Senterpartiets landsmøte sist helg bar sterkt preg av et sentrumsparti i framgang. Venstres landsmøte kommende helg vil få preg av et sentrumsparti i tilbakegang. Gjennomsnittet av meningsmålingene i mars plasserer Venstre under sperregrensen med 3,9 prosent. Valget 11. september kan bli et «venstre-exit».
Ved valget for fire år siden fikk de tre sentrumspartiene Venstre, Sp og KrF til sammen 16,3 prosent. Sentrumspartiene økte bare litt etter nedturen fire år tidligere. I dag er sentrum i ferd med å forvitre.
Sp har hengt seg på Ap. Venstre og KrF henger så vidt sammen. De har begge hektet seg av Høyre/Frp-regjeringen og ønskedrømmer om en regjering av Høyre, Venstre og KrF. Trine Skei Grande sa til VG i går at hun vil felle regjeringen etter valget hvis ikke Frp frivillig går ut av regjeringen og slipper til KrF og Venstre. Panikken har tydeligvis tatt Venstre. Partiet sliter med oppslutningen fordi det er vanskelig å få tak på hva Venstre egentlig står for. Partileder Trine Skei Grande hevder at hun har fått gjennomslag for mye god Venstre-politikk i valgperioden. Da blir det vanskelig å forstå hvorfor landsmøtet til helgen vil kaste regjeringen, og ikke fornye samarbeidsavtalen.
Påstanden om godt samarbeid med regjeringen i denne perioden virker også merkelig siden Venstre i to budsjettforhandlinger på rad har brakt landet på randen av regjeringskrise.
Partiet fikk ekstra stemmer ved forrige valg fordi det var tydelig på at Venstre ville støtte dannelsen av en borgerlig regjering der også Frp var med. Disse stemmene kan gå tapt når partiet denne gangen framstår som mer uklar i spørsmålet om Venstre kan garantere at borgerlig flertall vil gi en borgerlig regjering.
Venstres program favner vidt. Det er et tydelig liberalt og sosialt parti med en stolt fortid som landets eldste parti. Venstre har alltid hatt solid tilhørighet i den borgerlige leir med brodd mot Arbeiderpartiet og fagbevegelsen. Men partiet har tidligere passet på å holde igjen hver gang Høyre har forsøkt å dra den borgerlige flokken for langt mot høyre.
Venstre var derfor i utakt med sin egen tradisjon da partiet sa ja til regjeringssamarbeid med Frp. Det plasserte partiet til høyre for sentrum. Nå kan det være for sent å snu. Inntrykket av Venstre som et Høyre «light» har festnet seg.
Venstre er et parti for småindustrien og for den nye yrkesgruppen av gründere. Men det legger også stor vekt på skole, utdanning og forskning. I flere år var det «skolepartiet» og mange læreres førstevalg. Skoleområdet er nå i hovedsak overtatt av SV, Ap og Høyre.
I denne valgperioden har Venstre i velgernes øyne framstått som et rendyrket miljø- og klimaparti. Miljøet er viktig fordi det handler om framtida, slik det heter i partiprogrammet. Problemet med spissingen av klimapolitikken er at det har overskygget andre deler av partiets politikk. Venstres seirer i Stortinget har druknet i spetakkelet rundt miljøavgifter og CO2.
På klimaområdet får Venstre hard konkurranse av Miljøpartiet De Grønne (MDG) og SV. MDG og SV har den fordelen at de aldri har hatt noe å gjøre med klimafornekter Frp. Venstre har riktig nok presset på for et grønt skifte, men Frp og Høyre har holdt igjen.
Venstre har fortsatt et problem med å bli enig med seg selv. Den tradisjonelle konflikten mellom sentrum og periferi, som Sp for tida lever høyt på, er til stede i dagens Venstre. Diskusjonen om regjeringssamarbeid avspeiler høyre/venstre-konflikten i partiet. Men det er ikke så mange harde strider i partiet som det var i gamle dager. Venstre var alltid i strid med seg selv. Even Brattbakken, Venstre-politikeren Halfdan Hegtuns alter ego, sa det slik: «Min kone og jeg er medlemmer av Venstre. Og står således langt fra hverandre politisk.»
Venstre er blitt for lite til å romme de store konflikter. Det har aldri kommet seg etter partisplittelsen på Gjøvik om EU-saken i 1972. Før splittelsen hadde Venstre en oppslutning på 10 prosent og 13 stortingsrepresentanter. Ved valget i 1973 ble partiet mer enn halvert og stortingsgruppa kuttet til to representanter. Venstre kom ikke over 4 prosent før valget i 1997. Etter den tid har partiet vært under og over sperregrensen for utjevningsmandater til Stortinget ved annethvert valg. Ved siste stortingsvalg var partiet over med 5,2 prosent. Hvis historien går sin vante gang, faller Venstre under sperregrensen ved valget til høsten.
Hvis Venstre faller ut av Stortinget ved valget, er det fordi velgerne ikke kjenner igjen sitt gamle parti. Venstre er ikke lett å få øye på der det sitter inneklemt i et hjørne på høyre side.