Debatt

Hvor lenge sitter Erna?

En svekket regjering skal nå møte et fiendtlig innstilt storting, skriver kommentator Arne Strand.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Med mindretall i Stortinget og et revansjesugent Ap blir det ikke enkelt for statsminister Erna Solberg å styre landet i den kommende stortingsperioden. Mindretallsregjeringer har med noen unntak vært det normale siden 1960-tallet, men regjeringene har kunnet styre på bakgrunn av et avklart flertall i Stortinget. Mens for eksempel Gro Harlem Brundtland hadde støtte fra både sentrum og venstresiden (SV, Sp og KrF) må Erna Solberg nå stole på dagsformen til Knut Arild Hareide og KrF. Det vil ikke hjelpe Erna Solberg om Trine Skei Grande tar med seg Venstre inn i regjeringen. Det borgerlige flertallet vil i fire år henge på KrFs åtte stortingsrepresentanter.

KrFs vippeposisjon i Stortinget gir partiet en unik anledning til å få gjennomslag for KrFs politikk. Kjell Magne Bondevik utviklet som statsminister på 1990-tallet tesen om blokkuavhengighet og metoden med å styre med vekselvis støtte fra venstre og høyre side. Knut Arild Hareide kan videreutvikle modellen fra opposisjonsbenken.

Det står respekt av Hareides beslutning om å trekke seg fra regjeringsforhandlingene før de i virkeligheten begynte. KrFs mål var en regjering av Høyre, KrF og Venstre. Gjennom hele valgkampen forsikret partilederen at KrF ikke ville sitte i en regjering sammen med Frp. Til det var den politiske avstanden mellom de to partiene for stor. Da det ble formelt klart ved starten på regjeringsforhandlingene at statsminister Erna Solberg heller ville styre sammen med Siv Jensen og Sylvi Listhaug enn med Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande, gjorde Solberg valget enkelt for Hareide.

Valget burde også ha vært enkelt for Trine Skei Grande. Også hun forsikret velgerne om at målet var en regjering av Høyre, KrF og Venstre. Den politiske avstanden mellom Venstre og KrF er på viktige områder minst like stor som den er mellom KrF og Frp.

Men Venstre er Venstre. Hele partiets historie er en fortelling om et parti i strid med seg selv. Venstre ble splittet etter folkeavstemningen i 1972 på spørsmålet om det skulle være med i regjeringen Korvald eller ikke. Det blir ingen partisplittelse på spørsmålet om Venstre skal gå med i Solbergs regjering. Men stortingsgruppa er delt i spørsmålet.

Erna Solbergs regjeringsprosjekt har brutt sammen for andre gang. Første gang var etter valget for fire år siden da hun måtte gi opp forhandlingene om en borgerlig firepartiregjering. Denne gangen har hun også mislyktes med å samle de fire om en samarbeidsavtale. Høyres John Lyng er av sin biograf Lars Roar Langslet kalt det borgerlige samarbeidets arkitekt. Om Erna Solberg kan det bli skrevet i hennes biografi at hun rev det brede borgerlige samarbeidet ned med sin omfavnelse av Frp.

En svekket regjering skal nå møte et fiendtlig innstilt storting. Allerede ved starten på valgperioden blir spørsmålet stilt: Hvor lenge sitter Erna Solberg? Svaret avhenger i stor grad av KrFs opptreden, men også av hva Ap og den øvrige opposisjonen gjør.

Når Ap blir ferdig med sorgprosessen etter valgtapet i neste uke, tar jeg det for gitt at Jonas Gahr Støre og Trond Giske vil ta opposisjonsrollen med større alvor enn det de gjorde i forrige periode. Ap må fra første stortingsdag gjøre alt hva partiet kan for å rive ned den blåblå regjeringen. Det er enestående at Audun Lysbakken og Trygve Slagsvold Vedum, som begge ledet partier som lå på sotteseng etter forrige valg, etter hvert kunne framstå som opposisjonens fremste folk.

Aps servilitet overfor den blåblå regjeringen i form av forlik og kompromisser, gjorde at velgerne under valgkampen ikke så forskjell på Høyre og Ap. At partiledelsen heller ikke oppdaget at det var et distriktsopprør på gang og at de ikke reagerte da de økonomiske konjunkturene endret seg til det bedre, er heller ikke til å begripe.

Nå må Ap ha lært at opposisjonens jobb er å opponere. Velgerne venter seg et friskere og mer opprørsk Ap i den kommende stortingsperioden.

Mer fra: Debatt