Debatt

I grenseland

«Kø, vi står i kø. At vi ikke blir sprø. Du stiller opp bakerst og håper tida vil fly. Og når du kommer foran er du bakerst i en ny», heter det i Trond Viggo Torgersens gamle slager.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg tenker på den sangen og et par andre historier når jeg kjører til hytta rett over svenskegrensen i helgene. Lenge gikk det helt fint på E6 i retning Halden. Så begynte byggearbeidet, den delvise stengingen av Nordbytunnelen og endring av kjøremønster. Siden har temperaturen steget både i vår bil og bilene rundt oss, mens vi sitter bom fast og stirrer på hverandre.

Etter hvert oppdaget vi at det finnes flere ruter til hytta vår. Vi kan kjøre E6 via Halden eller E18 via Ørje. Det er ikke gitt fra gang til gang hva som er raskest. Når vi taper en time på å ha valgt feil rute, er det lett å bli sint og stressa. Ungene blir lei og maser, kona kritiserer kanskje rutevalget, andre biler ser ut til å ha like oppgitte mennesker bak vinduene. Jeg kunne selvsagt ha spurt dem hva en liten tapt time egentlig betyr i våre privilegerte liv, men har erfart at det er bedre å få i gang praten i bilen om noe annet.

Under ettermiddagens tur har jeg tenkt å fortelle at det i går var 75 år siden jødearrestasjonene startet i Norge. De neste dagene og månedene rømte mange for livet i områdene langs de samme veiene som vi blir sprø av å stå i kø i. Jeg har skrevet før om de mange hundre jødene som ble hjulpet over grensen og i sikkerhet ved heroisk innsats fra motstandsfolk. Litt mindre kjent er den dobbelt grufulle historien som utspant seg på dagens dato, 27. oktober, i 1942, rett ved dagens E18. Den fortjener også å bli husket, selv om den bare blir gjenfortalt som tidtrøyte til utålmodige unger i baksetet.

For nøyaktig 75 år siden ble det jødiske ekteparet Rachel og Jakob Feldmann drept og senket i Skrikerudtjernet i Trøgstad av to grenseloser som egentlig skulle hjelpe dem til sikkerhet over svenskegrensen. Ekteparet hadde med seg penger tilsvarende to årslønner som ble stjålet. Etter krigen ble grenselosene dømt for ranet, men ikke for drapene som de vedgikk at de hadde begått. Losene hevdet at de handlet i nødverge fordi flukten gikk for sakte og det oppsto problemer som gjorde at ekteparet ellers ville ha avslørt flukttraseen overfor tyske soldater i området. Flere Milorg-medlemmer vitnet i deres favør.

Om motivasjonen for drapene var Feldmann-ekteparets kontanter eller som grenselosene hevdet, har jeg ikke grunnlag for å si noe om. Det er laget filmer og skrevet bøker som spekulerer rundt dette. Men jeg håper at historien kan bidra til å få tiden til å gå i bilen i ettermiddag, og at den også gir ungene litt bedre perspektiver. Det finnes langt alvorligere problemer enn å sitte fast i kø, selv om man føler at man blir litt sprø! God fredag!

Mer fra: Debatt