Vi går inn i en advent hvor nåde, nestekjærlighet og ydmykhet ikke akkurat har kjennetegnet asyl- og flyktningdebatten. Etter at integreringsminister Sylvi Listhaug skrøt av å ha fått internasjonal omtale for å deportere barn, fikk hun svar fra folk flest, som blant annet donerte millionbeløp til Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS). Dette likte ministeren dårlig, og kvitterte blant annet med å sette rettighetsarbeid for asylsøkere her, opp mot hjelp til flyktninger hvor de nå enn er.
– Hvis penger skal gå i mitt navn, slik det gjorde, hadde jeg heller håpet vi kunne gitt til noen som hjelper flyktninger i nærområdene der de fleste faktisk er. Der er det mange som trenger helsehjelp, skolegang og andre nødvendigheter. Regjeringen har sørget for å øke hjelpen i nærområdene. Det fører til at hjelpen når langt flere. Det er milioner på millioner av mennesker som lever i nød og fattigdom i denne verdenen, skrev ministeren (eller rådgiveren hennes) på Facebook.
For det første, skillet mellom her og nærområder er noe kunstig i denne sammenhengen. Å ta ansvar i nærområder betyr å ta ansvar også her. Og Listhaug er tross alt ikke utenriksminister, hun er integreringsminister. Hennes nærområde er mottaket av asylsøkere og flyktninger her i Norge. Det skal være skikkelig. Og ofte er det det takket være en hel del organisasjoner og frivillige privatpersoner. Disse som på ministerens egen facebookvegg er kjent som «asyllobbyen». Uten disse bryter mottak, og søknadsbehandling, sammen. Det må ministeren anerkjenne, ikke underkjenne.
Videre, ministeren vil gjerne at vi heller tenker på det hun ser på som nærområder. Vel, det er altså hennes kollega Børge Brendes ansvar, og det tas over bistandsbudsjettet. Dette er gjort, hevder integreringsministeren. Nå er det ikke så lett å se hvor mye denne regjeringen har gitt til flyktninger i nærområder sammenlignet med tidligere regjeringer ettersom dette ikke er egen kategori i Norads statistikk. Det går midler til nærområder gjennom flere multinasjonale, internasjonale og norske organisasjoner. Men vi kan forsøke å se på hvor mye som er gitt til for eksempel FNs høyommissær for flyktninger (UNHCR) som koordinerer mye av arbeidet for flyktninger, både som flykter internt i land, og de som reiser til naboland og videre. UNHCR er det organet som svarer på behov der de er absolutt størst, men også blant de organene i FN-systemet som nå er svært underfinansiert. For et år siden ble det ropt varsku da UNHCR kun hadde fått tilslag på 40 prosent av det de trengte for å fylle behovet i 2015. Tallene for 2016 er ikke klare, men det er ventet at gapet mellom behov og tilslag har økt. Ser vi så på Norges bidrag samlet, så stemmer det at disse har økt fra 2012 og fram til i dag, men det skyldes i grunnen ikke økte bidrag til nærområder. Det skyldes bidrag til ett nærområde, nemlig Syria. Det er noen andre nærområder som skiller seg ut om vi ser på Norges bidrag. Det er en hel del nærområder i Afrika.
I 2011 og 2012 ga Norge henholdsvis 48 og 134 millioner til UNHCRs aktiviteter i Afrika. I 2013 landet man på 18 millioner, året etter på 20 millioner, før man i 2015 kuttet ned til 19 millioner. Dette mønsteret i Norges bidrag til nærområder gjentar seg om man ser på nødhjelp, som jo ofte går til flyktningpopulasjoner. Afrika taper, Midtøsten får. I 2015 gikk 790 millioner til nødhjelp i Afrika, 1.363 millioner til land i Midtøsten. I 2012 var forholdet 900 millioner til Afrika, mot 212 til Midtøsten. Samlet er det jo en økning, dette er tatt fra andre deler av budsjettet. Fortrinnsvis fra den mer langsiktige bistanden. Men den norske regjeringens gavmildhet til nærområder muliggjøres blant annet ved at man tar fra flere nærområder i Afrika, og gir til det som er oss nærmest, altså Midtøsten. Problemet er jo bare at dette behovet ikke har gått ned i Afrika heller, det har faktisk økt.
Det er ikke en norsk integreringsminister som skryter av å deportere barn som avgjør hvem som flykter hvor. Det er forhold i opphavslandet, og så ofte i et naboland. Denne uka skulle Kenya ha stengt en av verdens største flyktningleirer, Dadaab, med mer enn 300.000 somaliske flyktninger. Stengningen ble utsatt, Kenya fortsetter å ta et uproposjonalt stort ansvar for regionens flyktninger. Sammen med nabolandet Etiopia. Men budsjettkrisen hos UNHCR og andre, den stadig strengere håndhevelsen av Europas yttergrenser og konflikter som ser ut til å ikke ha en løsning, vil drive flere på vandring. Først ut av eget land, så ut av et nærområde som ikke kan gi dem noe som helst.
Det er en annen ting som har opptatt en del norske ministre den siste tiden, nemlig Jesus og kristendommens plass i vår julefeiring. Jeg var en sånn unge med fritak fra skolegudstjeneste, for meg har jula et annet innhold enn for statsministeren eller integreringsministeren. Men jeg er ikke så fremmed at jeg ikke har fått med meg de verdiene den norske kirke står for i adventstida. Den holder nestekjærlighet og nåde høyt, den vil gjerne holde liv i håpet. Mens regjeringen venter på Jesus, venter mer enn 60 millioner på flukt, på nåden. Det kan vi bidra med. Jeg har trua.