Debatt

Ikke lutter Oslo-glede

Statsminister Erna Solberg skjønner hvor viktig Martin Luther har vært for det norske samfunn.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Bergensere er kanskje mer anlagt for å opptre heftig og begeistret enn folk på Østlandet. I hvert fall gjelder det for 500 års feiringen av Martin Luther. Sist helg laget Bergen en feiende, flott folkefest til minne om reformatoren. Erna Solberg prioriterte dette høyt og deltok gjennom hele helgen.

I landets hovedstad, derimot, er det ingen antydning til folkefest til minne for munken og teologen som forandret Europa. Det er mange mindre arrangementer for de spesielt interesserte, men hvor er den store, folkelige festen? Man kan virkelig spørre seg hva kirke og samfunn har maktet å få ut av et så viktig jubileum. Er fraværet av feiring et tegn på åndsfattigdom i hovedstaden?

Martin Luther har vel ikke så mye relevans for vår tid at det er nødvendig å slå på stortromma, vil enkelte si. Det må de ha lov til å hevde, men kirken bør i hvert fall ikke tenke slik. Martin Luther fortjener å bli løftet opp, ikke bare på grunn av teologien han utfordret, men også fordi samfunnsvirkningene av reformasjonen ble så store. Her er mye dramatikk å finne.

Én enkelt hendelse fortjener i så måte å bli trukket fram. Det skjedde senhøstes 1521.

En forfulgt og ettersøkt mann sitter krumbøyd over arbeidsbordet i et lite rom på et slott. Martin Luther har nettopp vært på riksdagen i Worms og fått enorme anklager mot seg. Noen av hans mektige støttespillere skjønner hvilken vei det går. Luther lyses fredløs og må bort. Vennene arrangerer en bortføring – mange tror det er Luthers fiender som har tatt ham.

Kurfyrsten Fredrik den vise plasserer ham på slottet Wartburg. Luther akter ikke sitte uvirksom og vente på sine fiender. Han gir seg i kast med et prosjekt av dimensjoner. Målet er klart: Alle som har evnen til å lese tysk skal fra nå av kunne lese Det nye testamentet på sitt eget språk. Oversettelsen går unna i en fei. I løpet av elleve uker er det meste av jobben gjort.

Noen tiår tidligere hadde Gutenberg oppfunnet trykkekunsten. Martin Luther fylte på med innhold. Det nye testamentet på tysk ble gradvis å finne i de fleste tyske hjem. Med evnen til å lese kom også kunnskapen på andre samfunnsområder. Europa gjennomgikk en total forandring innenfra.

Tre år tidligere, 31. oktober 1517, hadde Martin Luther slått opp sine 95 teser på døren til slottskirken i Wittenberg. Hendelsen er blitt stående som starten på den protestantisk reformasjonen, men nå strides de lærde om Luther virkelig hadde brukt hammer og tykk, håndlaget spiker for å feste tesene.

Det ville ikke vært ulikt ham å gå så drastisk til verks. Guds rebell er han blitt kalt av den tyske professoren Heinz Schilling. Antakelig hadde Luther en ustadig og oppfarende personlighet, men var i besittelse av en voldsom konfronterende kraft. Denne brukte han til å utfordre datidens åndelige makt. Den katolske kirke hadde i flere hundre år holdt folket i sitt favntak. Skremselen var den straffende Gud. Straffen kunne man kjøpe seg ut av. «Når pengene i kisten klinger, sjelen straks ut av skjærsilden springer», var avlatshandler Tetzels slagord.

Martin Luther befridde ettertiden for dette uvesenet, men fortsatt er han aktuell. Heller ikke i 2017 er det slutt på prestasjonsorientert kristendom og utøvelse av åndelig makt. Martin Luther er ikke bare en messe verdt, men en stor folkefest. Selv om det ikke er lagt opp til det i hovedstaden, er det i hvert fall mulig å se utstillingen «Reformasjonen» på Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Den åpnet i går.

Mer fra: Debatt