Denne helga kaster verdens beste mannlige slalåmkjører seg ut i VM-bakkene i St. Moritz i Sveits. Inntil videre gjør han det i norsk landslagsdrakt.
I nesten tretti år har det stadig dukket opp nye norske alpinister som har kunnet kalle seg verdens beste i denne største av alle skisporter. Det er i seg sjøl et idrettsunder. Før den tid, før Ole Kristian Furuseth fikk sitt gjennombrudd i slalåmbakkene i Japan i 1989, måtte vi som fulgte alle sportssendingene på NRK gjerne vente til startnummer førti eller femti før vi fikk se et norsk flagg, og det dukket sjelden opp igjen i andre omgang. I det som kalles fartsdisiplinene var det knapt noen norske som fikk lov til å starte.
I stedet så vi på Stenmark. På tvillingbrødrene Steve og Phil Mahre, og på de evige konkurrentene Pirmin Zurbriggen og Marc Girardelli. Mellom 1984 og 1993 tok de sistnevnte til sammen ni sammenlagtseiere i verdenscupen, og nærmere 150 individuelle verdenscupseiere. Zurbriggen for Sveits og østerrikeren Girardelli for Luxembourg. Det siste er verdt å dvele ved. Girardelli var et talent utenom det vanlige, han begynte å konkurrere som sjuåring , og beherska alle disipliner like godt. Han blei fulgt opp tett av foreldrene, og allerede mens Marc var tenåring kom faren, som også var trener for gutten, i klammeri med det hjemlige alpinlandslaget. De nekta å innrette seg etter regimet som den gang gjaldt østerriksk alpint, og i stedet for å konkurrere for hjemlandet, utgjorde far og sønn i nærmere femten år Luxembourgs alpinlandslag.
Parallellen til Henrik Kristoffersen er iøynefallende. Kristoffersen er også et talent utenom det vanlige, han har i en alder av tjueto allerede vunnet 15 verdenscuprenn. Og også Kristoffersens far er djupt involvert i sønnens karriere. Men ikke minst, så synes duoen helt uvillige til å innrette seg etter de reglene som gjelder for norske landslagsalpinister og norsk idrett for øvrig.
Mens Kristoffersen henter hjem stadig nye triumfer med det norske flagget på brystet, er han og faren i rettslig strid med alpinlandslaget. Stridens kjerne er tilsynelatende en potensiell sponsoravtale med den østerrikske sukkerdrikkprodusenten Red Bull. I realiteten dreier det seg om grunnpilaren i den norske idrettsbevegelsen.
På samme måte som girardelliene noen tiår tidligere mente at de hverken trengte eller ville bidra til den østerrikske idrettsbevegelsen, mener Kristoffersens at de klarer seg godt uten Norge. Så godt at Kristoffersen har benyttet anledningen til å skjelle ut skiforbundet og norsk rettsvesen gjentatte ganger i intervjusonen etter sine triumfer i slalåmbakkene denne sesongen. Det har vært direkte pinlig å se hvordan så vel NRK som TV 2 bokstavelig talt har framstått som mikrofonstativer for en utøver i full krig med landet og forbundet han konkurrerer for.
Ikke overraskende får alpinisten varme gratulasjoner fra en annen norsk idrettsutbryter, langrennsløperen Petter Northug, som for et par år siden valgte bort det norske landslaget for å hente inn noen millioner årlig av de norske samvirkelagenes penger. For det er dette det dreier seg om til sjuende og sist. Kristoffersen og Northug kan snakke om mulighet til sportslig satsing, fysioterapeuter eller treningsopplegg så lenge noen gidder å høre på, men det er pengene de slåss om. De store sponsorpengene som telles med seks eller sju nuller bak tallene, og som kun knyttes til de som er aller best i verden i sin idrett.
Den norske alpinsuksessen kalles ofte et eventyr, eller et under. I virkeligheten er det alt annet enn magi som ligger bak. I løpet av tre tiår har alpint gått fra å være den mest snobbete av alle skiidretter til å framstå som mer folkelig enn langrenn. Alpint har blitt norsk i ordets beste forstand. Utøverne som slår seg opp i verdenstoppen snakker folkemål fra skibygdene rundt Oslo. De deler sin treningserfaring, sine konkurransekunnskaper og sitt humør. De kommer fra en idrettsbevegelse hvor kollektivet står sterkt, sjøl i knallharde individuelle øvelser. Og de deler pengene.
Den norske idrettsmodellen baserer seg på at idretten ikke bare er en underholdningsmaskin og en framvisning av ekstreme ferdigheter, men en folkebevegelse hvor den store bredden og den lille spissen henger sammen i en helhet. Samfunnet gjør grunninvesteringene i anlegg og tilrettelegging, i alt fra kroppsøving i skolen til kommunale og nasjonale haller og anlegg. Frivillige organiserer og driver klubber, barneidrett og forbund, og gjennomfører konkurranser for de beste, de nestbeste og for alle oss som ikke er i nærheten av noen av delene. Og så, på toppen av byggverket befinner eliten seg, de som genererer store publikums- og sponsorinntekter og sterke følelser foran fjernsynsskjermen.
Når verdens fremste slalåmkjører for herrer går til rettssak mot sitt eget forbund, er det denne sammenhengen han vil ut av. Eller enda verre, ikke er i stand til å se seg sjøl i. Han meler sin egen kake, som Northug og mange andre har prøvd før ham, men dessverre gjør han også noe mer. Kristoffersen og hans like er trojanske hester i hele den norske idrettsbevegelsen. Skulle de lykkes med det tilsynelatende rimelige kravet om å eie seg sjøl og sine egne inntekter, bryter de også båndene til frivilligheten og det offentlige. De utarmer det systemet som har skapt dem.
98 ganger har Luxembourg vært på pallen i verdenscuprenn i alpin skiidrett. Alle gangene var det Marc Girardelli som mottok premiene. Etter at han la opp i 1996, har luxembourgsk alpinsport vært ikke-eksisterende. Mens landet han forlot, Østerrike, har vunnet verdenscupen for herrer sammenlagt tolv ganger siden da. Med fire ulike utøvere. Østerriksk alpinidrett var langt større enn utøveren Marc Girardelli, på samme måte som norsk skiidrett er langt større enn både en Henrik Kristoffersen og Petter Northug. I verste fall taper vi noen medaljer på å ikke føye dem. Det er langt bedre enn å tape idrettens framtid.