ANNONSE
TEGNING: SIRI DOKKEN

TEGNING: SIRI DOKKEN

Vis bildetekst

17-06-2017

Ikke helt alt right

2017 ser ut til å bli bedre enn sitt rykte. Eller?

Halvveis ut i året en hel verden grudde seg til rundt nyttårstider, kan det være på tide å gjøre opp en foreløpig status. Etter Trump og Brexit i fjor, spådde mange at i år ville bli minst like ille. Det vil si, de få som torde å spå. Var det én ting som falt i fjor, var det klokkertroen på meningsmålinger og såkalte kvalifiserte gjetninger.

Vi hadde en kø av potensielle ytrehøyretriumfer pent stilt opp ved inngangen til 2017: Le Pen i Frankrike, Wilders i Nederland og Hofer i Østerrike rett før årsskiftet. «Deres verden kollapser. Vår bygges opp» var beskjeden fra Nasjonal Front i Frankrike. I USA var den såkalte alt right-bevegelsen høy på suksess etter Trumps seier og Breitbart-sjef Steve Bannons triumf.

Vi venter fortsatt på valget i Tyskland, der Alternativ für Deutschland håper på et jordskjelv. Men ved halvspilt tid er pauseresultatet som følger: Ytre høyre: 0. Røkla: 3. Hofer tapte i Østerrike, det samme gjorde Wilders i Nederland. Og i Frankrike har den progressive og liberale Emmanuel Macron tent et nytt håp om at fornuften ikke alltid er en ensom ting. Av og til er vi mange som går sammen om å stole på den. Han snakker Trump midt imot og har vunnet både presidentembetet og parlamentet. I Tyskland markerer Angela Merkel seg som en tydelig og mektig motstemme til Trumps korrumperte og destruktive verdensbilde. Vi fikk ikke Hillary Clinton, men takk og lov, vi har Merkel.

Om man ser glasset som halvfullt eller halvtomt – om et knippe høyreradikale valgtap er en seier eller en trist bekreftelse på at nesten halve folket er på ville veier – avhenger av om man er optimist eller pessimist. Men et tydelig svar fra 2017 er likevel at den meste ekstreme og menneskefiendtlige ytre høyrepolitikken holdes utenfor makta foreløpig. I alle fall i det store.

Det er egentlig litt rart, dette, at man har sett på disse kreftene som noe vi beseiret en gang for alle i krigsårene fra 1940 til 1945. Det er ikke sant at Europa lærte leksen og at vi har vært skånet for brune strømninger i en 70 år lang periode. I Øst-Europa har fascistiske bevegelser fått godt fotfeste. Og hvordan har vi klart å glemme at Spania, et av de aller mest populære feriemålene for nordmenn flest, var et fascistisk diktatur til langt utpå 70-tallet? At Portugal også var et autoritært og udemokratisk land i store deler av etterkrigstida? Eller at en militærjunta styrte Hellas til 1974?

Helbrune og semibrune høyreradikale og ekstreme bevegelser er ikke et fenomen fra en fjern fortid. Det er en del av nåtida. Kampen står ikke bare om stemmene i parlaments- og presidentvalg. Selv om 2017 foreløpig ser ut til å kunne ende ganske godt, finnes det noen urovekkende tegn, om vi beveger oss ned på gateplan, bokstavelig talt. Der nede på bakken er det viktig å huske på å kalle en spade for en spade. Ikke bagatellisere eller forskjønne, som Bergens Tidende kom i skade for å gjøre da de skrev at en mordbrann på et asylmottak var påsatt av «asylskeptikere».

I sommer hadde Nordfront planlagt å marsjere i protest mot det de kaller «homolobbyen». Marsjen er avlyst, men neste gang kan det være innvandrere, asylsøkere, jøder eller andre folk med «feil» ættetavle som har grunn til å føle seg utsatt. Under disse nazimarsjene går fascistene, mange av dem tidligere dømt for alvorlig kriminalitet, umaskert og strengt uniformert taktfast gjennom gatene. De har flagg og trommer. De framstår som velorganiserte, selvsikre og farlige.

Jørn Presterudstuen i PST følger med på disse miljøene. Til NRK sier han at det har skjedd tydelige endringer de siste årene: Han forteller om større aktivitet, økt selvtillit og sterkere overbevisning.

De verste terrorangrepene i Norge har kommet fra disse miljøene. 22. juli føyer seg inn i en vond, norsk tradisjon. Det har vært bomber mot 1. mai-toget, nazistisk motivert drap på Benjamin Hermansen, trusler og vold. Sikkerhetstjenesten rapporterer stadig om denne faren i sine åpne trusselvurderinger.

I Sverige kjørte en bil inn i en folkemengde av irakiske demonstranter forrige helg. Kjøretøyet var dekorert med hakekors og en nazi-ørn. På Byåsen i Trondheim har noen heist et flagg med hakekors på en barneskole. Det er ikke lenge siden forskerne sa at ekstremhøyre har gått «fra gata til data», men nå ser det ut til at gata er en attraktiv arena igjen. Kampen føres på alle fronter.

Det bør falle lett å ta avstand fra disse kreftene. Den vanskelige oppgaven består i å kjempe for alternativet. Da Hans Lysglimt Johansen, leder av det lille alt-right-partiet Alliansen skulle besvare forsker Øyvind Strømmens artikkel med den smått geniale titten «Noen ganger er det alt right», malte han et guffent og mørkt bilde av det moderne demokratiet. Våre åpne, liberale samfunn med medvirkning, samarbeid og toleranse framstilles som en fiasko, som et sammenrast byggverk. Bare Lysglimt og hans håndplukkede lille klikk kan redde det sanne folket fra de destruktive elitene som har lurt dem og som har konstruert et sykt system.

Når Lysglimt og andre argumenterer for å skrote demokratiet på denne måten, når det i fullt alvor hevdes at man har et alternativ som er bedre enn folkestyre og medvirkning, er det viktigere enn noen gang at svaret er konsekvent og bestemt: Det finnes bare én sammenheng der man kan tillate seg å si at demokrati er den verste styreformen, og det er når man legger til Winston Churchills forbehold: «Bortsett fra alle andre styreformer som er blitt forsøkt».


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!