbeidsgivere (NHO Service) og arbeidstakere (Norsk arbeidsmandsforbund) - og til slutt regjeringen - ga resultater. Slikt trepartssamarbeid har vist seg å fungere veldig godt i Norge. Regjeringen, NHO og LO møtes til jevnlige samtaler. Mange potensielle konfliktsaker blir løst før de blir konflikter. Det er ikke «action» og brennende bildekk og månedlige generalstreiker. Det er kanskje litt kjedelig. Men veldig effektivt.

Mer effektivt enn internasjonale undersøkelser skulle tilsi, faktisk. I en svært interessant artikkel skrev spesialrådgiver Per Koch i Innovasjon Norge for litt siden om helt åpenbare feilkilder i EU-kommisjonens årlige innovasjonsmåling. Der ser det ut som om Norge ligger langt bak land vi sammenligner oss med. Er vi virkelig mindre innovative enn Kypros og Estland? Nei, argumenterer Koch, og viser til at innovasjonsaktiviteten i råvareselskaper innen olje og gass er underrapportert eller ikke teller med i disse undersøkelsene. Innovasjonen i bedrifter som Statoil og Aker Solutions regnes dermed ikke med. Innovasjon Norge advarer likevel, for innovasjonsaktiviteten i norsk næringsliv totalt sett går ned. Men likevel.

Hvis påstanden jeg begynte med skulle være riktig, burde da ikke Norge være verdensledende i for eksempel fiskeforedling? Folka «på fileten» tilhører lavinntektsgrupper. Likevel er de utkonkurrert av enda billigere produksjonsmetoder; på fabrikktrålere og av kinesiske arbeidere. Vår evne til å øke verdiskapingen av råvaren som svømmer langs kysten vår har ikke vært imponerende. Men høye lønninger har neppe skylda.

Når 315 stemmeberettigede på LO-kongressen benker seg sammen i dag er nettopp presset mot opparbeidede rettigheter på dagsorden. Fra Folkets hus vil det komme et stormløp mot EØS. Det nye direktivet som får blodet til å bruse blant LO-medlemmene er håndhevingsdirektivet. Mange i LO mener direktivet vil undergrave nasjonale tiltak mot sosial dumping (se side 10-11).Spørsmålet er altså om EUs fire friheter skal stå over norske rettigheter og plikter.

Hvis LO-troppene bruker dagene til å herje med EU-vennlige Jens Stoltenberg, kan Venstre-leder Trine Skei Grande, Frp-leder Siv Jensen og Høyre-leder Erna Solberg lene seg tilbake og smile. De vil blant annet svekke arbeidsmiljøloven, ha færre sentrale forhandlinger og endre sykemeldingsordninger. Ifølge Frp-leder Siv Jensen kommer «LO (...) til å streike for hver minste lille ting. Men det må vi bare være forberedt på.» Eks-statsminister Kjell Magne Bondevik i KrF er så bekymret over tonen mellom LO og de borgerlige at han i Klassekampen har advart de blå: «LO og resten av fagbevegelsen er ekstremt viktig for norsk samfunnsliv. En ny regjering etter høsten må ikke få LO som motspiller, de må være medspillere». Bondevik vet hva han snakker om. Hans andre regjering vedtok, med støtte fra Frp, store endringer i arbeidsmiljøloven.

Brølet fra fagbevegelsen var kraftig, og Stoltenberg II-regjeringen reverserte endringene før de ble satt ut i livet. Ifølge VG har Erna nå en plan for de neste åtte årene. Vil man brøle mot det, bør nok det skje nå.

LOs millionbevilgninger til de rødgrønne er et tydelig signal om hvor mye som står på spill ved høstens stortingsvalg, sett fra maktbastionen Folkets Hus.

Men pengestrømmen gir et like tydelig signal om hvilken stemmeseddel LO-toppene mener flest mulig av sine 900.000 medlemmer bør putte i valgurnen 9. september. Og det er ikke en av dem med grønnfarge.

For fem år siden gikk daværende SV-nestleder Audun Lysbakken ut i Dagsavisen og krevde mer handlekraft fra regjeringen i kampen mot sosial dumping. Lysbakken hadde en plan, om å breie ut partiet og omfavne fagbevegelsen, en plan han utdypet og konkretiserte da han senere ble SV-leder.

Nå slår Ap tilbake. På Arbeiderpartiets landsmøte forrige helg ble det fattet en lang rekke vedtak som går gikk rett til hjertet av LO og resten av fagbevegelsen:

* Klare vedtak mot privatisering innen helse og skole. Det appellerer sterkt til lærere, sykepleiere og hjelpepleiere i Unio og Fagforbundet.

* Fagbrev skal gi generell studiekompetanse, med enkelte unntak (som medisinstudiet). En mangeårig kampsak for LO (og Aps Truls Wickholm).

* Nye forsikringer i kampen mot sosial dumping, og nye virkemidler mot ulykker i arbeidslivet. Også det en mangeårig kampsak fra LO (og Aps Anette Trettebergstuen)

* Konsekvensutredning av Lofoten, Vesterålen og Senja. En viktig sak for LO, med klar brodd mot SV.

SV prøver å komme seg ut av skyggen. Med sexy bilder av Lysbakken, som spiller på nettfenomenet Ryan Gosling, og småkleine tekster. Nettfarsotten skal være laget av SV-sympatisører, mens partiet selv gir ut avisen «Del godene» med en tidligere Natt og Dag-redaktør bak tastaturet. Problemet for SV er at dette appellerer til en ganske liten velgergruppe, som til alt overmål er lite tilbøyelige til å stemme. Unge, kule, «street­smarte» ironikere - har du møtt mange av dem på din vei gjennom stemmelokalene?

Da er sjansen større for å treffe på en som Charter-Svein. Avisen «Del godene» byr også på et intervju med hele Norges Syden-turist, som står fram som SV-er. Han presenterer sin politiske overbevisning ganske sympatisk: «SV er på parti med de som faller utafor. Det liker jeg. Jeg bryr meg om folk som sliter med narkotika eller fattigdom, som ikke klarer å henge med i det rotteracet samfunnet vår har blitt».

Men i verdens rikeste land er det nok likevel flere som tenker at de selv har mye å tape. De snur seg nok heller etter Jens Stoltenberg enn Audun Lysbakken.

Det er mange grunner for å la oljen i Lofoten, Vesterålen og Senja ligge. Mer og mer tyder på at det også er god økonomi.

Se inn i glasskula: Opptil 10 milliarder mennesker bebor vår klode når vi runder år 2100. Byene vokser nå i turbofart. I Kina knyttes hele 1,2 millioner premature dødsfall i året til luftforurensning, ifølge New York Times. Det sammenlignbare tallet for India er 620.000. Ifølge OECD vil luftforurensning i byene danke ut skittent vann og manglende sanitære forhold som dødsårsak i 2050. Aller verst blir det i India og Kina, landene som for tida gjør kvantesprang i økonomisk utvikling.

Hva vil være mangelvare 50 år fram i tid? Vil det være olje? Eller kan det være ren natur?

Lofotens tinder, som slår rett ned i havet, danner et fantastisk skue. Når det, som i år, i tillegg flammer nordlys over himmelen store deler av vinteren, er det noe av det nærmeste man kan komme magi. Tusenvis av turister kommer for å få med seg det hvert eneste år. Det er lite dristig å spå at dette tallet kan øke. Og det kan øke mye, hvis Norge satser på reiseliv med en liten brøkdel av det vi satser på fossil energi.

Service- og tjenester er blant sektorene som øker mest i verden, både i antall ansatte og i omsetning. Innen reiseliv er det nettopp opplevelser utenom det vanlige som har aller størst potensial. Fisken har miljøvernere og denne avisen skrevet mye om, så jeg regner med at folk har fått med seg det nå: Utenfor Lofoten gyter verdens siste, robuste torskestamme. WWF-leder Nina Jensen (ja, søsteren til Frp-Siv) har sammen med Bellona-sjef Frederic Hauge, Truls Gulowsen i Greenpeace Norge, Arild Hermestad i Framtiden i våre hender, Lars Haltbrekken i Naturvernforbundet og Silje Lundberg i Natur og Ungdom omtalt dette havområdet som blant de mest produktive i hele verden. Selv har jeg venner som har dykket her og kommet nyfrelste tilbake.

På fem år har vinterturismen lenger nord, i Tromsø, femdoblet seg. Etter BBC-journalisten Joanna Lumleys dokumentarfilm «Hunting the light» i 2007 er nordlyset blitt viktigere enn midnattssolen som turistmagnet, ifølge TV 2. TV-kanalen og avisen Nordlys har i vinter rapportert om nordlys-turismen, som i vinter gir en omsetning på nærmere 200 millioner kroner bare i Tromsø-regionen, ifølge tall fra NHO Reiseliv.

I vår behandler flere politiske partier spørsmålet om olje i nord. De fikk i går en uventet hilsen fra tidligere Sp-topp Eivind Reiten. Reiten, som i senere år er mest kjent som Hydro-topp og turbokapitalist, sa til Finansavisen at Lofot-oljen bør få ligge i fred. Reiten er imidlertid ikke særlig opptatt verken av torsken eller miljøet, men av det særegne kostnadsnivået på norsk sokkel. Han mener industrien har mer enn nok andre oppgaver, blant annet økt utvinningsgrad ved eksisterende felt. Også Dagens Næringsliv har nå tatt til orde for å la oljen ligge - iallfall i denne omgang. Om politikerne ikke vil høre på miljøhensyn, er de kanskje villige til å diskutere pengene?

Strukturene, damer!

«Jeg vil hjem!» Slik lyder kampropet fra blogger og bøker i stemmerettsåret 2013. Et eksempel er boka «Er jeg fri nå?», som Linn Stalsberg gir ut i april. Første gang hun fortalte meg om prosjektet sitt, rynket jeg på nesa. Skal vi virkelig parkere alt det kvinnesaksforkjemperne la ned så mange arbeidstimer, tårer og forsakelser for? Er dét frigjøring?

Så står man der da. Eller, står og står. Løper. Og maser på ungene sine. Skynde seg, skynde seg, skynde seg. For å levere barn i barnehage og skole med eller uten dobbel matpakke, med eller uten ski eller skøyter eller akebrett eller voffi og likevel klokke inn på jobb kl. 08.30. Ofte går det riktig bra. Men et eller annet sted i lillehjernen murrer det.

Blant privilegerte kvinner i Vesten pågår for tida diskusjonen om balansen mellom arbeidsliv og familieliv. Mange kvinner i framtredende posisjoner velger vekk eller prioriterer ned makt, prestisje og penger. Og når de annonserer sin avgang og knytter den til hensynet til familien, betyr det faktisk det - det er ikke en sminket versjon av at de har fått sparken. Et av de absolutt mest leste blogginnleggene i fjor, var Anne-Marie Slaughters «Why women still can‘t have it all». Slaughter er professor ved prestisjetunge Princeton University og tidligere rektor ved Princeton‘s Woodrow Wilson School of Public and International Affairs. Og svært kjent for sin toppjobb i amerikansk UD, under Hillary Clinton. Hun var - og er - et forbilde.

Men hun fikk ikke toppjobben til å funke i kombinasjon med omsorgen for en 14-åring på tverke. I påfølgende debatter og intervjuer kom det mer info, som jeg mener både mammadamer og pappamenn burde merke seg: Det er strukturelle årsaker til at kombinasjonen jobb og familie fortsatt er vanskelig. Det handler om hvordan jobbene er skrudd sammen og hvordan pengemakt og organisasjonsmakt fortsatt speiler det store flertallet av menn som har toppjobbene. Derfor er kvinnekampen (og annen rettighetskamp) ikke lenger «bare» tydelige enkeltsaker som likelønn, stemmerett, fri abort, rett til fødselspermisjon osv. Men det er det møysommelige, langsomme og langsiktige arbeidet for å endre dypt innarbeidede strukturer i samfunnet.

Privilegerte kvinner fører denne delen av kvinnekampen. Vi har det helt usannsynlig bra. Slikt kommer ikke av seg selv og kan forsvinne fort. For det store flertallet av kvinner i verden er det helt andre spørsmål enn om de kan komme seg hjem til middag klokka fem som er saken. De kjemper for retten til å brødfø seg og sine. Til å ta utdanning. Til å ha kontroll over egen kropp. Retten til et liv uten vold og undertrykkelse.

I dag markerer vi kvinnedagen. Jeg gjør det med glede og i takknemlighet overfor dem som gikk foran. Selv om Iran fikk kvinnelig stemmerett tre år før Norge, har det hos oss tross alt gått riktig vei. Likevel er det vanskelig ikke å føle at det lugger litt nå på oppløpet. Hvor likestilte er vi egentlig, i «verdens mest likestilte land»? Og hvor frie?

Kvinner tjener fortsatt mindre enn menn. Kvinner jobber deltid. Kvinner som blir skadet eller syke i jobben får sjeldnere og mindre erstatning enn menn (selv om lov om yrkesskadeerstatning er endret). Menn dør tidligere enn oss (men snart har vi tatt dem igjen). Til gjengjeld blir vi oftere uføre. Selv om kvinner nå er i flertall på utdanningsinstitusjonene, blir færre av dem sjefer. Enda færre blir professorer; det er nesten umulig. Én av dem som har klart det, er professor i statsvitenskap, Hege Skjeie.

Likestillingskampen står midt ute i «ei myr av velvilje», mener Skjeie. Hun understreker at stemmerett og likestilling ikke bare bør feires som symboler. Vi må se framover: Hvem deltar mest i vårt samfunn? Hvem trenger mer plass i den politiske offentligheten? Vi må se på kjønn, klasse, kulturbakgrunn. Samfunnsdebattant Sara Mats Azmeh Rasmussen beskriver for eksempel «betongtaket» minoritetskvinner møter på sin vei oppover i det norske samfunnet - i motsetning til «glasstaket» etnisk norske kvinner møter.

Kvinnekamp er forskjellig her hjemme og der ute. Og nå har jeg ikke engang begynt å snakke om sinnamennene på nettet. Men det er mer enn nok urettferdighet til alle. På sidene 10-13 møter du 100 kvinner som snakker om kvinnedagen. Som NRKs utmerkede utenrikskorrespondent Sidsel Wold: «Hvis en ikke interesserer seg for hva som skjer i samfunnet, hjemme som ute, er det vanskelig å være engasjert. Og den som vil gjøre verden mer forståelig for andre, må være engasjert. Alltid.»

«Alltid» betyr i denne sammenheng at det er 365 kvinnedager i året. Ikke én.

Høyre-vinden har gjort statsminister Jens Stoltenberg til en sterkere tilhenger av fagpolitisk samarbeid enn før.

På Fellesforbundets ekstraordinære representantskapsmøte i går understreket han det åpenbare: Fagbevegelsen er viktig for Arbeiderpartiet. Den representerer partiets røtter og ideologiske ankerfeste, den gir lytteposter til grasrota, til samfunnet og arbeidslivet. Det trenger Jens Stoltenberg nå. Ap og de rødgrønne har trøstet seg selv lenge med at «meningsmålinger går opp og ned». Men, som et par sentralt plasserte personer i fagbevegelsen sa til meg i går: «Det bør jo begynne å gå opp snart.»

I helt ferske sammenstillinger har valgforsker Bernt Aardal satt sammen gjennomsnittet av meningsmålinger i valgårene 1989 til 2013. Det mangler brikker i 2013-bildet, naturlig nok. Men tallene til nå er mer enn tydelige.

Så dårlig som Ap gjør det nå, har ikke partiet gjort det siden 2001: Også da lå Ap på 28,4 prosent i januar. I løpet av året krøp partiet bare to ganger over 30-tallet, og endte med valgnederlaget på 24,3 prosent. I sin tale i går rettet Stoltenberg i stedet oppmerksomheten mot 1993: Også da lå partiet på 28-tallet i februar. Men Ap gjorde et godt valg og endte på ... 36,9.

Frp har også tidligere vært en trussel. Men Frp gjør det gjerne bedre på meningsmålinger enn i valg. Det er Høyre som uroer Stoltenberg mest, og med god grunn. Erna Solbergs tropper har aldri før ligget så høyt så lenge. Høyre appellerer nå til brede lag av folket og trekker til seg velgere fra nesten alle andre partier.

Selv blant sine egne får Stoltenberg spørsmålet: Hva er prosjektet? Hva vil han, med landet og makten? Som Adolf Larsen i Fellesforbundet i Oslo sa: «Jeg ønsker meg noen saker jeg kan bli litt oppglødd av. Jeg vil ikke bare stemme på de rødgrønne fordi alternativet er verre.» Men bortsett fra Nasjonal transportplan, som samferdselsminister Marit Arnstad skal få legge fram rett før Sps landsmøte, lover Stoltenberg først og fremst å jobbe for høy sysselsetting og lav ledighet. «Vi lever i verdens beste land. Det er ingen selvfølge. Dét er prosjektet. Hvis man ikke kan la seg inspirere av det, er det ikke prosjektet det er noe galt med.»

På‘n Igjen: Opposisjonen svinger sin blå pisk over nærings- og handelsminister Trond Giske (Ap). Men oppgjøret om statens eierskapspolitikk vil neppe gi vesentlige endringer.

Du finner ikke en eneste venn av næringsminister Trond Giske i styrer i selskaper der staten er storeier. Det konstaterte han selv fornøyd i går.

Det sto ikke på ham: Han brukte sin eiermakt som næringsminister til å få inn fylkesordfører Tore O. Sandvik i Telenor-styret. Men innspillet kom for seint og var for dårlig. Tore O. ble funnet for lett - og fikk plass i bedriftsforsamlingen i stedet.

Andre innspill fra fjorårets intense debatt var påtrykket for å få inn LO-leder Roar Flåthen i Kongsberg Gruppen ASA. Også i den intense maktkampen om eiendomsselskapet Entra var Giske aktør. Først i oktober overtok Bård Vegar Solhjell (SV) som settestatsråd fordi Trond Giske var inhabil eller «nær grensen for inhabilitet» på grunn av sitt nære vennskap med Entras daværende administrerende direktør Rune Olsø.

Opposisjonen er ikke nådig mot Trond Giske, som de mener har gått langt ut over sine fullmakter, og dessuten har skadet de statlige selskapene. Men finleser man innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen som ble lagt fram i går ettermiddag, så er tid den største innvendingen fra de blå. Tidspunktet Giske spilte inn navn på, særlig til Telenor, var fryktelig sent, får vi vite. Ja, faktisk så sent at daværende leder av nominasjonskomiteen, Jan Erik Korssjøen, aldri før hadde opplevd at det kom innspill på kandidater så sent i prosessen.

Det tror jeg Giske lever godt med. Han vil fortsette å bruke eiermakt for å påvirke selskaper i den retning staten som storeier ønsker. Det er legitimt. Men han gjør klokt i å opptre formelt riktig. For det kommer til å bli bråk. Det finnes flere menn som Harald Norvik der ute.

Berøringsangsten de borgerlige legger for dagen overfor statlige selskaper, gir grunn til uro. Ved et regjeringsskifte blir det frie tøyler her. Til å presse lederlønningene enda høyere, kanskje? Retningslinjene i dag tilsier at selskapene skal bidra til moderasjon. Forslag fra SV og Sp om å pålegge næringsministeren å reforhandle lederlønn, skal ha falt på stengrunn hos Ap. Det kan bli et festlig lønnsoppgjør.

irene.halvorsen@dagsavisen.no

En kamp om olje kan være det Ap, SV og Sp trenger for hver for seg å ta igjen sine stålblå motstandere. Men hvordan går det med regjeringen?

Akkurat da statsminister Jens Stoltenberg hadde klubbet ned småpartiene i EØS-saken, fikk de rødgrønne Lofoten i fanget. Da NRK onsdag kveld meldte at Aps programkomité vil konsekvensutrede de sårbare havområdene, brukte parlamentarisk leder Helga Pedersen samme språk som SV og Sp har brukt i det siste: «Vi må få snakke om egen politikk, selv om vi sitter i ei samarbeidsregjering». Oljesaken utløste hektisk møteaktivitet hos de rødgrønne. SV-erne holdt på i timevis - først sjokkerte, så lettere til sinns.

Det var en stor seier for SV da de fikk gjennomslag for å verne Lofoten, Vesterålen og Senja i inneværende stortingsperiode. Stor, fordi SV er så små og fordi miljøsaken har lav oppslutning hos velgerne. Stor, fordi sterke næringsinteresser presser på. Stor, fordi Sp har latt SV kjempe mot Ap alene. Men den politiske tyngdekraften slo inn. Forslaget til nytt partiprogram legges fram 12. februar, og mandag ble Aps sentralstyre orientert.

Ap er tuftet på teknologioptimisme. Mange sterke Ap-menn har ledet Oljedirektoratet og Statoil - og Ap fant opp Petoro; selskapet som kontrollerer statens eierandel på sokkelen. Ap har åpnet nye områder «skrittvis og kunnskapsdrevet». Men Aps oljepolitikk handler også om å bryte barrierer; om å lete på dypere vann og lenger ut. Også derfor ble seieren om delelinjen feiret så grundig. Det er her i Barentshavet at de virkelig store olje- og gassressursene i vårt hjørne av verden ligger.

SV vil mobilisere knallhardt og kan lykkes. Ap får bråk internt, men jeg tror vedtaket på landsmøtet likevel vil bli klart. Det behøver ikke å bety utvinning. Oljepris og teknologi vil i stor grad avgjøre. Foreløpig er vanskelighetene knyttet til Barentshavet så store at Shtokman er lagt på is. Det kan skje i Lofoten også. Alle regjeringens faginstanser har frarådet konsekvensutredning med mål om oljeutvinning i disse områdene. Miljøkravene kan bli så store at utvinning ikke vil lønne seg.

Hvordan Stoltenberg loser uenigheten gjennom regjeringen kan bli avgjørende for hvordan velgerne slutter opp om de rødgrønne. Heller ikke de blå er enige i miljøpolitikken. Dét vet både Erna og Jens.