Det er ikke alle venner man trenger å møte igjen.

Det er nesten 13 år siden den originale «American Pie»-filmen hadde premiere på norske kinoer. For første gang ble vi kjent med gjengen kåte amerikanske tenåringsgutter som desperat prøvde å miste jomfrudommen før «high school» var over. The New York Times beskrev filmen som den «grunneste av alle tenåringskomedier», men anmelderen var ikke tenåring i hormontåken. For de sviktet ikke, men strømmet til kinoer verden over. I USA fikk filmen voksengrense, men takket være Medietilsynets beskjedne 11-årsgrense kunne jeg og mine jevngamle klassekamerater benke oss ned i kinosaler landet over. På rekordtid ble det filmen alle snakket om i skolegården og som du bare måtte se. Tenåringsfilmer hadde vært vågale tidligere, men for oss var dette en helt ny verden hvor vi med store øyne fulgte med på hva som kunne vente oss når vi hadde lagt årene med obligatorisk skolegang bak oss. Og ja, vi lo. Vi lo av Jim som stakk tissefanten i en eplepai. Vi lo av faren til Jim som prøvde å gi sønnen sexråd på de pinligste måter. Vi lo av sex, tiss, bæsj og promp. Siden har «American Pie» blitt en franchise som har spydd ut film etter film med nye og yngre skuespillere.

«American Pie» er ikke blitt sett på nytt i voksen alder, og det er kanskje like greit. Vitsene som sjarmerte nysgjerrige skoleungdommer kan fort bli platte når alderen ikke lenger slutter med -ten. Men det er ikke bare publikum som er blitt eldre, det er også skuespillerne. Likevel syns de det var en god idé å samle gjengen for å spille inn én film til. Det er derfor vi nå 13 år senere kan bruke påsken til å se «American Pie Reunion». De voksne ristet på hodet over filmen som kom i 1999. Nå er det kanskje min tur?

Publisert i Dagsavisen onsdag 4. april.

Fargeblind lek

Mandag hadde Lego i Norge slippfest for sine nye jenteklosser «Lego Friends» på lekebutikken Ringo på Glassmagasinet. En lilla løper omgitt av fakler guidet vei opp til et pastellfarget legounivers. Lekene var dekket med duse lilla fløyelstepper og fra høyttalerne dundret Legos nye temasang på repeat: «We can do it, friends are here today. We can do it, friends will show the way. We can do it, friends are here to stay». Skeptisk.

I 2004 gikk legosalget dårligere enn tidligere, og lekegiganten gjorde et bevisst valg om å satse spesielt på gutter. Strategien skal ha virket så bra at de økte omsetningen med 105 prosent fra 2006 til 2010, skriver tidsskriftet Bloomberg Businessweek. Likevel var de ikke fornøyde. Nå vil de kapre de resterende 50 prosentene av barn i verden, nemlig jenter. I tre år har Legos forskere observert hvordan jenter leker, og skreddersydd et univers lagt til rette for deres interesser. Men allerede måneder før «Lego Friends» kom på markedet har lekegiganten klart å hisse på seg negative reaksjoner fra flere danske politikere. Tidligere denne uken gikk også SV-politiker Camilla Eidsvold ut og sa at rosa Lego er et «tilbakeskritt for likestillingen». De fem legodukkene Emma, Mia, Andrea, Olivia og Stephanie som bor i byen Heartlake er nemlig litt for pene, har litt for korte skjørt og er litt for glade i pastellfarger.

Da jeg var liten lekte jeg med Lego. Jeg kunne sitte musestille i timevis mens jeg lagde de merkeligste fantasifigurer. Det fantes ikke rosa og lilla legoklosser på slutten av 80-tallet, men jeg klarte meg fint med de røde, grønne og grå. Selv om jeg jubler og viser tommel opp for unisexleker, klarer jeg ikke helt å la meg provosere av at Lego nå har utvidet assortimentet sitt. De rosa legoklossen nærmest forsvant med Lego-eksperimentet Belville, og etter tiår med helikopter, brannbiler, raketter og sjørøverskip syns jeg ikke det er så galt å supplere med moderniserte figurer, dyrebutikk, designerstudio, verksted og piano. Og heldigvis er det ikke forskerne til Lego som bestemmer om dette skal være en jentegreie. Hvis jeg kunne leke med grønne klosser og middelalderborger barndommen gjennom, er det ingenting i veien for at smågutter kan leke med en dyreklinikk i pastell.

Da de duse lilla fløyelsteppene avslørte kassevis med «Lego Friends» mandag kveld var det ikke bare jenter som kastet seg over boksene. Guttungene som var til stedet rev dem opp med bestemte grep og begynte å bygge. Fargen på klossene så de ut til å gi blaffen i, og det burde kanskje vi også. Som den mangeårige Lego-Entusiasten Joe Meno sa til Bloomberg: «Vi vil ha de nye settene for fargene. En av dem er perfekte for en figur jeg vil lage av nebbdyret Perry.»

inga.semmingsen@dagsavisen.no

I dag markerer noen av nettets største aktører sitt hat mot de amerikanske lovforlagene SOPA og PIPA ved å gå i svart, og oppfordrer sine lesere til å ringe de folkevalgte og protestere mot nettsensur.

Nettleksikonet Wikipedia vil sperre sine nesten 3,8 millioner engelskspråklige sider. Som grunnleggeren Jimmy Wales skrev på Twitter i går: «Studentadvarsel! Gjør leksene deres tidlig. Wikipedia demonstrerer mot dårlig lov på onsdag! #sopa» Videre anslår han at om lag 100 millioner mennesker vil møte de svarte anti-PIPA- og SOPA-sidene i løpet av de 12 timene nettstedet er stengt.

Det var i forrige uke at Dagsavisen skrev om de to amerikanske lovforslagene som har skapt nettkrig. Kort tid etter ble det kjent at SOPA er lagt på hylla etter at Det hvite hus kom med et uttalelse om at de ikke vil støtte lover som: «reduserer ytringsfriheten, skaper risiko for cybersikkerhet eller undergraver det dynamiske, innovative globale internett». Selv om dette var en stor seier for nettaktivistene, ser de ikke bort fra at SOPA eller et lignende forslag vil dukke opp igjen. I tillegg er SOPAs onde tvillingsøster PIPA, et forslag som ble fremmet i senatet i sommer, fortsatt en trussel. Går PIPA gjennom vil amerikanske myndigheter blant annet kunne få rettskjennelser som vil sperre for nettsider utenfor USA som viser eller linker til musikk, film eller andre varer som bryter lover om opphavsrettigheter. Det betyr i verste fall at sider som Facebook, YouTube, Twitter, Wordpress og andre bloggtjenester må sensurere sine brukere for å forsikre seg om å unngå å bli sperret.

Selv om det er forståelig at musikk-, film- og andre merkevareindustrier er frustrerte over at de ikke får betalt for jobben de gjør med å underholde verdens befolkning, bør de ikke få styre hva som skjer på nettet. 2011 var et år hvor bloggere, nettfora og sosiale nettverk har vært helt nødvendige ytringsplattformer for aktivister, spesielt under den arabiske våren. Gud forby om en av dem tilfeldigvis hadde på en radiostasjon som spilte Mariah Carey i bakgrunnen under deres appellvideo på YouTube.

Netthoder har pekt på hvor lett blokadene, som loven ville utløst, er å omgå. Jurister i inn- og utland har pekt på hvor lett denne loven er å misbruke om en pengesterk aktør skulle ønske det. Nettets opphavsmenn har skrevet et åpent brev om hvordan overvåkingen som vil følge loven kan ødelegge nettets grunnleggende struktur. Samtidig sender amerikanske myndigheter ut et sterkt signal til andre land. Italia og Nederland kjemper allerede mot lignende lover. Hvem vet hvor lang tid det tar før andre nasjoner velger å følge verdens største demokrati i deres forsøk på å styre internett? De svarte sidene som møter nettbrukerne på blant annet wordpress, twitpic, reddit og minecraft i dag er derfor veldig viktige.

Selv om man ønsker å tro at de store selskapene vil utøve skjønn, så er det ikke noe man kan ta for gitt. Internett er en stor industri med mye penger involvert. Et unikt internasjonalt nettverk som så langt har vært nokså fritt, og hvor sensuren i størst grad har skjedd i regimer USA og Norge ikke ønsker å sammenligne seg med. Disse lovforslagene kan se ut til å være de første i en rekke med forsøk på å styre internett, noe som også kan gå ut over oss her i nord. Derfor er det viktig at man lar stemmen sin bli hørt nå. Før man vet ordet av det er det de som sitter på pengesekken som bestemmer hva man får høre. Etter planen skal PIPA stemmes over i senatet allerede 24. januar.

Hvis man skulle fengsle alle som laster ned filmer og TV-serier, ville det bli trangt om plassen i verdens fengsler.

Du skal ikke bare se på kino- og salgstall for å fastslå hvilke filmer som gjorde det best i året som gikk. Ulovlig nedlasting står også for en stor del av kaka. I år som i fjor har nettstedet TorrentFreak.com laget en liste over årets mest nedlastede filmer. «Fast Five», som er femte installasjon av actionserien «Fast and the Furious», troner øverst på listen med 9,3 millioner nedlastinger. Hva filmen har tapt på dette er uvisst. For til tross for sin uønskede piratseier tjente actionfilmen hele 624 millioner dollar på verdensbasis, som er 500 millioner dollar mer enn budsjettet, ifølge imdb.com.
 
Andreplassen på nedlastingslisten er komedien «Hangover II» med 8,8 millioner nedlastinger, etterfulgt av superheltfilmen «Thor», thrilleren «Source Code» og ungdomsfilmen «I Am Number Four». En liste som på ingen måte speiler årets offisielle kinotall i inn- og utland.

Piratfavoritten «Fast Five» er helt nede på 13. plass på den norske kinotoppen for 2011. De tre mest sette filmene på norsk kino i år er den siste Harry Potter-filmen, Jo Nesbøs «Hodejegerne» og den siste installasjonen i serien «Pirates of the Caribbean.» Selv om de fleste er tilgjengelige for ulovlig nedlasting, er det kun Harry Potter-filmen som så vidt er inne på topp ti-lista over de mest nedlastede filmene i fjor. Smaken til nedlasterne er derfor annerledes en det gjengse kinopublikums smak.

Likevel skaper millioner på millioner av nedlastninger verden over ingen tvil om at det finnes et hav av forskjellige mennesker som laster ned ulovlig. Det er ingen hemmelighet at flere nordmenn også benytter seg av gratismetoden. Det siste året ser det likevel ut til å ha skjedd noe. Sammenligner man årets tall med dem fra i fjor, så ser det ut til at nettpiratene har blitt færre eller mer spredt i smak. Fjorårets listetopp, «Avatar», ble lastet ned mer enn 16 millioner ganger. Resten av lista har lignende fall fra i fjor. En god forklaring kan være oppblomstringen av lovlige og brukervennlige alternativer til piratvirksomhet. Selv om nettbasert filmutleie ikke har det beste tilbudet i Norge ennå, så har aktører som iTunes og Netflix gjort det godt i USA. For en billig penge kan folk få film og TV-serier rett på datamaskinen uten å skitne til samvittigheten. Dette kan tyde på at det viktigste for brukerne er tilgjengelighet, ikke penger. På flere norske forum er det lange diskusjonstråder om TV-serier som kun går i USA, noe som betyr at flere norske hjem laster ned og ser disse seriene ulovlig. Kan grunnen være at de ikke har noe alternativ? Med betaltjenester stengt for norske brukere er deres muligheter: 1. Å sitte stille og vente på at en norsk TV-kanal skal kjøpe opp serien. 2. Å laste den ned ulovlig på få minutter.
Som kjent syns mange det er utrolig kjedelig å vente. Så langt vet vi ikke om de utålmodige piratene ville betalt for underholdningen om noen ga dem muligheten.

Årets mest nedlastede filmer:
«Fast Five»: 9,3 mill.
«The Hangover II»: 8,8 mill.
«Thor»: 8,3 mill.
«Source code»: 7,9 mill.
«I Am Number Four»: 7,7 mill.
«Sucker Punch»: 7,2 mill.
«127 Hours»: 6,9 mill.
«Rango»: 6,5 mill.
«The King‘s Speech»: 6,3 mill
«Harry Potter og dødstalismanene – del 2»: 6 mill.

Jeg er en av dem som holder meg for ørene og begynner å synge «bæ-bæ-lille-lam» når noen er i ferd med å avsløre slutten av en bok jeg planlegger å lese.

Det er jo ikke noe spennende når man vet hvordan det ender. Eller?

Ifølge forskerne Nicholas Christenfeld og Jonathan Leavitt, ved universitetet i San Diego, ødelegger ikke spoilere en historie. De kan tvert imot gjøre dem bedre. Forskerduoen utførte tre tester med 12 noveller som var delt opp i tre kategorier: Klassisk litteratur, krim og ironisk tvist. Forsøkspersonene som først lese et forord som avslørte hvordan historien endte, likte novellene bedre enn gruppen som ikke fikk servert løsninger først. Selv krimgåtene ble tatt bedre imot da leserne visste hvilken person Hercule Poirot ville avsløre som drapsmann. Er dette det endelige beviset på at veien betyr mer enn målet? – Ja, mener forskerne, som går så langt som å si at plot er overvurdert.

En av mine største spoileropplevelser var da filmen «Den sjette sansen» ble vist på kino i 1999. Jeg var 15 år, og ble totalt tatt på senga da det i slutten av filmen viste seg at karakteren Doc (Bruce Willis) hadde vært død hele tida. Min første tanke var at jeg måtte se filmen igjen. Neste gjennomgang ble en helt ny filmopplevelse. Alle små detaljer, samtaler og hint pekte plutselig overtydelig mot tvisten jeg visste ville komme. For hvert panneklask følte jeg meg mer og mer som en idiot som ikke hadde forstått alt fra starten. Uansett hva forskerne sier: Jeg tviler sterkt på at en spak guttestemme som sier «I see dead people», hadde gitt samme eller bedre inntrykk om jeg satt med fasiten da jeg gikk inn i kinosalen. For det var den første visningen som ga størst inntrykk, og gjorde «Den sjette sansen» til en film jeg elsker å hate.

«Når du vet hvordan en historie ender, kan det bli kognitivt enklere. Du blir mer komfortabel med å prosessere informasjonen og kan fokusere på en dypere forståelse av historien.» Sier forskerne. Men hvorfor skal alt være så enkelt hele tida? Historier har vært en del av menneskers kommunikasjon siden tidenes morgen. Likevel har vi holdt på en form som innebærer mystiske tvister og uventede hendelser. En ting skal forskerne likevel få for. En god historie blir aldri kjedelig. Favorittboka kan leses igjen og igjen, og de beste filmene kan sees så mange ganger at du kan si dialogen før karakterene.

Forskerne avsluttet sin presentasjon med å foreslå at «bursdagspresanger kanskje er best pakket inn i cellofan, og at forlovelsesringer betyr mer når de ikke er gjemt i sjokolademousse.» Hvis dette stemmer er det noe jeg må fortelle: Darth Vader er faren til Luke Skywalker. Soylent Green er mennesker. Professor Slur dreper Humlesnurr. Rosebud er en slede. Hovedpersonen i «Fight Club» har splittet personlighet. Gatsby blir myrdet. Julenissen finnes ikke.

Google Inc. er blant nettets mektigste, men når det kommer til sosiale nettverk er de satt i en kinkig posisjon.

Husker du Orkut, Buzz eller Wave? Alle er nettsamfunn som ble lansert med brask og bram av nettgiganten Google, for så å bli glemt kort tid senere. I september 2010 spådde mange at Google Wave kunne bety enden på Facebook. Satsingen ble ingen bølge, men heller et lite skvulp som få lot seg affisere av. Nå prøver Google seg igjen, med nettsamfunnet Google+. Denne gangen ser det ut som de har gjort noe riktig. Google+ har eksistert i 20 dager, og etter to uker hadde over ti millioner registrert seg. Tjenesten har flere fellestrekk med nettvinneren Facebook, men skiller seg ut på ett viktig plan. På Google+ kan du sortere folk i egne sirkler som du deler forskjellig informasjon med. På den måten trenger ikke tante Martha høre alle detaljer om byturen, og fotballkameratene slipper unna interne jobbspøker.

Google Inc. er blant nettets mektigste. Når det kommer til sosiale nettverk er de satt i en kinkig posisjon. Det er ikke bare bare å slå seg opp på et marked som allerede er dominert av sterke aktører. Uansett hvor revolusjonerende ideer de kommer med, er de avhengige av at folk registrerer seg, at de skjønner konseptet og at de faktisk benytter det. Uten brukere er et nettsamfunn null verdt. Nå har Facebook brukermassen, men gründer Mark Zuckerberg vet at selv dette kan ta slutt en gang. For det var ved å ta lufta ut av en annen ballong at han fikk mye av sin suksess.

Tidlig på 2000-tallet var nettsamfunnet Myspace det største i sitt slag. Det ble kjøpt opp av Rupert Murdochs News Corporation for hele 580 millioner dollar. Alt gikk som smurt helt til Facebook kom inn fra sidelinjen. Det resulterte i en gedigen nettmigrasjon, og våren 2008 tok Facebook over tronen som verdens største. Myspace står igjen som en ruin med spøkelsesprofiler, nedlasset med reklame. Kan det samme skje igjen?

Myspace-gründer Tom Anderson har engasjert seg mye i debatten rundt Google+ sitt inntog. Siden mange allerede bruker Googles andre tilbud som søkemotor, e-post og dokumenter,  mener han Google+ kan være med på å gjøre disse tjenestene bedre. «I motsetning til Facebook, Twitter og andre nettsamfunn, har Google allerede den mest avanserte samlingen produker. Hvis jeg klarer å se dette klart tror jeg vi vil ende opp med et bedre Google. Vil det drepe Facebook og Twitter? Hvem bryr seg? Jeg vil bruke alle tre.», skrev Anderson i et innlegg på Google+.

Myspace og Facebook startet som nokså rene nettsider med noen få formål. Utviklingen har gitt mye spennende, men også det jeg hater mest: reklame, spam, unødvendige apps og invitasjoner. Googles nye hjertebarn har nok større sjanse til å erobre internett enn noen av de tidligere nettsamfunnene de har lansert. Men da må de klare å få folk til å bruke siden til det den hovedsakelig er designet for og samtidig holde på den rene stilen. Til syvende og sist kan de ikke gjøre annet enn å håpe på det beste. Det er vi som bestemmer om det blir en suksess. Selv om man har hundrevis av venner på Facebook, har man ikke nødvendigvis plass til en bråte nettsamfunn i sin innerste sirkel.

4. april skulle være en gledens dag for bokfrelste nordmenn. Endelig skulle også norske lesere få la trærne leve når én felles distribusjonskanal for e-bøker ble lansert. Slik ble det ikke.

Flere av de mindre og mellomstore forlagene syns andelen bokdatabasen krevde var for høy. De takket nei, og inngikk heller samarbeid med nettbutikken emviem.com som var oppe og gikk fredag. Emviem tilbyr 109 norske titler fordelt på til sammen 14 forlag. Ikke et utvalg en bibliotekar ville applaudert.

I dag er det bokdatabasens bokskya.no som går live. Forlagene Cappelen Damm, Gyldendal og Aschehoug og deres bokhandlerkjeder, Ark, Tanum og Norli, eier brorparten av bokdatabasen, og vil indirekte tjene penger både på Bokskyas distribusjon og inntjeninger i forhandlerleddet. I tillegg har bokhandlene Libris, Haugenbok, Studia, Fri Bokhandel og Notabene små eierandeler. Selv om Bokskya satt ned prisene for å få flere forlag med på satsingen, er det i dag kun 1500 titler fra til sammen 35 ulike forlag som er lagt ut for elektronisk salg. På grunn av uenigheter med Forfatterforeningen vil ingen nyere utgivelser være tilgjengelig digitalt.

I dag sitter vi altså med to distribusjonsløsninger med få og dyre norske e-bøker. Da e-bokleseren Kindle kom på markedet i USA i 2007 ble den utsolgt på fem og en halv time. Allerede da burde bokbransjen forutsett at de ville få konkurranse fra store utenlandske aktører som tilbyr bredere utvalg, til lavere pris og med velutprøvde tekniske løsninger. Det finnes få nordmenn som ikke snakker og leser engelsk. Jo flere som blir hentet inn av utenlandske løsninger, jo vanskeligere blir det å få dem over til nye norske. I alle fall om de ikke holder samme standard som mange av oss allerede har blitt vant til. På trikketuren til jobben byttes aviser og pocketbøker ut med lesebrett. Hvis du vil lese Jostein Gaarders bestselger «Sofies Verden» vil det være billigere å lese den oversatte engelske versjonen, til 44 kroner på Kindle eller iPad, enn å kjøpe en pocket eller laste den ned fra norske e-bokhandlere. Dette er den reelle konkurransen norske løsninger står overfor.

Norske forlag legger ikke skjul på at de har dårlig tid. Informasjonssjef i Gyldendal, Bjarne Buset, gikk ut Klassekampen med en krigserklæring mot sin store amerikanske fiende: «Vi leker tross alt ikke butikk når det er de amerikanske teknologigigantene med Amazon i spissen som står på andre sida – da slåss vi.» Derfor vil forlagene skynde seg nå. De gjør det bare så begredelig sakte. Slik går det når man skal sikre sine egne interesser istedenfor å tenke på forbrukerne. Ved å eie forlag, bokdatabasen og bokhandlerkjeder sørger de først og fremst for at de pengene som kommer inn havner i deres egen lomme. Forståelig, men på mange måter skummelt likt tankegang til Amazon sin Kindle-butikk.

Thomas Nortvedt i Forbrukerrådet sa til Aftenposten at norske forbrukere ville være tjent med at forlagene hadde konsentrert seg mer om å selge bøker, enn hvor de faktisk blir solgt. Han har så inderlig rett. Så langt ser Samlaget ut til å være det eneste forlaget som deler denne tankegangen. De vil først og fremst få bøkene ut til folket, og har lagt ut sine e-bøker for salg både hos Emviem og Bokskya, selv om de får mindre penger fra titlene som selges gjennom løsning nummer to.

Mens momsstrid og royaltyuenighetene ruller og går er det ikke bare forlagene som taper, men også forbrukerne. Ingen vet hvor stor markedsandelen til e-bøkene vil bli, men etter fire år med Kindle, Nook og Sony Reader står de for om lag 20 prosent av boksalget i USA. Da gjenstår det å se om Bokskya eller Emviem klarer å plassere seg i et bokmarked vi ikke aner hvordan vil utvikle seg. De vet selv hvor store krefter de står opp mot, og jeg er redd det hele er for lite for sent.

Tribeca filmfestival i New York har kommet med sitt svar, et rungende ja.

Tirsdag ble det kjent at det kommende spillet «L.A. Noir» blir en del av festivalens offisielle hovedprogram. Dette er første gang i verdenshistorien at et spill har fått denne æren av festivalen. «Spillet er intet mindre enn banebrytende. De har funnet opp en ny form for historiefortelling som er en del kino, en del spill, og en helt ny verden av narrative uttrykk, interaktivitet og innlevelse.» sier Geoff Gilmore, kreativ leder ved Tribeca filmfestival, om det oppsiktsvekkende valget.

Spill og film er kanskje ikke søsken, men de er i alle fall fetter og kusine som låner mye fra hverandre. Filmer bruker mer av effektene som vi er vant til å se i spill, mens spillene blir stadig mer realistiske og låner fortellerteknikk fra film og TV. Kameravinkler, lyssetting, musikk og ikke minst skuespill er blant elementene begge kunstformene er avhengige av å mestre.

«L.A. Noir» er en krimthriller hvor vi følger en ung detektiv i LAPD som må løse forbrytelser i et Los Angeles anno 1947, ved hjelp av avhør, ledetråder og jakt på mistenkte. Lyd, bilde og historie er inspirert av Film Noir, en merkelapp som ble brukt av franske filmkritikere for å beskrive en filmsjanger som var gjeldende i USA på 1940- og 1950-tallet. Fellesnevneren var sparsommelig bruk av lys som skapte dunkel stemning og ble et perfekt bakteppe for detektivhistorier og thrillere. «L.A. Noir» kommer ut først 20. mai, men snuttene som er frigjort så langt viser at spillutviklerne har strukket seg langt for å holde seg innenfor sjangeren.

En detektivs viktigste evne er persepsjon, og med «L.A. Noir» har målet vært at ansiktsuttrykk og stemmer skal være så godt spilt at de kan hjelpe deg med å finne løsningene i rekken av mordmysteriene. Flere Hollywood-skuespillere har begynt å se spillindustrien som et stort marked, og har allerede rukket å spesialisere seg. Malcolm McDowell som er kjent fra blant annet kultfilmen «Clockwork Orange» og TV-serien «Heroes» har flere videospill på CV-en, og var senest aktuell som sjef for de naziinspirerte skurkene Helghast i Playstation-spillet «Killzone 3». Likevel er det nok ikke noe mange har fått med seg. Selv om grafikken er god, gjorde ikke utviklerne stor innsats for å holde på skuespillernes utseende. I «L.A. Noir» er saken en helt annen. Mange vil kjenne igjen «Mad Men»-skuespiller Aaron Staton, som ung og sulten detektiv når spillet kommer på markedet i slutten av mai. 32 kameraer har sørget for at hver minste rynke, blikk og mine skal være synlig når skuespillernes ansikter innlemmes i spillverdenen.

Det er likevel et viktig element som skiller spill og film fra hverandre, nemlig interaktivitet. I spill drives handlingen fram av spillerens valg og oppdagelser, så det ofte er flere veier til flere mål. I film er det bare en vei til målet. Regissører som absolutt skal legge ved alternative avslutninger til filmen på DVD-utgivelser, bør kanskje vurdere å gjeste spillverdenen.

Jeg har overhørt 40 år gamle menn i dress diskutere «Angry Birds» i lunsjen.

Som barn kunne jeg sitte timevis med en Gameboy og spille «Tetris», noe jeg tror faren min var glad for da han dro med en tiåring på bilferie gjennom Europa. For håndholdte dataspill har i mange år først og fremst vært noe for unger på biltur. Takket være smarttelefonene har de nå blitt allemannseie. Jeg har overhørt 40 år gamle menn i dress diskutere «Angry Birds» i lunsjen. Jeg har sett studenter spille «Scrabble» med venner på trikken, og barn som tigger foreldre om å låne iPhonen for å sette ny rekord i «Doodle jump». Mobiltelefonen er alltid i lommen og har tatt over mye for de klassiske håndholdte konsollene som Sony PSP og Nintendo DS. Siden mobilen alltid er tilgjengelig, må noen gi meg en god grunn hvis jeg skal dra med meg en ekstra teknologisk duppeditt i vesken. Med nye 3DS håper Nintendo å gjøre akkurat det. Konsollen som kommer ut neste fredag gjør det mulig å spille i 3D, uten å bruke spesialbriller. Etter å ha fått testet konsollen kan jeg ikke si meg annet enn imponert. Det mest tydelige er dybden i bildene, og selv når du slår av 3D-effekten er det bedre grafikk enn tidligere. Den har tre kameraer som lar deg ta 3D-bilder av omgivelsene rundt deg, med mange spesialeffekter og funksjoner. Ved hjelp av et ansiktsbilde kan «Sims»- og «Mii»-spillene finne en figur i spillet som ligner mest mulig på akkurat deg, og når du løper innover i et terreng er dybden med på å gjøre bevegelsen mer naturlig.

3DS er en konsoll det er gøy å leke med, men den har sine negative sider. Siden barns syn ikke er fullstendig utviklet anbefales det ikke at noen under seks år bruker 3D-effekten på konsollen. Selv om Nintendo offisielt ikke har en bestemt målgruppe, er det ingen hemmelighet at de yngste er blant dem som virkelig har trykket de bærbare konsollene til sitt bryst. De har som oftest ikke fått mobiltelefon, og med DS trenger de ikke å krangle med søsken og foreldre om bruk av data eller TV for å spille.

Hvis du velger å ha på 3D-effekten anbefales det også å ta seg en ti minutters pause hver halvtime. Mitt ti år gamle selv hadde neppe likt denne restriksjonen, selv om jeg er enig i at det er et godt tips. For bare etter få minutters spilling ble jeg sosete i hodet, og måtte lukke ett øye for å følge med uanstrengt. Du må hele tida se rett på skjermen for å se 3D-bildet klart. Jeg ante ikke hvor mye jeg beveget meg mens jeg spilte før jeg ble tvunget til å holde konsollen helt i ro. Det er heller ikke mulig å dele opplevelsen med andre, siden man ikke kan se hva som foregår på skjermen fra andre vinkler når 3D-effekten er på. Batterilevetiden på tre til fem timer, er heller ikke mye å skryte av.

Selv om det er en del man kan pirke på, er førsteinntrykket imponerende. Når du kan kaste 3D-brillene og likevel se dybden i skjermen får man virkelig følelsen av å leve i framtida. I tillegg til å utvikle nye spill har Nintendo gitt gamle spill en oppussing som gjør at de kan nytes på den nye konsollen. Senere i år kommer blant annet Nintendo 64-klassikeren «The legend of Zelda: Ocarina of time» i 3D. For å friste folk til å putte 3DS i lomma når de forlater hjemmet, har utviklerne skapt «StreetPass». Det er en funksjon som tillater utveksling av data når to personer med 3DS-konsoll tilfeldig passerer hverandre på gater og torg. Litt spennende, men også litt skummelt.

De siste årene har 3D-filmene tatt opp flere plasser i kinoprogrammet og når 3D-TV allerede er i salg, var det bare et tidsspørsmål før spillverden også skulle satse ordentlig på den nye teknologien. Nintendo er nok neppe alene om dette. Det overrasker meg om ikke utviklerne hos Apple og andre store teknologifirmaer sitter og lager 3D-løsninger i skrivende stund.

Nå gjenstår det å se om 3DS klarer å overbevise nok til at folk velger å ta den med seg i tillegg til smarttelefoner, leserbrett og laptop. For selv om jeg både er imponert over teknologien, og syns det lille jeg har forsøkt så langt er gøy, er jeg usikker på om den er nødvendig i transitt. I Asia ble konsollen tilgjengelig i slutten av februar, og den har solgt godt. Det er nok mange nysgjerrige sjeler i Europa og USA som vil kaste seg over konsollen når den kommer i butikken nesten uke, men jeg er redd mange kjapt vil slå av 3D-effekten, la konsollen bli liggende hjemme og heller laste ned nye spill til mobiltelefonen fra App-store.