Sykehuskultur er rettet inn mot korte opphold for kritisk syke. Sykehjemmene bør derimot dreies mot en kultur der individet står i fokus, der strukturen tilpasses det pleietrengende mennesket og ikke omvendt. Den enkelte beboers ønsker og behov bør være i høysetet, istedenfor at vaktlister og arbeidsrutiner styrer hverdagen. Vi må individualisere i motsetning til å institusjonalisere. Selvfølgelig legger en presset bemanningssituasjon føringer for hva som er mulig, men med god organisering og vilje til nytenking, kan man utrette mye for at beboere på sykehjem skal ha et bedre liv.
Viktig for meg
Som medisinskfaglig ansvarlig lege ved Oppsalhjemmet Norlandia i Oslo opplever jeg et arbeidsfellesskap der målet hele tiden er å bli bedre. Både kjærlighet og systematikk preger dette arbeidet: Uten omsorg for den enkelte kan all verdens fine fasiliteter ikke sørge for en god hverdag, men hvis den systematiske og analytiske tilnærmingen mangler, blir omsorgen fort tilfeldig og sårbar.
For at hver enkelt beboer virkelig skal bli sett, har alle navn og foto på en tavle på vaktrommet. Og foran punktene om medisiner, risiko for å falle osv., er det en «viktig for meg»-kolonne i tilknytning til bildet: Bli sminket før man går ut i fellesrom, kryssord, en flaske øl, samtaler om kjærlighet, eller behov for å være mye i fred. Dette hjelper pleiepersonalet til å se hver enkelt person: Får de nok hjelp i forbindelse med måltidene, klarer vi å fange opp gryende uro eller angst? Har jeg bidratt til at den gamle har fått en så god dag som mulig? Vi er ansatt i deres hjem, de skal ikke bo på vår arbeidsplass.
Det krever kanskje ikke så mye ekstra å synge under stellet, hvis sang er spesielt viktig for en person, eller bruke noen minutter på å diskutere sportsresultater eller kryssord. Noen liker å være med vaktmesteren på enkelte vedlikeholdsrunder. Vi må bare sørge for rutiner som minner personalet på hva som er viktig for hver enkelt beboer, og det skal ofte ikke så mye til å imøtekomme disse behovene eller ønskene.
Ved å starte dagen med å se på bildet av den enkelte, ved siden av ønskene deres, klarer vi i større grad å rette oppmerksomheten og tidsbruken mot det som beriker beboernes hverdag. Et slik økt fokus på individet bidrar til et enda mer engasjert personale.
Tilpassede måltider
Tradisjonelt har hovedmåltidet kommet tidlig på dagen, før de gamle har rukket å bli sultne igjen. Dette har først og fremst vært knyttet til pleiernes arbeidsrutiner og vaktskift, mer enn hva som har vært best for beboerne. Helseministeren har utfordret landets kommuner til å legge til rette for senere middag på landets sykehjem – et prisverdig initiativ. Appetitten øker, søvnen blir bedre og ofte går medisinbruken ned. Dette forutsetter en omstrukturering av rutiner, og hos oss lot det seg gjøre uten økning verken av bemanning eller andre ressurser da vi innførte dette i 2010.
Måltidene krever ekstra tilstedeværelse av personalet; noen beboere trenger moset mat og hjelp til spising, andre at maten skjæres opp i passende biter. Er det for eksempel sykefravær blant pleierne, sørger vi for at andre yrkesgrupper også hjelper til.
Livstestamente
Vårt livstestamente, Fem valg for verdighet, er også ment å skulle fange opp og tydeliggjøre hvordan den enkelte ønsker å ha det i den siste fasen av livet. Sammen med beboeren og/eller pårørende går vi gjennom en rekke spørsmål om hva som er viktig, i et skriftlig dokument. Ikke minst er det av betydning å få avklart de siste dager: Vil man ha smertelindring, selv om det kan føre til økt søvnighet? Vil man ha livsforlengende behandling, selv om det forlenger et smertefullt sykeleie? Eller ønsker man ikke antibiotika ved livstruende infeksjon, hvis livskvaliteten kan bli enda verre?
Kanskje er det én ting som er maktpåliggende for beboeren å få ryddet opp i, utført eller sagt, før vedkommende kan forsone seg med døden. Det kan være en uoverenskomst i familien, eller en viktig gjenstand man har lovet å gi noen. Så sant det er mulig, bestreber vi oss for å få til dette. Når disse avklaringene er gjort i god tid, ser vi at selve dødsleiet som regel forløper på en rolig og verdig måte – for både den gamle og de pårørende.
I alt vi gjør forsøker vi å stille det enkle, men overordnede spørsmålet «Hva er viktig for denne personen?». Slik ønsker vi å bidra til at alle får det så godt som mulig i sitt siste hjem.
Dagens sykehjem har behov for fornyelse og forbedring. Vi trenger personale som får rom til å utvikle seg og tilegne seg nye og bedre arbeidsformer – som gavner de gamle. Vi må hele tiden prøve å bli best i å bli bedre!