Kultur

I en sal på hospitalet

Den norske helsepolitikken er så syk at man skulle tro den har vært innlagt på Ahus.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Fest sikkerhetsbeltene, for her kommer det til å bli høy fart og mye turbulens».

Daværende helseminister Tore Tønne (Ap) om foretaksmodellen (2000).

Rundt årtusenskiftet var Arbeiderpartiet i ferd med å avslutte en årelang og utmattende lederstrid mellom Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg. Partiorganisasjonen var sliten. Under andre omstendigheter hadde den satt seg mer til motverge da Statoil ble privatisert og helsevesenet ble revolusjonert og markedstilpasset i rekordfart. Men ledelsen fikk det som den ville. I samarbeid med Fremskrittspartiet sørget Arbeiderpartiet for at stykkprisfinansiering, foretaksmodell og New Public Management fikk innpass i den norske helsepolitikken. Der man tidligere hadde snakket om sengeposter, ble det nå mest snakk om budsjettposter.

Resultatet kjenner vi i dag. Morten Strøksnes, kommentator i Bergens Tidende, har beskrevet denne nye varianten av offentlig sektor som «et fragmentert modernistisk kunstverk som ingen skjønner eller kontrollerer». Likevel later det til at helsepolitikerne i Arbeiderpartiet fortsatt mener at det er helt greit med en sykehusstruktur som hadde gjort seg best som en installasjon på Høstutstillingen.

Det går knapt en dag uten at det avsløres nye tabber og skandaler i den massive og uframkommelige foretaksjungelen vi kjenner som Helse Sør-Øst (også kalt Helse Størst). Dagsavisens lesere bør være godt kjent med det. Tidligere i år var det Oslo universitetssykehus (OUS) som lå på sotteseng. Nå er det Akershus Universitetssykehus (Ahus) som sliter med en alvorlig diagnose.

I helsebyråkratenes og -politikernes skrivebordsteoretiske verden er pasienter kunder, sykehusene er leverandører, leger og sykepleiere er produsenter, sykdommen er en etterspørsel og behandlingen en vare. En bestiller- og utøvermodell skal sikre at alle involverte parter opptrer rasjonelt og markedstilpasset.

Anne Kari Lande Hasle, som i dag er departementsråd i Helse- og omsorgsdepartementet, var en av arkitektene bak den storstilte foretaksreformen. I essayet «Helsefeltets strateger» siterer Rune Slagstad henne på følgende: «Selv om det går fort i svingene, er det nødvendig med høy styringsfart». Vi får være glad Hasle ikke er kjørelærer. Ja, egentlig bør vi vel håpe at hun ikke har sertifikat i det hele tatt. Men det er bekymringsfullt at toppbyråkratene i helsevesenet har valgt en kjøreteknikk som er nødt til å ende i grøfta.

Helse Sør-Øst har ansvar for spesialisthelsetilbudet til 2,7 millioner mennesker, altså drøyt halve Norges befolkning. Både OUS og Ahus sorterer under dette regionale helseforetaket. De siste årene er det avslørt triksing med ventelistene som førte til at pasienter med alvorlige kreftdiagnoser rykket stadig bakover i køen. OUS ble rammet av legeflukt fordi folk ikke orket å jobbe der. Pasienter som maste på sykehuset fikk snike i køen. Tre dødsfall og 20 feilbehandlinger ved Ahus er knyttet til lav bemanning. Den lave bemanningen kan igjen forklares med et voldsomt press for å få Ahus til å overta ansvaret for 160.000 innbyggere fra OUS. Tidligere sykehusdirektør Siri Hatlen fortalte i går at hun hadde advart helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen uten å bli hørt. Resultatet ble at oppgavene og pasientene ble flyttet for raskt, mens menneskene som skulle løse oppgavene og hjelpe pasientene ble flyttet for sakte. Vi fikk en sykehusstruktur i hovedstadsområdet der leger og sykepleiere var på ett sykehus, pasientene på et annet.

En stor og komplisert organisasjon kan være et imponerende skue når den fungerer perfekt. Men når et så innfløkt system kommer i alvorlige vanskeligheter, blir størrelsen og uoversiktligheten i seg selv et problem. Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne å nøste i alle flokene. Styringsstrukturen gjør i tillegg at ansvaret spretter hit og dit, litt som stålkula i et flipperspill. Er det Ahus, OUS, Helse Sør-Øst eller helseministeren som har ansvaret for de begredelige tilstandene? Styrene eller direktørene? Politikerne eller byråkratene? Én ting er i alle fall sikkert: Den snedige foretaksmodellen og New Public Management har ført til at det politiske ansvaret er pulverisert. Som velgere er vi uten innflytelse. Det er kanskje behagelig for politikerne. Men ikke for oss.

Det er ingen grunn til at det skal fortsette slik. Andre land har tatt til vettet og forstått at livet til denne styringsformen ikke sto til å redde. En rapport (DeFacto, 2009) om Skottland og New Zealand er interessant lesning. I Skottland ble bestiller/utførermodellen avviklet i 2002. Foretaksmodellen ble skrotet i 2004. Stykkprisfinansiering er avvist til fordel for rammebevilgninger. Konkurranseutsetting og outsourcing er også avviklet. I New Zealand ble foretaks-, bestiller- og utførermodellen avviklet i 2000 etter et tiår med massiv markedstilpasning og konkurranseutsetting. Da gikk Labour til valg på å avslutte disse helseeksperimentene.

I den hippokratiske ed, hjørnesteinen innen medisinsk etikk, står det: «Jeg vil bruke mine evner for det beste for mine pasienter i samsvar med min dyktighet og min dømmekraft og aldri volde noe skade». Regelen er myntet på helsepersonell. Helsebyråkrater og helsepolitikere bør også pugge den utenat.

Mer fra: Kultur