Kultur

Hvorfor må artisten være kvinnelig?

«Jenteband», «kvinnelig artist» – er det egentlig så farlig hva man kaller det?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Skandalen uteble, så Spellemann-komiteen kunne trekke et lettelsens sukk da Susanne Sundfør lørdag mottok prisen for årets popkomponist uten å lage bråk. Men det ble furore tidligere i vinter, da Susanne Sundfør gjorde alvor av uttalelsen fra Spellemannsprisen 2008 – «jeg er først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne». Da Sundfør i år trakk seg fra nominasjonen i kategorien «årets kvinnelige artist» var det mange som ikke forsto noen ting. Og når noen utfordrer våre klare kjønnsskiller, er det mange som både blir forvirra og forbanna.

Årets styggest kledde på Spellemann (for dem som bryr seg om den slags), Odd Nordstoga, uttalte til NRK at han ikke forsto hva som var problemet til Sundfør, fordi det jo er veldig mye kjønn i musikk, og da spesielt popmusikk. Dette kommer fra mannen som ved utgivelsen av sin siste plate sa at «mannen er familiens siste instans. Er det så farlig, da? Vi menn må jo ha en ting som vi også er gode på, som ikke kvinner kan». Da er det kanskje ikke så overraskende at han ikke forsto hva Sundfør holdt på med. (Lurer forresten på hvor Nordstoga står i pappaperm-debatten, han må jo opplagt være for en 50/50-deling, som familiens beskytter?) I tida etter Sundfør trakk seg ble hun offer for en voldsom netthets. Kjendisene ville også være med på hetsen og flyttet spinnville kommentarer vi vanligvis kan lese under nettsaker, inn på det tilsynelatende mer siviliserte Twitter. Tidligere rosablogger Ida Wulff og tidligere glamourmodell Lene Alexandra Øien kunne i alle fall ikke forstå hva hun ville og lurte på om Sundfør hadde fått med seg at det faktisk fantes to kjønn. Og kommentaren om at Sundfør var en sutrete «shemale» spredte seg raskt på nettet. Sundfør vet nok at det finnes to kjønn, men det hun ikke forsto, var hvorfor hun og for eksempel Bjørn Eidsvåg ikke kan konkurrere på samme linje om en musikkpris. Det viste seg at det forsto ikke Bjørn Eidsvåg heller, og han ga Sundfør full respekt for sin «konsekvente holdning til at kunst skal vurderes kjønnsuavhengig». Begge to satte spørsmålstegn ved hvorfor Spellemannsprisen måtte være kjønnsseparatistisk.

Diskusjonen Susanne Sundfør startet, var et friskt pust i musikkens verden og framsto som ny. I litteraturen blusser derimot debatten om kjønnslige merkelapper opp med jevne mellomrom. De starter gjerne ved at en middelaldrende mannlig forfatter går ut i Dagbladet og sier at han gjerne foretrekker andre middelaldrende mannlige forfattere framfor kvinnelige. Vi har forfatteren, den mannlige som er universell og allmenngyldig, og vi har den kvinnelige forfatteren som er inderlig og intim. Men er det da egentlig så viktig hvordan vi snakker om ting? Er det så viktig hva den prisen kalles? Kunne ikke Sundfør bare tatt imot den prisen og ikke vært så jævla vanskelig?

Spellemannsprisen er en tydelig kjønnsdelt pris, det er menn som dominerer på nominasjonslistene til Spellemann, og slik har kategorien «årets kvinnelige artist» fungert som et slags kvoteringstiltak for å få flere kvinner inn, uten konkurranse fra menn. For noen kan dette kalles likestilling også. I Bergen, byen der jeg bor, har vi en musikkanmelder og kommentator som heter Einar Engelstad og som skriver fast for Bergens Tidende. I sine kommentarer om musikk bruker han konsekvent ordet «jenteband». Han gjør det ikke fordi han ikke vet bedre, men som en bevisst strategi. Han mener at kvaliteten og kvantiteten på band med jenter i fortsatt er så lav, at han gjør saken en tjeneste ved å skrive «jentebandet» foran bandnavnet. Så eksepsjonelt synes han altså fremdeles det er med jenter på en scene. Bergenske Razika er et av bandene som har fått oppleve at kjønnet er viktig i bandsammenheng. Avisene foretrekker fortsatt ingresser som handler om at Razika er et jenteband på 18 år framfor å skrive at bandet er inspirert av The Specials og Studio One-skiver. Men det kommer stadig flere artister – Deathcrush, Razika, Jenny Hval, Susanne Sundfør, Sandra Kolstad og mange andre – som utfordrer tanken om hva denne kvinnelige artisten innebærer. På ulike måter utvider de grensene for hvordan kvinner tidligere har sett ut på scenen, hvordan tekster skrives eller hvilke musikksjangrer de omfavner. De fleste er vel interessert i å jevne ut kjønnsbalansen i musikklivet og kulturlivet generelt, men da kan det ikke omtales som en sensasjon hver gang noen jenter har klart å kare seg opp på en scene.

Razika er et av disse bandene som alltid snakker om at de synes det er kjipt å være et jenteband, samtidig påpeker de at det er lettere å bli lagt merke til og få oppmerksomhet som fire jenter i en mannsdominert bransje. Trommeslageren i Razika er involvert i det kommunale prosjektet «Kjapt svar». Målet med prosjektet er å få flere unge jenter til å søke midler til musikk og andre kulturtiltak som det tradisjonelt har vært flere gutter som har vært interessert i. Slike tiltak kan bidra til at tallene over tid jevnes ut og at det vil bli mer naturlig for unge jenter å drive med musikk. Men da trengs det også et naturlig språk for det.
Susanne Sundfør har utført et viktig sprengningsarbeid som kommer til å få ringvirkninger for hvordan det tenkes og skrives om musikk og kjønn. Sundfør har med sine handlinger tatt et sjumilssteg vekk fra de reduserende kategoriene kvinnelig artist, jenteband eller den evinnelige kvinnelige forfatteren. Så er det opp til oss andre å følge etter. Og neste år kan en jo alltids håpe at alle de nominerte i kategorien årets kvinnelige artist er like modige som Susanne Sundfør. Fram til da, igjen gratulerer med dagen!

26. mars arrangerer Fett og tidsskriftet ENO debatt om kjønn og musikkjournalistikk på Litteraturhuset i Oslo.


Charlotte Myrbråten er redaktør i tidsskriftet Fett, som gir ut nytt nummer i dag.

Mer fra: Kultur