ANNONSE

26-11-2015

Hvordan var det å være menneske?

26. november 1942 må aldri glemmes. Fordi den handler om oss – og dem.

Vi i mediene er flinke til å knytte artikler og kommentarer opp mot jubileer. Markeringer av 50-, 75- og 100-årsdager gir oss ypperlige anledninger til å gjenfortelle vår felles arv og historie. Men noen datoer kan og bør skrives om hvert år. Som 73-årsdagen for at norske politifolk samlet sammen 532 norske jøder, barn, kvinner og menn, og sendte dem med båt ut av landet med enveisbillett til døden.

Det groteske scenarioet i Oslofjorden virker tettere på i dag enn det gjorde for 20 og 30 år siden. Da lå det fortsatt et uvirkelighetens og utenkelighetens slør over jødenes skjebne. Men krig og konflikt rett utenfor våre egne grenser har igjen sendt folkegrupper på flukt gjennom Europa, forfulgt fordi de er sjiamuslimer eller kristne. Terroren i Paris har skapt ny grobunn for dem som blindt peker på en gruppe, muslimene, «de fremmede», som problemet. Det som forrykker vårt system og livsførsel. Slik nasjonalsosialistene pekte på jødene fra 1933. Problemet som måtte få sin endelige løsning. Og vi, majoriteten, lot det skje. Ikke at alle nordmenn var skyldige, ikke at alle europeere var skyldige, men det liberale flertallet sov da de mørke, autoritære kreftene festet grepet. Fernisset av sivilisasjon, det som skiller også oss moderne mennesker fra lovløshet og krig, er flortynt.

Selv har jeg har vært opptatt av historie hele mitt liv, og interessen har alltid vært drevet av det enkle spørsmålet: Hvordan var det å være menneske i en annen tid? I møte med en fiende på en slagmark, i møte med sult, kulde og fattigdom, eller som borger i et diktatur. Kanskje var denne fascinasjonen og nysgjerrigheten utløst av egen bakgrunn som 70-tallsmenneske. En som levde et småbyliv i Etterkrigs-Norge der trygghet var selvsagt, fiendene få og sosialdemokratiet passet på oss. Ja, det var TV-bilder av kommunistiske maktdemonstrasjoner på Den røde plass i Moskva, kyssende gamle menn og krysserraketter i uskjønn forening, og det var en cowboy i Det hvite hus. Men skyene på horisonten for gjennomsnittsnordmannen var få. Og det gikk alltid den rette veien, mot lyset. Noe annet var naturstridig. Uro, utrygghet og frykt på eksistensielt nivå, den slags menneskelighet som opp igjennom tidene har vært så vanlig og del av livet, hørte fortida og bøkene til. For oss et tilbakelagt menneskelig kapittel.

Historien innhentet oss i Paris. På Bataclan kom den uvirkelige utryggheten til oss alle på en annen måte enn 22. juli og 11. september fordi terroren rammer vilkårlig, og den virker uten ende og mål. Terroren er blitt til en erklært krig som kan nå alle. Den tok steget inn i livene våre og satte seg på tryggheten vår. Vi alle er skremt, og undersøkelser viser at mange er blitt redde. «Vold virker», skrev Jyllands-Posten etter Charlie Hebdo-angrepene i januar. Avisen ville forklare leserne hvorfor de ikke ville trykke Muhammed-karikaturer i støtte. At vi alle nå er trukket inn i en krig som ikke er vår, pekt på som gruppe, som mål, oppleves urimelig og urettferdig.

Så hvordan var det å være menneske på DS «Donau» på vei sørover mot Tyskland 26. november 1942 og en skjebne de måtte ane var forferdelig? Hva de 532 menneskene under dekk på kan ha tenkt, vet vi ikke. Men de må ha følt det samme som pariserne 13. november. Hva galt har vi gjort? Men selvsagt mye sterkere. Forvirring. Uvirkelighet. Redsel. Dødsangst. Med Paris kommer de 532 skjebnene nærmere våre egne liv. Vi kan kjenne på noe av det samme. Bare en liten nerveimpuls av den samme angsten, må brukes til å utvikle vår empati med andre forfulgte. Identifisere oss med dem. Hvordan er det å være menneske på flukt?

Jødenes historie endte ikke godt. De fleste norske jødene på båten ble drept ved ankomst Auschwitz. Bare ni kom hjem igjen. Norge var blant de landene i Europa som gjorde grundigst jobb. Et annet skip i natten var tyske «St. Louis» som i mai 1939 seilte fra Hamburg med kurs for USA. Og tryggheten. Skipet hadde 937 passasjerer. De fleste av dem jøder. Amerikanerne avviste dem, papirene var ikke i orden og sendte skipet tilbake til Nazi-Tyskland. Av de 620 jødene som måtte gå i land på det europeiske fastlandet igjen, ble 60 prosent drept. Hvordan var det å sitte på båten tilbake?

340.000 tyske og østerrikske jøder flyktet fra naziveldet mellom 1933 og 1945. 100.000 rømte forgjeves og kom til land som ble okkupert. Mange flere møtte stengte grenser. De stanget i regelverk og kvoter. Og i ren rasisme. 300.000 søkte asyl i USA, de fleste ble avvist. Da 32 land møttes på Evian-konferansen i Frankrike i 1938 for å drøfte flyktningproblemet, sa bare den Dominikanske Republikken ja til å ta imot flere. Konferansen var en flopp.

Også norske, danske og svenske grenser var i praksis stengt for jødene på 30-tallet. Krigen utryddet ikke holdningene og antisemittismen. Den svenske journalisten Göran Rosenbergs beskriver i den prisvinnende boka «Kort opphold på veien fra Auschwitz» hvordan hans polske far ble møtt som flyktning og holocaustoverlevende i Sverige. Svenskenes mistro og mangel på empati, pappaens ensomhet utløst av utenforskap, språkproblemer og rotløshet, endte i tragedie.

David Rosenberg overlevde Auschwitz, men ikke Sverige. Hvordan er det å være trygg, men likevel en flyktning, en fremmed?


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!