ANNONSE
kronikk1309

ARBEID: Hvordan skal kvinner styrke sin økonomiske stilling hvis de ikke har rett til å eie eller arve, spør Gro Lindstad.FOTO: ERIK SELMER

Vis bildetekst

Internasjonal kvinnekamp: Bråstopp etter 20 år?

Kvinners menneskerettigheter er ikke særinteresser. Det angår halve befolkningen.

I over 20 år har paraplyorganisasjonen FOKUS samarbeidet med medlemmer og partnere om kvinners rettigheter og likestilling internasjonalt. Selv om det har vært gått langsomt, har utviklingen tross alt gått i riktig retning: Det er etter hvert allment akseptert at fattigdom og marginalisering har en kjønnsdimensjon. Men framgangen er truet og konservative krefter i en rekke land forsøker å svekke kvinners rettigheter. UN Women direktør Phumzile Mlambo-Ngcuka er blant dem som ikke tror at det ville blitt enighet om handlingsplanen fra FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995 hvis den skulle fremforhandles på en kvinnekonferanse i regi av FN i dag. Hele ideen om rettigheter, særlig seksuelle og reproduktive rettigheter er kommet under press og det er i ferd med å bygges en anti-menneskerettighetsbevegelse.

Menneskerettigheter = kvinners rettigheter

Kvinners menneskerettigheter er ikke særinteresser. Det angår halve befolkningen i verden. Men det er et område som krever særlig interesse, fordi menn defineres som standarden. Når utviklingspolitikk planlegges og settes ut i livet uten å ta tilstrekkelig hensyn til hvordan denne slår ut forskjellig for kvinner og menn, går viktig informasjon og muligheter tapt. Kvinner investerer oftere sine ressurser i barna og til fellesskapets beste. Likevel behandles ofte spørsmål om kvinner og kvinners menneskerettigheter som «smalt».

Sosiale og økonomiske ulikheter, vanstyre og konsentrasjon av makt hos elitene gir grobunn for autoritære populistiske bevegelser. Religion brukes som identitetsmarkør og kobles ofte med nasjonalisme. Dette skjer på tvers av religioner og verdensdeler og er synlig i blant annet Polen, Russland, India, Pakistan, Uganda og Tanzania. Talspersoner for politisk og kulturelt mangfold blir fort ansett som en trussel mot staten og fellesskapet. Det gir seg utslag i strategier for å svekke tilliten til menneskerettighetene, og til FNs organer som skal stille nasjonale myndigheter til ansvar for sine handlinger. Kvinners rettigheter generelt, og seksuelle og reproduktive rettigheter spesielt, blir et symbol på denne trusselen. Dette er en situasjon som krever både politisk dristighet og kløkt.

Feministisk utviklingspolitikk

Sverige har lansert en feministisk utenrikspolitikk, der likestilling mellom kjønn er et selvstendig mål for regjeringen. Canada har nylig lansert en feministisk utviklingspolitikk fordi tiltak for jenter og kvinner regnes som den mest effektive formen for fattigdomsreduksjon. Men i Norge er det ganske stille. Satsing på kvinner og likestilling er synlig innenfor helse og utdanning, og det er selvsagt viktig. Ikke minst i møtet med motkrefter til seksuelle og reproduktive rettigheter.

Men når det kommer til energi, næringsliv eller klima og skog, forsvinner kjønnsperspektivet, i hvert fall hos Arbeiderpartiet og Høyre, som viser liten interesse for å måle likestillingseffekten av disse bevilgningene. Utenriksminister Børge Brende har riktignok erklært «kompromissløs kamp for kvinners rettigheter», men det er ikke lett å se hvor denne kampen har funnet sted. Heller ikke i opposisjonen er det noen som utpeker seg som tydelige pådrivere for å gjøre kvinners menneskerettigheter til et overordnet mål. I statistikk Norge leverer til OECDs utviklingskomite (OECD – DAC), som viser midler brukt med kvinner og likestilling som hovedprioritet eller som en viktig delkomponent i prosjekt, viser tall fra 2015 (siste tilgjengelige tall fra OECD-DAC) at kun 23 prosent av norske bistandsmidler har en synlig kvinne og likestillingsmarkør. Det betyr at 77 prosent av norsk bistand ikke registreres med noen likestillingseffekt.

Det er behov for en utviklingspolitikk som bygger på analyser av kjønn og menneskerettigheter og som tverrgående evalueres i forhold til likestilling. Uten dette kan investeringer og tiltak bidra til å sementere eller til og med utvide eksisterende diskriminering av jenter og kvinner. G20 har vektlagt inkludering av kvinner i utdanning og økonomi og arbeidsliv, og opprettet nettopp et finansieringsinitiativ for kvinnelige entreprenører, og det er bra. Men heller ikke G20 kobler kvinners menneskerettigheter til kvinners økonomiske deltakelse. Som om rettigheter er snacks man kan unne seg etter at de grunnleggende behov er dekket. Hvordan skal en kvinne få tilgang på kapital hvis hun ikke har lov til å disponere en konto i banken? Hvordan skal kvinner styrke sin økonomiske stilling hvis de ikke har rett til å eie eller arve? Hvordan skal kvinner kompenseres når de mister levebrødet sitt som følge av at næringsvirksomhet legger beslag på jorda de dyrker, hvis de ikke er registrert som eiere? Hvordan skal kvinner kunne realisere sine rettigheter uten å organisere seg?

FOKUS utfordrer partiene til gjøre rede for hvordan de vil fremme kvinners menneskerettigheter og kvinners interesser i norsk bistand, spesielt innenfor de «tunge» områdene som næringsutvikling, klima og energipolitikk. Tiden er overmoden for å gi kjønn og makt plass i utviklingspolitikken, for det er det som avgjør hvordan ressurser fordeles og hvem som tjener på det.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!