Norge forandres. Landet har i flere tiår allerede de facto vært et oljeland. Nå kommer bevisstheten og argumentasjonen etter.

Olje har betydd mer og mer for Norges utvikling. Både innretningen av norsk politikk og ikke minst vårt oppfatning av hvor rike vi er har vært styrt av inntekten fra oljevirksomheten. Vi topper så å si alle statistikker som måler velstand, offentlig ytelser og det-gode-liv.

Samtidig har vi levd med en oppfatning at vi er best også på områder som miljø og klima. Norsk myndigheter har klart i innbille oss at norsk olje på det nærmeste må betraktes som klimavennlig og at vi gjør verden og framtidige generasjoner en stor tjeneste ved å hente den opp, få den solgt og brent så raskt som mulig. Dette burde gitt en haug med priser for beste PR-kampanje. At det ikke skjer, viser vel mest hvor vellykket denne kommunikasjonen har vært. Vi er ikke klar over hva slags mental spagat vi som nasjon utfører. Eller: Dobbeltmoral er dobbelt så god som vanlig moral.

Men, dette skallet av miljøvennlighet er i ferd med å slå alvorlige sprekker. Debatten rundt klimameldingen vil styrke denne tendensen. Og da kommer forandringen fram: Olje og Statoil har prioritet - uansett. Statoil har gått fra å være et av verdens minst risikofylte selskaper til å nå satse bevist på høyrisikoprosjekter. Og det i noen av verdens mest korrupte og udemokratiske land. Inntjeningen til vårt alles pensjonsfond skjer dermed gjennom stadig høyere risiko. Og på toppen av det; Statoils utenlandssatsing har pågått i en årrekke. Men, fint lite av dette kommer tilbake til Norge. Pengene de tjener forblir ute.

Faren er at klima blir noe vi håndterer et annet sted. Det angår ikke oss i det daglige. Vi kjøper kvoter eller bevarer regnskog og dermed er klimaoppgaven løst. Det er en innsats helt ute av proporsjon med utfordringen. Når dette går opp for oss, kan det være for sent.

Om vi skal tro miljøvernministeren, nærmer det seg framlegging av Klimameldingen. Etter fire utsettelser kan den får en bredere leserkrets enn stortingsmeldinger flest. Her er et par raske råd på tampen.

Dette initiativet fra Kommune-Norges organisasjon KS går i korthet ut på at staten betaler kommunene klimakvoter i forhold til hvor mye de klarer å redusere lokale klimautslipp. Reduksjonene inkluderer omlegging av transport og kollektivordninger, avfallshåndtering og mye annet. KS mener at kommunene kan bidra med langt mer enn tidligere antatt; 40 prosent av det Stortinget i Klimaforliket fra 2008 har sagt skal kuttes hjemme. Kanskje enda mer. Et betydelig jafs!

Fornybar energi er et satsingsområde. Vannkraft har vi mye av i Norge. Noe mer kan utvikles, først og fremst småkraft. Så har vi bioenergi. Å utnytte biomasseressursene som finnes i stort sett alle deler av vårt vidstrakte land, er en enkel og praktisk måte å skape klimanøytral energi på. I tillegg gir det verdiskapning og arbeidsplasser lokalt som ren bonus.

Det er slik i Norge at all energiproduksjon er underlagt ulike reguleringer. Hva som vokser og hva som ikke vokser er i hovedsak er resultat av myndighetenes politikk. Regjeringens ambisjon for bioenergi er at den skal dobles fra 2008 til 2020. Fra 14 til 28 TWh. I 2010 var produksjonen kommet opp i 17,2 TWh. Dermed ligger man i rute mot en dobling. Men, 2010 var en kald vinter. Faren er at produksjonen er redusert når vi får tallene fra 2011.

Regjeringen har omsider fått el-sertifikatene på plass. Det antas å gi en støtte på 20-25 øre/kWh. Biovarme får en støtte på 3 øre/kWh. Dermed oppstår en akutt fare for konkurransevridning bort fra bioenergi. Det kan neppe være hensikten eller en konsekvens man kan leve med. Bioenergi sikrer et samfunnsøkonomisk lønnsomt, fornybart, energifleksibelt og robust energisystem.

Makter regjeringen å prioritere det viktigste først? For SV og visestatsminister Bård Vegar Solhjell handler dette om politisk overlevelse.

For en del år tilbake var «jobb nr. 1» Arbeiderpartiets slagord og handlet om å få alle i arbeid. I dag vil de fleste politikere i og utenfor regjeringen si at jobb nummer én er klimautfordringene. Og mer konkret; klimameldingen. Den springer ut fra klimaforliket i Stortinget i 2008 og skulle komme i 2010. Så langt er den utsatt fire ganger.

Hver utsettelse har i og for seg vært godt begrunnet. I tillegg har den nå avgåtte statsråd Erik Solheim lagt til at det er viktigere med en godt melding enn med at den kommer akkurat nå. Men tiden har gått, og det samme har fristene for å levere meldingen. Spørsmålet nå er om ukens skifte av statsråd resulterer i nok en utsettelse av meldingen. Flere forhold kan tyde på det; ny miljøvernminister Solhjell trenger tid til å sette seg inn i de finere sidene av meldingen. Men langt viktigere er det at han trenger en strategi for å vinne fram i regjeringen. Han må klare å overbevise statsminister Stoltenberg om at Norge må stå ved klimaforliket og at betydelige kutt må tas innenlands. Selv om det skulle koste mer. Klarer han ikke det, mener mange at SV kan falle helt ut av norsk politikk ved valget neste år.

Dermed er utsettelse bedre enn å presentere en melding som vil bli slaktet av miljøorganisasjonene og andre interesserte. Før eller siden må den imidlertid uansett legges fram.

Utfordringen ligger i at en god klimamelding krever at klimapolitikken blir overordnet all annen politikk. Fortsetter man å behandle klimapolitikk som et av mange politikkområder, taper klima i den interne politiske dragkampen. Helse, utdanning og de fleste andre politikkområder er her og nå. Klima oppleves ennå av de fleste nordmenn som noe uklart en gang i framtiden. Men framtiden er nå!

Vårens gladnyhet! Norske kommuner kan gi et stort bidrag for å sikre at 2/3 av klimakuttene tas i Norge. Spørsmålet er om regjeringen lar dem få lov.

Hvorfor sliter regjeringen tungt for å bli enig om innholdet i klimameldingen? Meldingen ble varslet i klimaforliket i 2008 og er nå fire år senere utsatt en rekke ganger. Kanskje kommer den til høsten? Regjeringspartiene forhandler hardest om andelen av kuttene som skal tas i Norge. Denne uenigheten er så grunnleggende at den i dag har stor mulighet for å sprenge regjeringen.

Samtidig presenterer Kommunenes Sentralforbund (KS) sitt program for lokale klimatiltak, kalt KLOKT. Det går i korthet ut på at staten betaler kommunene klimakvoter ut fra hvor mye de klarer å redusere lokale klimautslipp. Reduksjonene innebærer omlegging av transport og kollektivordninger, avfalls-håndtering og mye annet. KS mener at kommunene kan bidra med langt mer enn tidligere antatt; 40 prosent av det Stortinget i klimaforliket har sagt skal kuttes hjemme. Kanskje enda mer.

KLOKT-programmet har i tillegg en annen effekt; langt flere engasjeres i praktisk klimaarbeid. Og dette kan skje i de fleste kommuner! Lokale klimatiltak kan iblant oppleves som ubehagelige. Men eksempelvis parkeringsrestriksjoner i sentrum kan være lettere å akseptere når man vet at det blir mer penger til kollektivtransport eller til skolen og sykehjemmet for den saks skyld. I tillegg kan man skape konkurranser kommunene imellom. KLOKT er i dag det beste grunnlaget vi har for å skape lokalt klimaengasjement!

Men ingen fra regjeringen gikk ut i mediene og ga KS ros for KLOKT-programmet. Det er synd og skam. Årsaken ligger kanskje i at Finansdepartementet ikke liker KLOKT og at det nå kjemper en innbitt kamp for å redusere eller fjerne Stortingets krav om at 2/3 av kuttene skal tas hjemme. Kvoter i utlandet er visst fortsatt billigere. KS fortjener honnør!

Lyntog er en drøm, og kommer til å forbli en drøm.

Lyntog er en fascinerende tanke. Tenk å reise med tog på kryss og tvers i Sør-Norge og komme fram like raskt som om du tok fly! Fra sentrum til sentrum og slippe lange og slitsomme transport­etapper og hysteriske kontrolltiltak. Det er en drøm – det kommer det også til å forbli.

Rapporten som nylig ble lagt fram viste at det er teknisk mulig å bygge lyntog i Norge og antydet en pris på rundt 900 milliarder kroner. Omtrent et norsk statsbudsjett. Sjelden har vi vel sett en «god» sak med flere gode argumenter mot seg.

Her er noen argumenter mot drømmen:
* Lyntog skal erstatte veiutbygging. Det er opplagt feil. Lyntog vil ha få stopp og folk trenger bil for å komme seg dit. Dessuten kan du ikke bruke lyntoget til å hente i barnehagen. Om tjue år er sannsynligvis biler utslippsfrie.
* Lyntog trenger en «korridor» som er minst 50 meter bred. Det kommer til å bli et lurveleven uten like når man skal begynne å planlegge traseene. Det vil bli tidenes største og mest kompliserte lokaliseringssak!
* Hvorfor skal man heie på lyntog i Nord-Norge. Dit kommer det ikke. Det lyntoget derimot vil gjøre er å fjerne økonomien som dagens flyplassnett hviler på. Det kan mange like, men ikke folk i Nord-Norge.
* Viktigst er det likevel at skal vi bruke 1.000 milliarder på klimatiltak som vi ganske sikkert må, er køen av svært gode alternativer lang. Lyntog er en drøm. So dream on!

Vårt politiske system handler om «å sitte stille i båten». Ingen politiker ønsker å skape bølger. Sitt stille, styr forsiktig. Når de alvorlige konsekvensene kommer, er det en annen kaptein.

I Norge er vi stolte av vårt politiske system. Det er det mange grunner til å være: Demokrati, velstand, fordeling av godene og rettigheter for alle på de fleste områder, er noen av resultatene av vår måte å drive samfunnet på.

Men når vi ser på hvordan utfordringer møtes og ikke minst hvilke utfordringer som tas alvorlig, kan det vært grunn til bekymring. Vårt politiske system er blitt mer og mer finmasket, stadig «mindre» og mer detaljerte forhold behandles og reguleres. Ulikheter og urettferdighet viskes ut og man forsøker gjerne å øke den enkeltes mulighet til å realisere seg selv.

Samtidig ser det ut til at det blir stadig vanskeligere å ta tak i de store utfordringene. De største, de som angår oss alle og faktisk vil få avgjørende betydning for vår framtid, ser det ikke ut som vi er i stand til å gjøre noe med i det hele tatt!

Klimatrusselen er en slik sak. Den angår ikke bare oss som lever i dag. Vår klimapolitikk får konsekvenser for alle mennesker som kommer etter oss. Det er store ord, men likevel et faktum. Og vårt svar på utfordringene er å si at siden ingen andre gjør noe, er det heller ingen grunn til at vi skal gjøre noe.

Et annet slikt område er vekst. Vi lever med et ønske om vekst; ikke for mye og absolutt ikke for lite. 3 prosent er fint. Men vekst i dag innebærer økt forbruk av naturressurser og økt energiforbruk. Man kan gjerne ønske at det ikke skal være slik, men da ser man bort fra fakta. Samtidig vet alle at denne veksten ikke kan fortsette i det uendelige. Den ødelegger vårt livsgrunnlag og vil stoppe opp av seg selv før eller siden. Slik vi har organisert vår økonomi, blir det svært ubehagelig. Men gjøres det noe effektivt for å hindre dette?

Hva om du en dag hørte denne nyhetsmeldingen?

– Brasil har tilbudt Norge økonomisk kompensasjon for å redusere oljeutvinningen på norsk sokkel. Det er svært viktig at mest mulig av det oppdagede fossile karbonet blir liggende i bakken og ikke utnyttes. Skal verden ha en mulighet til å nå togradersmålet må vi alle bidra. Dette er viktig for Brasil og for verden, sier en talsmann for den brasilianske regjeringen. Han legger til at reduksjon av regnskogen går sin gang. – Dette er viktig for å sikre økt matproduksjon og produksjon av biodrivstoff. Verden vil være avhengig av biodrivstoff i mange tiår framover og Brasil produserer dette både billigere og mer miljøvennlig enn mange andre land.

Vi ville nok bli sinte om andre nasjoner skulle fortelle oss hvordan vi skal opptre. Innholdet av denne meldingen er et ubehagelig speilbilde av det Norge gjør. Vi setter av noen milliarder for å redde regnskogen. Det høres ut som et høyverdig tiltak. Og siden vi blar opp pengene har vi selvsagt stor innflytelse på hvordan regelverket rundt dette tiltaket skal være. Altså en kraftig inngripen i Brasils indre politiske liv.

Samtidig er vår regjering svært fornøyd med at det er gjort nye, store oljefunn på norsk sokkel. De sier at dette gir arbeidsplasser og inntekter. Altså at denne naturressursen skal utvinnes så raskt det lar seg gjøre.

Men, meldingen gjør det kanskje lettere å se dobbeltmoralen i våre egne handlinger. Norge skaffer seg internasjonal goodwill ved å betale Brasil for å ikke utnytte sine naturressurser. Dette kan vi gjøre fordi vi i flere tiår har hentet ut våre egne naturressurser i form av olje og gass. Og dette ønsker vi for enhver pris å fortsette med det. Kan vi se oss selv i speilet uten å se bort?

– Det er regjeringens politikk at klima aldri skal styre oljepolitikken, uttaler oljeminister Ola Borten Moe. Oljeministeren vet å sette spor etter seg.

Konflikt med miljøbevegelsen, kritikk av EUs miljøpolitikk og nærmest betingelsesløs støtte til Statoils svært tvilsomme oljesandprosjekt i Canada er bare noen av debattene han har utløst.

Denne gangen har han likevel gått et langt skritt lenger. Norske regjeringer har til nå hatt som uttalt politikk at å redde klima er viktigst. Norge har sluttet seg til målet om maks 2 graders temperaturøkning utover førindustrielt nivå. Ikke at man har gjort så mye med det, men den grunnleggende holdningen man har kommuniser, har vært at dette er viktig. Til og med viktigst.

Om ikke statsministeren raskt rydder opp i dette og tydelig tar avstand fra sin statsråds uttalelse, er det ingen annen konklusjon å trekke enn at Norge har tatt nok et skritt i retning av å legge bort klimaarbeidet. Vi gir heretter absolutt full gass og forkjørsrett for oljeindustrien. Flere har sagt at da Statoil ble etablert, var Norge et land med et eget oljeselskap. Nå ser det mer ut som om Statoil er et oljeselskap med et eget land. Borten Moes uttalelse understreker enda tydeligere at all olje skal opp og gjøres om til kapital. Nå. Eller i alle fall så snart som overhodet mulig.

At 2-graders målet ikke kan nås uten at en betydelig del av det oppdagede fossile karbonet forblir i bakken, ser ikke ut til å plage regjeringen. Som statsministeren sa: «Canadas utslipp er Canadas ansvar». Selv om jobben gjøres av Statoil med en stri kapitalstrøm inn i det norsk oljefondet?

Forestillingen om at vi er et foregangsland; best og flinkest der det gjelder mest, forvitrer for hver dag som går. Vi som har mer enn noen generasjon i noe land noen gang har hatt, stjeler fra så vel verdens fattige som fra våre egne etterkommere.

«Vi må sikre vekst; uten vekst stopper samfunnet opp», er et utsagn du ofte kan høre. Men, må vi det? Hvor leder egentlig veksten oss?

Den vestlige verden med resten av kloden på slep, har laget seg mål for sin virksomhet som innebærer at hvert land må ha økonomisk vekst. Ellers har det ikke vært et godt år. I praksis innebærer dette at ethvert vellykket år (som så langt har vært de fleste) resulterer i økt forbruk av energi og økt uttak av naturressurser. Teoretisk sett er det ikke absolutt nødvendig at vekst gir et tilsvarende økt globalt fotavtrykk. Men i praksis er det i hovedsak det som alltid skjer.

Redusert uttak av energi og ressurser inntreffer stort sett bare i forbindelse med økonomiske tilbakeslag. Som i Russland etter Sovjetunionens fall eller i USA og mange andre vestlige land etter finanskrisen i 2008.

Vekst oppleves ikke bare som viktig, men også som behagelig. Ikke for mye  – som i Kina med 8 til 10% pr år – og ikke for lite – som i Italia med nesten null i mange år. Og – gud forby – ikke negativ vekst! Men, 3% vekst årlig i hundre år gir omtrent sytten-dobling av økonomien! Og her starter problemet. For alle skjønner at det går ganske enkelt ikke. Uansett hvor mye bedre ressurseffektivisering man måtte få til, vil det måtte ende galt. Kloden tåler ikke en slik belastning.

Men, alle andre ønsker vekst og de fleste velgerne ønsker vekst. Dermed fortsetter politikerne å styre etter mål som gir fortsatt vekst, selv om mange er klar over at det ikke er bærekraftig. For spørsmålet blir jo; hvem tør å fremme  en politikk som sier at vi har nok, at nå handler det om å forvalte det vi har og fordele det bedre? Kort sagt, skape nye målsettinger som samfunnsutviklingen kan styres etter og måles etter. For det groteske er jo at når målestokken kun er pengemengden er krig, brann, sykdom og død å betrakte som vekst. Den veksten vi tror vi må ha!