At muslimer kjenner seg igjen i verdier som innbyggere i vestlige land så stolt proklamerer som sine, er vanskelig for noen å fordøye. Men på mange måter, er dette verdier som trigger selvreferanser blant muslimer. Ikke så rart at Norge er verdens sjette mest islamske land. Og da snakker vi om religionens verdier og idealer, sett i kontekst av styresett og samfunnsstruktur.
Er det da så rart at vi synes at det er helt opp til Hadia Tajik å gifte seg av egen og fri vilje, med hvem som helst? Om det så er jøde, kristen eller muslim? Vi er ingen til å dømme andre. Det er Gud som skal avgjøre våre synder så vel som våre gode gjerninger.
Men så er det nå slik, at det er så mange som skal erklære seg eksperter om kvinners rettigheter (rettere sagt mangelen av dem) i Islam. Den største gjengangeren blant såkalte «eksperter» er menns overlegne valgfrihet når det kommer til ekteskap.
I dette innlegget ønsker jeg å fokusere på to veldig ofte debatterte tolkningsspørsmål innen Islam. Det er nettopp det som er avgjørende for variert praksis av Islam, nemlig tolkning.
Det første tolkningsspørsmålet, er spørsmålet om at menn er tillatt fire koner i Islam. Her er det ekstremt viktig å forstå verdensbildet i den tid koranen ble nedfelt i tekst. John Louis Esposito er en amerikansk professor i International Affairs og islamske studier ved Georgetown University i Washington DC. Hans tolkning visker bort tvilen om det mange definerer som kvinnediskriminering og forskjellsbehandling innen Islam. Ifølge Esposito, «tillater Koranen en mann å gifte seg med opptil fire koner, forutsatt at han kan støtte og behandle dem alle likt. Muslimer anser dette som en praksis som styrker kvinners status, og familielivet for det sikter mot å sikre velferd for single kvinner og enker i et samfunn der den mannlige befolkningen ble svekket av krigføring» (John Esposito: islam Straight Path, s.97).
Den britiske religionsforfatteren og kommentatoren Karen Armstrong forklarer mye av det samme i sin bok, Muhammad: A Western Attempt to Understand Islam (s.191). Hun sier: «Vi må se regelen om polygami i sammenheng. I syvende århundres Arabia, da en mann kunne ha så mange koner som han ønsket, var fire en begrensning, ikke en lisens til ny undertrykkelse»
Noen mennesker antar at på grunn av denne regelen vil de fleste muslimske menn ha fire koner. Men Ira Zep Jr. påpeker, «mindre enn 2% av muslimske ekteskap er polygame» (A Muslim Primer, s.180).
Det andre tolkningsspørsmålet, er sterkt tilknyttet debatten som har foregått i norske medier den siste tiden. Spørsmålet dreier seg om hvorfor menn kan gifte seg med kvinner som tilhører hvilken som helst av de tre store abrahamittiske religionene, mens kvinner kun kan gifte seg med muslimer.
Ekteskap er tillatt for en mann, med kvinner som er enten muslimske eller som tilhører «People of the Book» (arabisk Ahl al Kitab, jøder, Sabians og kristne). For kvinner, er ekteskap med jøder, Sabians og kristne, eller andre religioner antatt forbudt; de har bare lov til å gifte seg med muslimer sies det. Men det er ikke noe uttrykkelig forbud i Koranen eller andre steder om at en muslimsk kvinne ikke kan gifte seg med en mann som tilhører «People of the Book». Men det store flertallet av muslimske jurister hevdet at siden uttrykkelig tillatelse ble gitt til menn, impliserer dette til at det må være forbudt for kvinner å gjøre det samme. Islamske jurister og imamer som ikke er enig i denne tolkningen er i dag i stor grad økende.
Den som derfor skal i vår samtid bedrive forskjellsbehandling, kvinneundertrykkelse, eller annen hykleri i Islams navn, bør forventes å bli utfordret på sin tolkning.
Twitter: @UmarA5