Hvorfor har ikke USA en ambassadør i Norge?

Av Thor Steinhovden, tidligere ansatt ved de amerikanske ambassaden, nå kommunikasjonsanvarlig i Agenda.

Historien om hvorfor Norge har vært uten en amerikansk ambassadør i over to og et halvt år er lang, og vitner om et amerikansk politisk system som er i ferd med å lamme presidentens mulighet til å føre effektiv utenrikspolitikk. Bak forsinkelsen ligger en feilslått nominasjon, «The Nuclear Option», Iran, en lekkasje fra Secret Service, og ikke minst den amerikanske presidentvalgkampen.

I september 2013 nominerte president Obama den gresk-amerikanske forretningsmannen George Tsunis til å ta over etter ambassadør Barry White i Oslo. Sistnevnte fikk både en sak om skatteunndragelse blant lokalansatte og NSA-skandalen i fanget under sin tid i Norge, men hadde tilsynelatende gjort en stødig jobb for USA i Norge. Tsunis virket på ingen måte å være en «spenstig» nominasjon, og nyheten fikk ikke spesielt mye oppmerksomhet.

Selv var jeg da ansatt i kommunikasjonsavdelingen ved Den amerikanske ambassaden, og jobbet dermed tett på ambassadøren. Mine kolleger og jeg mottok nyheten om Tsunis med blandede følelser, da han virket å være et noe uskrevet blad. Det varte ikke lenge.

Under valgkampen i 2008 støttet Tsunis den republikanske kandidaten John McCain, som da tapte mot Obama. Han donerte da 450,000 kroner til McCain, men byttet fire år senere side og hjalp med å samle inn over 7 millioner kroner til Obamas gjenvalg. Skjebnens ironi slo til for fullt da McCain ett år senere satt i Senatpanelet som skulle godkjenne Tsunis som ambassadør. Som de fleste har fått med seg gikk ikke dette spesielt bra for forretningsmannen, som måtte innrømme at han aldri hadde besøkt Norge. Under en utspørring fra nettopp McCain, kom Tsunis med flere kunnskapsløse og nedsettende bemerkninger om Frp, før han like godt gjorde Norge om til en republikk ledet av en president. Mediestormen som fulgte gjorde det raskt klart at Tsunis aldri kom til å ikle rollen som ambassadør i Norge.

For litt over ett år siden trakk Tsunis sitt kandidatur, men USA har ennå ikke sendt en ny ambassadør. Sam Heins, den nye kandidaten, har nemlig blitt fanget i et bikkjeslagsmål mellom republikanerne og demokratene i det amerikanske Senatet, midt i oppkjøringen til presidentvalgkampen.

Det amerikanske statssystemet er formet for å hindre at den utøvende makten (presidenten) skal bli for mektig. Kongressen og høyesterett er ment å fungere som motpoler. En av lovene som skal hindre slik maktkonsentrasjon er Senatets rett til å godkjenne presidentens utnevnelser av dommere og ambassadører. Historisk sett har Senatet brydd seg mye mer om dommere, og da oftest høyesterettsdommer, enn ambassadører. Dette er fordi høyesterettsdommere blir oppnevnt til å sitte livet ut, og fordi Kongressen ofte gir presidenten mer spillerom på utenrikspolitikk enn innenrikspolitikk.

I 2013 endret dette seg drastisk. Demokratene, som var frustrerte over at kun et fåtall av Obamas nominasjoner ble godkjent, rullet ut noe som ble kalt «the Nuclear Option». Det dramatiske kallenavnet til tross, endringen var simpelthen byråkratisk: Heretter ville det holde med et enkelt flertall, altså 51 stemmer, for å godkjenne slike utnevnelser. Republikanerne svarte med en rekke tiltak som forsinker slike prosesser.

Et av disse tiltakene er å utnytte en tradisjon i Senatet som kalles «Unanimous Consent» (enstemmig enighet). I stedet for å behandle alle saker helt etter regelboka, godkjennes f.eks. ambassadørnominasjoner ofte ved at majoritetslederen sjekker om noen av de 100 senatorene har et problem med kandidatene i en pulje. Hvis dette ikke er tilfelle kan gruppen godkjennes sammen, uten den normalt påkrevde debatten. Men, det holder at én enkelt senator kan varsle at han er imot kandidaturet, til og med uten at dette blir offentlig. Dette vil føre til så store forsinkelser at majoritetslederen ikke tar seg bryet med å føre prosessen framover. Det er akkurat dette som nå hindrer USA i å sende en ambassadør til Norge.

Sam Heins, Obamas nye valg som ambassadør til Norge, er nå en av 32 nominerte som nå venter på å bli godkjent av Senatet. Dette har lite med Heins selv å gjøre. Som en erfaren advokat fra «norske» Minnesota med mye erfaring innen menneskerett, virker han godt egnet for jobben. Som rundt en tredjedel av USAs ambassadører er han ikke karrierediplomat. Det er lang tradisjon for at amerikanerne sender «politiske utnevnte» ambassadører, uten at dette har gjort nevneverdig skade på forholdet mellom Norge og USA. Jeg snakket selv med tidligere ambassadør Barry White denne uka, som ga Heins gode skussmål, og omtalte han som «et meget godt valg som vil gjøre mye for å styrke det allerede svært gode forholdet mellom USA og Norge». Ben Whitney, en republikaner som hadde jobben før White, deler også denne oppfatningen.

Heins ble nominert i mai 2015 og kom seg lett gjennom den påkrevde komitéhøringen i fjor sommer. Endelig så det ut som Norge skulle få en ny ambassadør. Så annonserte de såkalte P5-landene, deriblant USA, at de hadde ferdigforhandlet en atomavtale med Iran. Helvete brøt løs i Kongressen. De fleste republikanerne er motstandere av avtalen, som de mener gjør lite for å hindre Irans atomprogram. En av motstanderne er ingen ringere enn senatoren Ted Cruz fra Texas, en av de ledende kandidatene i kampen om å bli republikanernes presidentkandidat.

Cruz, som har gjort det til sport å gjøre seg upopulær blant sine kollegaer i Senatet, har annonsert at han vil blokkere alle ambassadørnominasjoner som protest mot avtalen med Iran. Kilder med kjennskap til arbeidet i Senatet som jeg har snakket med er ikke optimistiske til at dette vil endre seg. Når det er sagt, ønsker jo Cruz seg Obamas jobb, og kan da risikere å bli offer for egen taktikk neste år. Det ryktes dessuten at senatorene fra Minnesota vil be republikanerne om å fremme nominasjonene til debatt i Senatet. En slik debatt kan ta tid, men de kan da komme seg rundt Cruz sin motstand.

En annen senator har også satt kjepper i hjulene for Heins. Secret Service, som blant annet har ansvaret for presidentens sikkerhet, har de siste årene vært utsatt for en rekke skandaler. I 2012 ble over 20 agenter straffet etter å ha kjøpt sex under et presidentbesøk til Mexico. I fjor fikk byrået mye kritikk etter at en mann med kniv nesten klarte å komme seg helt inn i Det hvite hus, mens to agenter havnet i trøbbel etter å ha fyllekjørt på samme sted. Som følge av disse hendelsene startet derfor den republikanske kongressmannen Jason Chaffetz fra Utah en kontrollhøring av byrået. Kort tid etter lekket flere Secret Service agenter pinlig informasjon om Chaffetz, først og fremst at han hadde prøvd å søke jobb hos dem tidligere uten å bli ansatt. Republikanerne ble rasende, og senatoren Tom Cotton svarte med å blokkere nominasjonene av USAs ambassadører til Norge, Sverige og Bahamas, helt til Obama «tok steg for å straffe de som sto bak lekkasjen». Cotton har riktignok ombestemt seg nå, men denne spesielle situasjonen hindret i flere måneder Obama å gjøre noe for å få Heins til Norge.

Ambassaden har dyktige diplomater og godt drevne lokalansatte som sikrer det bilaterale forholdet selv uten en ambassadør. I tillegg har ambassaden en ny viseambassadør som tilsynelatende har tatt oppgaven med stor iver. Børge Brende og utenriksminister Kerry har dessuten et nært forhold, som har gjort tomrommet mindre merkbart.

Når det er sagt, så finnes det ingen likeverdig erstatning for en representant som har blitt spesifikt utpekt av den amerikanske presidenten. Kilder med kjennskap til samarbeidet har påpekt at situasjonen helt klart ville vært verre i et land hvor kutyme og hierarki betyr mer enn i Norge, men at det likevel kan bli tolket negativt at USA ennå ikke har klart å sende en ny ambassadør. Hvorvidt det norske embetsverket tar det som et negativt signal er et annet spørsmål. Utenriksdepartementet har god kjennskap til amerikansk politikk, og er klar over det politiske spillet som har skapt dagens situasjon.

Uten en amerikanske ambassadør i Norge blir det likevel trolig mindre aktivitet rundt områder som kultur-, utdanning- og handelsutveksling. Mer enn noe annet er ambassadøren en gallionsfigur som markerer USAs nærvær i Norge på flere hundre arrangementer i året. Selv om andre representanter kan steppe inn i ambassadørens fravær, er dette ofte områder hvor ambassadøren selv er en pådriver for arbeidet fordi han eller hun interesserer seg spesielt for visse temaområder.

På et mer generelt nivå blottlegger situasjonen det USA-kjenner Kjell Tore Ringdal har kalt «den såre, betente konflikten mellom presidentembetet og Kongressen». Denne konflikten har alltid vært der til en viss grad, men under Obama har den blusset opp til et nytt nivå. For mange nordmenn er det nok uforståelig og rett og slett rart at en av verdens supermakter ikke makter å sende en representant til en historisk viktig og nær alliert. Saken blir ikke bedre av at grunnen til at den pinlige situasjonen ikke er relatert til verken Norge eller kandidaten selv.

Med andre ord er det først og fremst USAs tap at landet ikke makter å sende en ambassadør til Norge.

Tidligere visepresident Walter Mondale skrev nylig i storavisen New York Times at det svekker USAs sikkerhet at landet ikke har klart å sende ambassadører til viktige allierte som Norge, Sverige og Mexico. Slik det ser ut nå må trolig både Mondale og Heins se langt etter at dette endres. Med mindre Ted Cruz plutselig tar til fornuften vil trolig den amerikanske valgkampen fryse alle slike prosesser og føre til at USA først sender en ny ambassadør våren 2017. Skulle Trump eller Cruz bli president kan den personen bli en helt annen enn en anerkjent menneskerettsadvokat fra Minnesota.