Klokken 23.59 er det midnattspremiere på filmen «The Dark Knight Rises» i flere norske kinosaler. Blant dem er storsalen på Colosseum, hvor hvert eneste sete er utsolgt.

Den etterlengtede Batman-filmen er oppfølger til kassasuksessen «The Dark Knight» fra 2008. Etter fire års ventetid skal fansen endelig igjen få møte sin helt fra Gotham City, festet til film av regissør Christopher Nolan.

Amerikanske kritikere begynte å hylle filmen allerede dager før den amerikanske premieren natt til fredag forrige uke. Også i USA hadde flere fans innstilt seg på en våkenatt for å være blant de første som fikk se filmatiseringen. For noen endte kvelden i tragedie etter at en ung mann skjøt vilt rundt seg i en kinosal i Aurora ved Denver i delstaten Colorado. 12 mennesker ble drept og 58 ble skadet, blant dem en fire måneder gammel baby. Da gjerningsmannen ble pågrepet skal han angivelig ha kalt seg selv for «Jokeren» – Batmans erkefiende.

De siste dagene har vi fått høre vitnemål fra dem som var til stede, mobilvideoer fra panikken som utspilte seg og bilder av sørgende familie og venner. Selv om det denne gangen var på andre siden av jordkloden, har vi igjen blitt minnet på hvor mye ødeleggelse ett menneske kan gjøre. Fredag ble den planlagte gallapremieren i Paris avlyst. Den røde løperen ble fjernet og filmens stjerner som oppholdt seg i den europeiske storbyen avlyste alle intervjuavtaler. «Ord kan ikke uttrykke forferdelsen jeg føler. Jeg klarer ikke fatte hvor stor smerte og sorg ofrene og deres kjære opplever, men jeg føler med dem», skrev skuespilleren bak Batman-masken, Christian Bale, i en pressemelding etter den grusomme hendelsen. Fansen ble skuffet, men forsto avgjørelsen.

Når store etterlengtede filmer har verdenspremiere er Norge blant landene som ofte har en midnattspremiere. Små og store trollmenn har møtt opp med tryllestaver og tusj-lyn i panna på «Harry Potter»-premierer, og da «Matrix»-feberen hersket som verst var det lange skinnjakker og solbriller som gjaldt selv om solen hadde gått ned for mange timer siden. I natt vil rundt 1500 Batman-fans fylle tre kinosaler på Colosseum. Selv om Oslo Kino ønsker å ha en festpremiere som ikke er påvirket av Aurora-skyting, er det ikke tvil om at flere kinogjengere vil sende ofrene for massakren en tanke. Samtidig er det viktig at man føler seg trygg i det offentlige rom og at man nyter flammeshowet under nattehimmelen og at man ikke blir redd om en fan har tatt på seg en batmanmaske. Å avlyse premieren ville kun skapt frykt, og vi kan ikke la frykten vinne.

Det er scientologikirken som blir satt under lupen av kjendisbladene når stjerneparet Tom Cruise og Katie Holmes skilles.

Skilsmissen til Tom Cruise, som i går fylte 50 år, og Katie Holmes (33) er først og fremst et personlig anliggende. Men den har skapt ny internasjonal oppmerksomhet om scientologikirken og hvordan flere opplever at trossamfunnet blander seg inn medlemmenes privatliv. Det er et godt resultat av noe som ellers bare ville vært en sladrehistorie.

Katie Holmes ble kjent da hun spilte i tenåringsserien «Dawsons Creek» på slutten av 90-tallet. Siden har hennes viktigste rolle vært som kona til Tom Cruise. Actionstjernen som i 1986 smeltet pikehjerter verden over som Maverick i filmen «Top Gun», og som nå har hatt en av sine største suksesser med «Mission Impossible: Ghost Protocol». Holmes har innrømmet at hun satt på pikerommet og drømte om Cruise. Da paret begynte å date i 2005, gikk det slag i slag med forlovelse, giftermål og barn. Sju år senere har Holmes fått nok. Torsdag ba hun om skilsmisse og full foreldrerett for parets datter, Suri (6). Mens Cruise er på Island for å spille inn filmen «Oblivion», har Holmes angivelig tatt med seg datteren og flyttet ut av parets leilighet i New York. Ifølge amerikanske medier er det scientologikirken som drev stjerneparet fra hverandre.

Scientologikirken ble grunnlagt av science fiction-forfatteren L. Ron Hubbard i 1951. Livssynet går ut på at mennesker er udødelige vesener som har glemt sin egentlige natur, og etter hvert som man avanserer innenfor kirken skal man visstnok få kunnskap om den utenomjordiske herskeren Xenu som styrte den galaktiske konføderasjonen, blant annet jorden, for millioner av år siden. Troen på utenomjordiske vesener benektes av flere scientologer i dag, men er bekreftet av medlemmer som har brutt med kirken. Scientologikirken ble mye omtalt i Norge våren 2008, da Kaja Ballo, datter av daværende SV-politiker Olav Gunnar Ballo, tok sitt eget liv etter en scientologitest. De siste årene har artist Hans-Erik Dyvik Husby, bedre kjent som Hank von Helvete, også snakket varmt om scientologi etter å ha kommet i kontakt med dem gjennom CCHR (Citizens Commission on Human Rights) som ble stiftet av kirken for å avsløre overgrep innen psykiatrien.

Tom Cruise har aldri lagt skjul på sin tilknytning til scientologien. I likhet med Cruises tidligere kone, skuespiller Nicole Kidman, valgte den strengt oppdratte katolikken Holmes å ta del i scientologikirken da hun innledet forholdet til Cruise. Nå kan det se ut som hun har fått nok av dianetikk og Xenu. Et brudd med Cruise vil da også være et brudd med scientologikirken. Kjendiser som John Travolta, Kirstie Allie og Juliette Lewis har blitt brukt for å trekke oppmerksomhet til kirken. Men når denne skilsmissen rulles opp kan det store kjendisfokuset bli heller negativt for organisasjonen. Medier fra hele verden vil jakte hver minste detalj bak stjernebruddet, og det er på ingen måte sikkert scientologene kommer godt ut.

Scientologenes Sea organization rekrutterer ungdommer helt ned i 16-årsalderen. Disse må skrive under en kontrakt med kirken som er gyldig i en milliard år. Det betyr kort fortalt at de binder seg til å vie dette livet, og alle liv som skulle komme, til scientologikirken. Ifølge det amerikanske showbiznettstedet TMZ, skal Holmes ha fryktet at Cruise skulle sende parets datter hit. Avhoppere forteller om en streng disiplinær og manipulerende organisasjon.

Hvis rapportene stemmer har Holmes all grunn til å gjøre det hun kan for å bevare sitt barns rett til selv å velge hva hun skal tro. Hvert år er det familier utenfor Hollywoods rampelys som mister sønner, døtre, søstre og brødre til sekter. Samtidig finnes det mange kvinner som lever med religiøs indoktrinering og undertrykking. Nå kan Holmes bli et symbol på deres kamp for frihet.

Mandag rapporterte TMZ at Holmes fryktet at hun ble forfulgt av kirken. Talspersoner for trossamfunnet gikk fort ut og sa at dette var sprøyt. Er det noe scientologikirken er eksperter på, er det å benekte påstander fra avhoppere. Da BBC-serien «Panorama» laget en avslørende dokumentar om scientologikirken i 2007, følte journalist John Sweeney seg overvåket av kirken. Han ble forfulgt av biler og filmet av folk på gata. Scientologenes svar var at Sweeney var paranoid. Tre år senere bestemte scientologenes øverste talsperson Mike Rinder seg for å bryte ut av kirken. Med seg tok han e-postkorrespondanser som viser at Sweeney hadde blitt overvåket døgnet rundt. Til tross for dokumentasjonen Rinder har lagt fram, nekter kirken like bastant.

Da Katie Holmes og Tom Cruise ble kjærester designet den amerikanske kunstneren Sheila Cameron T-skjorter med påskriften «Free Katie». Nå har kunstneren lagt ut en ny t-skjorte for salg: "Free Katie - Mission: accomplished".

I dag lanserer norske Funcom storsatsingen «The Secret World». Det må bli en suksess.

Hemmelig verden gir nytt håp

I dag lanserer norske Funcom storsatsingen «The Secret World». Det må bli en suksess.

Det er fire år siden Holmenkollen ble gjort om til en vikinglandsby i anledning tidenes største norske spillansering. Det norske spillselskapet Funcom sparte ikke på kruttet eller pengen da «Age of Conan» skulle ut til massene. Hele 2 millioner kroner gikk med til den storslagne festen. Turboneger sto på scenen, vikinger til hest underholdt, grillen var lesset rikelig med kjøtt og blant spillentusiastene dukket det opp kjendiser som neppe ville valgt dataspill over bloggen. Asbjørn Slettemark beskrev «Age of Conan» som den største underholdningslanseringen i Norge noensinne. «Det er som om fem a-ha plater ble verdenslansert på én gang.» Sa han den gangen. Erling Ellingsen i Funcom la heller ikke skjul på entusiasmen da han sa at målet var at «Age of Conan» skulle bli et av verden største Massive multiplayer online rollespill (MMORPG). I starten så det ut som drømmen skulle gå i oppfyllelse. Gode kritikker og entusiastiske spillere skapte stor blest, men etter en kort stund ble det åpenbart at spillet ikke klarte å levere. Andre mer etablerte titler, som eksempelvis det mye omtalte «World of Warcraft» beholdt tronen. «Age of Conan» var en flopp.

I dag lanserer Funcom sin neste store tittel. «The Secret World», som foregår i vår verden og vår tid, men er samtidig en historie om mytologi og konspirasjonsteorier. Hver spiller velger sin fraksjon: Illuminati, Tempelridder eller Dragon. Tre hemmelige organisasjoner som egentlig styrer verden.

I går, altså dagen før storlanseringen av «The Secret World», gikk Funcom-direktør Trond Arne Aas av for å begynne i ny stilling i selskapet. En spesiell timing, men så langt ser det ut til å være uten stor dramatikk. Generelt holder Funcom overraskede lav profil og går ikke like bombastisk ut nå om dagen. Likevel er det ingen tvil om at de har store håp for «The Secret World». Utviklingen har kostet 300 millioner. Skal man tro spillere og kritikere som allerede har tatt en smugtitt inn i den hemmelige verdenen til Funcom, så kan dette bli en suksess. Over en million ønsket å betateste spillet og interessen har ikke sluttet å vokse. Men klok av skade er det så langt ingen som har slått på stortromma. Her tar man ingen gleder på forskudd. «The Secret World» har en original historie i en kjent, men mystisk setting. Hvis Funcom lærte fra tidligere satsinger som «Anarchy Online» og «Age of Conan», så kan vi også regne med at spillet leverer når man har lagt en god andel spilletid bak seg. Funcom trenger en suksess. Her er det bare å krysse fingrene og støtte seg til ordtaket: Alle gode ting er tre.

Det er ikke alle venner man trenger å møte igjen.

Det er nesten 13 år siden den originale «American Pie»-filmen hadde premiere på norske kinoer. For første gang ble vi kjent med gjengen kåte amerikanske tenåringsgutter som desperat prøvde å miste jomfrudommen før «high school» var over. The New York Times beskrev filmen som den «grunneste av alle tenåringskomedier», men anmelderen var ikke tenåring i hormontåken. For de sviktet ikke, men strømmet til kinoer verden over. I USA fikk filmen voksengrense, men takket være Medietilsynets beskjedne 11-årsgrense kunne jeg og mine jevngamle klassekamerater benke oss ned i kinosaler landet over. På rekordtid ble det filmen alle snakket om i skolegården og som du bare måtte se. Tenåringsfilmer hadde vært vågale tidligere, men for oss var dette en helt ny verden hvor vi med store øyne fulgte med på hva som kunne vente oss når vi hadde lagt årene med obligatorisk skolegang bak oss. Og ja, vi lo. Vi lo av Jim som stakk tissefanten i en eplepai. Vi lo av faren til Jim som prøvde å gi sønnen sexråd på de pinligste måter. Vi lo av sex, tiss, bæsj og promp. Siden har «American Pie» blitt en franchise som har spydd ut film etter film med nye og yngre skuespillere.

«American Pie» er ikke blitt sett på nytt i voksen alder, og det er kanskje like greit. Vitsene som sjarmerte nysgjerrige skoleungdommer kan fort bli platte når alderen ikke lenger slutter med -ten. Men det er ikke bare publikum som er blitt eldre, det er også skuespillerne. Likevel syns de det var en god idé å samle gjengen for å spille inn én film til. Det er derfor vi nå 13 år senere kan bruke påsken til å se «American Pie Reunion». De voksne ristet på hodet over filmen som kom i 1999. Nå er det kanskje min tur?

Publisert i Dagsavisen onsdag 4. april.

Fargeblind lek

Mandag hadde Lego i Norge slippfest for sine nye jenteklosser «Lego Friends» på lekebutikken Ringo på Glassmagasinet. En lilla løper omgitt av fakler guidet vei opp til et pastellfarget legounivers. Lekene var dekket med duse lilla fløyelstepper og fra høyttalerne dundret Legos nye temasang på repeat: «We can do it, friends are here today. We can do it, friends will show the way. We can do it, friends are here to stay». Skeptisk.

I 2004 gikk legosalget dårligere enn tidligere, og lekegiganten gjorde et bevisst valg om å satse spesielt på gutter. Strategien skal ha virket så bra at de økte omsetningen med 105 prosent fra 2006 til 2010, skriver tidsskriftet Bloomberg Businessweek. Likevel var de ikke fornøyde. Nå vil de kapre de resterende 50 prosentene av barn i verden, nemlig jenter. I tre år har Legos forskere observert hvordan jenter leker, og skreddersydd et univers lagt til rette for deres interesser. Men allerede måneder før «Lego Friends» kom på markedet har lekegiganten klart å hisse på seg negative reaksjoner fra flere danske politikere. Tidligere denne uken gikk også SV-politiker Camilla Eidsvold ut og sa at rosa Lego er et «tilbakeskritt for likestillingen». De fem legodukkene Emma, Mia, Andrea, Olivia og Stephanie som bor i byen Heartlake er nemlig litt for pene, har litt for korte skjørt og er litt for glade i pastellfarger.

Da jeg var liten lekte jeg med Lego. Jeg kunne sitte musestille i timevis mens jeg lagde de merkeligste fantasifigurer. Det fantes ikke rosa og lilla legoklosser på slutten av 80-tallet, men jeg klarte meg fint med de røde, grønne og grå. Selv om jeg jubler og viser tommel opp for unisexleker, klarer jeg ikke helt å la meg provosere av at Lego nå har utvidet assortimentet sitt. De rosa legoklossen nærmest forsvant med Lego-eksperimentet Belville, og etter tiår med helikopter, brannbiler, raketter og sjørøverskip syns jeg ikke det er så galt å supplere med moderniserte figurer, dyrebutikk, designerstudio, verksted og piano. Og heldigvis er det ikke forskerne til Lego som bestemmer om dette skal være en jentegreie. Hvis jeg kunne leke med grønne klosser og middelalderborger barndommen gjennom, er det ingenting i veien for at smågutter kan leke med en dyreklinikk i pastell.

Da de duse lilla fløyelsteppene avslørte kassevis med «Lego Friends» mandag kveld var det ikke bare jenter som kastet seg over boksene. Guttungene som var til stedet rev dem opp med bestemte grep og begynte å bygge. Fargen på klossene så de ut til å gi blaffen i, og det burde kanskje vi også. Som den mangeårige Lego-Entusiasten Joe Meno sa til Bloomberg: «Vi vil ha de nye settene for fargene. En av dem er perfekte for en figur jeg vil lage av nebbdyret Perry.»

inga.semmingsen@dagsavisen.no

I dag markerer noen av nettets største aktører sitt hat mot de amerikanske lovforlagene SOPA og PIPA ved å gå i svart, og oppfordrer sine lesere til å ringe de folkevalgte og protestere mot nettsensur.

Nettleksikonet Wikipedia vil sperre sine nesten 3,8 millioner engelskspråklige sider. Som grunnleggeren Jimmy Wales skrev på Twitter i går: «Studentadvarsel! Gjør leksene deres tidlig. Wikipedia demonstrerer mot dårlig lov på onsdag! #sopa» Videre anslår han at om lag 100 millioner mennesker vil møte de svarte anti-PIPA- og SOPA-sidene i løpet av de 12 timene nettstedet er stengt.

Det var i forrige uke at Dagsavisen skrev om de to amerikanske lovforslagene som har skapt nettkrig. Kort tid etter ble det kjent at SOPA er lagt på hylla etter at Det hvite hus kom med et uttalelse om at de ikke vil støtte lover som: «reduserer ytringsfriheten, skaper risiko for cybersikkerhet eller undergraver det dynamiske, innovative globale internett». Selv om dette var en stor seier for nettaktivistene, ser de ikke bort fra at SOPA eller et lignende forslag vil dukke opp igjen. I tillegg er SOPAs onde tvillingsøster PIPA, et forslag som ble fremmet i senatet i sommer, fortsatt en trussel. Går PIPA gjennom vil amerikanske myndigheter blant annet kunne få rettskjennelser som vil sperre for nettsider utenfor USA som viser eller linker til musikk, film eller andre varer som bryter lover om opphavsrettigheter. Det betyr i verste fall at sider som Facebook, YouTube, Twitter, Wordpress og andre bloggtjenester må sensurere sine brukere for å forsikre seg om å unngå å bli sperret.

Selv om det er forståelig at musikk-, film- og andre merkevareindustrier er frustrerte over at de ikke får betalt for jobben de gjør med å underholde verdens befolkning, bør de ikke få styre hva som skjer på nettet. 2011 var et år hvor bloggere, nettfora og sosiale nettverk har vært helt nødvendige ytringsplattformer for aktivister, spesielt under den arabiske våren. Gud forby om en av dem tilfeldigvis hadde på en radiostasjon som spilte Mariah Carey i bakgrunnen under deres appellvideo på YouTube.

Netthoder har pekt på hvor lett blokadene, som loven ville utløst, er å omgå. Jurister i inn- og utland har pekt på hvor lett denne loven er å misbruke om en pengesterk aktør skulle ønske det. Nettets opphavsmenn har skrevet et åpent brev om hvordan overvåkingen som vil følge loven kan ødelegge nettets grunnleggende struktur. Samtidig sender amerikanske myndigheter ut et sterkt signal til andre land. Italia og Nederland kjemper allerede mot lignende lover. Hvem vet hvor lang tid det tar før andre nasjoner velger å følge verdens største demokrati i deres forsøk på å styre internett? De svarte sidene som møter nettbrukerne på blant annet wordpress, twitpic, reddit og minecraft i dag er derfor veldig viktige.

Selv om man ønsker å tro at de store selskapene vil utøve skjønn, så er det ikke noe man kan ta for gitt. Internett er en stor industri med mye penger involvert. Et unikt internasjonalt nettverk som så langt har vært nokså fritt, og hvor sensuren i størst grad har skjedd i regimer USA og Norge ikke ønsker å sammenligne seg med. Disse lovforslagene kan se ut til å være de første i en rekke med forsøk på å styre internett, noe som også kan gå ut over oss her i nord. Derfor er det viktig at man lar stemmen sin bli hørt nå. Før man vet ordet av det er det de som sitter på pengesekken som bestemmer hva man får høre. Etter planen skal PIPA stemmes over i senatet allerede 24. januar.

Hvis man skulle fengsle alle som laster ned filmer og TV-serier, ville det bli trangt om plassen i verdens fengsler.

Du skal ikke bare se på kino- og salgstall for å fastslå hvilke filmer som gjorde det best i året som gikk. Ulovlig nedlasting står også for en stor del av kaka. I år som i fjor har nettstedet TorrentFreak.com laget en liste over årets mest nedlastede filmer. «Fast Five», som er femte installasjon av actionserien «Fast and the Furious», troner øverst på listen med 9,3 millioner nedlastinger. Hva filmen har tapt på dette er uvisst. For til tross for sin uønskede piratseier tjente actionfilmen hele 624 millioner dollar på verdensbasis, som er 500 millioner dollar mer enn budsjettet, ifølge imdb.com.
 
Andreplassen på nedlastingslisten er komedien «Hangover II» med 8,8 millioner nedlastinger, etterfulgt av superheltfilmen «Thor», thrilleren «Source Code» og ungdomsfilmen «I Am Number Four». En liste som på ingen måte speiler årets offisielle kinotall i inn- og utland.

Piratfavoritten «Fast Five» er helt nede på 13. plass på den norske kinotoppen for 2011. De tre mest sette filmene på norsk kino i år er den siste Harry Potter-filmen, Jo Nesbøs «Hodejegerne» og den siste installasjonen i serien «Pirates of the Caribbean.» Selv om de fleste er tilgjengelige for ulovlig nedlasting, er det kun Harry Potter-filmen som så vidt er inne på topp ti-lista over de mest nedlastede filmene i fjor. Smaken til nedlasterne er derfor annerledes en det gjengse kinopublikums smak.

Likevel skaper millioner på millioner av nedlastninger verden over ingen tvil om at det finnes et hav av forskjellige mennesker som laster ned ulovlig. Det er ingen hemmelighet at flere nordmenn også benytter seg av gratismetoden. Det siste året ser det likevel ut til å ha skjedd noe. Sammenligner man årets tall med dem fra i fjor, så ser det ut til at nettpiratene har blitt færre eller mer spredt i smak. Fjorårets listetopp, «Avatar», ble lastet ned mer enn 16 millioner ganger. Resten av lista har lignende fall fra i fjor. En god forklaring kan være oppblomstringen av lovlige og brukervennlige alternativer til piratvirksomhet. Selv om nettbasert filmutleie ikke har det beste tilbudet i Norge ennå, så har aktører som iTunes og Netflix gjort det godt i USA. For en billig penge kan folk få film og TV-serier rett på datamaskinen uten å skitne til samvittigheten. Dette kan tyde på at det viktigste for brukerne er tilgjengelighet, ikke penger. På flere norske forum er det lange diskusjonstråder om TV-serier som kun går i USA, noe som betyr at flere norske hjem laster ned og ser disse seriene ulovlig. Kan grunnen være at de ikke har noe alternativ? Med betaltjenester stengt for norske brukere er deres muligheter: 1. Å sitte stille og vente på at en norsk TV-kanal skal kjøpe opp serien. 2. Å laste den ned ulovlig på få minutter.
Som kjent syns mange det er utrolig kjedelig å vente. Så langt vet vi ikke om de utålmodige piratene ville betalt for underholdningen om noen ga dem muligheten.

Årets mest nedlastede filmer:
«Fast Five»: 9,3 mill.
«The Hangover II»: 8,8 mill.
«Thor»: 8,3 mill.
«Source code»: 7,9 mill.
«I Am Number Four»: 7,7 mill.
«Sucker Punch»: 7,2 mill.
«127 Hours»: 6,9 mill.
«Rango»: 6,5 mill.
«The King‘s Speech»: 6,3 mill
«Harry Potter og dødstalismanene – del 2»: 6 mill.

Jeg er en av dem som holder meg for ørene og begynner å synge «bæ-bæ-lille-lam» når noen er i ferd med å avsløre slutten av en bok jeg planlegger å lese.

Det er jo ikke noe spennende når man vet hvordan det ender. Eller?

Ifølge forskerne Nicholas Christenfeld og Jonathan Leavitt, ved universitetet i San Diego, ødelegger ikke spoilere en historie. De kan tvert imot gjøre dem bedre. Forskerduoen utførte tre tester med 12 noveller som var delt opp i tre kategorier: Klassisk litteratur, krim og ironisk tvist. Forsøkspersonene som først lese et forord som avslørte hvordan historien endte, likte novellene bedre enn gruppen som ikke fikk servert løsninger først. Selv krimgåtene ble tatt bedre imot da leserne visste hvilken person Hercule Poirot ville avsløre som drapsmann. Er dette det endelige beviset på at veien betyr mer enn målet? – Ja, mener forskerne, som går så langt som å si at plot er overvurdert.

En av mine største spoileropplevelser var da filmen «Den sjette sansen» ble vist på kino i 1999. Jeg var 15 år, og ble totalt tatt på senga da det i slutten av filmen viste seg at karakteren Doc (Bruce Willis) hadde vært død hele tida. Min første tanke var at jeg måtte se filmen igjen. Neste gjennomgang ble en helt ny filmopplevelse. Alle små detaljer, samtaler og hint pekte plutselig overtydelig mot tvisten jeg visste ville komme. For hvert panneklask følte jeg meg mer og mer som en idiot som ikke hadde forstått alt fra starten. Uansett hva forskerne sier: Jeg tviler sterkt på at en spak guttestemme som sier «I see dead people», hadde gitt samme eller bedre inntrykk om jeg satt med fasiten da jeg gikk inn i kinosalen. For det var den første visningen som ga størst inntrykk, og gjorde «Den sjette sansen» til en film jeg elsker å hate.

«Når du vet hvordan en historie ender, kan det bli kognitivt enklere. Du blir mer komfortabel med å prosessere informasjonen og kan fokusere på en dypere forståelse av historien.» Sier forskerne. Men hvorfor skal alt være så enkelt hele tida? Historier har vært en del av menneskers kommunikasjon siden tidenes morgen. Likevel har vi holdt på en form som innebærer mystiske tvister og uventede hendelser. En ting skal forskerne likevel få for. En god historie blir aldri kjedelig. Favorittboka kan leses igjen og igjen, og de beste filmene kan sees så mange ganger at du kan si dialogen før karakterene.

Forskerne avsluttet sin presentasjon med å foreslå at «bursdagspresanger kanskje er best pakket inn i cellofan, og at forlovelsesringer betyr mer når de ikke er gjemt i sjokolademousse.» Hvis dette stemmer er det noe jeg må fortelle: Darth Vader er faren til Luke Skywalker. Soylent Green er mennesker. Professor Slur dreper Humlesnurr. Rosebud er en slede. Hovedpersonen i «Fight Club» har splittet personlighet. Gatsby blir myrdet. Julenissen finnes ikke.

Google Inc. er blant nettets mektigste, men når det kommer til sosiale nettverk er de satt i en kinkig posisjon.

Husker du Orkut, Buzz eller Wave? Alle er nettsamfunn som ble lansert med brask og bram av nettgiganten Google, for så å bli glemt kort tid senere. I september 2010 spådde mange at Google Wave kunne bety enden på Facebook. Satsingen ble ingen bølge, men heller et lite skvulp som få lot seg affisere av. Nå prøver Google seg igjen, med nettsamfunnet Google+. Denne gangen ser det ut som de har gjort noe riktig. Google+ har eksistert i 20 dager, og etter to uker hadde over ti millioner registrert seg. Tjenesten har flere fellestrekk med nettvinneren Facebook, men skiller seg ut på ett viktig plan. På Google+ kan du sortere folk i egne sirkler som du deler forskjellig informasjon med. På den måten trenger ikke tante Martha høre alle detaljer om byturen, og fotballkameratene slipper unna interne jobbspøker.

Google Inc. er blant nettets mektigste. Når det kommer til sosiale nettverk er de satt i en kinkig posisjon. Det er ikke bare bare å slå seg opp på et marked som allerede er dominert av sterke aktører. Uansett hvor revolusjonerende ideer de kommer med, er de avhengige av at folk registrerer seg, at de skjønner konseptet og at de faktisk benytter det. Uten brukere er et nettsamfunn null verdt. Nå har Facebook brukermassen, men gründer Mark Zuckerberg vet at selv dette kan ta slutt en gang. For det var ved å ta lufta ut av en annen ballong at han fikk mye av sin suksess.

Tidlig på 2000-tallet var nettsamfunnet Myspace det største i sitt slag. Det ble kjøpt opp av Rupert Murdochs News Corporation for hele 580 millioner dollar. Alt gikk som smurt helt til Facebook kom inn fra sidelinjen. Det resulterte i en gedigen nettmigrasjon, og våren 2008 tok Facebook over tronen som verdens største. Myspace står igjen som en ruin med spøkelsesprofiler, nedlasset med reklame. Kan det samme skje igjen?

Myspace-gründer Tom Anderson har engasjert seg mye i debatten rundt Google+ sitt inntog. Siden mange allerede bruker Googles andre tilbud som søkemotor, e-post og dokumenter,  mener han Google+ kan være med på å gjøre disse tjenestene bedre. «I motsetning til Facebook, Twitter og andre nettsamfunn, har Google allerede den mest avanserte samlingen produker. Hvis jeg klarer å se dette klart tror jeg vi vil ende opp med et bedre Google. Vil det drepe Facebook og Twitter? Hvem bryr seg? Jeg vil bruke alle tre.», skrev Anderson i et innlegg på Google+.

Myspace og Facebook startet som nokså rene nettsider med noen få formål. Utviklingen har gitt mye spennende, men også det jeg hater mest: reklame, spam, unødvendige apps og invitasjoner. Googles nye hjertebarn har nok større sjanse til å erobre internett enn noen av de tidligere nettsamfunnene de har lansert. Men da må de klare å få folk til å bruke siden til det den hovedsakelig er designet for og samtidig holde på den rene stilen. Til syvende og sist kan de ikke gjøre annet enn å håpe på det beste. Det er vi som bestemmer om det blir en suksess. Selv om man har hundrevis av venner på Facebook, har man ikke nødvendigvis plass til en bråte nettsamfunn i sin innerste sirkel.