Kultur

I skyggen av terror

Når verdens mest romantiske by blør, stopper alle hjerter opp.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Du mister oversikten, setter deg ned foran TV-en, stum, og lar timene gå. Noen gråter, noen skifter farge på profilbildet sitt på alle sosiale medier, i desperasjon for å vise medynk. Noen må tvitre vakre, men litt oppbrukte ord. Vi tyr alle til klisjeer, fordi vi ikke har språk til det forferdelige. Det er noe veldig trist og vakkert når det skjer.

Jeg satt og gråt da jeg så at statsministeren lot tårene renne, det må ha vært et fint bryllup hun hadde i Paris, tenkte jeg, for hele personen viste akkurat det. På samme måte som du så at Gahr Støre må ha hatt en fin studietid. Folk reagerer på sitt vis. Noen må gjentatte ganger kikke på de forferdelige bildene om og om igjen, for andre holder det å se operahuset i Sidney i blått, hvitt og rødt. Noen går over streken, andre trekker seg unna. Alle blir rørt. Tryggehetsalarmknappen blir for første gang brukt på Facebook til folks irritasjon. Ingen i Beirut har fått trykke på den knappen før franskmennene, den knappen har hittil vært forbeholdt naturkatastrofer.

Så kommer ekspertene og forteller oss om terror, avisene lager kart over IS, reportasjer fra gettoer i Belgia, debatter om muslimer, flyktninger og fremmedfrykt. Lærere i Tromsø forteller med monoton stemme på morgenradioen hvordan de lærer barn om ondskapen i verden. Amerikanske professorer mener vi må ta imot flyktningbarna som om de er våre egne, men gir oss ikke oppskriften på hvordan vi skal gjøre det. Det må mer enn en drikke-te-kampanje til for å få reddet neste generasjons flyktningbarn. «Brent barn, brenner barn», husker jeg var en strofe fra et dikt som hang på toalettet vårt hjemme. Den stemmer fryktelig bra akkurat nå. Ingen av oss vet hva vi skal gjøre. Alt er plutselig glemt, og ett minutts stillhet virker litt for lite.

Tenk alle sakene som forsvinner, som vi glemmer i løpet av en så hard helg. Dag Solstads oppgjør med Olav Duun for eksempel. Helt forsvunnet. Kunne blitt en kjempe­debatt, for den indre krets så klart, men likevel synd å ikke fått melket hele harangen mot Duun, på samme måte som vi var flinke til å tømme alt rundt Harald Eias artikkel om hvordan han ter seg på fest. Eller Baksaas og Lunder-musikalen. Vi får bare håpe de blir skrevet inn i «Halve kongeriket»-stykket på Det Norske Teatret, så de kan filleristes både foran sceneteppet og på teppet i kontroll- og konstitusjonskomiteen i desember.

Eller Westerdals ACT-skandalen. Selv om Løvenskioldbrødrene har prøvd å rydde opp, solgt slipsene sine og betalt tilbake noen slanter, så slapp de unna med en krass sistesidetekst av Gudmund Hernes i Morgenbladet før alt var glemt. Jeg har selv gått på Westerdals, jeg begynte faktisk samme år som «Nicke» Løvenskiold. På den tida satt han på et bittelite kontor ved siden av alle lærerne med luftig hårsveis og radissgensere. Naive trodde vi at det skulle lønne seg med en mann med spisse sko som kunne telle penger. Og jeg tør å påstå at Nicke selv også mente dette. Helt til det gikk dårlig. For ingen kæsja noe inn, annet enn godt betalte lærere og veiledere. Verken utdanning eller kultur skal vel strengt tatt gå i pluss, men de som bruker ekstra mye cologne mener det motsatte. Det som er trist med dette pengejukset er det dårlige ryktet skolen får. Og alle de sure studentene som går der, som skal gå ut og fortelle sannheten. For dessverre er det slik med Westerdals at skolen lever på ryktet studentene forteller til andre. Du blir nemlig ikke veldig god av å gå der, du må være god fra før, og utnytte nettverksmulighetene og samarbeidsteknikkene du lærer der. Når rike menn pisser på dette, så faller den råflotte kuben på Vulkan rett i elva. Synd.

Eller hva med Mulla Krekar, som ønskes nedover til støvelen. Skulle tro vi hadde betalt Italia for å ønske utleveringen. Et siste host fra Frp. Ingen tvil om at vi i denne utleveringssaken er splittet, men vi bør være stolte over at vi prøver å overholde menneskerettighetene. Snart er det tross alt ikke noen menneskerettigheter igjen. Det skal hvert fall ikke satses på det av vår sittende regjering. Ingen hører etter når alle menneskerettighetsorganisasjoner og veldedige organisasjoner roper ut at de mister bistandspengene sine. Regjeringen mener det ikke gir gode nok resultater på kort sikt. Som om kampen om menneskerettigheter er noe man kan smette inn i land som har brukket rettighetsryggen. I disse dager bestemmer de seg. Over fire milliarder kroner skal mest sannsynlig kuttes, spesielt i langsiktig bistand. 21 prosent av bistandsbudsjettet skal heller gå til bistand i Norge. Det høres nesten ut som en vits at Norge blir den største mottakeren av bistand fra sitt eget budsjett. Men det er flyktningkrisetaktikken til Erna. Ulogisk etter min mening.

Børge Brende sa i april: «Regjeringen vil gi målrettede og solide bidrag for å styrke arbeidet for menneskerettighetene internasjonalt. Samarbeidet med sivilt samfunn vil stå sentralt.» Det ser ut som om han har glemt dette når de nå kutter massivt i støtten til sivilsamfunnet.

Er det ikke nettopp etter en sånn blodig helg at vi skal tenke på menneskerettigheter? At vi vet erfaringsmessig, at å bygge opp, støtte aktivister og organisasjoner langsiktig nettopp styrker en demokratisk utvikling? At det langsiktige arbeidet vi gjør der ute, gjør oss til samfunnets vaktbikkjer, der vi jobber mot korrupsjon, mot overgrep og beskytter sårbare grupper i samfunnet. Alt preiket om å tenke på alle som likeverdige, uavhengig av religion og etnisitet, alt fredsfjaset i løpet av en terrorhelg, bunner ikke dette nettopp i langsiktig jobbing med bistand og menneskerettigheter?

Kuttene kan ramme organisasjoner som kjemper mot dødsstraff i Hviterussland, mot korrupsjon i Angola og som kjemper for demokratisk utvikling i Burma eller å bygge opp jordskjelvrammede Nepal, for å nevne noe.

Er det ikke det vi setter mest pris på i Norge akkurat nå i fredsprissesongen? At vi er gode til å jobbe lenge for å få fred? Er det ikke derfor vi lager innslag på TV 2 Nyhetene fra Myanmar om studentlederen Phyoe Phyoe Aung som sitter fengslet fordi hun demonstrerte mot en nasjonal utdanningslov? Hun kan risikere ni års fengsel for å bruke ytringsfriheten sin. Er det ikke slike ting vi som nordmenn er stolte av å vite, at vi hjelper på så mange nivåer med vår bistand? FNs generalsekretær, Ban Ki-moon, har advart mot å kutte i bistand for å dekke flyktningkrisen. Det er en pest-eller-kolera-lek der regjeringen burde velge både pesten og koleraen.

Av alle land, burde vi klare det. Jeg betaler gladelig mer i bensin for å hjelpe. Og jeg er sikker på at både Løvenskiold og Baksaas gjør det samme.

Mer fra: Kultur