Kultur

Ingen bør ydmykes offentlig

Ingen bør stå med lua i hånden og ydmykes offentlig. Likevel skjer dette daglig i Norges byer. Det er nødvendig å handle.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Høyres sterke bidrag i utformingen av det norske velferdssystemet har alltid vært forankret i at folk skulle slippe å være prisgitt andres tilfeldige velvilje. Ingen skulle måtte stå med lua i hånden og ydmykes offentlig. Likevel er det dette vi ser utspille seg daglig i Norges byer.

Tiggingen har økt både i omfang og pågåenhet de siste årene. Vedtaket om forbud mot tigging fra Høyres landsmøte forrige helg er en respons på utviklingen. Det var nødvendig å handle.

Det bør sitte langt inne for en liberal sjel å forby mennesker å be om hjelp, noe den engasjerte debatten på Høyres landsmøte også vitnet om. Når vi nå likevel går inn for et forbud, er det fordi det finnes andre og bedre alternativer til tigging. Personer i nød skal ikke være avhengig av forbipasserendes vilkårlige sympati.

Mennesker i nød og fattigdom trenger først og fremst hjelp som tar tak i årsaken til fattigdommen, ikke penger i koppen. Å tillate mennesker å nedverdige seg selv offentlig, er en misforstått form for toleranse.

Vi har i dag et sosialt hjelpeapparat som bistår mennesker i nød. Derfor er det hovedsakelig bare to grupper som tigger i Norge. Den ene er rusmisbrukere. Disse fortjener behandling og gode alternativer til å tigge.

I 2009 innrømmet daværende kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell at rusomsorgen har vært neglisjert i to tiår. Den gang var det 4.000 rusmisbrukere i behandlingskø. Tre år etter Solhjells innrømmelse er denne «skammens kø» like stor. Mer enn 4.000 rusavhengige venter på behandling. Ventetida for rusbehandling har økt betydelig siden 2006.

Det finnes verdige alternativer til tigging. I Norge i dag har vi elleve ulike gatemagasiner, der =Oslo kanskje er det mest kjente. Slike tiltak gir en mulighet til et liv med langt mer selvrespekt og mening i tilværelsen enn tigging. Samtidig skal målet alltid være at rusmisbrukere får behandling. Tigging skal ikke være nødvendig i et moderne velferdssamfunn.

Det er paradoksalt at velferdssystemet vi har utviklet så ofte fokuserer på alle dem som allerede greier seg fint, enten det er toinntektsfamilier som trenger barnehageplass, eller den friske, ressurssterke etterkrigsgenerasjonen som får ekstra betalt for å gå av med avtalefestet pensjon.

Men for dem som trenger velferden aller mest, oppleves det varme fellesskapet altfor ofte som en kald skulder. Vi må gjøre mer for dem som trenger det mest, og før vi prioriterer stadig mer til det komfortable flertallet.

Den andre gruppen tiggere er dem vi har sett en oppblomstring av de siste årene: Utlendinger som kommer hit under dekke av å være turister. Dessverre er formålet et annet, nemlig tigging. Dette er en mer organisert form for tigging enn hva vi er vant til i Norge, og pågåenheten er også av en annen karakter.

Bak denne gruppen står svært ofte kyniske bakmenn som utnytter fattige mennesker på det groveste i en form for organisert kriminalitet. Dette må bekjempes, ikke oppmuntres. Å si nei til tigging kan kanskje hindre at mennesker lures til å reise flere tusen kilometer i håp om et bedre liv, men ender opp som ofre for kriminelle bander og blir involvert i mer alvorlig kriminalitet.

Et tiggeforbud i Norge sender et signal ut over landets grenser om at tigging ikke er en akseptabel levevei i Norge. Samtidig kan vi fortsatt bidra til å ta tak i denne gruppens utfordringer gjennom vår deltakelse i internasjonale avtaler og støtteordninger.

Romfolkets situasjon kan forbedres gjennom et aktivt samarbeid mellom EU og de aktuelle landene som Romania og Bulgaria. Deres fattigdom løses ikke med våre tikroninger. Det er en bjørnetjeneste å opprettholde denne kanalen for tiggeturisme som først og fremst bidrar til å skape et marked for organisert kriminalitet.

At tiggingen øker i frekvens kan ha uheldige konsekvenser for limet i samfunnet, tilliten til og omsorgen for hverandre kan faktisk reduseres. Og stadig gå forbi tiggere i sine daglige gjøremål skaper ikke et bedre samfunn der alle blir varmere mennesker fordi man hele tida får en påminnelse om hvor heldig man er.

Den pågående tiggingen kan i stedet bidra til et samfunn der borgerne blir kyniske etter hvert som man i større og større grad opparbeider seg økende irritasjon eller immunitet mot empati.

Når Høyre ønsker å forby tigging, kommer beskyldningene om at vi ønsker sosial rensing av gatebildet. Ute av syne, ute av sinn. Det har aldri vært vårt anliggende. Tvert om, i et land der ingen, i teorien, behøver å tigge av nødvendighet, så handler bekjempelse av tigging om å beskytte mennesker mot seg selv og mot offentlig ydmykelse. Gjennom lovgivning som tillater tigging, signaliserer vi egentlig at vi har gitt opp tiggerne.

Vi har sosiale velferdsordninger som gjør at alle er sikret hjelp til livsopphold og personlig verdighet. Hvorfor er det da noen som ikke benytter seg av det sosiale sikkerhetsnettet? For selv om tigging i teorien ikke skulle være nødvendig, kan det i praksis være vanskelig å unngå for den det gjelder.

I så fall må vi spørre oss selv om de sosiale ordningene er gode nok, treffsikre nok eller om vi er for slappe med å stille krav. Kanskje er det en kombinasjon av de tre, eller kanskje har vi en sosialtjeneste som i for stor grad er basert på at de som trenger hjelp må søke hjelp, i stedet for at de som tilbyr hjelp oppsøker dem som trenger hjelp.

Den viktigste erkjennelsen er likevel at du ikke kan fjerne årsaken til sosial nød gjennom å lindre den. Det skal finnes bedre alternativer.

Mer fra: Kultur