Spørreundersøkelser har vist at omtrent halvparten av befolkningen i de vestlige land tviler på at menneskers utslipp av CO2 har noen betydning for klimaet. Det er bemerkelsesverdig, tatt i betraktning at det blant klimaforskere ikke er noen tvil om dette.
Prosentandelen som tviler varierer mye med politisk oppfatning. Eksempelvis er den stor blant Fremskrittspartiets velgere, men liten blant velgere av SV og Miljøpartiet De Grønne. I USA er den større blant republikanere enn blant demokrater. Er årsaken at velgere av de ulike partiene sitter inne med ulik kunnskap om klimaendringer? Eller at de har ulik intelligens og dømmekraft?
Slike faktorer kan nok ha noe å si, uten at jeg skal påstå noe sikkert om det. Men uansett er det ikke det som er hovedårsaken.
La meg se nærmere på oppbygging av resonnementer om hva som bør gjøres for å redusere eller stoppe de menneskeskapte klimaendringene. Jeg vil først se på et resonnement slik det bør utføres.
Det er to hovedfaktorer som må vurderes. På den ene siden klimaendringer og tilhørende konsekvenser. På den andre siden kostnader og andre ulemper ved tiltak for kutt i utslippene av CO2. Dette er premissene for beslutninger. Det er ikke noe man skal ha subjektive meninger om. Det er estimater gjort av fagfolk, herunder klimaforskere og eksperter på energiproduksjon. Estimatene varierer riktignok mye mellom de enkelte fagfolk (forskningsprosjekter). Men denne variasjonen beror på usikkerheter i beregninger. Usikkerhetene inngår som en del av premissene.
For å ta en beslutning om hva som bør gjøres, må man veie fordeler mot ulemper. For å gjøre dette bruker man sine personlige preferanser. De er et uttrykk for ens verdisyn. I resonnementet skiller man altså mellom hva som kan fastsettes objektivt (premissene) og hva som er subjektivt (preferansene).
Hvis et slikt prinsipp hadde vært fulgt av alle som deltar i klimadebatten, ville denne debatten vært drastisk mye mer verdifull enn den har vært. Man ville da finne at all uenighet om hvilke tiltak som bør settes i verk skyldes ulikt verdisyn.
I politisk debatt gjøres det nesten aldri bruk av det grunnleggende prinsippet som nå er omtalt. Der er det vanlig å ”pynte” på premissene, altså det som egentlig skal være objektivt, for å få det til å passe med ens egne preferanser. Det gjelder særlig debatter om utslippskutt. Personer med preferanser som sier at problemene ved klimaendringer er små sammenlignet med ulempene ved energieffektivisering og overgang til alternativ energiproduksjon, vil komme til at det ikke lønner seg å bruke mye innsats og penger på utslippskutt. For å rettferdiggjøre sin egen oppfatning, og for å overbevise andre om at ens egen oppfatning er den rette, vil de ha en tendens til å fordreie klimaforskningens resultater slik at de blir mindre urovekkende. Dette enten ved å trekke forskningsresultater i tvil, å gi dem en spesiell vinkling, eller å trekke frem spesielle forskingsresultater som favoriserer ens egne preferanser.
Denne måten å debattere på har pågått så lenge klimaspørsmålet har vært et debattema. Den har ført til at politikere har blandet seg inn i diskusjonen om hvorvidt menneskers utslipp av CO2 skaper klimaendringer og hva de vil bestå i. Faktisk har til tider denne typen innspill fra politikere fått like stor rolle som informasjon fra klimaforskningen.
Tenkemåten er også helt sentral i meningsdannelse, blant alle typer mennesker. Den er til og med et problem innen vitenskap. Vi skal ikke se bort fra at enkelte klimaforskere, bevisst eller ubevisst, lar sine forskningsresultater bli påvirket av en slik tenkemåte. Men det er hevet over enhver tvil at tenkemåten er drastisk mye mer utbredt blant politikere enn blant vitenskapsmenn. Fremskrittspartiet vært en eksponent for denne måten å tenke og argumentere på. Dette med grunnlag det verdisynet som er fremherskende i partiet.
I overskuelig fremtid vil det fortsatt være en betydelig prosentandel av befolkningen som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer, blant dem svært mange tilhengere av Fremskrittspartiet. Ikke før alle innser alvoret i situasjonen vil det bli noen endring på dette. Sannsynligvis må en gigantisk klimakatastrofe være et faktum før det vil skje. Men da vil det være for sent.
Mer om saken i den nylig utkomne boka Under overflaten på klimaproblemet.