Det er bred enighet på Stortinget om at Norge skal være et lavutslippssamfunn i 2050. Samtlige partier har stilt seg bak det målet. Stortinget har også enstemmig stilt seg bak Parisavtalens mål, og enstemmig sluttet seg til at Norge skal knyttes enda tettere til EUs ambisiøse klimapolitikk frem mot 2030.
Av og til kan man få inntrykk av at det er uenighet om dette. At det er såkalte grønne partier som kjemper en kamp mot såkalte grå partier. Men det er – heldigvis – ingen uenighet om hvor vi skal. Uenigheten handler om hvordan vi kommer dit.
I Norge har debatten om norsk klimapolitikk i stor grad handlet om hvorvidt man er for eller mot norsk petroleumsvirksomhet. På den ene siden finner vi dem som mener at norsk oljeproduksjon bør fases ut så raskt som mulig. De lener seg i stor grad på en SSB-rapport om at det tiltaket kan være mer effektivt enn mye annet vi gjør i klimapolitikken. Usikkerheten er imidlertid stor, og konklusjonene muligens utdaterte som en følge av fremveksten av skiferolje, noe forskerne langt på vei innrømmet i en debattartikkel i DN. På den andre siden finner vi dem som mener at tiltaket vil ha liten betydning for verdens klima, men desto større negativ betydning for norsk økonomi, arbeidsplasser og velferd.
På siden av dette går en debatt om hvorvidt det er økonomisk fornuftig å satse på olje eller ikke, gitt at klimapolitikken virker, elbilene overtar, og sol og vind utkonkurrerer fossile alternativer. Det er en langt mer fruktbar og interessant debatt, fordi den berører kjernen i det grønne skiftet. Det må lønne seg å velge grønt, enten det er forbrukerne, bedriftene eller offentlig sektor vi snakker om.
Et grønt skifte vil ikke være bærekraftig over tid, hvis det ikke står seg mot de fossile alternativene. Det finnes ikke mange nok idealister i verden, til at det alene vil redde oss. De som mener idealisme er svaret, inntar et i-landsperspektiv som ser bort fra at det fortsatt er nesten 800 millioner mennesker som lever for under 2 dollar dagen, eller den milliarden som fremdeles ikke har tilgang på strøm i hverdagen. Det er ikke tilstrekkelig mange som vil velge grønt fordi det er grønt. De vil velge grønt fordi det er bedre, billigere eller mer effektivt.
Offentlige virkemidler av ulike slag kan selvsagt legge til rette for en ønsket utvikling gjennom både reguleringer, avgifter, incentiver og fordeler av ulik valør, men over tid må et grønt skifte være økonomisk bærekraftig. Vi kan ikke leve av subsidier. Også i fremtiden skal vi leve av lønnsomme arbeidsplasser som finansierer velferden vi alle setter pris på. Lavutslippssamfunnet skal ikke være et lavinntektssamfunn.
Norsk industri har stått i kjernen av det grønne skiftet i 30 år. Siden 1990 er utslippene redusert med nesten 40 prosent. Ikke ved å slå av bryteren, men ved å produsere smartere og mer effektivt. Produksjonen er nesten doblet i samme periode. Hvorfor har norsk industri lykkes med dette? Fordi det lønner seg. Når det å tenke grønt gir sorte tall på bedriftenes bunnlinje, starter en snøball å rulle som ikke lar seg stanse.
Skal norsk industri lykkes i fremtiden, må den være enda mer konkurransedyktig på grønne vilkår. Da må vi sørge for at balansen mellom oppmuntring og straff er riktig. Ingen tjener på at industrien flagger ut. I Norge kan vi produsere åtte brusbokser med samme utslipp som Kina produserer én.
Norge har noen særegne tradisjoner og kompetansefortrinn som gjør at vi ligger godt an til å realisere lavutslippssamfunnet her hjemme, men også bidra med teknologi som kan endre verden der ute.
Grønn skipsfart. Her er vi verdensledende. I løpet av de neste 2–3 årene blir det opp mot 50 nullutslipps bilferger i Norge, takket være rause teknologistøtteordninger. De første elektriske fiske- og oppdrettsfartøyene er bygget. Store skip bygges med hybrid- og brenselcelleteknologi. Ladeinfrastruktur rulles ut i norske havner. Dette er teknologi som viser vei.
Elektrisk transport. Ingen andre land i verden faser inn nullutslippskjøretøy raskere enn Norge, og dermed bidrar vi til en teknologisk utvikling som vil gjøre at nullutslippskjøretøy etter hvert blir billigere å produsere enn fossile kjøretøy. Mange spår at dette skjer allerede om noen år. Det vil i så fall endre utslippene fra transportsektoren fundamentalt.
Fornybar energi. Det bygges ut enorme mengder fornybar energi I Norge og Norden for tiden. Det gir oss et enormt konkurransefortrinn og en mulighet til å skape nye, miljøvennlige arbeidsplasser innenfor kraftforedlende virksomhet – alt fra tradisjonell industri, grønne datasentre, batterifabrikker og andre kjerneelementer i en grønn økonomi.
Norge er godt rustet for det grønne skiftet, og på mange områder leder lille Norge an i miljøkampen. Vi har naturgitte fordeler svært få andre har, men vi har også en miljøbevegelse som i stor grad har forstått at miljøkampens fremste allierte er markedskreftene. Markedet er som kjent en elendig herre, men det er en av de mest effektive tjenerne vi har. Derfor må vi bruke det i miljøets tjeneste.