- Hello! Hellooooo! Bye! Bye!
Ungeflokk nummer 414 kommer stormende ut av de små, runde stråhyttene, på vei gjennom landsbyen Kawaza i den sørvestlige delen av Zambia. De løper mot meg, heier og stråler som om det var selveste Mette-Marit som kom på besøk. For jeg må vinke noe innmari tilbake, hele tida. Og hoie med. Til overmål kjører vi også en diger, åpen safaribil, der jeg som eneste passasjer og hvite kvinne troner høyt oppe over støvstiene, og suser forbi de råsterke, svarte afrikanske kvinnene som elegant bærer 30 kilo maismel, 20 liter vann eller seks nedfalne trær på hodet i 40 varmegrader. Vi stopper og hilser på et par av dem, skravler litt. Til gjengjeld får de haik (til klukkende latter) de ni kilometerne til landsbyen sin. Men så er jeg alene igjen der oppe, hvit og rødmusset, med et litt fjollet smil rundt munnen. Litt usikker på spørsmålet - hva føler du nå?
Kawaza-boerne er blitt vant til turistbesøk. Veldedige organisasjoner, lokale myndigheter og safarioperatører i området har samarbeidet med landsbyen for å utvikle et besøkstilbud, som nå er kåret til et av de beste lokalsamfunnsprosjektene i Afrika. Derfor kommer det med jevne mellomrom en håndfull snålinger med bøttehatter og lange zoomlinser og måper over de enkle stråhyttene på de nitid feiede og ryddige gårdsplassene. Jeg skulle bare poppe innom landsbyen litt tilfeldig, men ender opp på rektors kontor på den lokale skolen. Så følger syngende klassebesøk og en omvisning i biblioteket, med gulnede lefser fra 1960-tallet. Jeg forsøker å ta på meg en litt-verdig-men-blid-Mette-Marit-aktig-mine, men blir bløt som en fiskekake når ungdommene nærmest slåss om å fortelle meg framtidsplanene sine i friminuttet.
Etterpå blir jeg med og lager og spiser sima, maisvellingen som serveres morgen, middag og kvelds. Og niks - ingen gaffel til å spise med her, nei, vi bruker hendene. Og da gjør du det også (myndig nikk). Jeg får teste toaletthullet med utsikt (og en smule innsikt), og vite potensielle hemmeligheter av den hyggelige landsbyheksa, som jevnlig blir besatt av Den barmhjertige samaritan-ånden, og kan kurere det meste. Etter gjennomgangen av afrodisiakaenes potente egenskaper, registrerer jeg at mine to mannlige guider «tilfeldigvis» drøyer besøket der litt, mens jeg må stå for den obligatoriske underholdningen: Knipse bilder av ungene - og vise dem. Takk gud for digitalkameraer, de er verdens morsomste kontaktskaper! Jeg får med meg hvordan det lokale brennevinet «moonshine» lages ved hjelp av et halvt bildekk, og jeg får hilse på en baby som heter «Thank you».
Men så skal jeg utsettes for øvelsen «tradisjonell landsbydans til ære for hvit msungu» (og potensiell donasjonsmaskin). En diger nettingstol blir satt fram foran fire perkusjonister og åtte damer i fargerike klær. Det begynner unektelig litt kleint. Nei, jeg kan ikke danse med, takk, beina har låst seg. Men så lokker trommene landsbyungene til seg. Plutselig er det en ring av 20-40 barn, og flere strømmer til. «Kulturopplevelsen» er blitt til en heftig landsbyfest, og msunguen er nesten glemt i spontan, kollektiv hoftevrikking. Nå blir det skikkelig gøy! Og det er da jeg gjør den utrolig teite feilen: Drar fram en godterieske. Og gir til de utrolig søte ungene. Generaltabbe! Det blir selvsagt fullt kaos og sure miner fra de mange som ikke får. Og så starter maset.
For selv om enhver turist i Afrika som ikke har et hjerte av tørket kubæsj, kan bli overmannet av en dyp og inderlig trang til å overøse disse herlige folka med godteri, brød, boller, baller, bøker og BH-er (ja, innsamling pågår), og fjernadoptere et dusin hjerteknusere på flekken, er det ikke der og da du skal gjøre det. «Slik skaper du bare en kultur av tiggere og masete folk, som turistene etterpå bare vil ønske å unngå», blir jeg mildt irettesatt av landsbyfolka selv. Ikke noen popstjerne-vibber, da, nei. Jeg betaler avlat ved å sette en god slump av feriepengene på den offisielle donorlista, så det går til skolen, vannprosjektet, de eldre eller småbarnsklinikken. Det er fint.
En litt sjenert kar redder situasjonen ved å stolt vise fram en hjemmesnekret lastebil av gamle ståltråder, så jeg kan få beundre den. Og være tilbake i det som er cluet med slike møter: Bare å være mennesker sammen. Engasjere seg, observere, lytte og flyte med det som skjer. Ikke bare se på. Da får alle glede av møtet.