Debatt

Hvor kom alle de rosa fra?

Sykkelbud i miljøets tjeneste.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er noen få uker siden jeg først la merke til et rosa sykkelbud i Oslo. I forrige uke støtte jeg på tre som lette etter riktig oppgang i vårt eget borettslag. I løpet av noen få måneder har Foodora etablert seg og utvidet til 200 ansatte. Det er en sykkelbudtjeneste som leverer restaurantmat på døra. Kvalitetsmat – med utslippsfri frakt.

Jeg kom hjem fra klimaforhandlingene i Paris rett før jul. På flere områder var avtalen mer framtidsrettet enn klimaforskerne hadde forutsatt og håpet på. Det var en overraskelse at avtalen ikke bare holdt seg til at vi skal unngå global oppvarming over 2 grader, men også etterstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. Over hele verden diskuterer nå klimaforskere hva dette svært ambisiøse målet betyr og om det i det hele tatt er realistisk å nå. Det krever rask utfasing av fossil energi og omfattende karbonfangst og lagring. Hvis det er skog som skal stå for betydelig binding av karbon, krever det enorme landarealer som raskt kommer i konflikt med produksjon av mat til verdens økende befolkning. Retningen etter Parisavtalen er klar. Vi skal legge om fra en fossildrevet økonomi til en fornybar økonomi. Spørsmålet nå er hvor raskt det vil gå.

Det grønne skiftet er ikke en sak koblet fra andre politiske spørsmål eller verdier. Tvert imot. Viljen blant folk til å bidra til å løse klimautfordringene henger nøye sammen med kunnskap om klimaendringene og hvilke verdier man har. Det viser både norsk og internasjonal forskning.

Men det finnes en dimensjon til. Folk lar seg verken kommandere eller skremme til å oppføre seg klimavennlig. Negative budskap om økt matmangel og folk på flukt kan være effektivt for å få oppmerksomhet om hvor alvorlige problemene er, men kan samtidig få folk til å føle seg maktesløse. Det er lett å tenke at uansett hva jeg gjør vil det ikke hjelpe og i hvert fall ikke på kort sikt.

Dersom klimaløsninger kobles til for eksempel bedre helse, tryggere arbeidsplasser og en enklere hverdag – det vil si positive alternativer som løser mer enn klimaproblemet, er det lettere å få med seg mange flere på det grønne skiftet. Folk liker dessuten følelsen av å være med på en del av noe større, noe som betyr noe. Klarer vi i tillegg å knytte klimaløsninger til noe som er konkret, nært og i en lokal innramming vet vi at oppslutningen og mobiliseringen øker. Kampanjene mot palmeolje er et godt eksempel. Et stort globalt problem ble omsatt til en konkret handling du og jeg kan gjøre – nemlig velge bort palmeolje.

Kan det vi vet om klimakommunikasjon kobles til den politiske dagsorden som ellers råder i Norge og resten av Europa for tiden?

Optimismen etter Paris og omleggingen til det grønne skiftet konkurrerer med en dagsorden i Europa og Norge som er preget av krig og fattigdom i Europas nærområder og folk på flukt. Samtidig er mange europeiske land preget av økonomisk krise og høy arbeidsløshet særlig blant ungdom. Partiene på ytterste høyre fløy styrker seg og det er nesten ikke til å tro hvilke verdier og holdninger som nå kommer til uttrykk. Direkte angrep på asylmottak og flyktninger skjer. Hetsing foregår ikke bare anonymt og i sosiale medier, men ofte under fullt navn og de gjentas av etablerte politikere. Det er krevende kår for solidariske budskap.

Flyktningstrømmen over Middelhavet drives av krig, håpløshet, fattigdom – men tørke og vanskelig livsgrunnlag er også allerede en del av bildet. Dersom global oppvarming fortsetter på den kursen vi er i dag, mot 4 grader i forhold til førindustriell tid, vil det føre til store flyktningstrømmer. Millioner av mennesker må flykte fra tørke eller havet som stiger. Å bekjempe global oppvarming er altså å forebygge enda større flyktningestrømmer til Europa. Det logiske ville være at det er flyktningmotstandernes viktigste kampsak.

Det mangler altså ikke på elendighetsbeskrivelser som kan motivere klimaengasjement. Men hva med de positive koblingene?

Skal vi få til effektive klimaløsninger som handler om mer enn å bygge vindmøller og legge ned kullkraftverk, må vi ta utgangspunkt i folks verdier og folks behov. Heldigvis finnes det tegn om det dette kan bli lettere fremover.

Aftenposten rapporterer at unge spiser mindre kjøtt og ifølge Norsk Monitor er 23 prosent av Oslos befolkning interessert i vegetarmat. Samtidig tar stadig færre unge lappen. Flere unge bor i byer der kollektivtilbudet har blitt bedre og i Oslo har bare halvparten av husholdningene bil. Unggutter i byene kjøper sjeldnere en bil for å mekke på den. De sitter med nesa i spill på PCen i stedet. Mulighetene som ligger i delingsøkonomi er attraktive fordi det er effektivt, lønnsomt og moderne.

Endringer i forbrukeratferd kan akselerere raskt. Her må både næringsliv og politikere følge med i timen. Hurtigmatkjeder må tilby vegetaralternativer. Og når ungdom verken har bil eller bøker må Ikea finne nye måter å tiltrekke seg førstegangsetablerere på.

I januar sa direktøren for bærekraft hos den svenske møbelkjempen at toppen kan være nådd for bruk og kast av billig interiør i den rike delen av verden og at Ikea må se seg om etter nye konsepter. Ikke bare energivennlige lyspærer og andre produkter, men også mulighet for å reparere og resirkulere Ikeamøbler. Mon tro hvem de forsøker å nå.

Jeg tror ikke man bestiller et rosa sykkelbud med restaurantmat av pur idealisme eller at ungdom lar være å ta lappen og å mekke bil bare fordi de bekymrer seg for global oppvarming. Kanskje er det bare av bedagelighetsgrunner, fordi det er praktisk og fordi forbruksmønsteret og interesser forandrer seg. Men det er ikke bare, bare. Det er et godt utgangspunkt for å komme langt i retning av lavutslippssamfunnet.

Mer fra: Debatt