Og det er ikke bare sensasjonsjournalistikken som skaper inntrykket av en voldelig region: Mens verden med unntak av enkelte krigsområder er blitt et fredeligere sted, har volden i Latin-Amerika økt de siste ti årene. 42 av verdens 50 voldeligste byer ligger i Latin-Amerika, og latinamerikanske land utgjør halvparten av listen over de ti landene i verden med høyeste mordrater. På toppen rager El Salvador, Venezuela og Honduras, som alle har hatt «mordrater» på over 80 per 100.000 innbyggere de siste årene. Brasil, Colombia, Guatemala og Mexico ligger et stykke bak, mens land som Chile, Ecuador og Bolivia har mordrater mer på linje med verdens gjennomsnitt. Ikke alt har gått gal vei: Colombia har sett en betydelig voldsreduksjon de siste ti årene, og lille, fattige, Nicaragua som var borgerkrigsrammet og voldsherjet på 1980-tallet, har siden vært relativt fredelig. Men totalt sett har vi sett en betydelig økning, og det har skjedd på tross av at det formelt sett verken er krig eller intern konflikt (med unntak av Colombia) igjen i Latin-Amerika.
Frem til årtusenskiftet pekte forskerne på en klar årsaksfaktor, nemlig økonomisk og sosial ulikhet. Latin-Amerika hadde da sett to årtier med økning av den allerede ekstreme ulikheten, og lå på drapstoppen i verden. Men fra 2003 har det vært en betydelig økonomisk vekst, kombinert med fattigdoms- og ulikhetsreduksjon i de fleste landene, og likevel har volden økt. I tillegg har volden økt mest der fattigdommen og ulikheten har sunket mest. Og mens noen av landene på «ulikhetstoppen» som Colombia og Brasil er svært voldsrammede, har Chile og Bolivia like høy grad av ulikhet, men langt mindre vold.
To andre «forklaringsfaktorer» fikk derfor mer oppmerksomhet. Den første var narkotika. De fleste land og områder som er blitt brukt til produksjon, transport eller omsetning av narkotika, har også sett en økning i vold. Ulovlig narkotikaproduksjon skjer åpenbart uten formelle kontrakter og rettssystemer som kan regulere atferd og løse konflikter. I fravær av slike er trusler og vold måten å håndheve avtaler og disiplinere samarbeidspartnerne.
Men forklaringen holder ikke helt: Mexico har hatt omfattende narkotikaproduksjon og – handel siden 1970-tallet og varierende grad av vold, men eksplosjonen i volden kom ikke før rundt 2005. El Salvador har lenge ligget på drapstoppen uten å være noe sentralt transittland. Nicaraguas og Honduras’ atlanterhavskyster er begge sentrale transittområder for kokain, men Honduras har de siste årene hatt opp til ti ganger så mange drap som Nicaragua.
Den andre faktoren er straffefrihet. Det er åpenbart at når over 90 prosent av alle drap forblir ustraffet, som er tilfelle i land som Mexico, Guatemala, Honduras og Venezuela, så har straffen begrenset preventiv virkning. Det er heller ikke vanskelig å finne en statistisk sammenheng mellom straffefrihet og økning i kriminalitet. Men straffefrihet er i mange tilfeller like mye et symptom som en årsak. Voldsbølgen har overveldet retts- og fengselssystemer i hele regionen, og betydelig redusert deres effektivitet i kampen mot kriminalitet, men ikke det beste rettsapparatet i verden kan egenhendig stå for den sosiale kontrollen som trengs for å forhindre voldsbølger som de man har sett de siste årene.
Å lete etter en enkeltforklaring er nok forgjeves, men forskning har gitt en ny forståelse av dynamikken bak volden. Den viser for eksempel at historisk har volden ofte økt med økte inntekter, også hos marginale grupper. I Venezuela har ikke volden økt i takt med fattigdom, men med oljeprisen. Økte oljepriser har bidratt til penger i omløp i det oljeavhengige landet, og de siste årene har mye tilfalt marginaliserte grupper. Selv om de fleste ofre og drapsmenn er fattige, er det ikke slik at mennesker blir mer voldelige av fattigdom og lidelse. Vold er snarere en måte å reorganisere sosiale hierarkier og utfordre autoritetsstrukturer, betinget av tilgang til ressurser. Utgangspunktet er ekstremt ulike samfunn og brutale stater som aldri har sørget for likhet for loven, beskyttelse eller muligheter for alle. Når grupper som føler seg ekskludert og marginalisert får tilgang til nye penger gir det en mulighet for å etablere alternativer til staten gjennom gjenger eller andre former for organisert beskyttelse. Flommen av våpen til Latin-Amerika, ofte fra USA, styrker mulighetene ytterligere. Slike gryende «småstater» i staten vil selvsagt ikke aksepteres noe sted, men i Latin-Amerika blir de gjerne slått hardt ned på av tunge statsapparater (ofte støttet av USA) samtidig som de finner støttespillere hos sentralt plasserte enkeltinstitusjoner og personer i staten.
Til sjuende og sist er ulikhet og eksklusjon likevel voldens mor, men kombinasjonen av brutale stater styrt av motstridende særinteresser og ny tilflyt av penger er voldens far. Det betyr selvsagt ikke at enkeltaktører kan fritas for skyld, enten det er narkobaroner eller presidenter. Men det betyr at å konfrontere volden må handle om å bygge stat i bred forstand, ikke bare om å knekke kriminelle aktører eller å overføre penger til de fattige.