ANNONSE
hdebatt0102

SELVUTLEVERENDE: Skal vi alle skrive om da vi fikk et panikkanfall på en fest i tenårene, undrer innleggsforfatteren. Sophie Elises selvbiografiske bok «Forbilde» handler også om selvmordstanker, depresjon og angst. FOTO: HEIKO JUNGE/NTB SCANPIX

Vis bildetekst

01-02-2017

Innovervendt ungdomsopprør

Har ikke den voldsomme åpenheten rundt psykisk helse gått litt over stokk og stein snart?

I Sophie Elise sin bok, «Forbilde», skrives det mye om hennes egen tenåringstid. Men er det bare meg som synes det er en smule paradoksalt, og på grensen til banalt, at en person med så stor makt og påvirkningskraft i det ene øyeblikket skriver at vi må tenke på barna i Aleppo, men i det neste øyeblikket gir ut en selvbiografisk roman som ikke bare er selvsentrert, men også voldsomt nedtrykkende. Skal vi alle skrive om da vi fikk et panikkanfall på en fest i tenårene?

Å være født høysensitiv, er ingen diagnose. Det er å være menneskelig, skrev Ingeborg Senneset i en kommentar i Aftenposten om prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordeng i en artikkel tidligere i år. Vi er ikke roboter som skal programmeres i tråd med malen som for eksempel bloggere konstruerer for oss i dag. Da må vi skjerpe oss, kjære nordmenn, for slik er ikke et ekte menneske.

Hemningsløs eksponering

I sosiale medier er det enormt fokus på vår egen psykiske helse. Det skrives voldsomt mye om hvor vanskelig alt er. Som publikum av slik hemningsløs eksponering i sosiale medier, er det lett å føle seg som en inntrenger i en privatsfære noen egentlig ikke har spurt meg om å ta en del av, jeg bare scroller meg videre. Hva gir det meg å lese om en tilfeldig person i Finnmark eller Kristiansand som sliter psykisk når jeg kanskje har null peiling på at personen i leiligheten under meg gråter seg i søvn hver natt? Å sitte bak en skjerm kan ikke kurere depresjon eller ensomhet. Følgere og kommentarer på sosiale medier gjør oss ikke friske. Det må være en sensasjon innen medisinforskning hvis det er helsebringende.

Foreldrene våre hadde ikke noe behov for å legge ut om sine psykiske problemer. Det betyr derimot ikke at de ikke hadde dårlige dager.

Men i dag er du den aller viktigste personen i verden. Alt handler om dine drømmer, om din helse, om dine følelser. Jeg tror at dagens ungdomsopprør ikke lenger handler om å gå i tog med plakater, men at det istedenfor kommer til uttrykk i innovervendte rop. Da Linnea Myhre ga ut sin andre roman i 2014, hadde anmeldelsen i Dagsavisen følgende å si: «Kjære meg, meg selv og jeg». Anmelderen fortsetter med at leseren muligens må holde ut med en meget selvsentrert hovedperson.

Det har blitt trendy å ha en psykisk sykdom, og det skal tas så mye hensyn. Forklaringer som «jeg kan ikke være så lenge, for jeg har angst og må hjem tidlig» er bare tåpelig. Vi har alle våre greier, og den personen som alltid skal minne resten på problemet sitt, er en sinnsykt irriterende person.

Dette får det nok til å koke i deg, og du tenker at men faen, det er faktisk veldig vanskelig å komme seg opp av senga, og at undertegnede bare bør holde kjeft. Men jeg har også sittet der i sofaen og stirret apatisk ut i luften. Jeg tror på at folk er psykisk syke, det er ikke det, men poenget mitt er at å ha det vanskelig, er normalt. Å dø, for eksempel, er noe av det mest naturlige som finnes, så hvorfor skal ikke krevende dager også være naturlig? Som Märtha Louise og Elisabeth Nordeng påpeker: å ta trikken til jobb allerede er et møte i seg selv, fordi det er så mange interaksjoner, stemninger og impulser man som menneske skal ta innover seg. Så i løpet av en dag er det ikke rart at du er sliten når du kommer hjem.

Hvorfor i alle dager skrive på en blogg eller i en SMS til noen at «jeg blir mer og mer sliten jo mer jeg tenker på at jeg er syk»? Da drar man bare de tunge tankene enda lenger? Det er rett og slett nitrist lesing. Hva med å heller gå en tur i frisk luft eller lese en bok istedenfor å bruke timevis på å skrive om sin egen elendighet på en blogg eller snakke om den på Snapchat?

Fordommene mot psykisk syke hagler rundt oss. Men hvorfor kan vi ikke holde kjeft, og la være å sammenligne hvem som har det verst og hvem som fortjener hva? Legg vekk mobil, datamaskin og egoet vårt. Vi er nødt til å skifte fokus og ikke putre rundt i en grøt av selvdestruktivitet.

Løft blikket

Vi trenger visst dokumentarserier som Flukt. Skulle man tatt hensyn til alle i Syria som er deprimerte? Det er råttent å skulle dra inn det aspektet, men når vi er så såpass selvsentrerte, synes jeg faktisk vi fortjener å få slengt virkeligheten litt i fjeset. Kanskje det er akkurat det vi trenger for å våkne opp og innse at å synes synd på oss selv er en ganske liten dråpe i havet når vi ser oss rundt.

Nå tror du sikkert at jeg klarte å tvinge meg ut av det sorte hullet mitt, og at jeg er frisk og kan kreve at vi alle skal skjerpe oss. Vet du hva? Jeg har fortsatt dårlige dager innimellom, og det kommer jeg til å ha hele livet. Det er ingen friske mennesker som er fullstendig immune mot inntrykk. Sånn er det å være menneske. Og det er ikke et stakkarslig deg og et stakkarslig meg, det er et oss og et vi, og sammen skal vi klare å skifte fokus. Tør å løft blikket litt! For den verden som finnes utenfor din egen boble, den er ikke så verst.


"nyemeninger"

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!