Mange driver det vi kaller kontrafaktisk historieskrivning, det vil si hvordan Russland ville ha ut viklet seg «dersom, hvis, i fall om…» Det er en øvelse som kan gi oss en viss innsikt, men kan også lede oss inn på ville veier selv om vi ikke kommer utenom spørsmålene: Hvorfor utviklet Russland seg som det gjorde etter våren 1996 og særlig etter 2011? Hva vil skje videre under Putin og hva vil komme etter ham?
«Sydsvenska Dagbladet»s mangeårige russlandskorrespondent, Kalle Kniivilä har skrevet noen av de mest interessante bøker som er kommet ut om det nye Russland, blant annet «Putins folk», og han har en av de mest leseverdige blogger i Europa – www.glasnost.se.
Kniivilä peker på to tidspunkter da Russland stod overfor avgjørende valg – februar 1996 og september 2011. I 1996 besøkte jeg Moskva flere ganger og snakket med noen av aktørene. I 2011 hadde jeg reist mange ganger på de historiske russiske vannveier mellom St.Petersburg og Moskva og hadde sett på nært hold hvordan de nyrike omga seg med ufattelig luksus mens befolkningen ute i provinsen merket lite til Putins løfter. Utenfor Moskva, St. Petersburg og andre storbyer stod Russland fortsatt stille. Der ble det ikke investert i infrastruktur og vanlige menneskers levekår.
I februar 1996 inngikk oligarkene, som til da hadde slåss seg imellom om makt, penger og innflytelse, den såkalte Davos-pakten. Det gjaldt å forhindre at kommunisten Gennadi Zjuoganov vant over Boris Jeltsin i presidentvalget, noe som var mulig siden Jeltsin gikk stadig på fylla og russerne skammet seg over ham. Folk mistet sine sparepenger og fikk ikke utbetalt pensjoner og lønn. Russerne fikk nok av demokrati på vestlig vis – «democracy» ble til «democrazy». I Første valgomgang fikk Jeltsin 35 prosent og Zjuganov 32 prosent. I andre valgomgang vant Jeltsin med 54 prosent etter at oligarkenes TV-kanaler og presse hadde gjort alt for å diskreditere Zjuganov. Kniivilä utelukker ikke at dersom Zjuganov hadde opptrådt mer forsonlig kunne han ha vunnet. Det er ikke sikkert at det ville ha ført til det skrekkvelde som mange fryktet.
Det andre vendepunktet var 24. september 2011 da jeg var på rundreiser i et Øst-Europa som i likhet med Norge hadde trodd på Dmitrij Medvedev. Medvedev og Putin byttet plass. Medvedev ble statsminister igjen og Putin president for annen gang. De reformer som Medvedev lovet, var ifølge Kniivilä kosmetiske. Det var et avtalt spill mellom ham og Putin. En av dem som hadde trodd på Medvedev, var Tysklands Angela Merkel. Etter at spillet var avslørt ville hun ikke ha noe med ham å gjøre. Synd at NRK og norske politikere ikke var like klarsynte. De trodde fortsatt på Medvedev.
Det bildet som Putin og hans menn har bygget opp siden 2011, er et Russland truet av ytre og indre fiender. Dette er det bare Putin som kan stå imot. Til tross for store demonstrasjoner i Moskva styrket Putin sin stilling. Nå er det lite eller intet igjen av protestene. Det er mitt inntrykk at russere flest har akseptert Putins forestilling om at oppløsningen av Sovjetunionen var den største geopolitiske katastrofe i landets historie og at alt måtte settes inn på å gjenopprette Russlands posisjon som verdensmakt. Putin har prioritert moderne våpenteknologi og bygger opp igjen den viktige Nordflåten, og han har opprettet godt utstyrte og veltrenede spesialavdelinger som kan gripe inn lokalt slik de gjorde på Krim.
Men fortsatt er det bare en supermakt, USA. Amerikanerne og den vestlige verden for øvrig har langt større forsvarsbudsjetter enn Russland. Det er litt merkelig at dette faktum er blitt borte i debatten.
Kalle Kniivilä oppsummerer sin analyse på en måte som fortjener å bli lest også utenom Skandinavia: Russland har ikke noe fungerende parlament, ei heller en normal regjering. Det er ikke noe uavhengig rettsvesen. De landsdekkende medier, først og fremst fjernsynet, er kontrollert av Putins folk. Og presidentkontoret er et maktapparat som kontrolleres av Putin og hans nærmeste.
Presidentadministrasjonens leder, Vladimir Volodin, hadde mer rett enn vi i vest har villet erkjenne:
«Dersom Putin ikke finnes er det ikke noe Russland. Uten Putin er det intet Russland.»
Dette Russland må Norge og andre NATO-land ha løpende forbindelser med enten vi liker det eller ikke. Det er symptomatisk for vår sviktende virkelighetserkjennelse at det første høytstående politikerbesøk i Moskva etter at sanksjonene ble iverksatt, gjaldt flyktningproblemet på Storskog.