Adeles album «25» bekreftet i høst at hun er et fenomen utenom det vanlige i pophistorien. Langt fra alt som kan tilskrives tidsriktig taktikk har hun nok en gang tatt innersvingen på alle andre. Nå har hun omsider lagt ut på en turné av en størrelse som står i stil med platesalget. Her snakker vi faktisk fortsatt om platesalg, siden det nye albumet fortsatt ikke strømmes fritt. Da den norske platebransjen på nyåret meldte om god oppgang i det fysiske salget var dette sannsynligvis langt på vei Adeles fortjeneste helt alene. Et halvt år etter utgivelsen er hun fortsatt godt plassert på listene. Både i Norge, i USA og hjemme i Storbritannia, der det bare er Prince som selger mer akkurat nå.
Etter forrige album fortalte Adele at hun aldri kom til å opptre på store arenaer, og i hvert fall ikke festivaler. Heller 12 kvelder på pubklubben The Barfly i London enn O2 Arena, påsto hun. Nå er et par kvelder i O2 Arena nettopp overstått, og i juni er hun hovedattraksjonen på Glastonbury, Europas største festival. En suksesshistorie som er mot alle odds, siden Adele fortsatt er så befriende annerledes en hovedstrømmen av unge nye popstjerner.
Adele debuterte i 2007 med singelen «Hometown Glory». Den med «You get the people and the government/Everybody taking different sides». Oppfølgeren «Chasing Pavements» ble hennes første hit, og gikk helt til topps på hitlistene i ett land: Heia Norge. Hun fortalte at hele debutalbumet «19» handlet om å være mellom 18 og 19. Foreløpig hadde hun ikke så mye annet å fortelle. Låtene var ujevne, men stemmen hennes gjorde underverker med mange av dem. «Potensialet høres større ut enn denne debutplata i seg selv.», skrev jeg om «19». Tør jeg si at ...
En stor stemme vokser på å ha noe å synge om. Sånn som hos Amy Winehouse, som var den mest nærliggende å sammenligne Adele med til å begynne med, i en ny britisk bølge som også omfattet Duffy og Lily Allen. Adele fikk heldigvis ikke så mye å synge om som Amy Winehouse, men hun tok et stort skritt fram fra «19» til «21», med en rekke av sanger fulle av bitre erfaringer. Hadde de vært laget av en mer moden kvinne (for ikke å snakke om en mann), en mer innadvendt mumlende figur som ikke skravler så hemningsløst, hadde «21» fått plass blant pophistoriens store skilsmissealbum. Men: «Den lattermilde London-kvinnen smeller til med et så frodig språk at VG ser seg nødt til å sensurere enkelte kraftuttrykk», sto det i et intervju i en avis som godtok «fuck you-låt», «bullshit», «jobbet ræva av meg», og et memo til seg selv om ikke å «oppføre seg som en kødd».
Adele kom til Oslo i mars 2011. Hennes to album var fortsatt nr. 1 og nr. 2 hjemme i Storbritannia. I USA var «21» den raskest selgende plata så langt dette året. Men mangelen på oppstuss førte til at denne konserten først var satt opp på den lille klubben John Dee. Da hun ble flyttet opp til Rockefeller, forsvant 1.000 ekstra billetter med én gang. Dette var et av de store, gylne popøyeblikkene, der alt skjedde veldig fort. Uten at Adele så ut som hun hadde å anstrengt seg det minste for å få det til.
Adeles opptreden på Rockefeller var sannsynligvis den minst jålete vi noen gang har sett av en så populær artist. Lite signaliserte at det var verdens største popstjerne som sto der. Hun fniste, fortalte oss om helt dagligdagse opplevelser og lo nærmest ukledelig mellom sangene. Og innrømmet at hun ikke følte seg klar for de mest utagerende bevegelsene på scenen, slik at det derfor kom til å bli en rolig kveld uten for mye «swagger». Og sånn ble det. Men ikke med seigpinte ballader, bare sofistikert britisk soulpop.
Siden har vi ikke sett Adele her i landet, men ble minnet om hennes suverene fremtoning på scenen i den flotte konsertfilmen «Live At The Royal Albert Hall». Der hun etter den første sangen ser begeistret ut over den gamle ærverdige salen og utbryter «Royal Albert fucking Hall». Brøler, er det kanskje riktigere å si. Igjen sier vi dette: Du kan ta jenta ut av Tottenham, men du kan ikke ta Tottenham ut av jenta. Hun mottok en Member of the British Empire-orden av Prinsen av Wales allerede som 25-åring, men så ut som hun holdt på å sovne av det kongelige tompratet da hun var på Skavlan sammen med svenske prinsesse Madeleine før jul.
«Det går godt an å forestille seg at hun har enda mer å gå på», skrev vi her i avisa etter konserten på Rockefeller for fem år siden. Nå får vi se om Adele enda en gang har vokst med oppgaven.