Småbarnsfamilier trenger valgfrihet, ikke ett enkelt valg.

KrFs forslag om å betale småbarnsfamilier for å jobbe deltid er et forslag som kun bidrar til fleksibilitet innenfor rammen av at en småbarnsfamilie må velge å jobbe deltid. Og på veien har programkomiteen skrinlagt forslaget om å utvide foreldrepermisjonen.

Det er mange familier som velger at en av foreldrene arbeider deltid en periode av barnas oppvekst og sikkert enda flere som kunne ønske det, men som ikke har anledning. Til akkurat den gruppen er forslaget selvfølgelig en god løsning. Men hvorfor våger ikke KrF å snakke om skattelettelser målrettet til småbarnsfamilier isteden? Det vil gi småbarnsfamilier mulighet til å velge fleksible løsninger som passer for den enkelte familie.

KrF har alltid vært opptatt av at familier er forskjellige og derfor trenger valgfrihet, men forslaget om at staten skal betale mellomlegget for at en forelder arbeider 80 prosent gir i realiteten ikke spesielt stor valgfrihet.

Siden KrFs programkomité har invitert til andre forslag som bedre kan hjelpe småbarnsfamilier med tidsklemme, foreslår jeg heller at partiet våger å diskutere skattereduksjon for barnefamilier. Det vil gi familiene et større overskudd som de selv kan velge å bruke eller investere slik det passer best.

For noen familier kan det være at løsningen er å arbeide deltid en periode, for andre kan det være å få hjelp hjemme enten det er til vask av huset eller barnepass. For andre familier kan det handle om et ønske om å investere i en større bolig etter at de har fått ett eller flere barn, men at de ser det vil bli vanskelig å få til økonomisk. Eller rett og slett å få muligheten til å ta ubetalt ferie når barnet har en av sine skolefrie uker.

Hver enkel barnefamilie har ønsker og drømmer til hvordan livet best kan organiseres for å få en bedre hverdag. Politikere bør ikke tro at det kun finnes én løsning som svarer til alle.

Målrettede skattelettelser til småbarnsfamilier vil gi en helt annen form for valgfrihet og fleksibilitet. KrFs tidligere forslag om å utvide foreldrepermisjonen var også preget av større fleksibilitet enn det nye forslaget. Jeg mener familiepolitiske forslag alltid bør realitetssjekkes for reell valgfrihet.

Mangel på religionsforståelse kan skape grobunn for ekstremisme.

Hva er det som gjør at vi mennesker kan avsløre når ekstremister misbruker religion og Gud i sin kamp mot makt? Hva er det som gjør at vi definerer noen som ekstremister framfor bare religiøse? Det er vår kunnskap om religion. En kunnskap noen mener handler om å prakke på andre mennesker verdier og en spesiell tro. I mine øyne er det en uvurderlig kunnskap som gjør oss til mer tolerante og mer innsiktsfulle mennesker.

Iveren etter sekularisering og verdinøytralisering i Norge er kanskje ikke et gode. Kunnskap om religion er et viktig grunnlag for å forstå kulturforskjeller, men ikke minst er religionsforståelse også en kunnskapsbasis for å avsløre når mennesker lager sine egne religiøse forestillinger og later som om de bare er en avgreining av en av de store religionene.

Religionsforståelse og kulturforståelse kommer ikke av seg selv, det kommer av kunnskap. Vi mennesker vil vanskelig forstå andre religiøse grunnlag om vi ikke forstår eller kan noe om kristendommen som har preget vårt eget land.

For noen er ideen om det verdinøytrale og sekulære samfunnet det samme som det perfekte samfunnet. Personlig tror jeg ikke det er mulig å være verdinøytral eller skape et verdinøytralt samfunn, men i jakten på det verdinøytrale og sekulære samfunnet kan man risikere å miste viktig kunnskap på veien. Land som har forsøkt å skape det perfekte samfunnet har mistet kunnskap og forståelse mellom mennesker. Hvis vi i samfunnet ikke lenger skal snakke om religion eller få synliggjøre religion gjennom for eksempel religiøse symboler eller ha religionsundervisning i skolen hvor ender vi opp da? Religiøs analfabetisme er ikke noe å trakte etter. Da mister vi samtidig kunnskapen til å avsløre når religion misbrukes.

Kanskje er det også slik at religionsutøvelsen blir mer ekstrem når mennesker ikke opplever aksept for det å være troende i et samfunn? Mennesker som ikke tror skal få lov til ikke å tro, men mennesker som er troende må også få lov til å utøve den troen. Det er gjennom mer forståelse mellom oss mennesker at vi skaper åpenhet og sammen kan bekjempe ekstremisme og krefter som misbruker religionene.

Feminisme er en kamp for at kvinner skal være like frie som menn.

Et menneske er mer enn kjønn. Vår frihet skal vi ha i kraft av å være menneske. Friheten er fullkommen når man ikke stoppes eller begrenses av kjønn eller den man er. Kvinner skal og må ha like muligheter og rettigheter som menn.

Vi har nettopp feiret kvinnedagen. Vi er mange feminister, men vi har ikke alltid de samme oppfatningene av hva som er rett likestillingspolitikk eller hvilke virkemidler som er nødvendige, riktige - eller om virkemidler er en uting. Noen nekter å være feminister, andre vil være det, men blir uglesett blant radikale feminister for å tilhøre et ideologisk grunnlag som ikke stemmer overens med deres definisjon av feminisme.

For meg er feminisme en kamp for at kvinner skal kunne være like frie som menn. Mennesker er forskjellige. Vi handler og tenker forskjellig. Vi ønsker ulike ting, uavhengig av kjønn. Våre drømmer er våre egne og skal ikke rokkes ved av hvilke normer og forventninger som er ledende i samfunnet til enhver tid. Likestilling handler ikke om at kvinner skal overta mannens tradisjonelle roller og motsatt, men om at det ikke er hvilket kjønn vi har som styrer hvilke muligheter vi har. Politiske virkemidler er avgjørende for å skape flere valgmuligheter, men de bør samtidig skape valgfrihet. Å tro at likestilling kommer av seg selv er rimelig naivt.

For meg handler feminisme også om å anerkjenne kvinners rett og evne til å tenke selv og til å ta selvstendige valg, selv når det følger tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Det er det ikke så lett for alle feminister å anerkjenne. Kvinnesolidariteten bør handle om at kvinner skal støtte hverandre selv om de er uenige i valgene, ikke skape trusselbilder. Eksempelvis hevder noen feminister at kvinner som ikke jobber fulltid, men har valgt deltid, ikke er solidariske med de som jobber fulltid og kanskje også må jobbe fullt. Selvfølgelig må kvinner være bevisste på hvilke konsekvenser de ulike valgene kan medføre, men det er deres rett til å foreta valg uten å bli sett ned på. Det handler faktisk om respekt.

Hva slags feminist er man om man ikke de respekterer sine medsøstre for å ta valg de selv ikke ville tatt? Feminisme kan også skape ufrihet.

Når ungdom slutter å ta sol, så vil selvbildet deres også endres …, eller?

Trygghet,

ansvar og sol

Når ungdom slutter å ta sol, så vil selvbildet deres også endres …, eller?

Forventningspresset blant jenter og gutter er stadig økende. Kanskje først og fremst fordi det er stadig flere kanaler som forteller hvilke forventninger som eksisterer der ute, og ikke minst er kanalene et sted der man skal fremstå med en viss standard. Men det handler fortsatt om det samme: utseende, sexpress, prestasjoner, å være in og så videre. Og svaret handler fortsatt om å skape trygghet for den enkelte til å ta egne valg, ha selvrespekt og respekt for andre.

Når svaret fra regjeringen for å redusere forventningspress blant unge jenter og gutter er å innføre et forbud mot bruk av solarium for de under 18 år, så lurer jeg på hvilken planet de har havnet på. Merking av retusjert reklame hadde vært et bedre forslag. Å vise virkeligheten og ikke en perfekt idé skapt på en PC skulle egentlig bare mangle. Forbud er ikke svaret på alt. Skal unge folk håndtere og takle forventningspresset, må de heller bygges til å bli ansvarlige mennesker som kanskje også klarer å vurdere hvor mye sol det er lurt å ta. Forventningspresset kan ikke vedtas vekk gjennom politiske beslutninger. Unge folk må lære å håndtere presset, men det handler også om å skape økt respekt mellom mennesker.

Det kan godt være at skolehelsetjenesten er et enkelt svar på en sammensatt problemstilling, men det er likevel et godt svar. Alle er liksom for en forsterket skolehelsetjeneste, men lavterskeltilbudet er og blir et enkelt sted å kutte i kommunebudsjettene, som alt annet forebyggende arbeid. Jeg lurer på når flere politikere skal oppdage det geniale med forebyggende arbeid; at det egentlig er et sparetiltak, ikke bare pengesparing, men også at mennesker blir spart for kjipe opplevelser.

Ansvaret for å redusere presset sitter kanskje ikke først og fremst hos politikere, selv om politikken også kan ta i bruk forebyggende verktøy. Er det noen aktører som jeg synes slipper litt billig unna, så er det ungdomsmagasinene og kvinnebladene. Det er faktisk et poeng å ta innover seg ikke bare den målgruppen man ønsker å nå, men også hvem som i praksis leser magasinet som produseres. De som har tenåringer som lesergruppe har et mye større ansvar for det som kommuniseres i bladet enn det jeg tror de forstår.

Det kan se ut som om Norge er blitt en sinke når det gjelder internasjonalt menneskerettighetsvern.

Det er med andre ord på tide å sette fart i arbeidet med å ratifisere tilleggsprotokollene til menneskerettighetskonvensjonene.

Innstillingen fra grunnlovsutvalget om å forankre flere menneskerettigheter i Grunnloven er et viktig og riktig steg videre i vår troverdighet som en nasjon som vil forplikte seg overfor menneskerettighetene. Vi trenger nye grep i kampen for menneskets verdighet. Å inkludere menneskerettighetene i vår egen grunnlov handler om å gjøre Grunnloven til et viktig verktøy inn i fremtiden, men også å gi menneskerettighetene den status de fortjener.

Samtidig møter norske myndigheter kritikk for sin manglende ratifisering av tilleggsprotokoller til ulike menneskerettighetskonvensjoner. Norge har hatt en stolt tradisjon i å være en pådriver i det internasjonale menneskerettighetsarbeidet, og har deltatt aktivt i utformingen av konvensjoner og tilleggsprotokoller. Når vi ikke har vært spesielt aktive i utarbeidelsen av for eksempel tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen om barns klagerett og heller ikke har valgt å ratifisere denne protokollen, så er det et signal om at vi er blitt hengende etter.  Jeg kan ikke forstå at Norge er den nasjonen som ikke skulle være i førersetet for å sikre barn sterkere vern om sine rettigheter.

Argumentasjonen for ikke å ratifisere er at Norge ikke kan realisere de rettighetene protokollene gjelder for, og derfor må andre lover gjerne tre i kraft først. Det er selvfølgelig et mål at vi kan etterleve det vi forplikter oss til som nasjon. Men ratifisering vil også sørge for at vi faktisk klarer å oppfylle rettighetene litt kjappere, istedenfor at vi venter på lange lovprosesser først. Og norske myndigheters logikk gir stater som har lang vei å gå med å oppfylle til og med de mest grunnleggende menneskerettighetene et godt argument for ikke å ratifisere diverse protokoller.

Jeg lurer rett og slett på om det er viktig for norske myndigheter å sørge for at vi forplikter oss til nye menneskerettigheter og viser andre at vi ønsker å ha en rolle i front for menneskerettighetene? Slik menneskerettighetsarbeidet henger etter i dag, er det grunn til å sette spørsmålstegn ved nettopp det.

Umoralen står skrevet i stein når norske næringsinteresser blokkerer fattige land utenfor verdenshandelen.

Historien om rike lands beskyttelsesordninger for sitt eget næringsliv fortsetter. Det er uvisst når det kan komme til å skje en radikal endring som legger til grunn de fattige landenes behov og ønsker. WTO-forhandlingene, som skulle ende med å gi fattige land markedsadgang, henger fortsatt i luften.

Handel er en forutsetning for de fattige landene når de skal skape utvikling. Og det er en forutsetning for at de skal kunne få handle at rike land oppgir noen av sine beskyttelsesordninger og handelsvridende interne støtteordninger som ødelegger de fattige landenes konkurranseevne.

I 2002 innførte Bondevik II-regjeringen toll- og kvotefrihet for de fattigste landene i verden. Hensikten med det var å bidra til vekst og fattigdomsbekjempelse gjennom økt handel. Nærmere 70 land defineres av norske myndigheter som fattige nok til å gå innunder denne ordningen.

Men handelen har ikke akkurat tatt av. Det er kanskje ikke først og fremst disse landene som har mye å eksportere. Men sannheten er også den at de landene som bevisst har sett mot det norske markedet plutselig er blitt møtt med stengte dører når eksporten er blitt for stor. Namibiske sauebønder valgte å eksportere store kvanta til Norge, men etter at Norge hadde importert 239 tonn første halvår i 2010 sa norske myndigheter stopp. Da fikk namibiske bønder en grense på 400 tonn sauekjøtt.

Årsaken er selvfølgelig ganske enkel: Større eksport av sauekjøtt ville påvirke den norske saueproduksjonen. Når namibiske bønder så muligheten for avkastning, fjernet norske myndigheter den muligheten. Ordningen gjelder altså så lenge det ikke skader norske bønder eller norsk distriktspolitikk. Svaret fra norske myndigheter er at Namibia er så godt stilt sammenlignet med andre u-land. De har visstnok et ganske høyt BNP per innbygger. Og sammenlignet med Norge? Nei, det skal vi ikke snakke om.

Dette er ikke bare dobbeltmoral. Det er umoralsk.

Dette er bare nok et eksempel på hvor lett vi kan snakke om fattigdomsbekjempelse og en mer rettferdig verden. Men når det handler om hva vi må ofre i Norge, forsvinner viljen som dugg for solen.

Politikere som ikke liker tvangstrøyer bør bruke kreftene sine på andre ting enn å kalle Lysbakkens papparinger for vås.

Lysbakken er faktisk ikke helt på jordet når han foreslår å lage pappagrupper som minner om de tradisjonelle barselgruppene mødre har fått tilbud om. At det bør være en statlig oppgave er kanskje en annen sak, men forslaget fortjener faktisk å bli vurdert. Og det er virkelig ikke verdt å bruke sin høye røst for å advare mot dette.

Ærlig talt, folkens, men et frivillig tilbud til pappaer som er hjemme i permisjon er kanskje ikke det politikere som er mot tvang burde henge seg opp i. Bruk heller kreftene deres på Lysbakkens forslag som vil gjøre ordningene for familiene mer rigide og mindre fleksible og at fedre fortsatt ikke ser ut til å få selvstendig opptjeningsrett.

Hva er galt med at helsestasjoner, kanskje spesielt i byene, legger til rette for at fedre kan treffe andre fedre og utveksle erfaringer. Sannheten er at det er like nytt for fedre å være i permisjon som det er for mødre. Og det er tross alt et frivillig tilbud. Akkurat som mødre får tilbud om barselgrupper og velger helt selv om de vil delta, så behøver ingen være redde for at menn skal hentes hjemme, og tvinges med til helsestasjonen med en pistol i nakken.

Det er positivt at fedre engasjerer seg i barns oppvekst. Barselgruppene som mødre får tilbud om er i grunnen ikke så mye annet enn et system for at mødre som har fått barn på omtrent samme tid faktisk skal kunne skape en sosial arena. At fedre kan få samme tilbud klarer jeg faktisk ikke å se på som et problem.

Det er ingen trussel mot valgfrihet. Det er ingen trussel mot at familiene får lov til å organisere seg selv. Det eneste som kan skje er at flere fedre har lyst til å være mer hjemme i permisjon med sitt barn. Men hvis vi mener det vi sier med valgfrihet så er vel det bare bra? Eller er noen redd for at fedre skal ta ut mer foreldrepermisjon enn de har rett til? 

Forslaget til Lysbakken hører kanskje mer hjemme i kommunepolitikken enn på statsrådens kontor, fordi dette ikke er et forslag som passer så godt i alle kommuner, og som rett og slett ikke behøver å være styrt fra staten. Men å kalle forslaget for vås, det er rett og slett bare ordentlig tøvete.

Noen tror at fornyelsen til KrF handler om å bytte side i norsk politikk.

Det er ingen tvil om at forandring fryder og at det for KrF fortsatt er stort behov for fornyelse, men å tro at det enkle svaret er å flykte fra de borgerlige partiene til de sosialistiske, er rimelig feilslått.

Ideen om å bli redningen for Arbeiderpartiets makt er ikke verken ideologisk eller strategisk forankret, men snarere forankret i kjærligheten til systemet og troen på statsmakten. Og i aller høyeste grad frykten for frihet.

I KrF går det en dyp gjennomgående retorikk om valgfrihet; enkeltmenneskene, familienes, bedriftenes, organisasjonenes og kommunenes frie valg, men når det kommer til budsjetter, lover og reguleringer er de fine ordene fort glemt. Utfordringen til KrF ligger også i dybden av å ta konsekvensen av sin egen ideologiske forankring.

Siden partiet ikke avviser sjarmoffensiven fra de rødgrønne er det mange kommentatorer og andre som legger til grunn at partiet nå må og kommer til å foreta et valg i en ny retning. De ønsker det vel kanskje selv også, og forsøker å fremstille det slik at den nye partilederen sannelig må finne på noe nytt om partiet skal få interesse igjen. Det siste er helt riktig.

KrF har en lang jobb å gjøre med å fremstå fornyet. Men å velge venstresiden vil være en krampaktig og forenklet handling istedenfor å fornye seg. I en fornyelsesprosess bør man gå til sitt ideologiske utgangspunkt og finne pilarene for samfunnsretningen i den kristendemokratiske ideologien. Partier med ulik ideologisk forankring kan ha samme mål, men veien mot målet kan være veldig ulik. Det såkalt styrkede sentrum etter valget i høst handler først og fremst om prosentandeler, ikke om politikk.

Flere meningsmålinger etter valget viser borgerlig flertall uten KrF. Hvordan håndterer partiet dette? Ser de sitt snitt til å slippe å ta stilling og bli sittende uten at folk vet hva de vil, svarer de på flørten fra de rødgrønne partiene og velger en historisk ny retning for det kristendemokratiske alternativet og plasserer seg på venstresiden i norsk politikk, eller står partiet støtt på det som har vært det naturlig ideologiske valget opp gjennom tidene; sentrum-høyrelinjen?

Det gjelder å være trygg på sin identitet når partiet skal fornye seg.

Debatten om samarbeid mellom politiske partier bør handle om ideer og samfunnsforståelse.

Samarbeidsdiskusjonen er i gang igjen. Politiske journalister førsøker å gjøre lokale løsninger til tegn på hvem som vil samarbeide etter valget i 2013, og da aller helst om tilfellene der KrF og/eller Venstre har inngått samarbeid med venstresiden. Lite snakkes det om løsningene som Høyre og Arbeiderpartiet finner eller andre originale konstellasjoner.

Det handler om hvor vi får mest gjennomslag for vår politikk, svarer partilederne på spørsmål om samarbeid. Alle partier har sine hjertesaker. Og alle partier har sin ideologiske forankring som legger grunnlag for en samfunnsforståelse og en retning for samfunnet. Det siste synes sjelden å være viktig i samarbeidsdebattene. Det synes viktigere å «lokke» med et politisk svar innenfor et spesielt område. Så lettlurte bør ingen partier være.

Den politiske debatten frem mot 2013 bør handle om de ideologiske og politiske forskjellene på partiene. Alle partiene i Norge er enige om mange ting, men de har en ulik forståelse av hvilke ideer og hvilket menneskesyn som skal styre samfunnsutviklingen. Derfor velger partiene også ulike politiske løsninger på samme politiske mål.

KrF har et kristendemokratisk ankerfeste som også har sin forankring i liberale, borgerlige verdier. Jeg mener det er i et samarbeid med de andre borgerlige partiene at samfunnet vil få rom til å utvikle seg i den retningen. Dette veivalget er idéstyrt, som det trolig også har vært for KrF ved alle korsveier tidligere når KrF har valgt samarbeid sentrum-høyre og aldri sentrum-venstre. 

Et Norge bygget på borgerlige verdier vil medføre en revitalisering av det sivile samfunnet, verdsette private initiativ, avpolitisere samfunnet og gi hvert enkelt menneske større rom for egenutfoldelse.

Norge trenger en ny retning der politikere bestemmer mindre og der statsmakten blir redusert. Det gir folk frihet og trygghet, og det gir livskraft i samfunnet. Jeg tror på mer frihet til enkeltmenneskene i landet vårt slik at vi tar vare på menneskenes unike egenart. Da gjelder det å ta et oppgjør med den rødgrønne regjeringens tankegang og ta stilling til hvilken ny retning man ønsker for landet.