Debatt

I seng med fienden

Vær sint. Vær veldig, veldig sint. Men vit hvem du skal være sint på.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Lista begynner å bli uutholdelig lang. Paris, Nice, København, Paris igjen, London, Berlin, Stockholm, Brussel, Madrid og New York. Manchester. Og nå sist, London, en gang til. Fra den engelske hovedstaden meldes det om en befolkning som slett ikke er kuet av frykt og panikk, men som lever opp til budskapet vi finner i tusenvis av varianter på millioner av kaffekopper, T-skjorter og andre memorabilia: Keep calm and carry on.

For hvert nye islamistiske terrorangrep på europeisk jord kommer likevel en ekkel følelse krypende, nærmere for hver gang: En slags fatigue. Vi blir litt mindre sjokkert og mer resignert. Ikke mye, men til sammen blir de små skrittene i retning terrorutmattelse tydelig merkbare. Fortsatt er vi ikke i nærheten av likegyldigheten som preger reaksjonene våre på de uhyrlige angrepene i muslimske land – vi trekker ikke på skuldrene over drepte barn i Europa på samme måte som vi gjør når vi hører om drepte barn i Afghanistan. Ikke ennå. Men trenden er klar. Fra et illsint «fy faen, dette må stoppe nå» er vi sakte på vei mot et mer livstrøtt «hva blir det neste?».

Vi kan aldri bli vant til grusomheter. Men den snikende likegyldigheten er der ikke uten grunn. Den skyldes delvis antallet angrep og frekvensen av dem. Men ikke bare det. Vel så viktig er det å være klar over hvor uoversiktlig, forvirrende og vanskelig fiendebildet er blitt. Hvem er det egentlig som angriper oss? Hittil har de fleste svarene på det spørsmålet vært hatefulle og mangelfulle. Ikke minst har de vært farlige, i den forstand at de forsterker det de påstår de skal bekjempe. De har tilslørt mer enn de har avslørt.

Vi kjenner den ganske godt nå, doktrinen om at en sivilisasjonskamp mellom vestlige verdier tuftet på en kristen kulturarv og et aggressivt, voldelig islam er nært forestående eller allerede i gang. En del av denne fortellingen tar opp i seg begreper som korstog, snikislamisering og kulturkamp. På vestlig side har forestillingen spredt seg fra marginale miljøer på ytterste høyre flanke til ganske store grupper. Man kan velges til president i USA på løftet om å forby muslimer adgang til riket. De som rekrutterer på motsatt side, de voldelige islamistene, tar selvfølgelig ikke fem øre for å bygge opp under dette fiendebildet.

Vi snakker om to motpoler som er symbiotisk avhengige av hverandre. Kampen handler ikke om å bekjempe motparten. Den handler om å trekke det moderate flertallet i midten ut på ytterkantene. Enten vi er muslimer, kristne eller ateister. I boka «To søstre», som handler om de to norsksomaliske jentene fra Bærum som dro til Syria for å verve seg til IS, beskriver Åsne Seierstad disse mekanismene med kirurgisk presisjon: «Etter terrorangrepene i USA 11. september 2001 følte en del at det ble vanskeligere å være muslim. Islam ble det nye fiendebildet. Innvandringsskepsis fløt over i islamkritikk. Trangen til å finne noen å stå sammen med ble sterkere. Identiteten som muslim viktigere. Noen tenåringer puttet alle nederlag og voksesmerter i samme bag: Fordi jeg er muslim. De mente at media var mot dem, at de ble møtt med fordommer og misforståelser, at det vestlige samfunnet ønsket å krenke dem. Debatten rundt Muhammed-karikaturene brøt løs da de som skulle bli lederne av Islam Net var tenåringer. De trengte et forsvar. Hvorfor være annenrangs nordmann når du kan være førsterangs muslim?»

Det er selvfølgelig riktig at islamistisk terror har «noe med islam å gjøre», som det gjerne heter. Men det er uhyre viktig å gå videre fra sjablongtenkningen til å forstå hvilke mekanismer som faktisk er ute og går. Etter angrepet i London skrev tidligere SV-rådgiver Ketil Raknes på Facebook at «terroren som rammer Europa skyldes først og fremst at en voldelig og ekstrem variant av islam har fått globalt fotfeste. Mye av grunnen til dette skyldes at land som Saudi-Arabia fritt og uhemmet har fått spre den ekstremistiske giften sin til vestlige land gjennom finansiering av skoler og moskeer». Moni Mohsin, en pakistansk forfatter i London, beskrev i The Guardian etter terrorangrepet hvordan penger fra det styrtrike og undertrykkende diktaturet i Saudi-Arabia finansierer jihadistisk tenkning i land eter land. Liberal, moderne islam tvinges på retretten av saudisk wahabisme i Filippinene, Kosovo, Afghanistan, Malaysia, Thailand, Tsjetsjenia. Mohsin skriver at den «vanskelige samtalen» med muslimer som Storbritannias statsminister Theresa May etterlyser, ikke først og fremst bør føres med vanlige muslimer i England. Den bør føres med regimet i Saudi-Arabia. Og da helst av våre egne, politiske ledere som ellers ser ut til å være mer interessert i å selge våpen for oljepenger enn å sette ned foten for det voldelige og på alle måter menneskefiendtlige diktaturet. Presidenten som ville stenge muslimene ute, var nettopp i Saudi-Arabia. Der danset han sverddans, fikk fredspris og la hånden på en lysende klode før han signerte en våpenavtale til tusen milliarder kroner. Ingen snakket om at 15 av de 19 som sto bak 11. september var saudiarabiske statsborgere.

Her hjemme kan norske styresmakter la være å mistenkeliggjøre helt vanlige, fredelige muslimer på flukt eller bosatt i vårt land. De kan også la være å stemme Saudi-Arabia inn i FNs kvinnekommisjon. Og de kan la være å sende kongefamilien på høflighetsvisitter besøk til sine rojale, saudiske kolleger. Hykleri tar seg så dårlig ut, spesielt når det praktiseres spektakulært og konsekvent.

Mer fra: Debatt