I 1992 stilte LO 15 krav for å godta EØS-avtalen. Krav nr. 10 lød: «Norske avtale- og lønnsforhold må gjelde for arbeid i Norge. Vertslandets regler må gjelde som minimum for arbeid i andre EØS-land».
LO-kongressen i mai 2013 vedtok enstemmig at «ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. En slik forrang må avklares mellom EØS-avtalens parter».
Holship-dommen sier at EØS-avtalen har forrang foran ILO-konvensjoner og at bruk av kampmidler for å framtvinge tariffavtale kan forbys. Verftssaken handler om allmenngjøring av tariffavtaler og utstasjonerte arbeideres rett til reise, kost og losji på linje med norske arbeidere. En høyesterettsdom i 2013 stadfestet dette, men overvåkingsorganet ESA krever at tariffavtaler endres for å tilfredsstille EUs Utstasjoneringsdirektiv. Dette har regjeringen, LO og NHO godtatt.
I tillegg forbyr EØS og Vikarbyrådirektivet å reversere frislippet av bemanningsbransjen, dvs. Norge kan ikke fjerne den viktigste årsaken til sosial dumping. EØS-avtalen forbyr krav om gjennomsnittslønn, pensjonsrettigheter kan ikke tas inn i lov om offentlige anskaffelser og EU ønsker lovbestemt minstelønn i stedet for den nordiske forhandlingsmodellen.
Derfor har fire forbund vedtak på å si opp EØS-avtalen: Transportarbeiderforbundet, El- og IT-forbundet, Fellesorganisasjonen (FO) og Lokomotivmannsforbundet. I tillegg har Handel og Kontor, Jernbaneforbundet og Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbundet vedtak om reforhandling eller krav om å gå ut av EØS hvis faglige rettigheter må vike for EØS-regler.
Disse forbundene har tatt EØS-virkeligheten inn over seg. Norske lønns- og arbeidsvilkår i Norge, råderett og medbestemmelse over tariffavtaler er uforenelig med EØS-avtalen.
Hva gjør LO-kongressen?