Et lite, fattig land i Sør-Amerika foreslår at rike land betaler dem for å la oljen de har funnet bli liggende.

Det vil sikre en unik regnskog og være et viktig skritt på veien mot å vise hvilke deler av verdens fossile reserver som ikke skal utnyttes. Men Norge vil ikke være med på dette.

Ecuador har fremmet et forslag som resten av verden burde stoppe opp ved. Landet, som med et BNP pr. innbygger på 2.500 USD er et fattig land, foreslår å la oljen de har funnet under en viktig nasjonalpark bli liggende. Forutsetningen er at verdenssamfunnet betaler dem halvparten av verdien av oljen over en ti-årsperiode. Pengene skal brukes til å bygge ut fornybar energi.

Norge har i mange år framholdt vår store klimainnsats for å bevare regnskog rundt om i verden. Vi får kanskje ikke til så mye her hjemme. Men, ute i verden er vi flinke! Ecuadors forslag er vi imidlertid ikke interessert i å bidra til.

Jeg lurer virkelig på hvorfor. Og en heller stygg mistanke sniker seg inn. Er det for pinlig?

Som en av verdens største olje- og gassprodusenter står vi overfor et betydelig dilemma. 2/3 av all verdens olje, gass og kull må bli liggende i bakken om vi skal unngå mer enn 2 graders temperaturøkning. Norge har sagt at vi vil være med på klimatiltak, men først når alle andre også vil. Dessuten er vår gass langt mer klimavennlig enn kull. Dermed svarer man ikke på klimautfordringen: Hva skal utvinnes og hva skal ligge? Sier alle det samme som Norge, skjer ingen ting.

Fattige Ecuador sier noe annet, noe ingen andre har sagt før. De vil gå foran. De gir fra seg halvparten av verdien og ber oss rike land betale resten. Dette er den type initiativ vi burde bøye oss i støvet for. Dette er eksempel på tiltak som er nødvendige i framtida. Men for Norge, som vil lete etter olje i matfatet utenfor Lofoten, blir det kanskje for pinlig å løfte fram et slikt initiativ?

Reklamens hovedfunksjonen, hele grunnlaget for at den finnes, er det lett å få øye på: Den skal få oss til å øke vårt forbruk.

Et forbruk som for lengst har passert grensen for det bærekraftige. Slik blir reklame - og ja, reklamebransjen, frontsoldater i en kamp som sakte, men sikkert ødelegger vårt livsgrunnlag.

Å provosere en bransje som tar seg selv så høytidelig, skal man sikkert være forsiktig med. Det får stå til. Knapt noen bransje er så opptatt av å tildele seg selv priser. Det er en serie reklamebransjeshow i mediene gjennom året. Har du noensinne sett kåringen av årets bussjåfør eller årets legebragd? Selvsagt ikke. Bransjen selv, derimot, er tydeligvis «interessant».

Det lages reklame for alt mulig i vårt samfunn. Noe er viktig og nyttig. Noe er til og med sunt og godt. Bransjen kan sikkert løfte fram kampanjer for humanitære innsamlinger, TV-aksjoner, mot vold, voldtekt og mye annet. Men, dette utgjør bare en marginal del av bransjens virksomhet og kan knapt måles i prosenter. Bransjen lever av å få deg og meg til å kjøpe flere varer. Biler, sjokolade, brus, ferdigpotetmos, tyggegummi, klær og tusener av andre varer. Varer som vi oftest har mer enn nok av fra før og ville klart oss fint uten. Men, vi påvirkes av reklamens budskap om at dette bare må du ha! Resultatet ser blant andre Fretex; stadig dyrere ubrukte eller neste ubrukte klær dumpes i deres kontainere.

Reklame er blitt en selvfølgelig del av alles liv. Vi møter den overalt og nettopp det er hovedpoenget: Du utsettes for flere tusen kjøpspåvirkninger hver dag. Over tid infiltrerer det vårt verdi- og samfunnssyn. Det påvirker hva vi oppfatter som normalt og riktig. Mange mener myndighetene maser på befolkningen. Dette er i imidlertid svært forsiktig sammenlignet med det presset vi utsettes for - for å kjøpe, kjøpe, kjøpe!

Vi nordmenn liker å tenke på oss selv som gode, ja, best.

Det viktigste vi er best i om dagen, er å tilrettelegge for økte klimagassutslipp og framtidige klimaødeleggelser.

- Det er typisk norsk å være god, sa daværende statsminister Gro Harlem Brundtland i en nyttårstale. Det gikk rett hjem hos det norske folk. Hele den voksne befolkningen er gjennom skole og kultur blitt innpodet at det er noe spesielt med å være norsk.

I dag er det noe spesielt med å være norsk. Den ufattelige rikdommen som hentes opp av havbunnen, gir oss en materiell velstand ingen folk har hatt før oss i historien. Når dette skal kombineres med ønsket om å være «god», løser myndighetene det ved å fortelle oss at vi både skal være ledende i internasjonalt klimaarbeid og en ledende energinasjon. Og med energi menes ikke fornybar energi; det menes fossil energi.

Det argumenteres med at norsk gass er mer klimavennlig enn kull. Derfor må vi levere så mye vi kan til et internasjonalt marked som ellers vil fortsette å etterspørre kull. Men det er ingenting som tilsier at økt norsk produksjon av gass på noe vis reduserer etterspørselen etter mer klimaødeleggende energibærere som kull. Vi har ingen internasjonale reguleringer som begrenser uttak av de mest skadelige energiformene, og vi har ingen avgifter som flytter forbruket i riktig retning. Mer produksjon gir dermed lavere pris og større forbruk.

Dessuten er det i dag klart at betydelige deler av våre fossile reserver må bli i bakken om vi skal unngå mer enn to graders global temperaturøkning. I Norge har vi ingen plan for hvordan dette behovet skal møtes. Vi har ikke engang en debatt om hvordan dette skal gjøres. Vi er på vei inn i en valgkamp hvor det ser ut som at klodens - og dermed også Norges - viktigste spørsmål ikke ligger an til å bli tema i det hele tatt. Våre lokale «småsaker» overskygger det virkelige problemet; klimautfordringen.

Vi har et økonomisk system som kan komme til å motarbeide effektive klimatiltak så lenge at det må settes til side for å redde verden fra sivilisasjonsødeleggende klimaendringer.

Det er mange grunner til at det ikke gjennomføres effektive tiltak for å stoppe menneskeskapte klimaendringer. Blant disse er politikernes redsel for å foreslå upopulære tiltak. Like viktig er vårt økonomiske system. Eller rettere sagt det beinharde kravet om kortsiktig økonomisk avkastning som styrer den globale økonomien, også den norske. I dette kortsiktige regimet har langsiktige eller samfunnsmessige virkninger av kapital-plasseringene liten eller ingen vekt. Dette gjør at en rekke tiltak som kunne hatt en reell positiv klimavirkning, ikke iverksettes. Den kortsiktige avkastningen er for dårlig. Pengene settes heller i prosjekter som virker den andre veien. Vårt eget Pensjonsfond - utland er et godt eksempel på dette, om enn kanskje ikke det verste.

Effekten av dette er at ufattelige økonomiske verdier benyttes til å bekjempe klimatiltak i stedet for å bekjempe klimaskader. Økonomien har i løpet av de tre siste tiårene tilkjempet seg en uavhengighet fra politiske myndigheter som var helt ukjent tidligere. Et av utslagene av dette er at godtgjørelsen til toppledelsen i multinasjonale finansinstitusjoner har hatt en formidabel vekst i denne perioden.

En dag vil internasjonale klimaforhandlinger føre fram. Mye tyder dessverre på at det ligger et godt stykke inn i framtida. Behovet for tiltak vil da være langt større enn om vi kom i gang i dag. Fortsetter finansverdenen på dagens kurs, kan de kunne oppleve det som i fysikken kalles en singularitet; en situasjon hvor anerkjente lover ikke gjelder. I finansbransjen har det skjedd før, eksempelvis ved krigsutbrudd og andre unntakstilstander. De kan kort og godt bli satt under direkte politisk administrasjon.

Om et knapt år er det stortingsvalg og alle partier vil si at de tar klima på alvor. Men bare de som går inn for konkrete kutt fortjener å bli trodd.

Skal vi redde klodens klima og gi våre barn og barnebarn en reell sjanse til å ta vare på sivilisasjonen, må store deler av de fossile ressursene bli i bakken. Dette har klimaaktivister sagt i årevis. Nå sier IEA - Det Internasjonale Energibyrået, Verdensbanken og mange andre globale aktører det samme. IEA sier at minst 2/3 av all kull, olje og gass må bli liggende.

Helge Lund i Statoil kommenterer dette med å si at Statoil utvinner gass og den gir mindre utslipp enn kull og olje. Derfor må Statoil fortsette sin utvinning. Jens Stoltenberg sa på Zerokonferansen for to uker siden at Norge må være både et energiland og et klimaland. Det han mener er at vi skal fortsette oljeutvinningen som før.

Norge utvinner gass. Vi utvinner også store mengder olje. Og på toppen av dette utvinner vi - patetisk nok - kull. Vi er også verdensmester i bortforklaring. Gass skal erstatte kull i framtidens energimiks. Det er greit. Men, verken Jens Stoltenberg eller Helge Lund kan forklare hvordan økt norsk gassproduksjon skal erstatte kull. Det er pr i dag ingen mekanismer som sikrer at økt produksjon i Norge gir lavere produksjon et annet sted. Tvert imot. Dette vet Stoltenberg og norske politikere.

Skal vi kunne påberope oss å være en klimanasjon, må vi påta oss vår del av kuttene. Vi må lage et program som viser hvilke deler av våre fossile reserver som skal bli liggende.

I tillegg må vi stoppe:

* utbygging av nye oljefelt

* all leting etter mer olje

* Statoils svært skadelige oljesandutvinning i Canada.

Valget neste år kan bli det første hvor partiene utfordres til å være konkrete. Vet man ikke hvor man vil, kommer man helt sikkert ikke dit. Pr i dag har ikke norske politikere tatt konsekvensen av det de faktisk vet.

Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell har annonsert at Direktoratet for naturforvaltning (DN) og Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) skal slås sammen. Dermed svekkes klimakampen i Norge ytterligere.

I Norge har vi en oppfatning av at miljøpolitikk og klimapolitikk er det samme. Termene brukes om hverandre. Men, det er ikke nødvendigvis alltid sammenfall mellom miljø- og klimainteresser. Vi har allerede en rekke saker hvor natur- og miljøinteresser og klimainteresser har kommet i konflikt. Mest prominent er kanskje debatten om «monstermastene» i Hardanger.

Klimadebatten er nesten ikke-eksisterende i Norge. Det samme gjelder for de fleste andre land i verden. USA har nettopp gjennomført en presidentvalgkamp hvor klima overhodet ikke var tema for kandidatene. Det er første gang på 28 år. Unntaket var da New Yorks borgermester ga sin støtte til Obama med begrunnelse av at han har den mest ansvarlige klimapolitikken. Obama måtte da for skams skyld si en setning om klima.

Sammenslåing av byråkratier er ofte lurt; saksbehandlingen kan gå raskere. Forutsetningen for at det skal være en god idé er imidlertid at det saksfeltet de arbeider med, har godt av sammenslåingen. Det har det ikke i dette tilfellet.

Sammenslåing av DN og Klif bidrar til å tilsløre disse motsetningene. I dag leverer de hvert sitt innspill i høringer og andre aktuelle sammenhenger. En sammenslåing gjør at motsetninger som i dag kommer fram vil bli avveid internt. Dermed mister vi som samfunn viktige innspill og argumentasjonsrekker i den offentlige debatten. Dette svekker dybden og seriøsiteten i debatten og gjør det vanskeligere å forstå og sette seg inn i konfliktene. De som tjener på dette er regjeringen som slipper å forholde seg til motstridende faglige råd. De som taper på dette er vi andre og dessverre - klimaet.

Oljevirksomheten har tilført det norske samfunnet enorme summer. Spørsmålet er om denne virksomheten har gjort oss mer korrupte?

Statoil, sammen med en rekke andre norske selskaper, har de senere årene økt sin aktivitet i utlandet. Noen av disse landene er fungerende demokratier med lite eller begrenset korrupsjon. Statoil er imidlertid aktiv i 36 land, ifølge selskapet selv. Noen av disse er blant verdens mest korrupte regimer. Transparency International rangerer hvert år verdens land ut fra korrupsjon. Norge ligger på 6. plass med en score på 9,0 på en skala fra 1 til 10. Minst korrupt er New Zealand med 9,5 poeng. Danmark, Finland, Sverige og Singapore ligger også foran Norge.

Blant landene Statoil er engasjert i, finner vi Turkmenistan på 177. plass med 1,6 poeng, Venezuela (172./1,9), Libya og Angola (168./2,0), Aserbajdsjan (143./2,4) og Nigeria (142./2,4). Dette er svært korrupte stater.

Å lete etter eller utvinne olje er ikke hvilken som helst forretningsvirksomhet. Slik virksomhet krever statlige tillatelser av mange slag. Sannsynligheten for at disse landene gir slike tillatelser uten korrupsjon eller i beste fall korrupsjonslignende forhold, er forsvinnende liten.

Statoil kommenterer selvsagt ikke slike forhold, men gjentar sitt mantra om at man forholder seg til selskapets etiske reglement. Som selvsagt forbyr enhver form for korrupsjon. Norske politikere blir en sjelden gang konfrontert med denne problemstillingen. De går alle som en Pilatus en høy gang: «Vi forutsetter at selskapet forholder seg til sitt etiske reglement.» Dermed er ringen sluttet. Det blir ingen debatt og ingen undersøkelser. Staten som majoritetseier av Statoil stiller ingen spørsmål. Men alle vet at Statoils etikkreglement ikke lar seg kombinere med tillatelser til oljeutvinning i flere av verdens fattigste og mest korrupte land.

Å beskrive framtiden er en krevende øvelse. Verdens politikere gjør ikke engang et forsøk. Det er for ubehagelig, av to grunner.

1. Klima: Vitenskapen er tydelig. Fortsetter vi som i dag, endres klimaet på en måte som vil snu opp ned på grunnlaget for vår sivilisasjon. Dagens klimagassutslipp peker mot en global oppvarming på seks grader mot slutten av dette århundret. Seks graders økning innebærer nesten helt sikkert en global økologisk og økonomisk kollaps. Verden, slik vi kjenner den, forsvinner.

2. Ressurser: Alle er klar over at dagens ressursforbruk ikke er bærekraftig. I dag bruker vi ressurser tilsvarende omtrent tre kloder. Det har vi som kjent ikke. Og ressursuttaket øker hvert år. Problemet er at trylleordet for å løse så vel klimautfordringen som finanskrisen er: Vekst! Mer vekst!

Hver gang du hører ropet om mer vekst, skal du vite at det de egentlig roper på, er økt ressursforbruk. Vekst er for alle praktiske formål identisk med økt ressursforbruk. Riktig nok finnes det aktiviteter som gir økonomisk vekst uten økt ressursforbruk eller med lavt ressursforbruk. Men dette er ikke det vanlige og er ikke det politikere og andre etterlyser.

Så i full visshet om truslene, marsjerer verdens nasjoner taktfast mot den doble katastrofen; klimakollaps og ressurskollaps. Vi er den første generasjonen som med viten og vilje overleverer våre etterkommere en klode uten de samme muligheter for livsutfoldelse som vi på deres regning bevilger oss selv.

Vi skulle forvente at våre ledere arbeidet døgnet rundt med dette. Ingen politiker tør stå fram og si at den politikken som føres, leder oss rett inn i katastrofen. Dermed innføres magien; noe vil skje som frelser oss fra katastrofen! Oppfinnelser, teknologiske nyvinninger, endringer i menneskehetens evne til å samarbeide. Mulighetene er mange. Sannsynligheten for at dette skal redde oss fra vår selvpåførte katastrofe er svært lav.