Det er neppe særlig lurt å framstille Anders Behring Breivik som en idiot. Vi kan få et tihodet troll tilbake.

I et debattinnlegg på dagbladet.no gikk student Henrik Aa. Bjorland i går kraftig ut mot norske medier. Han mener vi mater konspirasjonsteoretikere med ammunisjon. At vi skriver så nedsettende om Breivik at vi kan skape tilhengere, eller iallfall sympatisører, til terroristen: «Den massive og kontinuerlige utdritingskampanjen har nådd et detaljnivå der vanlige mennesker begynner å kjenne seg igjen i deler av kritikken. Der man kjenner seg igjen, der føler man sympati.»

Bjorland nevner bare én konkret artikkel - fra Dagbladet - men kunne antakelig nevnt mange flere, fra mange medier. Også i Dagsavisen har vi diskutert om ikke vi skulle ha tatt Breivik uttalelser, ord for ord, og faktasjekket dem. Vi kunne ha gjort det, slik andre medier har gjort. Et godt journalistisk grep for å rydde opp i sant og usant. Et grep for folkeopplysning, kan man kanskje si. Bjorland mener det virker helt motsatt.

Kanskje. Men jeg tror også at det kan være i de tilhørende artiklene, i kommentarer som den jeg skriver nå, at vi kan trå feil. At vi ender opp med å karakterisere Breivik mer enn å ta han på alvor. Det er åpenbart for alle at det han har gjort, er uopprettelig alvorlig. Så alvorlig at vi kommer til å minnes det om 50 år. Men dummer vi han ut, risikerer vi å bygge en martyr. Vi vil ikke det. Vi søker så langt det lar seg gjøre å forstå hvordan han kunne bli som han ble, hva som var «knekkpunktet» i hans liv, når - om det finnes noe slikt definert tidspunkt - det gikk virkelig galt. Han har åpenbart opplevd en brist i forventningene til seg selv og hva livet faktisk ble. Mange har slike tunge steiner i ryggsekken. Men det er en lang vei derfra til å bli massedrapsmann.

Da Breivik tirsdag fikk ordet igjen, tok han et oppgjør med norsk rettspsykiatri. Der har han åpenbart enkelte gode poenger - diskusjonen om ham har jo høyst sannsynlig banet vei for en helt ny rettspsykiatri. Men også ellers i hans forklaringer har man kunnet spore små fliker av sannhet. Ofte er det akkurat slik ekstremister drar flere med seg. Nettmedier - særlig store, uredigerte debattforum - har blitt en kulp for slikt oppgulp. Derfor har både statsminister Jens Stoltenberg og kunnskapsminister Kristin Halvorsen tatt til orde for at alle må ta til motmæle, som «digitale nabokjerringer». Men hvis dette oppleves som en massiv aksjon for en smalere, mer politisk korrekt debatt, har vi ikke nådd målet om «mer demokrati, mer åpenhet».

Mange medier får også kritikk for bildebruk og dimensjonering. Vi diskuterer ofte bildebruken i denne saken. Nå dreier det seg om ofrene - men mye av saken vil også handle om han. Da kan det være unaturlig ikke å bruke bilde av han. Men vi trenger ikke skape «spennende» illustrasjoner til denne saken. Sannheten er nok. Mer enn nok.

Anders Behring Breivik har funnet «sannheter» på nettet. Og presenterer dem for retten.

I går var siste dag terroristen selv skulle føre ordet i Oslo tingrett. Han brukte tida til å snakke seg grundig inn i høyreekstrem retorikk. Og viste den samme viljen til historieforfalskning med derpå følgende justering av uttalelser og presentasjon av såkalte sannheter som man kan finne på nasjonalistiske og antiislamistiske nettsteder.

Ifølge Breivik er det en offentlig kjent hemmelighet at Norge har sendt det han kaller politiske dissidenter på «galehus». Han nevner Knut Hamsun og NS-regjeringens justisminister Sverre Riisnæs - men hevder at «minst 15 personer ble innlagt, blant dem flere av ministre». Han hevder å ha en hemmelig historisk kompetent kilde.

Det er en ganske tidkrevende affære å tilbakevise propaganda. Aktoratet gjorde det i går. Men anerkjente historikere, nettstedet regjeringen.no og Store Norske Leksikon er ikke nok for Breivik til å forkaste hans påstand. Han svarer rolig at han skal gå tilbake til sin kilde. På spørsmål om hvor han tar sine opplysninger fra, både om dette og annet, svarer Breivik at «det finnes tusenvis av kilder på nettet, blant annet Wikipedia». Han har tilbrakt tusenvis av timer foran skjermen og sauser sammen bruddstykker av kunnskap og ukunnskap han har funnet på nettet.

Tidligere har terroristen og barnemorderen gitt uttrykk for at bomben i regjeringskvartalet og drapsraidet på Utøya var bestialske, men nødvendige angrep for å nå et høyere mål: Å spre sitt mye omtalte manifest til flest mulig. Men etter hvert som aktoratet (og mediene) har plukket fra hverandre manifestet, har dette verket han har brukt noen år av livet sitt til å lime sammen, gått fra å være et «manifest» til et «kompendium» - og innimellom en «kladd».

Nå er det dessuten ikke så viktig å spre det lenger, for, erkjenner han, «jeg har stor forståelse for at mange mennesker synes at det som står der virker helt skrudd.» Kampen for å bli erklært tilregnelig gjør at Breivik snakker ned sitt grandiose manifest. Nå er det bare tiltenkt noen ganske få.

Massemorderen har hatt noen ulike forklaringer nå, på hvor mange og hvem som egentlig var hans såkalt legitime mål. Og på hvem som er såkalt sivile, ikke-legitime mål. Han fortsatte ned denne rutsjebanen i går, og er raus med rommet for feilinformasjon han gir seg selv. Han sier at legitime mål er «politiske aktivister som jobber for implementering av multikulturalisme». Og fortsetter: «95, 98, kanskje 99 prosent av Norges befolkning er ikke legitime mål.» Forskjellen utgjør omtrent 250.000 nordmenn, som altså går fra å være legitime til ikke-legitime mål i løpet av noen ganske få sekunders utspørring fra psykiatrisk sakkyndig Torgeir Husby.

Nettopp bruken av tall og prosenter er gjennomgående i Breiviks talemåte. Han sier at han snakker slik «fordi det er effektivt». Men å høre han tenke på et tall på denne måten gir følelsen av at han forsøker å gi det sterkere sannhetsgehalt. Hvis det kan telles eller måles, er det sant, på et vis. Det er fryktelig ekkelt å se han for seg spre sitt budskap til hatfylte meningsfeller.

Eksperter på det menneskelige sinn er fortsatt uenige i om Breivik er tilregnelig eller ei. Men at han er en veldig farlig mann, det virker hevet over enhver tvil.

Publisert i Dagsavisen torsdag 26. april.

Gjødsel og ondskap antennes. Ildkula slår 20 meter opp i lufta. Med ett er teppet av trygghet vi alle går på revet vekk under oss.

Et stillbilde fra et overvåkingskamera i regjeringskvartalet viser to mennesker som går rett inn i døden. Bildet er frosset i det titusendels sekundet ildkula slår mot dem. De rekker ikke engang forstå at livet er over. I går trådte de likevel fram for oss i rettssal 250, sammen med andre døde og overlevende etter det massive terrorangrepet mot regjeringskvartalet. Som på grunn av det hinsides bestialske drapsraidet på Utøya har kommet litt i skyggen i vårt oppgjør med 22. juli.

Anders Behring Breivik er tiltalt for overtredelse av straffelovens paragraf 147a, 1. ledd bokstav a og b «for å ha begått en terrorhandling (å volde sprengning hvorved tap av menneskeliv eller utstrakt ødeleggelse av fremmed eiendom lett kan forårsakes)» og straffelovens paragraf 233 1. og 2. ledd «(overlagt drap og det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter), med det forsett å forstyrre alvorlig en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet, som den utøvende myndighet, eller skape alvorlig frykt i en befolkning.»

På Bussterminalen på Grønland spør et fransk par om veien. Min kollega snakker og peker. Så smeller det. Hun ser frykten i øynene deres, slår ut med armene og sier «C‘est rien, c‘est rien - c‘est de la Norvège!» (Det er ingen ting, det er ingen ting - dere er jo i Norge!). Den franske turisten setter blikket i henne og sier; «OK, men har du hørt et sånt smell noen gang? Noensinne?» Norge har guarden nede. Vi har sett resultatet av slik vold før, men bare på TV. Nå skjer det her. Og vi skjønner det ikke.

Tilfeldigheter reddet liv. Og førte til at andre gikk tapt. To barn på seks og ni år var med pappa inn på jobb denne fredagen. Fem på to forlater de pappa Tor Inge Kristoffersen, som starter dagens dont som vaktførstebetjent i Departementenes servicesenter i kjelleren på Høyblokka. Barna går ut i byen med mamma og skulle egentlig ha hentet bilen i halv fire-tida. Det gjør de heldigvis ikke, og livet går videre for familien Kristoffersen.

Åtte andre er ikke like heldige. 32 år gamle Jon Vegard Lervåg har egentlig ferie. Men slenger innom jobben i Justisdepartementets lovavdeling med et manus han har ferdigstilt. Juristen med permisjon fra advokatfirmaet Kluge rekker ikke inn i Høyblokka før livet er over. 34 år gamle Ida Marie Hill ender livet samme sted. 30 år gamle Hanne Ekroll Løvlie jobbet i Arbeids- og inkluderingsdepartementet og skulle bare ta imot adgangskortet til en god kollega som hadde siste arbeidsdag. Hun står med ryggen til den hvite varebilen da den går i lufta. 52 år gamle Anne Lise Holter var seniorrådgiver ved Statsministerens kontor. 22. juli mistet hun livet under panserglass i 1. etasje ved heisen i Høyblokka. Like ved befant 61 år gamle Hanne Maria Orvik Endresen seg da hun ble drept av bomben til Anders Behring Breivik. Jurist Kjersti Berg Sand satt på overtid en fredag i fellesferien for å sluttføre et stort prosjekt om konfliktråd. 26-åringen logget seg av pc-en kl. 15.22, hun måtte bare ut og få seg litt mat. Kai Hauge (32) var på vei fra leiligheten sin på Grønland til restauranten sin i Pilestredet. På grunn av et arrangement samme kveld skulle han hente noen høyttalere på veien. Derfor hoppet han av trikken to stoppesteder tidligere enn vanlig. Og derfor ble han kastet tvers over gaten av bomben. 56 år gamle Tove Åshill Knutsen passerer tilfeldigvis fontenen ved Einar Gerhardsens plass da bomben går av få meter unna.

Åtte liv er åtte for mange, men i regjeringskvartalet kunne enda flere liv ha gått tapt. En bombe som denne kan skape en trykkbølge med en hastighet på flere tusen meter per sekund, forteller de sakkyndige. Fragmenter fyker i lufta som dødelige prosjektiler. Så kommer en eksplosjonsvind, opptil seks ganger sterkere enn orkan. Varmestrålingen fra ildkula kommer i tillegg. Det er så brutalt, så ekstremt - og plutselig så veldig nært. For ansatte i regjeringskvartalet har det vært nært lenge. I går satt de og holdt rundt hverandre. Flere gråt stille. Mange sliter med søvnen. Flere er helt eller delvis sykmeldt. Noen har store fysiske skader, enkelte har gjennomgått opptil 10 operasjoner siden terroren rammet. Ytterligere 200 personer ble fysisk skadet, i varierende grad.

Mandag så vi de første små tegn til sprekker hos Anders Behring Breivik. Aktor Svein Holden dro fram påfugleffektene terroristen pyntet seg med på sine iscenesatte «uniformsbilder». Bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen stilte nærmest naivistiske spørsmål om medfølelse, som han åpenbart ikke var forberedt på. I går var steinansiktet tilbake. Han fikk sitte helt alene i sitt eget univers. Vi andre prøver å ta tilbake tryggheten. Derfor møter nordmenn hatet med roser og sang. Vi håper han er noe helt, helt for seg selv. En helt særegen sinnamann, med en betydelig personlighetsforstyrrelse. Tilregnelig eller ei.

Skremmende, men sant: En soloterrorist som Anders Behring Breivik, med sterk vilje og gjennomføringsevne og særskilt sikkerhetsfokus, er umulig for PST å avdekke. Med mindre de får konkrete tips.

Det var det viktigste budskapet da PST oppsummerte dagene før terroranslagene 22. juli i fjor.

PSTs jobb nummer én er å forhindre terror i Norge. Det mislyktes i fjor. Dette enkle faktum er grunnen til at konstituert sjef i PST, Roger Berg, ba om unnskyldning i går: «På vegne av PST vil jeg beklage at vi ikke klarte å forhindre terroraksjonen», sa han da han sammen med analysesjef Jon Fitje, sjef for etterforskningsavdelingen Jan Fredrik Glent og operativ sjef Tore Risberget møtte mediene.

Soloterror bekymrer PST. I 2010 var det flere angrep fra «ensomme ulver» i Skandinavia, det siste var selvmords-aksjonen i Stockholm i desember. I Norge er terrorplanlegging bare ulovlig om to eller flere samarbeider i et såkalt terrorforbund. Den lovendringen kan vi være ganske sikre på at kommer på plass. Det kan også komme endringer av hvilke kjemikalier man kan handle lovlig. Og kanskje restriksjoner på kjøp av kunstgjødsel. Det er opp til Stortinget.

En systematisk gjennomgang av PST, i ekstrem kortform, ble presentert i går. Mange svakheter ved tjenesten er avdekket, som det nå settes mye inn på å rette opp (se hovedsak). PST har også sett på de kritiske fasene knyttet til det internasjonale tollvarselet Global Shield, som Bergens Tidende i august i fjor dokumenterte at ble liggende på en saksbehandlers pult. Så ble det ferie - og saksbehandleren gikk ut i permisjon.

Men selv om PST hadde gått inn i Global Shield ville de likevel ikke ha stoppet Behring Breivik. Småsummene han handlet for, og varene han handlet, er lovlige. Det er summen av alle forholdene som kanskje kunne ha utløst en alarm. Men da måtte PST hatt et langt videre mandat for overvåking enn i dag. Betryggende nok var det i går PST-sjefen selv som sa: «Vi tror ikke at vi kunne ha overvåket oss fram til Breivik. Vi tror det er helt andre perspektiver og samfunnsstrukturer som må tre i kraft. Alt fra hvordan vi oppdrar barna våre, til naboskap, til forhold på arbeidsplassen. PST er en del av den kjeden, men vi kan ikke gjøre dette alene.»

Publisert i Dagsavisen lørdag 17. mars.

Etter at bomben gikk av 22. juli, valgte 
politiet å holde helt essensiell informasjon 
om terroristen for seg selv.

Etter massivt press fra pårørende og presse innrømmet politiet i går feilvurderinger på denne mørkets julidag. «Det er tungt å tenke på at liv kunne ha vært spart», sa politidirektør Øystein Mæland på den godt besøkte pressekonferansen der etaten oppsummerte sin innsats 22. juli. Den beklagelsen var himmelropende nødvendig. Men fortsatt gjenstår mange spørsmål.

Nær sagt alltid ellers ber politiet publikum om hjelp. Men denne dagen, da en utenkelig ondskap rammet oss alle, valgte politiet å holde informasjon om Anders Behring Breivik for seg selv. Allerede ni minutter etter at bomben gikk av, fikk politiet informasjon om mannen som forvoldt massiv skade og død og satte regjeringen ut av spill. Politiet visste om utseende og klær, at han var bevæpnet og registreringsnummeret på bilen han kjørte da han tok seg ut av Oslo sentrum. De ante ikke hvor han var på vei eller hvilke planer han hadde. Men vurderte det slik at dette ikke var informasjon som skulle ut i offentligheten. Det er veldig vanskelig å forstå. Men det er enda vanskeligere å forstå at Oslos politimester Anstein Gjengedal også åtte måneder senere mener beslutningen var riktig. Og avfeier det som «hypotetisk» om man ville ha gjort det samme igjen. Se på disse tidspunktene fra terrordagen:

15.25: Bomben sprenger utenfor Høyblokka. Åtte mennesker mister livet.

15.34: Et vitne ringer inn observasjon av Anders Behring Breivik, bevæpnet og med «politiuniform». Som går fra bombestedet, setter seg inn i en bil, kjører mot kjøreretningen, ut av sentrum.

15.55: Politiet ringer tilbake til vitnet. Får gjentatt signalement og registreringsnummeret på bilen.

16.04: Oslo-politiet anmoder Kripos om å slå riksalarm.

17.24: Nordre Buskerud politidistrikt mottar første melding om skyting på Utøya. 69 mennesker blir regelrett henrettet.

Da hastemeldingene om terroraksjonen kom, gikk mediebruken i været. Folk benket seg rundt TV-er og radioer. Mange flere holdt seg oppdaterte på mobil. Mobilbruken har gått i været med smarttelefonenes inntog, hver fjerde nordmann leser nå nyheter på mobil. Ungdom er veldig oppdatert veldig raskt. AUF-erne for eksempel, var godt orientert om terrorbomben. Det var derfor de samlet seg i kafébygget på Utøya. En etterlysning av Breivik, med signalement og beskrivelse av bil og registreringsnummer kunne ha gitt politiet vitneobservasjoner med ledetråder om hvor han var på vei. Og om han skulle ha kommet seg helt til landsiden ved Utøya, er det ikke gitt at han hadde kommet seg over for å gjennomføre sitt uhyrlige drapsraid. Dét er riktignok en hypotese. Men likevel.

AUF-erne krøket seg sammen eller løp for livet mens de så blålysene blinke på landsida. De hørte helikopter over hodene sine. Men det var NRK, ikke politiets superhelikopter - med kamera som kan lese registreringsskilt på fem kilometers avstand. Politihelikopteret kunne sannsynligvis ha avklart at det bare var snakk om en enkelt gjerningsmann. Kanskje også avdekket at det ikke var bomber, men høyttalere i trærne. Begge deler oppgis som årsak til at det tok så lang tid å få sluppet til livreddende helsepersonell. Men først klokka 19.09, en drøy halvtime etter at terroristen var pågrepet, besluttet oslopolitiet å få helikopteret i lufta. En lang rekke andre forhold har også vært oppe i mediene. «Skyting pågår»-instruksen pålegger politiet å gripe inn for å redde liv, selv i skarpe situasjoner. At man nå får en gjennomgang av alle nødetaters muligheter til å gå inn i usikrede områder, kan trolig redde liv. Ny bistandsinstruks skal sikre raskere hjelp fra Forsvaret. Og penger legges på bordet for høyere bemanning av nødnumrene og raskere innføring av det sterkt forsinkede nødnettet. Politiet var helt åpenbart ikke dimensjonert for de massive terrorhandlingene. Likevel understreket både politidirektør Øystein Mæland og utvalgsleder Olav Sønderland i går at politiet ikke kan være dimensjonert året rundt, i hele landet, for så ekstreme hendelser. Det må de få støtte for. Det ville kreve en omlegging mot en politistat som vi ikke er tjent med.

Politiet fryktet flere bomber, et ikke ukjent scenario fra terroraksjoner i andre land. Det er derfor svært forståelig at de ønsket å få folk ut av sentrum. Det var dristig ikke å stenge T-banen, et potensielt terrormål. Men det ble veiet mot faren for at flere bomber kunne gå av. Samme begrunnelse har politiet for at de ikke stengte utfartsårer, som kunne ha stoppet terroristen. Også det er mulig å forstå. Men en etterlysning av Breivik hadde ikke stått i veien for dette.

Fra min arbeidsplass ser jeg rett opp på Høyblokka med sørgeslør, Finansdepartementet med sponplater i vinduene og nabobygget vårt, det 
ødelagte Nærings- og handelsdepartementet. Vi sørger med dem som mistet livet og de som har mistet sine kjære. Dagen i dag ga mange svar. Men også en dyp uro: Vil vi som samfunn være i stand til å reagere riktigere en annen gang?

Stortinget samler seg om å tette de største sikkerhetshullene i vårt samfunn. Og mener at den tverrpolitiske enigheten er en styrke.

Styrker beredskapen, men gir få svar

Stortinget samler seg om å tette de største sikkerhetshullene i vårt samfunn. Og mener at den tverrpolitiske enigheten er en styrke.

Spørsmålet er om den brede, tverrpolitiske enigheten i 22. juli-komiteen virkelig bringer samfunnet vårt videre, eller om den også tildekker viktig politisk uenighet som kan bidra til å avdekke hvorfor det gikk som det gikk den dramatiske julidagen i fjor.

I går var det politiske Norge, fra KrF via Ap til Frp, mest opptatt av å trekke fram alt de er enige om. En enstemmig komité ledet av KrF-leder Knut Arild Hareide stiller seg bak 14 punkter for bedre antiterrorberedskap som de ber regjeringen evaluere, utrede eller ordne opp i. Det viktigste og mest overordnede punktet er nok kravet om en videreutviklet og forsterket overordnet plan for å forebygge og håndtere mulige terrorangrep i Norge. I terrorens tid mangler altså Norge en overordnet, felles antiterrorplan. Politiet har sine planer, selvsagt, Forsvaret har sitt, helsetjenesten har sitt. Men hva de ulike etatene skal gjøre sammen om det verst tenkelige skulle skje, det har Norge ikke klart å se behovet for før denne grufulle julidagen. Det er, strengt tatt, ganske rart.

Hva gikk galt den grusomme julidagen i fjor? Og i dagene, ukene og månedene før - siden Anders Behring Breiviks nitide terrorforberedelser ikke ble plukket opp av noen av dem som jobber for å overvåke sånt? Nei, dét er Stortingets 22. juli-komité lite villig til å svare på. Der henviser de i stor grad til den regjeringsoppnevnte 22. juli-kommisjonen, med Alexandra Bech Gjørv i spissen. Den legger fram sine funn i august i år. Frps Anders Anundsen mener allerede nå at det er nødvendig å vurdere om ikke PSTs overvåking og nedslagsfelt burde være noe bredere. Da vi spurte Anundsen og KrF-leder Knut Arild Hareide mer inngående om PSTs rolle i antiterrorarbeidet, pekte de begge med bekymring på ressurssituasjonen.

Men Politiets sikkerhetstjeneste har fått mangedoblet sine budsjetter siden terrorangrepene mot USA 11. september i 2001. I årene 2005-2011 er tjenestens budsjett økt med 61 prosent, til 386 millioner kroner, og de fikk ytterligere nær 50 millioner kroner plusset på i 2012. Det opplyste daværende justisminister Knut Storberget til Stortinget i sin terrorredegjørelse 10. november i fjor - dagen før han fikk avskjed i nåde. Men det spørs hvor mye mer penger hjelper, om PST fortsetter å se samme vei. Det vil i stor grad si mot ekstreme islamistiske miljøer. Kritthvite soloterrorister var ikke nevnt i PSTs trusselvurderinger før 22. juli. Og bare to dager før Janne Kristiansen måtte gå av som PST-sjef, gjentok Politiets sikkerhetstjeneste at ekstrem islamisme er den største terrortrusselen mot Norge også i år. PST kan ha gode, hemmeligstemplede begrunnelser for denne trusselvurderingen, slik den frittstående kommentatoren Aslak Bonde har påpekt. Men mistanken melder seg om at det også kan ligge andre årsaker bak: Kunnskap om ekstrem islam er «salgbar» for PST i forhold til samarbeidende tjenester. Norske soloterrorister er neppe like interessante i byttehandelen om informasjon som alle slike samarbeidende tjenester bedriver.

Hvor dårlig råd har politiet og PST egentlig? Rundt 100 politifolk, hester og mange pansrede biler passet på 30 muslimske ekstremister utenfor Stortinget 20. januar i år, i en demonstrasjon ledet blant annet av nyomvendte, multikriminelle Arfan Bhatti. Blant demonstrantene må vi regne med at det var et par politimenn i sivil. Kanskje fryktet de flere demonstranter og voldelige motdemonstranter. Men, som samme Aslak Bonde påpekte: «Hovedgrunnen til at de sprakk både overtids- og aksjonsbudsjettet var nok at de ville vise seg fram.» Og kanskje liker vi å la oss lure. Til å tro at politiets beredskap er høy, og langt bedre enn den var før 22. juli.

Blant pårørende av Utøya-ofre og deres bistandsadvokater har særlig politiets responstid vært et vesentlig tema. Hvorfor tok det så lang tid for politiet å komme seg til Utøya? Kunne flere unge liv ha vært reddet om politiet ikke hadde putret sakte av gårde i en altfor liten, rød gummibåt en ekstra lang vei, men faktisk kommet seg i lufta med helikopter? Kunne en skarpskytter ha tatt ut terroristen fra lufta? Kunne militæret ha bistått? Og hvorfor i all verden tok det 77 minutter å slå riksalarm? I dag har fotballinteresserte ungdommer bedre digitale systemer for varsling av kampresultater enn vi har for å få ut info til alle landets politidistrikter om en pågående terroraksjon. 22. juli-komiteen svarer heller ikke på dette. Men noe trøst er det for dem som ble rammet verst: Informasjonen til pårørende i en krisesituasjon skal bli bedre. Forsvar og politi skal samarbeide tettere, helikopterberedskapen skal styrkes. Informasjonsutvekslingen mellom politidistriktene skal bli bedre, og regjeringen må svare på hva som skal til for å få ned politiets responstid til politiet. «Skyting pågår»-instruksen skal gjennomgås, og vi skal få svar på om politiet faktisk trener nok. Men siste ord er ikke sagt.

irene.halvorsen@dagsavisen.no

Les også samfunn side 6-7

Norge glimret med sitt fravær da ti land i går undertegnet tillegget til FNs barnekonvensjon under en signeringsseremoni i Genève.

Vi liker å tro at barn og andre svake grupper er godt ivaretatt i Norge. Men når det gjelder internasjonale konvensjoner som skal sikre individuelle rettigheter, er vårt land på ingen måte i noen positiv særstilling. I Maktutredningen, for eksempel, var nettopp forholdet mellom norsk og internasjonal lovgivning et sentralt punkt der det var dissens. Flertallet, blant dem utvalgsleder professor Øivind Østerud, mente at den såkalte rettsliggjøringen av samfunnet er en trussel mot demokratiet. De begrunnet det med at kommuner, fylkeskommuner og andre demokratisk styrte organisasjoner blir svekket av at individuelle rettigheter blir styrket.

Og nå er det altså de rødgrønne som argumenterer slik, til skarp kritikk fra de borgerlige. Regjeringen vil ikke at det nasjonale handlingsrommet skal bli trangere, som det kan bli når man undertegner internasjonale konvensjoner. Høyesterett har argumentert på samme vis. Men dette er jo poenget med slike konvensjoner. Norge undertegnet FNs barnekonvensjon allerede i 1991. Tilleggsprotokollen det her er snakk om, skal sikre barn muligheten til å klage på vedtak. Redd Barna tenker seg at eksempelvis barn i asylsaker kunne være blant klagerne.

En grov sak om menneskehandel er rullet opp i Bergen. Barn av romfolket er blitt presset til heleri, tyveri og tigging. Ei jente ble presset til å gifte seg som 11-åring, med moren som en av pådriverne. Barna hadde gjentatte ganger vært innom både politi og barnevern, men hadde hver gang blitt returnert til sine egne overgripere. Vi har andre eksempler også fra nyhetene de siste ukene, på barn og unge som anmelder overgrep, men ikke blir hørt. Disse og andre saker dokumenterer at barn i Norge trenger et sterkere vern.

Men barneminister Audun Lysbakken har andre ting å tenke på. Dessverre.

Det hjelper lite for Jens Stoltenberg å ringe til Roar Flåthen for å avklare store og små spørsmål når ingen av dem har kontroll med egen organisasjon.

I Statsministerens kontors midlertidige husvære i Akershus festning er det betydelig bekymring for motstanden mot vikarbyrådirektivet i egne rekker. I overkant av 100 personer i en fanemarkering utenfor et vinterferiestille storting i går skremte ikke. Men den ekstremt effektive mobiliseringen mot vikarbyrådirektivet på grasrota har tatt Ap-toppene på senga. De fikk ingen forvarsler fra Youngstorget. Etter det jeg har fått høre, har Aps partisekretær Raymond Johansen fått klar beskjed fra SMK: Finn ut hvem som mobiliserer, finn ut hvordan de gjør det. Og finn ut hvilke videre planer de har. Ved Statsministerens kontor mener de det avtegner seg «et opprør for opprørets skyld»: «Dette er ikke siste gang vi ser det. Det kommer til å komme mer», som en meget sentral kilde gjorde det klart overfor meg.

Ap har fått fagbevegelsen i fanget som en het potet. Det er her grasrotengasjementet har oppstått. De har mobilisert over lang tid. Men Ap-toppene og LO-toppene trodde saken var avklart med LOs første vedtak for litt over et år siden. Det forutsatte en del avklaringer fra regjeringen, avklaringer Jens Stoltenberg og Roar Flåthen på forhånd hadde snakket om - og som begge var ganske sikre på at regjeringen ville kunne gi. Prosessen har altså ikke fungert for statsminister Jens Stoltenberg.

Men selve saken er heller ikke så enkel for Ap-lederen. Retten til fast arbeid og trygge arbeidsforhold har alltid vært arbeiderbevegelsens fanesak. Noe av det første den rødgrønne regjeringen gjorde da den kom til makten, var å reversere endringene som Bondevik-regjeringen hadde gjort i arbeidsmiljøloven. Det ble gjort etter påtrykk fra fagbevegelsen og av én eneste grunn: For å sikre arbeidstakernes rettigheter.

Vikarbyråstriden dreier seg ikke lenger om juridiske spissfindigheter. Det dreier seg om frykt og følelser. LO i Oslos leder Roy Pedersen sitter i styret i venstresidas tenketank Manifest Analyse. På et møte før jul sa han at «det er ikke paragrafene som er problemet her, men vikarbyråenes praksis». Fagbevegelsen ser vikarbyråenes voldsomme vekst, i antall og omsetning. De ser arbeidsgivernes og NHOs hyllest av «mer fleksibilitet». De ser virkeligheten ute i arbeidslivet, med stadig mer innleid arbeidskraft. De stoler ikke på EU-systemet og mener den norske modellen er truet av disse endringene. Vi snakker om selve kjernen i fagbevegelsens kamp, for faste ansettelser, for kontrakter med avklart arbeidstid, for anstendig lønn. De ser det i sammenheng med fagbevegelsens avdekking av sosial dumping. Slik har eksempelvis Oslo Bygningsarbeiderforening fått sterkere innflytelse. Få har jobbet mer direkte med og mot sosial dumping enn dem.

2.-3. mars stiller Jens Stoltenberg selv på årsmøtet i Stavanger Arbeiderparti. Det trenger ikke bli avgjørende: I Bergen hadde de to statsråder til stede, Anne-Grete Strøm-Erichsen og Espen Barth Eide, men tapte saken likevel. Flere lokallag er ventet å ta stilling, og nå starter årsmøtesesongen for Aps fylkeslag.

Trondheimskonferansen, som er blitt et viktig politisk verksted for venstresida, tok saken opp. Og LO i storbyene Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim, kastet på mer kull. Dermed hadde man tusenvis av fagorganiserte som kunne påvirke hvert eneste lokallag og fylkesårsmøte i Arbeiderpartiet. Til nå har det gitt nei-vedtak om vikarbyrådirektivet i Aust-Agder Ap (styret), Arbeidersamfunnet Asbjørn, Arendal Ap, Bamble Ap, Bergen Ap, Eid Ap, Haugesund Ap, Holmlia Ap, Hovin Arbeiderlag, Karmøy Ap, Melhus Ap, Møre og Romsdal Ap (styret), Nordbyen Arbeiderlag (Gjøvik), Notodden Ap, Samarbeidskomiteen LO Oppland og Oppland Ap, Orkdal Ap, Stavanger Ap, Strand Ap, Sokndal Ap, Sola Ap, St. Hanshaugen Ap, Sunndal Ap, Trondheim Arbeidersamfunn, Trondheim Ap, Vadsø Ap.

Det fagpolitiske samarbeidet er en bærebjelke for Ap og LO. De jevnlige samtalene mellom statsminister Jens Stoltenberg og LO-leder Roar Flåthen rydder av veien store og små stridsspørsmål og smører de politiske prosessene. Det sikrer Ap trygghet og LO innflytelse. Det fagpolitiske samarbeidet sikrer dessuten Ap hundretusenvis av sterkt motiverte valgkampmedarbeidere annethvert år. Selv etter sin dramatiske avgang fikk Gerd-Liv Valla betydelig ros av Jens Stoltenberg for sin rolle som fødselshjelper for historiens første rødgrønne regjering. Etterfølgeren Roar Flåthen har også åpenbart hatt stor betydning for at de rødgrønne ble gjenvalgt. For hver dag som går nå, rykker lønnsoppgjøret nærmere. Fellesforbundet har løftet stridssaken inn her, og slikt kan det bli streik av. Stoltenberg risikerer at vikarbyrådirektivet blir tema helt fram til mai/juni. Da er det fortsatt et år til stortingsvalget i 2013. Spørsmålet er om det er lenge nok til at rekkene sluttes.

Anklager om korrupsjon var ikke det SVs påtroppende leder Audun Lysbakken trengte nå.

Blåmandag

Anklager om korrupsjon var ikke det SVs påtroppende leder Audun Lysbakken trengte nå.

n Irene halvorsen

Det var Dagbladet som i slutten av januar avdekket tildelingen av penger fra Barne- og familiedepartementet til to organisasjoner med svært tette bånd til SV og ungdomsorganisasjonen SU:

Ingen andre organisasjoner fikk anledning til å søke om midler i tildelingen av til sammen en halv million kroner.

Ti e-poster mellom departement og søkere ble ikke journalført før Dagbladet begynte å etterspørre dem.

E-postene avdekker at søkerne i Sosialistisk Ungdoms daværende organisasjon «Jenteforsvaret» så det som problematisk at de representerer SVs ungdomsorganisasjon, som Lysbakken selv har vært leder av. De spurte derfor om det ville være klokt å få inn noen andre navn, slik at båndene til den nye partilederen ikke ble så overtydelige.

Verken SV-erne i departementet eller embetsverket skjønte at SU hadde et vesentlig poeng da de tildelte «Jenteforsvaret» 154.000 kroner.

Departementet har bekreftet overfor Dagbladet at de bare var i kontakt med to organisasjoner, og at bare disse to fikk penger. Den ene er før nevnte «Jenteforsvaret». Den andre var «Seksuell helse og trakassering» som drives av Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring i Trondheim, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og Sør-Trøndelag fylkeskommune. Lederen av denne organisasjonen er også en tidligere SU-topp.

Statsråd Lysbakken hadde ikke noe annet å gjøre enn å legge seg flat og beklage. Overfor Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité og overfor mediene.

Saken avdekker et hjelpeløst embetsverk i Barne- og familiedepartementet, samt altfor dårlige rådgivere. De har ikke evnet å gi gode råd til sin statsråd. Det må Lysbakken gjøre noe med. Og han har dårlig tid.

For da generalsekretæren i Transparency International i Norge i går kalte Audun Lysbakkens håndtering av den såkalte selvforsvarssaken for politisk korrupsjon, ga det saken en ny omdreining.

- Dette er politisk korrupsjon. Hele denne prosessen burde ha vært åpen, sa Guro Slettemark, generalsekretær i Transparency International i Norge til NRK.

Organisasjonen som arbeider mot alle former for korrupsjon påpeker at regelverket Lysbakken har vedgått ikke å ha fulgt nettopp er der for å hindre korrupsjon.

Fra før av har BI-professor Petter Gottschalk stemplet tildelingen som «ubevisst korrupsjon».

Imens er «Jenteforsvaret» på kurs. Hos dem som i over 20 år har drevet med feministisk selvforsvar og grensesetting; KIK. SU-jentene har også tidligere gått på selvforsvarskurs hos KIK. Heidi Eng i KIK sier seg glad for «at vi nå i hvert fall har muligheten til å kvalitetssikre dem som har fått oppdraget».

Heller ikke Rød Ungdom, som har holdt «Bøllekurs» siden 1980-tallet var kjent med at det skulle deles ut penger til selvforsvarskurs.

Når en statsråd legger seg paddeflat, pleier problemer å forsvinne. Men det virker som om Lysbakken trenger mer skyts i sitt forsvar. Om tre uker klappes han inn som ny SV-leder. Det hadde vært greit både for han og partiet om selvforsvaret sitter da.

irene.halvorsen@dagsavisen.no

«Det virker som om Lysbakken trenger mer skyts i sitt forsvar.»

ab