Debatt

«Hvor kristen er Jonas?»

Diskriminering på noen områder har avtatt, men ikke på det religiøse.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Valgkampen i 2017 preges av religion og debatt om religiøse symboler. De som har trodd at tro som politisk faktor skulle bli borte i et moderne Norge, har tatt grundig feil.

De siste årene har mange av partilederne blitt åpne om sin tilhørighet til tro, enten det er Jonas Gahr Støre, Trygve Slagsvold Vedum, Siv Jensen, Trine Skei Grande eller Knut Arild Hareide. Partienes nestledere er også representert, blant dem Hadia Tajik, som er muslim.

Det er ikke sikkert at denne åpenheten om tro er et pluss for partiene de representerer. Den generelle skepsisen til religion virker å være økende i Norge. Fremveksten av muslimsk radikalisme og ekstremisme har bidratt til det.

Synliggjøringen av fundamentalistiske holdninger til Koranen er en del av grunnlaget for denne skepsisen. Når noen kristne forfekter den samme fundamentalistiske tilnærmingen til Bibelen, gir det også rom for at folk blir skeptiske til troende kristne. Det er greit med kulturelt kristne nordmenn, men så snart de viser et sterkere religiøst engasjement, blir det større mistenksomhet. Troende graderes. Begrepet «personlig kristen» har eksistert lenge. Nå har vi fått nye varianter. Noen snakker om «superkristne» og de usunne sterktroende.

Det ligger en eim av mistenksomhet over disse begrepene. Det slår ut også i politikken og får folk til å spørre «hvor kristen er egentlig denne Jonas?». «Er han så kristen at det kan være en fare å ha ham som partileder og statsminister?» Mange tenker nok i samme baner om Hadia. «Er hun en farlig muslim?»

Jeg forstår at det kan være grunnlag for en slik skepsis når vi ser hvordan en del muslimer og kristne ordlegger seg i offentligheten. Men det er likevel helt nødvendig å sette ord på at denne skepsisen kan utvikle seg til en totalitær tenkning, som er både diskriminerende, lite demokratisk og uttrykk for manglende liberal tenkning. Diskriminering har utgangspunkt i en forenklet gruppetenkning. Slike sjablonger bør ikke bli stående uimotsagt.

Den tidligere journalisten i Dagbladet, Sissel Benneche Osvold, er en av de liberales hærførere i Norge. Rett etter at Jonas Gahr Støre ble valgt til partileder i Arbeiderpartiet skrev hun en twitter-melding om at «nå må noen se å stoppe denne kristen-Jonas». Han hadde uttalt seg litt for positivt om kontantstøtten. Benneche Osvold fikk en del tyn for uttalelsen, men hun burde fått mye mer. Det er en dypt diskriminerende formulering. Det er forholdsvis lett å teste om man er på ville veier i dette terrenget. Det er bare å skrive litt om. Hadde Jonas vært jøde, og hun hadde skrevet «nå må noen se å stoppe denne jøde-Jonas», ville hun virkelig ha ligget tynt an.

På Wikipedia kan man lese at «forskjellsbehandling eller diskriminering er et sosialt og politisk fenomen som innebærer at en person eller gruppe av personer særbehandles eller behandles på særskilt vis kun eller hovedsakelig på grunn av gruppetilhørighet eller andre faste personlige egenskaper». Internasjonale menneskerettigheter er klare på at ingen skal diskrimineres for rase, kjønn, hudfarge, seksuell legning og religion. På de fleste områder er det skjedd mye positivt, men det gjelder ikke for religion.

Her er det blitt mer plassering av folk i båser, og det brukes for alt det er verdt i politisk agitasjon. For noen er det svært bevisste holdninger, som hos Hege Storhaug. Hun og hennes forbundsfeller trenger å bli utfordret.

Men det er også mye på det ubevisste plan. Det er det langt mer krevende å gjøre noe med. Spesielt vanskelig er det fordi noen politikere, som for eksempel Sylvi Listhaug, vet å spille på disse holdningene.

Mer fra: Debatt