Debatt

Ingen barn på Trandum

TVANGSRETUR: Alternativer til fengsling – 5 krav til en ny politikk

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kronikken er skrevet i samarbeid med John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty, og Ann-Magrit Austenå, generalsekretær i NOAS

I sommer ble Frankrike dømt for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) for kortvarig frihetsberøvelse av barn i forbindelse med tvangsretur under svært like forhold som på utlendingsinternatet på Trandum. Statsråd Sylvi Listhaug har retorisk framholdt at alternativet til å fengsle barn, er å la foreldre uten oppholdstillatelse «stikke av».

Listhaug burde være kjent med at det finnes andre alternativer til å fengsle barn i forbindelse med utlendingskontroll. International Detention Coalition (IDC) har identifisert over 250 alternativer i 60 ulike land.

I 2014 satt et barn fengslet i mer enn 10 uker, i år har et barn vært fengslet 24 dager på Trandum. Statsråd Sylvi Listhaug viste i Aftenposten 7. september til at Trandum har et godt samarbeid med lokalt barnevern og sier de er inne i disse sakene. Dette stemmer ikke. Barnevernet i Ullensaker kommune opplever i dag mangel på både ressurser, kompetanse og alternativer til å la barn være fengslet.

Ifølge Listhaugs debattinnlegg i Aftenposten 9. september er praksisen med fengsling av barn både «faglig forankret, lovlig og forsvarlig». Statsråden velger å se bort fra at dagens praksis er sterkt kritisert og at departementet nå arbeider med en forbedring av lovverket. Professor Erling Johannes Husabø avga i 2012 sin utredning om dette regelverket, på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet. Husabø viste til at norsk rett og lovskravet etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) stiller strenge krav til utformingen av bestemmelsene om tvangsmidler i utlendingsloven. Husabø karakteriserte regelverket, som fortsatt er gjeldende rett, som en «svært uheldig lovgivningsteknikk».

FNs barnekomitè har påpekt at fengsling av barn i forbindelse med utlendingskontroll, aldri er til barns beste. For at barns beste reelt skal ivaretas, må flere alternativer utredes og innføres. Men norske myndigheter har så langt ikke vist vilje til å utrede og utprøve alternativer. Å skille et barn fra foreldrene er selvfølgelig ikke et akseptabelt alternativ. Alternativer til fengsling må omfatte hele familien. Følgende fem punkter må følges opp:

1. Maksgrense: Dersom det ikke er politisk flertall på Stortinget for å få en slutt på fengsling av barn i forbindelse med utlendingskontroll – slik Norge har stemt for i Europarådet i oktober 2014 og slik flere FN-organer anbefaler – bør Norge i det minste ta små skritt i riktig retning. For eksempel å lovfeste en maksgrense for fengsling av barnefamilier i påvente av uttransport på 48 timer og introdusere et absolutt forbud mot fengsling av enslige mindreårige barn. Pågripelse av barn og barnefamilier bør kun være tillatt når en tvangsretur er planlagt og bestilt.

Disse tiltakene er gjennomførbare – både politisk og praktisk. Ifølge statistikk fra Politiets Utledningsenhet er de aller fleste barnefamiliene som blir satt på Trandum uttransportert i løpet av 48 timer. Enslige barn fengsles svært sjelden, ifølge statistikken. Et absolutt forbud burde være enkelt gjennomførbart, i og med at Listhaug, dessverre feilaktig, hevder at slik fengsling ikke skjer.

2. Eget retursenter: Ingen barn bør plasseres på Trandum. Sivilombudsmannens forebyggingsenhet og Norsk Psykologforening har uttalt at Trandum er et uegnet sted for barn. FNs spesialrapportør mot tortur har slått fast at selv svært kortvarig frihetsberøvelse kan påvirke barns kognitive og emosjonelle utvikling. Det må settes av midler til å utrede alternative innkvarteringsløsninger i forbindelse med tvangsretur; med sivilt preg og uten samme sikkerhetsnivå som på Trandum. Norge bør se hen til Englands returprosess for barnefamilier og retursenteret for barnefamilier, Cedars, som beskrives av eksperter som en eksepsjonell løsning for å ivareta barns beste i en tvangsreturprosess hvor barn frihetsberøves.

3. Veiledning og egen returprosess: Det bør innføres en egen veilednings- og returprosess for barnefamilier, hvor barnefamilier veiledes av en egen kontakt på mottak. Dette bør skje så tidlig som mulig etter avslag på søknad om beskyttelse. Kontakten bør tidlig kunne utforske alle muligheter for oppholdstillatelse som kan være relevant for vedkommende, inkludert ulike typer visum og henvise søkere til relevante instanser og uavhengige aktører. Forståelse for egen sak og situasjon tidlig i asylprosessen er viktig for at asylsøkere kan forberede seg på et mulig endelig avslag. Veiledning kan motvirke faren for unndragelse. Forskning viser behov for uavhengig veiledning, fordi asylsøkere har større tillit til uavhengige aktører. Saksbehandlingstiden i asylsaker må kortes ned, og utlendingsforvaltningen må selv muntlig formidle avslag. Assisterte returprogrammer bidrar i større grad enn ren kontantstøtte til reintegrering, og må utvides til flere land.

4. Flere alternativer til fengsling: I dag kan barnefamilier ilegges bestemt oppholdssted og meldeplikt hvis det er nødvendig og forholdsmessig. Det kan også tas beslag i reisedokumenter. Det må nå settes av midler til å utrede andre mulige alternativer til fengsling som tilrettelegger for familieliv. I tillegg til en egen returprosess for barnefamilier bør norske myndigheter utrede og innføre alternativer som kausjon/garanti og ulike typer elektronisk kontroll, for eksempel telefonisk rapportering. Familier som løslates må følges opp med tilbud om veiledning.

Norge må ta et valg. Selv om det er en risiko for at noen flere vil unndra seg retur, er dette en kostnad Norge må ta for ikke å bryte Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og barnekonvensjonen. Det må settes av midler til å utrede effekten av slike alternativer på unndragelsesfaren. Politiet har i dag svært lite kunnskap om effekten av de tilgjengelige alternativene.

5. Uavhengig tilsyn: Norge må innføre et uavhengig tilsyn med tvangsreturene nå, som pålagt av EUs returdirektiv. NOAS påpekte allerede i en rapport fra 2013 at Norge her svikter internasjonale forpliktelser. Men både den forrige og den nåværende regjering har tatt seg god tid, og et slikt tilsyn er planlagt innført først innen utgangen av 2017.

Mer fra: Debatt