JAFFA (Dagsavisen) Vi kjenner alle historien til Mohamed Bouazizi, gateselgeren i Tunisia som i 2010 tente på seg selv i desperasjon, og forandret Midtøsten for all tid.
Da Bouazizi ofret sitt liv hadde den forhatte presidenten Zine El Abidine Ben Ali styrt i 24 år. Hvorfor kom ikke revolusjonen ti år tidligere? Undertrykkelsen og fattigdommen dominerte da også. Hvorfor valgte tusener å storme Berlin-muren akkurat i 1989?
I ettertid er alt så klart. Likevel kommer det alltid som en overraskelse. I Iran er imidlertid en ting sikkert: Nærmere 40 år etter at sjiamuslimske islamister tok makten, er folk blodig lei.
For at et opprør skal lykkes, er det avgjørende at et tilstrekkelig antall mennesker passerer fryktbarrieren. Diktaturer er basert på en frykt som kan gå fra generasjon til generasjon, men i det øyeblikket nok mennesker strømmer ut i gatene, kan det kollapse som et korthus. I Egypt hadde presidenten styrt med en hard hånd i 30 år, så ble han veltet i løpet av noen dager.
I Iran er man ennå ikke der. Tidligere, som i 2009, så vi også omfattende runder med misnøye, og millioner var ute i gatene. Grunnen til at regimet ikke kollapset ble nettopp kombinasjonen av rå voldsbruk og frykt. Iranske ledere hevder derimot at landet er demokratisk og fritt, og at det lukter arrogant kulturimperialisme av å komme å si at alle må være som i Vesten. Dette er et argument som skal tas alvorlig, siden mye galt er gjort i Vestens navn, spesielt i Iran: I 1953 sto USA og Storbritannia bak et kupp mot den folkevalgte statsministeren Mohammad Mosaddegh.
I Iran arrangerer regimet riktignok valg, men alle kandidatene må godkjennes av et fundamentalistisk råd. Og uansett ligger den virkelige statsmakten i hendene til den ikke-valgte såkalte øverste lederen, Ali Khamenei. Enda viktigere er det at demokrati også dreier seg om en politisk kultur basert på ivaretakelsen av grunnleggende rettigheter, og noe slikt finnes ikke i Iran, der folk fortsatt blir steinet til døde. Det sier også sitt at de andre statslederne som hevder at det finnes «andre måter å være demokratiske på», tilfeldigvis er Syrias president Bashar Assad og Kinas president Xi Jinping.
Situasjonen i Iran handler uansett om mer enn politisk ideologi. Regimet er gjennomkorrupt, og lederne og deres familier har i mange kjente tilfeller tilrøvet seg ikke millioner, men milliarder av dollar. Ali Khamenei er Irans øverste leder, men hans tre sønner Mojtaba, Massoud og Maitham er gode for flere hundre millioner dollar. Det skjer mens folk flest knapt kommer seg gjennom måneden.
En annen spesiell karakter ved det iranske regimet er at dets identitet er knyttet til hat. Lenge var det Vesten, representert ved USA, Den store satan, som var hovedmålet. Etter atomavtalen i 2015 blir hatet fokusert på Den lille satan, Israel. Ofte blir det tatt for gitt at et slikt regime ikke bare skal kritisere, men regelrett skal hate Israel. Det er blitt normalisert, og noe sykt vekker knapt oppsikt. Men når et hat er så voldsomt, er det også farlig. Likevel har hatet en rasjonell funksjon – det er ment å kanalisere folks frustrasjon bort fra eget regime og over til en ytre fiende. At mange ikke lenger kjøper regimets fortellinger, har en sett i landets gater de siste dagene.
Situasjonen blir ikke mer oversiktlig av at listen av stater i Midtøsten som enten har kollapset eller har vært på randen av kollaps, er blitt ufattelig lang: Irak, Syria, Libanon, Tyrkia, Libya, Egypt, Tunisia, Jordan og Jemen, og plutselig er verken Saudi-Arabia eller Iran like stabile. Regimene er forskjellige, men de har én ting til felles – de baseres på undertrykking, ikke folkestøtte. Deres videre utvikling vil også påvirke Iran. Årsaken til at Iran i dag kan dominere land som Irak og Syria er direkte knyttet til USA og Vestens krig mot nabolandet Irak i 2003. Da diktator Saddam Hussein ble veltet i Bagdad, forsvant bufferen som hindret en iransk ekspansjon vestover.
Den islamske republikken blir ofte fremstilt som Midtøstens mest religiøse land. Det motsatte er heller riktig – som et direkte resultat av den påtvungne religiøsiteten. Millioner er lei dogmene som kom med den islamske revolusjonen i 1979. Mens arabere i 2011 reiste seg mot sekulære regimer, er det i Iran slik at folk reiser seg mot et religiøst regime. Hva som skjer den dagen regimet en gang faller, blir likevel et åpent spørsmål: Det islamistiske alternativet er utprøvd, men det betyr ikke nødvendigvis at demokrati vil komme i stedet.
Som den arabiske verden så smertefullt erfarte, er det ikke størrelsene på demonstrasjonene eller sinnet i gatene som avgjør om det neste regimet blir demokratisk. Det avgjørende blir i stedet hvorvidt landet hadde et sivilsamfunn selv under diktaturet, om det fantes enkelte relativt uavhengige institusjoner som muliggjorde en form for debatt og meningsutveksling. Uten slike tradisjoner vil også det neste regimet bli diktatorisk.
Den institusjonaliserte frykten og undertrykkingen har en bivirkning utover at den skal sørge for at folk ikke våger å protestere: Den lammer den frie tanken, kulturlivet og forskningen. Det er alltid tryggest ikke å bli lagt merke til. Iran er et diktatur, men det finnes likevel lommer med debatt, som man ser for eksempel gjennom landets filmindustri. Når den tid en gang kommer, vil Iran være blant landene i Midtøsten som ligger best an til å greie overgangen til demokrati.