ANNONSE
TEGNING: Siri Dokken

TEGNING: Siri Dokken

Vis bildetekst

09-06-2017

Ingen jihadister i våre gater

Det finnes ingen krig mot terror. Derfor kan den heller ikke vinnes.

«We will fight them on the beaches», sa Churchill og satte standarden for britenes innsats under andre verdenskrig. «Either you are with us or you with the terrorists», sa George W. Bush og satte standarden for USAs krigføring etter 11. september. «Nobody will protect your nation like Donald Trump», sier dagens amerikanske president. Det er lov å håpe at det siste blir en underholdende anekdote og for øvrig forglemmelig når det 21. århundre engang skal oppsummeres, men de to første har allerede satt dype spor i historien.

Churchill og Bush er svært ulike figurer. Mens Churchill fikk nobelprisen i litteratur for sitt forfatterskap, og regnes som en av sin tids fremste ledere, i alle fall i krig, er Bush mest kjent for sin famling med ord og tilsynelatende kunnskapsløshet i møte med verdenspolitikken. Men sitatene hører like fullt sammen, nettopp fordi de er så ulike.

Churchill hadde en krig å føre. En tradisjonell krig, med en fiende som okkuperte andre lands territorium. Krigen hadde et startpunkt, fienden en ledelse som kunne kapitulere og et land som kunne inntas. Ofrene var grusomme, metodene jævlige, men krigen hadde også et sluttpunkt. Denne krigen, andre verdenskrig, blei sjølve ideen om hvordan en krig skal være, i film og mytologi. Det var garantert denne krigen Bush så for seg da han holdt talen sin etter terrorangrepene mot New York. Terroristene var japanere, og tvillingtårnene var Pearl Harbor. Men terroristene hadde intet hjemland, ingen regjering eller allianse man kunne angripe. Det var en krig uten motstander, og dermed en umulighet.

De største feilene som er gjort i de 16 årene etterpå handler om å prøve å gjøre denne ikke-krigen til en tradisjonell krig. Først i Afghanistan, så i Irak og til slutt i Libya samla vesten seg mot en fiende, og et land. Men selv om Taliban var middelalderske og militante, var de ikke internasjonale terrorister. De var og er mest opptatt av kontroll med handel, religion, økonomi og politikk i sine kjerneområdet i Afghanistan. Og diktatorene Saddam Hussein og Mohammar Gaddafi var hatet av Al al-Qaida og kjempet med nebb og klør mot de kreftene som i dag utgjør IS.

Det viktigste man kan gjøre i kjølvannet av Londonterroren de siste ukene er ikke å gjøre noe. Ikke fordi man skal sitte og se på denne type bestialske angrep på uskyldige mennesker, men fordi vestlige politikeres iver etter å gjøre «noe» er det som har gjort størst skade og ødelagt mest for kampen mot terror de siste tiårene. Vi vet ikke hvordan verden ville sett ut uten krigen i Irak og bombingen av Libya, men sannsynligheten for at det ville vært flere motiverte jihadister enn i dag, er svært liten. I tillegg er tre land ødelagt langt inn i framtida og et fjerde en krigssone for sjette år på rad.

Det finnes ingen krig mot terror, rett og slett fordi det ikke finnes noe terrorland, eller noen terrorstyrke å krige mot eller vinne over. Terroren er løst organisert i hemmelige celler og den er ideologisk motivert. Religiøst og politisk. Men om troen på at kampen kan vinnes som en tradisjonell krig, er en del av høyresidas blindsone i møtet med jihadistisk terror, så er den ideologiske motivasjonen for jihadistisk terror venstresidas. Økonomisk ulikhet, fattigdom og rasisme er terrorens bakteppe. Det har venstresida hatt rett i hele tida. På lengre sikt kan ikke terroren bekjempes uten at disse ødeleggende kreftene bekjempes. Men noen spiller foran dette bakteppet. Noen rekrutterer og propaganderer terrorens mørke hat og menneskefiendtlige ideologi.

Etter at Anders Behring Breivik myrda barn på Utøya i guds og høyreekstremismens navn, kjempa jeg og mange med meg for at terroristens udåd ikke skulle forstås som en enkel, gal manns handlinger, men et uttrykk for en voldelig ideologi. Nå påhviler det oss å forstå den jihadistiske terroren på samme måte, og stille de samme kravene her. Unge menn som myrder med kniver, biler, bomber eller gevær i Allahs navn er en del av en voldelig, ideologisk bevegelse. De er ikke bare produkter av sin oppvekst, sine omgivelser, sin psyke eller verdensordenen. Idet de stikker kniven i brystet på tilfeldige mennesker i Londons gater, eller sprenger seg i lufta på en rockekonsert, er de kriminelle, terrorister og våpendragere for ekstremisme. Og bak dem står det ideologer og propagandister. Disse propagandistene må bekjempes med samme styrke som forsøkene på å organisere nynazistiske bevegelser har blitt bekjempa. «Ingen nazister i våre gater» må bli til «ingen jihadister i våre gater». Og mobiliseringen kan ikke ledes av islamofobe, rasister og høyreekstreme, men må om de skal lykkes komme fra breie folkebevegelser, fra muslimer og minoriteter og fra venstresida.

De jihadistiske terrorangrepene mot sivile i Europa ser ut til å komme oftere. Det finnes ingen lett måte å stoppe dem på. Vi kan ikke bekjempe dem på strendene. Alle som ikke støtter USA, er ikke terrorister. Angrepene stopper ikke om vi bare er tolerante nok. Propagandistene bak terroren ønsker ikke toleranse. Ikke for minoritetene i Europa og ikke i sitt idealsamfunn. Og det løses i alle fall ikke gjennom utskjelling av meningsmotstandere på Facebook eller generell avsky retta mot islam.

Sokrates sier at den sanne kunnskapen ligger i å vite at man ikke vet. Kanskje er det det beste startpunktet. Å innse at det ikke finnes noen ferdig løsning på hvordan man skal bekjempe jihadistisk terror, og begynne å leite sammen.


nyemeninger meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!