Debatt

Inn i det ukjente

Å krige for fred er som å knulle for jomfruelighet heter det. Hva da med å krige for utvikling?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

For et par uker siden forandret Utviklingskomiteen i OECD reglene for hva som kan bokføres som bistand til utviklingsland. Nå regnes også tiltak mot radikalisering og opplæring av sikkerhetspersonell som bistand. Fra før kan OECD-landene bokføre tiltak rettet mot flyktninger i eget land som bistand, og i bistandskretser frykter man nå at de nye reglene fører til en ytterligere utvanning av hva som regnes som bistand. Hva som kan bokføres er viktig fordi landenes bistandsiver måles i hvor mange promille av statsbudsjettet de bruker på bistand. Norge har som mål å bruke en prosent av budsjettet på bistand, et adelsmerke som legger oss i verdenstoppen.

Det meste av det Norge gjør for å havne i verdenstoppen er langsiktig bistand eller utviklingshjelp. Det kan være å styrke stater eller styrke enkelte sektorer som helse og utdanning. Denne bistanden kanaliseres både direkte som bilateral bistand, gjennom internasjonale organisasjoner og gjennom norske organisasjoner. I tillegg til den langsiktige bistanden, bidrar Norge med humanitær bistand, eller nødhjelp. Denne skiller seg fra den langsiktige ved at den jo har som formål å avhjelpe der og da. I 2014 gikk ni prosent av bistanden til nødhjelp, de største mottakerne av denne var Syria og Sør-Sudan.

Paradokset er ofte at de landene som virkelig trenger hjelp, også er de vanskeligste å hjelpe i. I Sør-Sudan eller Jemen handler både utviklingshjelp og nødhjelp like mye om logistikk og sikkerhet, som det å hjelpe. Samtidig som OECD har diskutert nye retningslinjer, har Det norske utenriksdepartement (UD) lagt en ny strategi for norsk bistand. Mens man en tid har styrket nødhjelp inn mot konfliktområder, skal nå også mer av den langsiktige bistanden inn mot slike områder. Innsatsen skal rettes inn mot et knippe fokusland, flere av dem såkalte svake stater eller land i krig. Tanken er å øke innsatsen mot noen slike land for å forhindre ytterligere sammenbrudd og slik hindre at radikalisme får fotfeste og at flere blir drevet på flukt. Det trengs en økt innsats blant annet i Sahelbeltet sør for Sahara. Kriser i denne delen av verden har kommet noe i bakgrunnen av krisen i Syria. Blant Norges fokusland finner vi nå Mali, Sør-Sudan og Somalia. Uro i disse landene bidrar til flyktningstrømmen først og fremst internt på det afrikanske kontinentet, men også til strømmen mot Europa, i dette tilfellet via Libya. Med økt innsats i disse områdene, hvor man vektlegger blant annet utdanning og arbeid mot radikalisering, håper UD at vår bistand skal fungere som en buffer mot ytterligere trøbbel.

Men å rette mer av den langsiktige bistanden inn mot svake stater, innebærer selvsagt mer risiko. I tillegg kan OECDs nye retningslinjer åpne for en militarisering av deler av bistanden. Det kan være farlig. I krig snakker man om «det humanitære rom». Det er det rommet nødhjelpsorganisasjoner må ha for å operere i, helst uten å bli angrepet fra alle kanter. Om nødhjelpsorganisasjoner eller bistandsaktører oppfattes som partiske eller en del av krigføringen, vil de bli angrepet. Nå har det humanitære rommet ikke vært særlig respektert i de store krigene som har vært ført siden årtusenskiftet, både i Afghanistan, i Irak og nå i Syria har hjelperne levd farlig og blitt et mål i seg selv. Hjelpearbeidere er blitt angrepet i Jemen og Somalia, sykehus er blitt bombet av amerikanske droner og radikale islamister. Noe av årsaken kan man finne i hvordan deler av bistanden i Afghanistan og Irak har vært drevet. Nemlig av militære styrker. Det har vært en kamp om hjerter og hoder som man sier. Også det norske styrkebidraget i Afghanistan drev utviklingsprosjekter. Til tider ble jo også selve krigen solgt inn som et utviklingsprosjekt, ikke minst med et stort fokus på kvinners utdanning. Dette har bidratt til å politisere bistanden, og altså gjøre det humanitære rommet mindre.

Desto viktigere er det at man har klare retningslinjer for hva som er humanitære organisasjoners oppgaver, hva land som Norge kan bidra med i form av bilaterale avtaler og hva som absolutt ikke må forveksles med bistand. På den ene siden er det helt klart at det trengs økt innsats inn mot en del konfliktsoner, på den andre siden er dette noe helt annet enn å drive bistand i land som bare er fattige. Og å krige for utvikling, det synes fortsatt som en like dårlig idé nå, som det var for femten eller ti år siden.

Mer fra: Debatt