Debatt

Innvandring i krim og virkelighet

Oppskrift på en dårlig debatt: Begynn med tilfeldigheter, rør inn fordommer.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Sommeren har vært full av innvandringsdebatt. Dessverre har den ikke basert seg på fakta, men på anekdoter. Nå er det høst, og politikerne kommer på banen. Det kan bli stygt.

La meg først forklare mitt ståsted: Jeg er antirasist. Jeg mener undertrykking basert på hudfarge, opprinnelsesland eller religion er urettferdig og livsfarlig. Jeg drømmer om en verden hvor alle kan være den de er, hvor som helst i verden. Jeg håper at jeg en gang kan bo et sted hvor ingen er redde for hverandre basert på hudfarge eller religion.

Les Aslak Borgersruds kommentar: «Dette er et bunnivå for norsk nettjournalistikk»

Og Erik Stephansens svar: «Ikke gjør deg dummere enn du er, Borgersrud!»

Mange ser ut til å mene at det utgangspunktet gjør at alt jeg skriver er jug. At mitt ståsted gjør at jeg gjemmer unna fakta. At jeg ikke ville skrive om kriminelle innvandrere, for eksempel, fordi det vil kunne føre til mer rasisme. Det mener jeg altså ikke.

Tvert imot mener jeg at mer kunnskap, mer fakta og mer kjennskap og vennskap på tvers av folk og kulturer vil føre verden nærmere mitt drømmesamfunn. Og så viser det seg jo gjerne, at folk som er venner med innvandrere eller har innvandrere i barnehagen til barna er mer positive til innvandring, og mindre rasistiske i sine holdninger.

Jeg er ikke redd for innvandrere. Jeg er mye mer redd for rasisme. Rasisme har skapt enormt mye mer problemer i verden enn innvandring har. Og det gjør nok noe med hvordan jeg skriver.

For eksempel mener jeg det er farlig og dumt å konstruere tall som viser at innvandrere er mer kriminelle enn nordmenn, hvis det ikke er sant. Jeg mener vi skal være ekstra forsiktige med å skrive ting i avisene som kan gi inntrykk av at innvandrere er slemmere enn nordmenn. Det betyr ikke at vi ikke skal skrive ting som er sant, for det skal vi. Men vi skal ikke skrive slappe kvartsannheter som bare fungerer som tennvæske på rasismens bål.

Nettavisen tenker åpenbart ikke sånn. I går skrev avisen om «en tilfeldig uke» i Oslo tingrett, hvor det var en svært høy andel av folk med utenlandske navn som var tiltalt. Dette er selvsagt anekdotisk, og viser ikke noe saklig bilde av virkeligheten. Derimot får avisen antydet at innvandrere og utlendinger har ansvaret for ekstremt mye av kriminaliteten, med tilfeldigheter som bevis. De går i den samme fella de anklager meg for, bare motsatt. Når jeg kritiserer det, mener Nettavisens Erik Stephansen at jeg lukker øynene for virkeligheten. Selv spraymaler han virkeligheten med brunt, og publiserer det som nyheter.

Det er ille nok at aviser skriver sånt. Men ekstra skummelt blir det først når politikerne følger på.

I går var Fremskrittspartiets parlamentariske leder, Harald Tom Nesvik, på besøk i Politisk Kvarter på NRK. Nesvik ga honnør til politiinspektør Thomas Utne Pettersen. Pettersen skrev i sommer en artikkel i Haugesunds Avis, hvor han fortalte om en tilfeldig uke i 2016. I denne uka skal det ha vært stor overrepresentasjon av innvandrere og flyktninger i det kriminelle liv i vestlandsbyen. «Kvinner og barn ofres på asyl- og flyktninginstituttets alter», skrev Pettersen. Siden har artikkelen hans møtt mye motbør av folk som har presentert fakta og statistikk, ikke bare tilfeldige opplevelser. Men hva er konklusjonen fra en av Frps fremste menn? «Vi er nødt til å iverksette tøffe tiltak», sier Nesvik.

Når han blir konfrontert med fakta, må han ro seg unna. Når programlederen påpeker at svenske tall viser at flyktninger står for én fattig prosent av kriminaliteten i Sverige. Når tallene viser at det aller meste av kriminaliteten utført av utlendinger gjøres av europeere. Da kommer bortforklaringene. «Vi må tørre å ta debatten.»

Til slutt, når programlederen i Politisk Kvarter spør Nesvik om han kanskje burde hatt en litt mer nyansert framstilling, svarer han: «Nei, overhodet ikke. Vi må tørre å bruke ord for å få i gang en debatt.»

I vinter brukte innvandringsminister Sylvi Listhaug begrepet ankerbarn som forklaring på hvorfor hun ville ha strengere regler for enslige mindreårige som flyktet til Norge. Ideen var at skruppelløse foreldre i Afghanistan sendte barna sine ut på en livsfarlig tur alene, for å skaffe foreldrene opphold i Norge.

Problemet er bare at det ikke er sant. Listhaug refererte til en forskningsrapport fra UNICEF, men UNICEF Norge ble så forbannet at de klagde til Justisdepartementet. Listhaugs bruk var «ikke en korrekt gjengivelse av innholdet i rapporten», skrev UNICEF. Like forbannet var forskere fra Fafo og Psykologisk Institutt, da Listhaug brukte deres forskning uten dekning. Og da Listhaug mente vi kunne risikere dobbelt så mange asylsøkere grunnet familiegjenforening var det SSB som måtte sette foten ned.

Etter at Nettavisen skrev sin anekdotiske oppsummering av en uke i Oslo tingrett har politikerne igjen hoppet på. Jenny Klinge i Senterpartiet mente «vi politikere kan ikke bare prøve å bortforklare slike tall.» Med andre ord går hun rett i fella. Skal Klinge begynne å lage politikk basert på tall fra én tilfeldig uke i Tingretten? Og så er det jeg som fornekter virkeligheten?

Nei, det er klart vi må ha politikk for å gjøre noe med kriminaliteten. Det er for mye kriminalitet, selv om den synker. Da bør vi lage politikk som kan virke, basert på informasjon som er sann. For eksempel viser SSB-tallene for 2014 omtrent følgende (som vi for øvrig kan lese om i Nettavisen, det skal de ha!): 23 prosent av dem som ble straffet for forbrytelser det året hadde utenlandsk statsborgerskap. Av de totalt 6580 utlendingene som ble straffet for forbrytelser, kom 4300 fra Europa, 1200 fra Afrika og 860 fra Asia.

Her har vi kriminalitet utført av helt forskjellige folk, på helt forskjellige måter og av helt forskjellige grunner. Noen er yrkeskriminelle på røvertokt. Andre er fattigfolk fra Oslo Øst. Noen har vært i Norge i tre uker. Andre har vært her i tre generasjoner. Noe av kriminaliteten er innbrudd i hus. Noe er fyllekjøring. Verden er komplisert. Hvis vi behandler alt dette som ett problem, så fornekter vi virkeligheten. Hvis vi ser nyanser og prøver å se hele bildet, da blir vi smartere, og i stand til å gjøre noe med det.

Det er ganske lett å juge uten å juge. Å fortelle historier uten at de egentlig er sanne. Å fordreie virkeligheten, uten å skrive noe som strengt tatt er løgn. Men det er vår plikt, både som mennesker og journalister, å være ærlige. Ordentlig ærlige.

Mer fra: Debatt