ANNONSE
USA har også i Afrika en egen rolle å spille, grunnet sitt militære nærvær. Dette   så man blant annet under ebola-krisen i Vest-Afrika i 2014, skriver Maren Sæbø. På bildet hjelper amerikanske soldater til med å sette opp gjerder utenfor et behandlingssykehus for   ebola i Liberia.

USA har også i Afrika en egen rolle å spille, grunnet sitt militære nærvær. Dette så man blant annet under ebola-krisen i Vest-Afrika i 2014, skriver Maren Sæbø. På bildet hjelper amerikanske soldater til med å sette opp gjerder utenfor et behandlingssykehus for ebola i Liberia.

Vis bildetekst
Foto: Pascal Guyot/NTB scanpix

20-03-2017

I interessante tider

President Trump virker svært lite interessert i Afrika. Det gjør tiden vi lever i mer interessant for andre.

Vi vet hva han mener om Mexico. Og Russland. Og Kina. Vi vet at administrasjonen har måttet jobbe litt for å gjenoppbygge tilliten i EU, og ved NATOs hovedkvarter i Brussel. Men hva er egentlig Donald Trumps forhold til Afrika?

President Obama, med sitt kenyanske opphav, var selvsagt populær i Afrika. Selv om han kanskje ikke innfridde de høye forventningene hans fars kontinent hadde til ham, besøkte han det flere ganger, og snakket varmt om samarbeid, handel og bistand.

Trump har derimot vekket en del bekymring med sitt nærmest ikke-eksisterende forhold til Afrika og afrikanere. Bortsett fra at tre av landene som omfattes av innreiseforbudet som den nye administrasjonen har forsøkt å innføre, ligger i Afrika, har presidenten vært tyst om landene som jo utgjør en voksende maktfaktor og en god andel av FNs medlemsland. Reisende fra Somalia, Libya og Sudan har selvsagt ikke vært særlig imponert så langt. Avtroppende leder for den Afrikanske Union (AU), Nkosazana Dlamini-Zuma fra Sør-Afrika, sa om innreiseforbudet at «det samme landet som vårt folk ble fraktet til som slaver under den transatlantiske slavehandelen, har nå bestemt seg for å forby innreise for flyktninger fra noen av våre land».

Bortsett fra å nekte noen afrikanere innreise har det ikke vært gjort mye i Washington foreløpig som røper retningen på Trumps Afrika-politikk. Sist uke hadde statssekretæren med Afrika som område, Linda Thomas-Greenfield, sine siste dager på jobb. Det er litt uklart om posten nå i det hele tatt skal fylles, og med hvem. Men de varslede kuttene i det amerikanske utenriksdepartementet er ventet å gå ut over denne delen av utenrikspolitikken. Det kan jo sies at utenriksminister Rex Tillerson, som tidligere sjef i oljeselskapet ExxonMobil, har litt Afrika-erfaring. Mest med et knippe autoritære og ikke spesielt velutviklede oljeland. President Donald Trump har tatt noen telefoner til Afrika, blant annet til de to største økonomiene sør for Sahara, Nigeria og Sør-Afrika.

Utenriksdepartementet står overfor betydelige kutt under denne perioden. Det er også varslet at Trump-administrasjonen vil kutte i bistand, og i bidrag til FN. Dette vil indirekte ramme kontinentet som for tiden har store humanitære kriser å hanskes med, og som også er åsted for de største fredsbevarende operasjonene under ledelse av FN. USA har også indirekte støttet Den afrikanske unions operasjoner, som den i Somalia. Mye av kuttene i bistand og diplomati vil komme det amerikanske militæret til gode.

USA har også i Afrika en egen rolle å spille, grunnet sitt militære nærvær. Dette så man blant annet under ebola-krisen i Vest-Afrika i 2014. Etter at det internasjonale samfunnet hadde dratt føttene etter seg i månedsvis gikk det raskt for USA å stable utstyr og personell på plass for flere feltsykehus. I fjor, under en av de siste militære operasjonene Barack Obama ga ordre om før valget, tok amerikanske fly av fra den store marinebasen i Djibouti og åpent flyplassen i Juba i Sør-Sudan slik at et tusentall diplomater, hjelpearbeidere og andre internasjonale (innbefattet meg) kunne evakueres. I en slik situasjon er USA den eneste militærmakten som faktisk kan gjøre dette. Men en slik innsats er helt avhengig av at også diplomatiet fungerer. Telefonen Trump tok til Nigerias president Muhammadu Buhari nylig tyder på at den nye administrasjonen også vil fortsette å ha fokus på bekjempelse av radikale islamister i Sahel, og da spesielt Nigeria.

Men så var det bistanden da, og handelen. Det har vært bred enighet om Afrika-politikken på tvers av partiskillelinjene i Washington. Nå kan dette endres ved at den nye administrasjonen blåser i tidligere forpliktelser. Denhar allerede gitt føringer til bistand til reproduktiv helse, ved å gjeninnføre den såkalte «gag rule» – en bestemmelse som ser til at penger fra amerikansk bistand ikke går til organisasjoner og program som kan bidra til å opplyse om trygg abort. Andre bidrag som kan rammes er som nevnt de generelle bidragene til FN, som de til nødhjelp. Det har også vært tverrpolitisk enighet om handelsavtalen African Growth and Opportunity Act (AGOA) som først kom på plass i 2000. Donald Trump har sagt at han ønsker å reforhandle alle avtaler, og det må jo bety denne også.

Dette siste åpner rommet for andre. Tradisjonelt var det de gamle kolonilandene som handlet med Afrika, som Storbritannia og Frankrike. EU har fortsatt stor handel med kontinentet. Dette ble utfordret av USA. Men i 2009 gikk Kina forbi USA som det enkeltlandet som handlet mest med afrikanske land. Landet har fått lov å ta stor del i den økonomiske veksten Afrika hele tiden har opplevd, mens kriser herjet USA og Europa. Kina har også økt både sin diplomatiske og sin militære innsats. Om USA nå trekker seg tilbake fra kontinentet er det selvsagt Kina som står klar for å fylle tomrommet USA etterlater seg. Kina har til og med en egen militærbase i Djibouti, hvor franskmenn og amerikanere lenge har hatt sine militære hovedbaser i Afrika.

Mens Washingtons verden krymper, vokser både Afrikas og Kinas innflytelse. Kineserne har et munnhell, fortelles det, noe som både er en forbannelse og en hilsen: «Måtte du leve i interessante tider». Men dette ønsket har et noe uklart opphav og er mer sannsynlig et britisk enn et kinesisk uttrykk. Den som mer enn noen populariserte uttrykket var den amerikanske senatoren Robert Kennedy. I en tale under et besøk i Cape Town i Sør-Afrika i 1966, under apartheids glansdager, fortsatte han: Lik det eller ikke, vi lever i interessante tider. Det er en farlig og usikker tid, men det er også den mest kreative perioden i menneskets historie.

Det er liten tvil om at det er et sitat som også kan hentes fram i dag.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!